Uten bøker duger helten heller ikke

Jeg elsker bøker. Jeg elsker lukten av dem, nye som gamle, og uttrykket ”med nesa i en bok” blir bokstavelig der jeg i bokhandlere tas på fersken med nesa, ja nettopp, langt inni bøkene for å dra inn den magiske duften av nypresset cellulose. Nyinnkjøpte bøker får hedersplass og spesialbehandling når de er kommet innomhus. De må klappes og strykes, for ikke å glemme: luktes på mmm, før de behørig plasseres der de skal bo. Men aller først må prisen vekk. Det er i det hele tatt noe vulgært over prising av bøker, akkurat som leseropplevelsen kan måles i penger.

Jeg elsker bøker. Jeg elsker lukten av dem, nye som gamle, og uttrykket ”med nesa i en bok” blir bokstavelig der jeg i bokhandlere tas på fersken med nesa, ja nettopp, langt inni bøkene for å dra inn den magiske duften av nypresset cellulose. Nyinnkjøpte bøker får hedersplass og spesialbehandling når de er kommet innomhus. De må klappes og strykes, for ikke å glemme: luktes på mmm, før de behørig plasseres der de skal bo. Men aller først må prisen vekk. Det er i det hele tatt noe vulgært over prising av bøker, akkurat som leseropplevelsen kan måles i penger.

Saman er vi aleine, Anna Gavalda
Saman er vi aleine, Anna Gavalda

Leselyst er en ypperlig egenskap å ha når man er i ferd med å lære seg et nytt språk. Ord og vendinger sniker seg uanstrengt inn i kropp og sjel; plutselig sitter de fast uten at du helt vet hvor de kommer fra og ytres overraskende med befriende letthet. Og det helt gratis. Ingen annen innsats påkrevet enn at man leser en god bok. Ergo. Etter et par franskkurs og mens selvtillitten språkmessig sett ennå befant seg i oppadstigende kurve, kjøpte jeg min første bok på fransk: ”Ensemble, c’est tout» (Saman er ein mindre aleine) av Anna Gavalda, etter anbefaling fra fransklæreren min.

Fullstendig uvitende om at det var like før det naive pågangsmotet mitt ubønnhørlig skulle slå sprekker, satte jeg meg lykksalig til rette i godstolen med noe rykende ferskt i bestekoppen, ordbok på armlenet og nyboka i fanget, kjemisk fri for både prislapper og prislapplim. Der åpnet jeg forventningsfull den fine boka med fred i sinn og smil om munn, men ble ubarmhjertig revet ut av kosestunden og igjen offer for fransk grammatiks brutale ansikt: jeg skjønte ikke halvparten av det jeg burde skjønne!

Dette skulle bli mitt første møte med de ulike språkregistrene i det franske språk. Språkregistre ja. Det er dette det:

”…stilnivåer eller måter å snakke og skrive på. I den ene enden av skalaen har vi det formelle, høytidelige skriftspråket, og i den andre enden det svært slangpregede talespråket som kan være fullt av ord og vendinger som skriftspråket ikke tillater, og som mange regner som vulgært (Fransk grammatikk, Moen & Ronsjø, 1999”)

Slike nivåer har vel alle språk, innvender du kanskje. Joda, hadde det vært så vel. Videre heter det nemlig:

Hvilket språkregister man velger, er avhengig av kommunikasjonssituasjonen: Hvem snakker jeg med, hvem skriver jeg til? De fleste franskmenn klarer å skifte språk etter hvilken situasjon de befinner seg i. Det er derfor viktig at utlendinger også er klar over at fransk kan uttrykkes på mange måter, og at språket endrer seg i samsvar med sammenhengen språket brukes i. Her er noen av betegnelsene som brukes på de franske språkregistrene:

  • Kultivert, litterær fransk
  • Standard fransk
  • Dagligtale fransk
  • Folkelig fransk
  • Vulgær fransk”

Det er her det går opp for meg at det litterære skriftspråket benytter en helt annen måte å bøye verb på, en litterær verbbøying om du vil, som ikke eksisterer i talespråket. Jeg registrerer med fortvilelse at mange av verbene blir helt forvandlet, blar febrilsk i ordboka uten hell og ender opp med å gjette meg frem. Det går sakte men sikkert opp for meg at en av mine store lidenskaper ikke skal kunne kombineres med å forbedre meg i fransk verbbøying, her er det ikke rom for å slå to fluer i ett smekk. Jeg kjenner at det eneste passende språkregisteret for min fremtid vil komme til å måtte være vulgær fransk.

Og bare sånn helt til slutt:  Hvor befinner innholdsfortegnelsen seg i en fransk bok? Bakerst selvfølgelig. Hvor ellers?

Total språkforvirring

I mitt hjem hersker det total språkforvirring. Mannen min og jeg kommer fra hver vår verdensdel, vi er bosatt i et bittelite land med med hele tre offisielle språk å bryne seg på; hvorav ingen av disse tre er våre morsmål. Jeg snakker norsk med barna, mannen min en salig blanding av fransk og arabisk mens vi voksne stort sett kommuniserer på fransk oss i mellom, ispedd noe engelsk dersom fruen er frustrert. Barnetv sees likegjerne på engelsk som fransk, for ikke å glemme den daglige dosen med sniknorskifisering gjennom norske barnebøker eller tegnefilmer.

Integrering av innvandrere har alltid vært et hett tema, spesielt i valgkamptider, og jeg kan ikke si meg mer enig i at språkmestring er et nøkkelord i denne sammenheng. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg ”i integreringsprosessen er språk nøkkelen til paradis. Mestrer du ikke dette, blir du ofte ikke møtt som en likeverdig men snarere en det er litt belastende å forholde seg til” (Sråk til besvær, aug. 2009).

I mitt hjem hersker det total språkforvirring. Mannen min og jeg kommer fra hver vår verdensdel, vi er bosatt i et bittelite land med med hele tre offisielle språk å bryne seg på; hvorav ingen av disse tre er våre morsmål. Jeg snakker norsk med barna, mannen min en salig blanding av fransk og arabisk mens vi voksne stort sett kommuniserer på fransk oss i mellom, ispedd noe engelsk dersom fruen er frustrert. Barnetv sees likegjerne på engelsk som fransk, for ikke å glemme den daglige dosen med sniknorskifisering gjennom norske barnebøker eller tegnefilmer.

For meg har det hele tiden vært viktig at barna mine lærer norsk, og jeg leste alt jeg kom over av litteratur som omhandlet flerspråklige familier da førstemann meldte sin ankomst.  Heldigvis skjønte jeg ikke da hvor krevende det faktisk skulle komme til å bli og konsekvent kommunisere med barna mine på et språk ingen rundt oss forstår. Heller ikke hvor tungt og ensomt det skulle komme til å være og fortsatt insistere standhaftig selv når eldstemann overhodet ikke begynte å snakke før han ble tre, og folk rundt oss lurte på om han var litt ”treg” i utviklingen. Nå har det endelig løsnet, og han snakker ustoppelig; stort sett på fransk, men etter et lengre opphold i Norge i sommer har fransken blitt herlig norskifisert og han produserer uten hemninger morsomme sammensurium av begge språk. Nå opplever jeg det ofte praktisk å kunne diskutere ting med barna mine som ingen andre forstår, spesielt når det gjelder menignsytringer à la ”se mamma, han mannen har en diger mage!”  

Min angst har hele tiden vært at barna mine ikke skal befinne seg språkmessig på samme nivå som barn på sin egen alder. Men ettersom mannen min er i hovedsak fransktalende, får de tidlig inn det som skal etterhvert bli deres eget morsmål. Her til lands er det uansett mye lavere grunn til bekymring for språkopplæring av innvandrerbarn, enn det er i Norge. Her begynner de nemlig på skole allerede når de er 2 ½ år gamle. Det vil si, det er ikke obligatorisk skolegang som starter da, men førskole som på mange måter kan sammenliknes med en vanlig norsk barnehage. Forskjellen er at her er det et offentlig tilbud, ergo vi betaler ingenting. Det vil i praksis si at uansett om en innvandrermamma er hjemmeværende og ser på det som en unødvenig utgift å sende barna i barnehage ettersom hun likevel er hjemme, så har barna et tilbud fra de er 2 ½ år og på denne måten sikres språkopplæringen av denne gruppen.

Noe å tenke på for Norge? Istedetfor å kaste bort penger på kontantstøtten, for deretter å beklage seg over at dette benyttes i innvadrerfamilier, for ikke å glemme kostnader som gjerne følger i kjølvannet av dårlig integrering, så er det kanskje på tide å tenke litt nytt?

KISS KISS

Jeg har bosatt meg i et land hvor de kysser hverandre i vildensky; noen ganger på ett kinn, andre ganger begge og innimellom flere runder! Hvordan man vet hvor mange? «Det kommer an på situasjonen, du føler deg frem», uten at noen noensinne har kunnet klargjøre dette fenomenet noe nærmere for meg og som for mitt vedkommende resulterer i dyp angst hver gang jeg møter folk jeg både kjenner og ikke kjenner.

Jeg har bosatt meg i et land hvor de kysser hverandre i vilden sky; noen ganger på ett kinn, andre ganger begge og innimellom flere runder! Hvordan man vet hvor mange? «Det kommer an på situasjonen, du føler deg frem», uten at noen noensinne har kunnet klargjøre dette fenomenet noe nærmere for meg og som for mitt vedkommende resulterer i dyp angst hver gang jeg møter folk jeg både kjenner og ikke kjenner.

I fare for både springskalle og brukket neste, prøver jeg meg frem med litt sånn boksekampaktige bevegelser og hodet forsiktig fra side til side for å føle på vedkommende jeg interaksjonerer med sine intensjoner. Jeg blir like psykisk utladet hver gang av å lure på hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre, redd for å fornærme om jeg gjør det ene eller det andre. Ofte smasker de allerede ved første møte, noe som etterlater meg perpleks og min private sfære en smule invadert.

I begynnelsen prøvde jeg meg med vanlig håndtrykk ved førstegangs møte, men ble raskt satt i en bås som sjokkerte meg på alle plan. Det er nemlig visstnok slik at enkelte menn med arabisk opprinnelse nekter sine fruer å bedrive denne intimkontakten spesielt da med andre menn. Joda, min mann tilhører nettopp denne etniske gruppen, noe som automatisk gjorde at jeg i enkelte andres øyne ble en slik stakkars frue som fikk deres misforståtte sympati – underkuet og uselvstendig som jeg angivelig måtte være. Det er en bås jeg trives svært dårlig i. Ikke bare fordi min mann slett ikke er slik og det er urettferdig at han skal fremstilles sånn på grunn av hvor han kommer fra i verden, men også fordi det sier veldig mye om deres oppfatning av meg. Jeg er hverken underkuet eller uselvstendig, men smasking på fremmede kan du få billig for meg av den enkle grunn at jeg ikke liker det fordi jeg ikke er vant til det der jeg kommer fra.

Jeg spurte mannen min hvilke kyssekriterier han operer etter i jobb sammenheng, og ifølge ham velger du selv hvem du vil kysse på, men det er også visse regler. Sjefen din er for eksempel utelukket helt til vedkommende selv tar initiativet, da er det greit. Dette gjelder også dersom noen er eldre enn deg. Plassering i hierarkiet og alder er altså noe håndfast jeg kan forholde meg til, såfremt jeg har disse opplysningene når det kysses skal. Mannen min praktiserer hovedsaklig etter ’hvem-han-liker’ prinsippet; dessuten aldri mannlige kollegaer på jobb. Men dersom han treffer på enkelte av disse mannlige kollegaene i en festlig sammenheng, kan det godt tenkes. Enkelte kvinnelige kollegaer på jobb ja, mens andre nei. Ellers er det ikke noe han tenker så mye over. Og jeg sitter igjen akkurat like klok.

Jeg savner de gode forutsigbare klemmene, de faste handtrykkene eller rett og slett et ’heia’ uten komplikasjoner. Her til lands er det ingen regler, ingen forutsigbarehet, bare et regelrett kysseanarki.

Bisous

Språk til besvær

Når man befinner seg i den mest intense forelskelsesfasen, er det ikke mye som skal til før man blir imponert over sin hjertes utkårede. Det at min tilkommende ektemann snakket fransk, var så avgjort en av de tingene som gjorde verden litt ekstra rosa. Jeg fantaserte om at jeg en vakker dag skulle kommunisere med trillende letthet på språket til Molière og “je t’aime, mon amour” sendte meg effektivt avsted til det syvende skylag hvor jeg ble værende til jeg våknet med et smertefullt brak uttalige språkkurs senere.

Når man befinner seg i den mest intense forelskelsesfasen, er det ikke mye som skal til før man blir imponert over sin hjertes utkårede. Det at min tilkommende ektemann snakket fransk, var så avgjort en av de tingene som gjorde verden litt ekstra rosa. Jeg fantaserte om at jeg en vakker dag skulle kommunisere med trillende letthet på språket til Molière og  “je t’aime, mon amour” sendte meg effektivt avsted til det syvende skylag hvor jeg ble værende til jeg våknet med et smertefullt brak uttalige språkkurs senere.
 
Louis-Nicolas Bescherelle
Louis-Nicolas Bescherelle

Jeg gikk igang med ukuelig optimisme og simplelthen elsket å lære nye gloser og grammatikk. Praktiserte overivrig mine nyærvervete ord og fraser, mens mannen beundret den raske fremgangen min. Dette var før jeg stiftet nærmere bekjentskap med en viss Monsieur Louis-Nicolas Bescherelle vel og merke. Han var spesialist i fransk grammatikk på 1800-tallet og er mest kjent for sin franske verbbøyings bok som innholder ikke mindre enn 12 000 verb!

Verbbøying er et mareritt. Verbet endrer seg for eksempel ikke bare utifra hvilken tid du befinner deg i men også i forhold til hvilken person du snakker om. Og dersom du blander konjunktiv oppi alt dette, blir det ekstra smertefullt. I praksis vil det si at dersom du i at-setninger utrykker ett eller annet form for ønske (f. eks.: jeg vil at, hun ønsket at) eller nødvendigheter, sinnstemninger eller følelser (det er nødvendig at, jeg er redd for at, jeg føler at) med mye, mye mer, så endrer verbbøyingen seg totalt og nådeløst. Vi må heller ikke glemme alle unntakene, og unntakene til unntakene, og unntakene til… Et gramatisk sammensurium hvor jeg er sikker på at du kan bøye verbet med like stort hell om du stikker fingeren i været og sjekker vindretningen.

Vokalene pyntes med små kruseduller, eller: ”De fem diakritiske tegnene akutt aksent, grav aksent, cirkumfleks, trema og cedille. Dette gjør at de følgende bokstavene også brukes på fransk: à, ç, é, è, ê, ë, î, ï, ô, û, ù, ü, og ÿ og ligaturen œ,” (Wikipedia). Reglene her er like diffuse som ellers i den franske grammatikken, og jeg tillater meg selv mye kunstnerisk frihet og putter de gjerne der det ser penest ut.

Hjernen min har gått til streik for lenge siden. Ikke bare når det gjelder verbbøying, aksenter eller grammatikk generelt, men nye ord fester seg like dårlig som POST-IT lapper med gammelt lim.

Joda, det franske språket er virkelig et kapittel for seg. Heldigvis er det vakkert. Utover det har jeg ikke mye positivt å si om talemålet som etter min mening er oppfunnet av en gjeng depressive psykopater. Det er et språk jeg har brukt mye tid og krefter på å lære, men som jeg på ingen måte behersker fullt og helt. “Så vanskelig kan det vel ikke være” eller “du er så flink så,” får jeg ofte høre av ignorante medmennesker som benytter fremmedspråk kun på ferie eller i festlig lag. Det er stor forskjell mellom det å lire av seg noen fraser i en butikk og for eksempel det å skulle ringe og bestille ambulanse til barnet ditt som trenger akutt legehjelp. Sistnevnte skrekkscenario var dessverre nylig aktuelt. Jeg klarte ikke å komme på noesomhelst fornuftig å si og måtte derfor slukøret ringe mannen min på jobb og be ham ta den telefonen for meg mens dyrebare sekunder tikket avsted.

Jeg opplever daglig å komme til kort verbalt og vet det meste om hva språkbarrierer gjør med integrering av oss innvandrere. Det er som å konstant gå rundt med en en diger hubba bubba klyse i munnen, har du prøvd det vet du at det er håpløst å uttrykke seg slik man vil på en noenlunde fornuftig eller stilfull måte. I integreringsprosessen er språk nøkkelen til paradis. Mestrer du ikke dette, blir du ofte ikke møtt som en likeverdig men snarere en det er litt belastende å forholde seg til.

Det hører imidlertid med til historien at innimellom nyter jeg dette vakre språket og synes tross alt jeg er fantastisk heldig som får lære det. Det inneholder nyanser som ikke eksisterer på norsk. Jeg kan indirekte bruke språket til å skape avstand til en person jeg ikke vil ha for nære ved å bruke høflighetsformen “Dem” eller “De”, eller jeg kan fornærme noen jeg ikke kjenner bare ved å bruke “du”. Dessuten dukker det av og til opp små perler som jeg koser meg med. Ta for eksempel ordet ‘garderobe’. ‘Garde’ betyr vakt og ‘robe’ kjole, ergo ‘kjolevakt’, er ikke det nydelig?

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Nå har hun fått viljen sin!

Bare så det er klart: Denne bloggen er det kusinen min som har presset meg til å begynne på. Hun mener jeg har noe unikt å bidra med. Erfaringer som andre kan dra nytte av. «Dette burde du skrevet om. Dette burde andre få lese,» kverner hun ustanselig når jeg forteller små historier fra hverdagen min.

Bare så det er klart: Denne bloggen er det kusinen min som har presset meg til å begynne på. Hun mener jeg har noe unikt å bidra med. Erfaringer som andre kan dra nytte av. «Dette burde du skrevet om. Dette burde andre få lese,» kverner hun ustanselig når jeg forteller små historier fra hverdagen min.

Det er lett for henne å si, som formulerer seg knirkefritt og slagkraftig om saker som opptar henne og formidler på en slik måte som gjør at du vil lese videre. Her ligger nettopp min angst: Hvordan formidle mine små anekdoter og synspunkter slik at jeg oppnår samme effekt som de har inni hodet mitt, eller som når vi to skravler i vei i timesvis uten hemninger? Jeg har ikke noe valg. Hun gir seg ikke, derfor gjør jeg det.

Hvem er så jeg? En helt vanlig norsk jente, som for snart 10 år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn.

I følge kusinen min vil denne skriveprosessen være god for meg personlig. Viktig å få opplevelsene mine ned på papiret og dermed lufte systemet innimellom; som en slags terapi går jeg utifra hun mener da? Terapeutisk surmuling høres i grunnen ut som en god plan, for uansett hvor mye jeg snur og vrir og vender på ting så skal jeg nok leve i utlendighet til evig tid!

Fornøyd kjære kusine? Nå har du jo fått viljen din.