Skoledagbok II

frustrertBevæpnet med ordbok i 5 kilos klassen og hjernebarken i stram giv akt, strider jeg optimistisk til verket. ”Artig å lære nye språk” og ”når man først har lært ett, er det så mye lettere å lære flere” er mantraene som holder motet oppe de første ukene og overbeviser meg om at det er en strålende idé å lære nok et fremmedspråk. Det til tross for at medstudentene mine har lært dette språket i 5 – 6 år allerede, i motsetning til meg som kun har et tremåneders nybegynnerkurs i ryggen.

Håpløst naivt? Jada.

Læreren snakker nederlandsk mesteparten av tiden, og jeg skjønner ingenting. Nothing. Nada. Rien. Med skuldre som ørevarmere og adrelinet i fullt beredskap, tolkes lærerens kroppsspråk frenetisk mens nye ord og verbøyinger danser foran tårevåte øyne og angsten tåkelegger det bittelille som er igjen av håp og positiv tankegang.

Når vi lærer grammatikk, snakker hun heldigvis litt fransk. Hvor forvirrende det skulle komme til å være og lære fremmedspråk på et annet fremmedspråk, var jeg nok likevel ikke forberedt på. Med en optimisme som etterhvert begynner å bli temmelig skjør i kantene, prøver jeg likevel å holde koken. Det tar ikke lang tid før hjernebarken stritter imot og slår krøll på seg for til slutt å bryte sammen i fortvilt krampegråt mens den trygler om nåde.

Det holder hardt. Spesielt ettersom læreren omtrent ikke gjør annet enn å drukne oss i enorme mendger stensiler. Stensiler i alle varianter som omhandler alt det hjertet kan begjære vedrørende nederlandsk grammatikk, vokabular, kultur og historie.

Jeg hater stensiler. Jeg vil ha lærebok. Jeg vil at alt eksamensrelevant materiale skal befinne seg mellom permer, supplert med fargerike og velillustrerte stensiler – i ny og ne. Jeg vil at undervisningen skal struktureres utifra et pedagogisk opplegg som er godkjent av folk som har greie på det, og ikke bruke mesteparten av energien min på å spa meg gjennom tusenvis av uleselige fotokopier som knapt duger til annet enn tapetsering av lærerværelset.

Når stensilutdelingsseremonien er vel overstått, setter hun seg på kateteret og mumler uengasjert videre med en monoton og søvndyssende formidlingsevne som rett og slett imponerer. Det tar ikke mange ukene før motivasjonen min seiler sin egen sjø og jeg motvillig innrømmer for meg selv at det ikke var slik jeg hadde tenkt det skulle bli.

 Jeg begynner å bli sur og gretten, og slemme-meg får ubegrenset spillerom og full ytringsfrihet. Jeg blir både usaklig og barnslig, og innrømmer beskjemmet at jeg fryder meg over å gi denne fargeløse skapningen der oppe på kateteret en ekstrem makeover fra topp til tå. Hele fremtoningen er i tråd med undervisningsmetoden hennes, grå og trist, og jeg fantaserer desperat om litt farger og glitter.

Men mest av alt fantaserer jeg om at noen snart  kommer og slår meg hardt i hodet med den gigantiske ordboka mi og vekker meg opp fra dette pedagogiske marerittet!

Reklamer

Skoledagbok I

skoleDa har jeg altså satt meg på skolebenken igjen, og mye er forandret siden sist jeg hadde velfylt penal og sekk på ryggen. Ikke bare har jeg satt meg på skolebenken i en alder hvor jeg burde jage etter karrieren og klemmes mellom tid og familie, men jeg har for sikkerhets skyld gjort det i et fremmed land.

Alder og kulturforskjeller ingen hindring, tenker jeg bråkjekt og bretter opp ermene med mot i bryst og vanntett familielogistikk. Barnehage, SFO, svigerfamilie, influensavaksine, velfylt fryser, tunge ordbøker, nyinnkjøpt skrivebord fra IKEA og, ikke minst, en overvelvillig ektemann er på plass for at fruen skal kunne realisere studiedrømmen sin.

Men. Det er ett smertefullt skår i gleden. Jeg føler meg som et utskudd. En raring. En kuriositet som er dobbelt så gammel som mine medstudenter og gebrokkent prøver å finne min plass i klasserommet. Det var en gang for lenge siden at jeg syntes det var spennende og eksotisk å være den som stakk seg ut, ”the odd one out”, men det begynner å bli skikkelig lenge siden.

Vi starter hver morgen klokka 08:10. Teoretisk sett, viser det seg, for alle lærerne kommer for sent, og det er ikke snakk om fem minutter. Neida. Minimum 20 minutter. 20 minutter! Seriøst!?! Uten å foretrekke en eneste mine, ankommer de smilende og selvtilfredse med den største selvfølgelighet. Ingen antydning til hverken skyld eller skam er å spore. Dessuten er mange av dem så frekke at de går langt over tiden og spiser opp de sårt tiltrengte pausene våre, med en arroganse som ville imponert selveste Napoleon.

Ingen sier ifra. Ingen tør. Man smiler pent, og sier selvsagt ’De’ til lærerne – som sier ’du’ til oss – for man har respekt for hierarkiet. Vi titulerer lærerne med etternavn – som bruker fornavn på oss – for vi er nederst på rangstigen, vi.

Toppen av kransekaka er likevel tyggisrundene. Kultursjokket ble komplett i det øyeblikket ”frøken” for første gang marsjerte nådeløst rundt i klasserommet med søppelbøtta og stakk den opp i ansiktet på tyggistyggende medstudenter. ”SPYTT!” beordret hun strengt, og jeg kjente en intens trang til å gjøre akkurat det.

Men ikke i bøtta.

Vask, føn & dudelidu

hairdresserEn gang i uka går jeg til frisøren for å ordne håret, en luksus jeg nok ikke hadde hatt råd til dersom jeg fortsatt hadde bodd i Norge. Her til lands er ikke det den helt store utgiften, dessuten får jeg det litt billigere ettersom jeg har vært fast kunde hos frisøren min en stund. 

Det er forresten ren lykke å endelig ha funnet en frisør jeg språkmessig er på bølgelengde med. Jeg har hatt min porsjon og vel så det med ”bad hairdays” takket være kommunikasjonsproblemer, og minnes spesielt en barselperiode med langt, lilla hår og grå/hvite striper. Jeg var altfor sjokkert og hormonell til å ytre noesomhelst annet ”merci beaucoup’ der jeg midt i den verste ammetåka snublet ut av frisørsalongen med et hår som hadde skremt selv den mest erfarne halloween-entusiast.

En ting er at det har tatt meg lang tid å lære og uttrykke mine forfengelige behov på fransk, noe annet er det å faktisk finne en frisør som faktisk skjønner. De fleste jenter (og gutter for den saks skyld), vet hva jeg snakker om. Dette har mer med kjemi enn språkforvirring å gjøre, og det er slett ikke lett å finne den rette. Men nå har jeg altså funnet den, og nok en etappe i intgeringsstafetten er forsert.

Nesten.

Jeg har nemlig et dilemma. Jeg vet ikke om jeg kan si ”du” eller om jeg skal fortsette å si ”De” til henne. Etter det lille jeg har forstått, kan man begynne å bruke ”du” når den som er eldst av oss finner det betimelig, litt sånn: ”jamen, skal vi ikke si ’du’ ’a?” Også klapper vedkommende deg på skuldra og blunker lurt. Men det har hun ikke gjort, og jeg sitter i frisørstolen og anstrenger meg for å nyte uvant luksus mens jeg strever med verbbøyingene i høflighetsform.

Et annet kriterie for å bruke ’du’ kan dessuten være når man kysser på kinnet til hilsen istedetfor å ta vedkommende i hånda. Dette gjør vi, og det var hun som begynte. Men ettersom hun fortsatt sier ’De’ og ’Madame’ til meg, tør jeg ikke helt å ta initiativet til ’du’ – ing. Hun er jo tross alt fem år eldre enn meg.

Og ikke nok med det. Da hun begynte med dette kysse-styret, noe jeg i utgangspunktet ikke er overvettes komfortabel med, kom nok et dilemma på dagsordenen. Hva med de andre som jobber i salongen, som jeg også er på hils med? Skal de også kysses når jeg ankommer salongen til min ukentlige vask & føn? Jeg ser at mange, men ikke alle, gjør det. Hva slags mystisk formel er det de opererer etter? ”Hun kjenner jeg fra videregående, så her kysser jeg” eller ”jeg kysser kun på de som har tatt i håret mitt”…?

Forvirringen vil ingen ende ta til tross for at integreringsantennene jobber på høygir det meste av døgnets tider. Filleproblem, tenker du kanskje overbærende fra komfortabel sofakrok mens du lettvint slenger rundt deg med synsing og tenking om hva som må til for at innvandrere skal integreres. Neida, det er ikke verdens undergang om jeg dummer meg ut i frisørsalongen  min, jeg dummer meg ut hver dag, jeg. Det hadde likevel vært fantastisk deilig med én eneste dag hvor jeg skjønte nøyaktig hva jeg burde gjøre i alle mulige situasjoner og ikke minst, hvor jeg uttrykte meg perfekt. Uten å nøle ett eneste sekund.

«Annethvert-prinsippet»

Kremt. Personlig hadde jeg håpet at jeg overdrev en smule surmulingen når det gjaldt vanskelighetsgraden av det franske språk. I glimtvise drypp av naivt håp, ønsket jeg helst innerst inne at ”det ordner seg nok” såfremt jeg bare blir presset litt. Det var derfor med forventingsfull optimisme og nyinnkjøpt, velfylt penal, jeg møtte opp til første skoledag for å overvære velkomsttaler fra viktige personer øverst i hierarkiet. Idet rektor avslutter sine lykkeønskninger fra podiet, introduserer han siste taler: ”Madame skal herved informere dere om den viktigste strategien som er implementert i det nye skoleåret.”

Med alvorlig mine forteller hun oss om bekymringsfullt lavt nivå og høye strykprosenter i faget ”mestring av det franske språk”. Noe som har vært kilde til endeløse diskusjoner i ledelsen og resultert i dobbelt antall timer fransk per år, samt obligatorisk språktest av alle studenter. Allesammen. Ikke bare oss utlendinger. Denne testen skal diagnostisere hvor ille det egentlig står til hos hver enkelt student, for at man deretter skal kunne iverksette individuelle strategier. Det går et gufs av motløshet gjennom lokalet, og mine medstudenter ser på hverandre med desillusjonerte blikk. Stiv av skrekk går det opp for meg at jeg slett ikke har overdrevet, tvert imot, jeg har ikke forstått rekkevidden av hvor komplisert dette språket egentlig er!

Forventningsfull optimisme og glimtvist håp er forlengst et tilbakelagt kapittel da jeg har min første time med ”mestring av det franske språk.” Det er ”den franske rettskrivingsreformen av 1990” som skal foreleses. En reform som ble anbefalt i 1990, men ikke pålagt, og som Wikipedia opplyser at:

”I september 2008 gikk flere av ministrene i Belgias regjering inn for at franskspråklig undervisning skulle skje med den nye rettskrivingen. Fra og med 16 mars 2009, vil de franskspråklige, belgiske avisene La Libre Belgique, Le Soir og La Dernière Heure, bruke den nye rettskrivingen.”

I følge Madame er mesteparten av denne rettskrivingsreformen noe stort tull. Hun puster og peser og offer seg værre enn et gammelt damptog mens hun messer om aksenter i alle fasonger. ”Problemet er,” sier hun ”at de ikke reformerer grundig der det virkelig trengs, men det som skjer er at de i en lang rekke av rettskrivingsutfordringer som bør reformeres benytter ”annethvert-prinsippet” og dermed blir hele opplegget tvers gjennom ulogisk”. Hun ser på oss med fandenivoldsk glikk idet hun sier at hun ikke kan fortsette undervisningen uten å fortelle oss den mest berømte anekdoten som illustrerer dette såkalte belgiske ”annethvert-prinsippet” perfekt:

”En gang på 1960-tallet, etter uendelige språkkonflikter,  ble den fransktalende delen av universitetet i Leuven ”kastet ut” og bestemte seg for å  bygge sitt eget universitet bare noen mil unna, og dette skulle bli starten på Louvain-la-Neuve. Innimellom flytting og bygging var det selvsagt mange saker og ting som skulle deles, blant annet bøkene i et bibliotek som hadde eksistert siden tidenes morgen. Ingen enkel sak. Spesielt vanskelig var det å være rettferdig når det gjaldt leksikon. Men en eventuell ”hvem-skal-få- hvilken-leksikon-serie”problematikk viste seg å være altfor komplisert å ta stilling til i og med at begge parter ville ha de samme, derfor ble det bestemt å benytte ”annethvert-prinsippet.”

Joda. Du tenker helt rett. Joda. Annethvert leksikon innenfor samme serie. Leuven A-C, Louvain D-F, osv. Joda. Det er sinnsykt tullete. Like tullete som rettskrivningsreformen, ifølge Madame.

Jeg klarer ikke helt å tro det jeg nettopp har hørt, og må sjekke om jeg virkelig har forstått dette riktig og spør Madame om hun kanskje ikke overdriver bare sånn bittelitte grann? Det er en litt for god historie til at den kan være helt 100% sann.

Hun borer blikket strengt i meg og sier med foraktfullt trykk på hver stavelse:

”Jeg skulle virkelig ønske jeg tulla, men selv jeg har ikke en så til de grader pervers sans for humor…”

Er det typisk norsk å aldri være sur på tur?

ut paa turJeg er lidenskapelig turgåer. I allslags vær, klær og fasonger. Bortover, nedover, oppover. Regn, snø, vind, sol. Fjell, vidde, skog, by. Det kan gjøres hvor som helst, og når som helst. Og det er helt gratis. Rask gange er terapi for sinnet, og mang et tankespinn er blitt nøstet opp i løpet av en real marsj.

Men, jeg lurer, er turgåing et kulturelt fenomen? Er det noe vi er unormalt opptatt av i Norge? Er de ikke det andre steder i verden? Nei, tur er vel ikke noe særnorskt, mange nordmenn går ikke tur i det hele tatt. Jeg har likevel gjort meg opp noen tanker om det likevel eksisterer noen kulturelle koder for denne aktiviteten, som jeg føler litt på i mitt muligens overfølsomme integreringssinn når jeg drister meg ut på to ben i dette landet.

I Norge går jeg hele tiden, bruker nesten aldri bil. Det er mennensker overalt rundt meg som går gatelangs uten andre mål eller meninger enn å gå seg en tur. Gjerne også alene. Og ikke bare om sommeren.

Her til lands føler jeg meg som en raring dersom jeg spaserer rundt omkring for meg selv, uten mål og mening  – det vil si: uten veske på skulderen i ”jeg-skal-til-butikken”stil, for eksempel. Eller i dårlig vær, til tross for meget egnede klær. Regn er farlig. Og befinner du deg utendørs i slike tilstander, er det enten fordi du har låst deg ute eller ikke har råd til bil.

Jeg har skjønt at det eksisterer en slags uuttalt ”tur-alibi” kodeks som bør følges dersom man ikke skal føle seg som et utskudd der man vandrer rundt. Akseptable turalibi kan for eksempel være en hund. Eller barnevogn. Eventuelt det å være sammen med et barn som lærer å sykle. Da er det greit å vandre gatelangs. Ellers er det jo fritt frem i skogen, i helgene vel og merke, og helst i gruppe – sammen med familie og venner. Eller en hund. Eller begge deler. Skogen er ellers i ukedagene ikke å anbefale for alene-turer, dersom du er kvinne ihvertfall. Da er det visstnok endel ordentlige raringer som befinner seg der.

Er i utgangspunktet ikke veldig komfortabel med det å stikke meg ut, og det er med blikket litt i asfalten jeg i uværet insisterer nølende nedover gata i min nye, knallrøde Ilse Jacobsen regnfrakk og lekre Hunter gummistøvler. Alene og uten veske på skulderen. Føler meg omtrent like eksotisk som en hvitløksduftende pakistaner i Norge på 70-tallet, og håper i mitt stille sinn at turgåing i allslagsvær; uten mål og mening midt i uka, etterhvert kan bli like dagligdags hernede som hvitløken er blitt i de tusen norske hjem.

Skrekkblandet fryd

studierDet som i våres virket som en super idé, står nå for meg som alt annet enn akkurat supert. Mandagmorgen braker det løs. Det kan ikke ignoreres lenger. Mandag er første skoledag. For meg.

Jeg har allerede mange skoleår bak meg, og har studert i Norge såvel som England. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle seriøst sette meg på skolebenken atter en gang. Mandagmorgen tar jeg derimot fatt her i Belgia. Dette skal holde meg i ånde tre år fremover. Tre år. Når jeg blir ferdig, feires min fjerde runddag.

Nå er det lærerutdanning som står for tur. Jeg skal bli lærer i germanske språk; engelsk og nederlandsk. Nok et fremmedspråk skal fordøyes, men denne gangen har jeg valgt et som ligger mye nærmere mitt eget morsmål. Nederlandsk er også ett av de tre offisielle språkene i Belgia, og i den franske delen er det stor mangel på akkurat denne lærergruppen. Det at jeg i bunn og grunn er språkentusiast med store anglofile tendenser, kombinert med utsikten til å kunne tilbringe lange somre med barna i Norge, avgjorde saken.

Det jeg ikke tenkte på den gangen dette fortsatt virket som en super idé, var at det skal læres og læres bort på fransk. Dessuten er det selvsagt supplementfag som psykologi, filosofi og slikt, og her skal det visstnok skrives mange og lange oppgaver. Det smerter meg å innrømme at jeg nesten ikke kan skrive på fransk. Jo, jeg har minst ti språkkurs bak meg. Jo, jeg har bodd her i fem år nå. Men nei, jeg kan ikke skrive fransk. Joda, tenker du kanskje, ”du kan da vel skrive mer enn du tror”? Nei, jeg kan virkelig ikke det. Handleliste går greit. En enkel epost bruker jeg lang tid på.

Det finnes nemlig ikke språkkurs som fokuserer særlig på det skriftlige her hvor jeg bor. Inne i hovedstaden skullle det ikke være noe problem. Men når jeg undersøkte muligheten for dette i min region, ble jeg fortalt at dette var kun et tilbud de hadde til analfabeter.

Samtidig som skrekken er i ferd med å ta en smule overhånd her jeg sitter og skriver, kjenner jeg også en snikende fryd gjøre seg gjeldende. Innser hvor priviligert jeg er. Kan jo skrive og lese. Og – dette er en ypperlig anledning til å lære og skrive skikkelig på fransk, selv om det nok kommer til å være med gråt og tenners gnissel i begynnelsen. Jeg er dessuten garantert jobb etter endt studier, med mindre Wallonia skilles fra Belgia blir og en del av Frankrike istedetfor. Men vi får satse på at det bare er ekstremist-prat.

Please synchronize!

Motviljen river smertefullt fra øverst til nederst; hjernebarken står i helspenn mens den febrilsk leter etter snev av synkronitet.

I kveld er jeg optimistisk innstilt på å svelge en av de større integreringskamelene som fulgte med på flyttelasset da jeg forlot fedrelandets trygge favn. Jeg er kampklar og ignorerer med rak rygg etthvert forsøk på retrett, bevepnet med bestekoppen trekker jeg pusten dypt og synker til rette. Dette skal gå bra. Tyren er iferd med å bli tatt ved hornene.

Nei! Nei! Nei! Kropp og sjel stritter fortvilet  imot og finner ingen mening i dagens eksperiment. Forakten brer seg i takt med usynkroniserte leppebevegelser.

Lett hektisk overbeviser jeg meg selv om at jeg er en tolerant person med grunnleggende respekt for andre kulturers gjøren og laden. Jeg ser ikke ned på noen for at de er annerledes, eller at de gjør ting forskjellig fra det jeg er vant til.

Dunk dunk… Dunk dunk… Dunk dunk… Hjertet pulserer uten nåde og har forlengst avslørt selvbedraget som er iferd med å rase sammen. Motstanden og uviljen er på offensiven og vinner terreng. Innvandrerens naive optimisme legger seg ydmykt flat.

Denne kamelen har en pukkel for mye. ”Inspector Morse” snakker ikke fransk. Enkelt og greit.

– – –

Dubbing. Nok et kapittel for seg. Her til lands dubbes alt som kan krype og gå, samtidig som man klør seg bekymret i hodet og lurer på hvordan de fransktalende skal bli bedre i fremmedspråk.

På byens mega kinosenter, er alle filmene dubbet. Alle. Heldigvis er det en alternativ kino som viser filmer på orginalversjon. Men det er i hovedsak såkalte smale filmer for et smalt publikum, og står av den grunn alltid i fare for nedleggelse.

Jeg rister oppgitt på hodet når jeg zapper meg gjennom en fransktalende Meryl Streep, Paul Newman og Clint Eastwood, og kommenterer spydig til mannen at det er rart de ikke dubber pop & rock når de likevel er så godt igang. Han ser spørrende på meg: ”Nå overdriver du, kjære.”

Javel.