Nå har hun fått viljen sin!

Bare så det er klart: Denne bloggen er det kusinen min som har presset meg til å begynne på. Hun mener jeg har noe unikt å bidra med. Erfaringer som andre kan dra nytte av. «Dette burde du skrevet om. Dette burde andre få lese,» kverner hun ustanselig når jeg forteller små historier fra hverdagen min.

Det er lett for henne å si, som formulerer seg knirkefritt og slagkraftig om saker som opptar henne og formidler på en slik måte som gjør at du vil lese videre. Her ligger nettopp min angst: Hvordan formidle mine små anekdoter og synspunkter slik at jeg oppnår samme effekt som de har inni hodet mitt, eller som når vi to skravler i vei i timesvis uten hemninger? Jeg har ikke noe valg. Hun gir seg ikke, derfor gjør jeg det.

Hvem er så jeg? En helt vanlig norsk jente, som for snart 10 år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn.

I følge kusinen min vil denne skriveprosessen være god for meg personlig. Viktig å få opplevelsene mine ned på papiret og dermed lufte systemet innimellom; som en slags terapi går jeg utifra hun mener da? Terapeutisk surmuling høres i grunnen ut som en god plan, for uansett hvor mye jeg snur og vrir og vender på ting så skal jeg nok leve i utlendighet til evig tid!

Fornøyd kjære kusine? Nå har du jo fått viljen din.