Skrekkblandet fryd

studierDet som i våres virket som en super idé, står nå for meg som alt annet enn akkurat supert. Mandagmorgen braker det løs. Det kan ikke ignoreres lenger. Mandag er første skoledag. For meg.

Jeg har allerede mange skoleår bak meg, og har studert i Norge såvel som England. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle seriøst sette meg på skolebenken atter en gang. Mandagmorgen tar jeg derimot fatt her i Belgia. Dette skal holde meg i ånde tre år fremover. Tre år. Når jeg blir ferdig, feires min fjerde runddag.

Nå er det lærerutdanning som står for tur. Jeg skal bli lærer i germanske språk; engelsk og nederlandsk. Nok et fremmedspråk skal fordøyes, men denne gangen har jeg valgt et som ligger mye nærmere mitt eget morsmål. Nederlandsk er også ett av de tre offisielle språkene i Belgia, og i den franske delen er det stor mangel på akkurat denne lærergruppen. Det at jeg i bunn og grunn er språkentusiast med store anglofile tendenser, kombinert med utsikten til å kunne tilbringe lange somre med barna i Norge, avgjorde saken.

Det jeg ikke tenkte på den gangen dette fortsatt virket som en super idé, var at det skal læres og læres bort på fransk. Dessuten er det selvsagt supplementfag som psykologi, filosofi og slikt, og her skal det visstnok skrives mange og lange oppgaver. Det smerter meg å innrømme at jeg nesten ikke kan skrive på fransk. Jo, jeg har minst ti språkkurs bak meg. Jo, jeg har bodd her i fem år nå. Men nei, jeg kan ikke skrive fransk. Joda, tenker du kanskje, ”du kan da vel skrive mer enn du tror”? Nei, jeg kan virkelig ikke det. Handleliste går greit. En enkel epost bruker jeg lang tid på.

Det finnes nemlig ikke språkkurs som fokuserer særlig på det skriftlige her hvor jeg bor. Inne i hovedstaden skullle det ikke være noe problem. Men når jeg undersøkte muligheten for dette i min region, ble jeg fortalt at dette var kun et tilbud de hadde til analfabeter.

Samtidig som skrekken er i ferd med å ta en smule overhånd her jeg sitter og skriver, kjenner jeg også en snikende fryd gjøre seg gjeldende. Innser hvor priviligert jeg er. Kan jo skrive og lese. Og – dette er en ypperlig anledning til å lære og skrive skikkelig på fransk, selv om det nok kommer til å være med gråt og tenners gnissel i begynnelsen. Jeg er dessuten garantert jobb etter endt studier, med mindre Wallonia skilles fra Belgia blir og en del av Frankrike istedetfor. Men vi får satse på at det bare er ekstremist-prat.

Please synchronize!

Motviljen river smertefullt fra øverst til nederst; hjernebarken står i helspenn mens den febrilsk leter etter snev av synkronitet.

I kveld er jeg optimistisk innstilt på å svelge en av de større integreringskamelene som fulgte med på flyttelasset da jeg forlot fedrelandets trygge favn. Jeg er kampklar og ignorerer med rak rygg etthvert forsøk på retrett, bevepnet med bestekoppen trekker jeg pusten dypt og synker til rette. Dette skal gå bra. Tyren er iferd med å bli tatt ved hornene.

Nei! Nei! Nei! Kropp og sjel stritter fortvilet  imot og finner ingen mening i dagens eksperiment. Forakten brer seg i takt med usynkroniserte leppebevegelser.

Lett hektisk overbeviser jeg meg selv om at jeg er en tolerant person med grunnleggende respekt for andre kulturers gjøren og laden. Jeg ser ikke ned på noen for at de er annerledes, eller at de gjør ting forskjellig fra det jeg er vant til.

Dunk dunk… Dunk dunk… Dunk dunk… Hjertet pulserer uten nåde og har forlengst avslørt selvbedraget som er iferd med å rase sammen. Motstanden og uviljen er på offensiven og vinner terreng. Innvandrerens naive optimisme legger seg ydmykt flat.

Denne kamelen har en pukkel for mye. ”Inspector Morse” snakker ikke fransk. Enkelt og greit.

– – –

Dubbing. Nok et kapittel for seg. Her til lands dubbes alt som kan krype og gå, samtidig som man klør seg bekymret i hodet og lurer på hvordan de fransktalende skal bli bedre i fremmedspråk.

På byens mega kinosenter, er alle filmene dubbet. Alle. Heldigvis er det en alternativ kino som viser filmer på orginalversjon. Men det er i hovedsak såkalte smale filmer for et smalt publikum, og står av den grunn alltid i fare for nedleggelse.

Jeg rister oppgitt på hodet når jeg zapper meg gjennom en fransktalende Meryl Streep, Paul Newman og Clint Eastwood, og kommenterer spydig til mannen at det er rart de ikke dubber pop & rock når de likevel er så godt igang. Han ser spørrende på meg: ”Nå overdriver du, kjære.”

Javel.

Mitt aller siste franskkurs

Livet på språkkurs er slett ingen dans på roser, det vet jeg alt om som har fått min overdose etter å ha frekventert et titalls av dem for å få dreisen på dette galskapens språk. Jeg har ikke tall på alle de timene jeg tålmodig har sittet gjennom læring i alle varianter: klassisk kveldskurs, lørdagmorgenkurs, telefonkurs, privattimer og dagkurs. Min språkskjebne har ligget i hendene på alt fra folk til fe, hvorav sistnevnte kategori er en sørgelig majoritet. Det at jeg endelig våget å si: ”nei takk, dette er bortkastet tid” viste seg å skulle bli en sjokkartet opplevelse, som til syvende og sist kuliminerte i innkallelse på rektors kontor.

Det hele startet med at jeg skulle få oppleve verdens beste fransklærer. En som endelig hadde skjønt at når man har nådd et visst språklig nivå, er det ikke lenger nødvendig med restaurant-rollespill eller repetisjon av ”hvordan-spørre-etter-retningen-når-du-er-på-ferie.” Herlig uformell insisterte hun på at vi sa ”du” og ikke ”De” til henne. Hun hadde dessuten perfekt balanse mellom grammatikk og vokabular, og kunne svare på absolutt alle spørsmål. Jeg sprang rett hjem til ektefellen og insisterte på at vi skulle adoptere henne den dagen hun forklarte noe jeg for lengst hadde innfunnet meg med at « dette kommer jeg aldri til å forstå » takket være en inkompetent lærer som hevdet: ”det bare er sånn, det finnes ingen spesiell regel”. Med en lidenskap for språket som smittet raskt enten man ville det eller ei, hadde hun full kontroll foran en klasse med elever fra samtlige verdensdeler. Det er stor forskjell på det å skulle undervise fremmedspråk til en gruppe som har samme morsmål som en selv, og det å skulle forklare komplisert grammatikk uten å kunne trekke paralleller til ens eget språk. Hun hadde knekt koden.

Brått og brutalt ble det slutt på idyllen. Da nytt semester sto for tur og vi hadde ”graduert” til avansert nivå bestemte rektor at min heltinne ikke var kompetent nok til å undervise oss – ettersom hun ”bare” var høyskoleutdannet,” nå måtte det universitetsnivå til – dermed hadde vi fått ny lærer. Med tungt hjerte registrerte jeg at vedkommende dro opp rykende, ferske kopier av veikart fra vesken sin. «Here we go again..» Vi tilbrakte to neste timene med disse kartene og laget dialoger over de forskjellige retninger det var mulig å ta for å komme raskest mulig fra A til B, C til D, o.s.v. Da hun deretter skulle ha oss til å bøye ”être” (å være) og ”avoir” (å ha) i presens,  skjønte jeg at det var på tide å finne raskest vei hjem. 

Min frydefulle romanse med det franske språk var herved over.  Sukk, deilig mens det varte.

Jeg slepte meg avgårde  med tunge skritt til sekretariatet, og hadde ikke tenkt å gjøre noe mer utav denne sorgens dag enn å melde meg av. Men vedkommende i administrasjonen ville gjerne vite hvorfor, og før jeg ante ordet av det befant jeg meg ansikt til ansikt med rektor som beordret meg inn på teppet med en streng autoritet som selv den barskeste generalmajor ville misunt henne. Jeg bestemte meg for å være ærlig, redgjorde for mine forventninger til språkopplæring på et såkalt avansert nivå og presiserte at veikart såvisst ikke var en av dem. Til min forskrekkelse blir jeg plutselig bedt om å ti stille et øyeblikk mens hun ringer opp vedkommende lærer der og da, setter samtalen på høytaler og indikerer at vi skal ha telefonkonferanse. Ved et under greier jeg å undertrykke en desperat, lettelsens krampegråt når ringingen går over i telefonsvarer, for deretter å bli satt på plass av en illsint rektor som med sammenbitte tenner konstaterte strengt at jeg ikke hadde lært mye om høflighet i det franske språket, nei! Uten å ane helt hvor dette utbruddet kom fra, jeg hadde kun svart på det hun spurte meg om i utgangspunktet, fant jeg det betimelig å gå og takket gebrokkent for meg.

I ettertid har det slått meg at jeg nok må ha virket uhyre uhøflig på denne damen, som tross alt var rektor, da jeg sa det jeg mente på en direkte måte. Når jeg observerer hvordan de innfødte elegant uttrykker seg i lignende situasjoner innser jeg at jeg  mangler den finessen som skal til innimellom for ikke å virke frekk. Det er i slike situasjoner en utlending fort kan virke mer aggressiv og ubehøvlet enn det han i utgangspuktet ønsker, og dermed stemples som kravstor og vanskelig.

tante sofie

Dette skulle uansett bli mitt aller siste franskkurs. Vissheten om at det måtte bli slik tok et klamt tak i meg idet jeg, rystet fra innerst til ytterst, listet meg ut fra det enorme betongbygget hvor jeg nettopp hadde blitt verbalt filleristet av en uhyggelig krysning mellom frøken Spjåk og tante Sofie. Integreringsprosessen hadde fått seg en alvorlig knekk.
 
froken spjaak

(For å gjøre en potensiell mye lengre historie lettere fordøyelig: I senere tid har jeg blitt fortalt at vedkommende lærer nektet å komme tilbake da hun fikk høre kritikken som hadde blitt rettet mot henne, som jeg heldigvis ikke hadde vært alene om. Hun ble erstattet av en som kunne titulere seg med universitetsgrad i historie, men som utover dette ikke hadde mye kunnskap om det å undervise utlendinger i fransk. Det viktigste var at han hadde studert på et høyere nivå enn det heltinnen min kunne skilte med, ble det sagt).

Uten bøker duger helten heller ikke

Jeg elsker bøker. Jeg elsker lukten av dem, nye som gamle, og uttrykket ”med nesa i en bok” blir bokstavelig der jeg i bokhandlere tas på fersken med nesa, ja nettopp, langt inni bøkene for å dra inn den magiske duften av nypresset cellulose. Nyinnkjøpte bøker får hedersplass og spesialbehandling når de er kommet innomhus. De må klappes og strykes, for ikke å glemme: luktes på mmm, før de behørig plasseres der de skal bo. Men aller først må prisen vekk. Det er i det hele tatt noe vulgært over prising av bøker, akkurat som leseropplevelsen kan måles i penger.

Saman er vi aleine, Anna Gavalda
Saman er vi aleine, Anna Gavalda

Leselyst er en ypperlig egenskap å ha når man er i ferd med å lære seg et nytt språk. Ord og vendinger sniker seg uanstrengt inn i kropp og sjel; plutselig sitter de fast uten at du helt vet hvor de kommer fra og ytres overraskende med befriende letthet. Og det helt gratis. Ingen annen innsats påkrevet enn at man leser en god bok. Ergo. Etter et par franskkurs og mens selvtillitten språkmessig sett ennå befant seg i oppadstigende kurve, kjøpte jeg min første bok på fransk: ”Ensemble, c’est tout» (Saman er ein mindre aleine) av Anna Gavalda, etter anbefaling fra fransklæreren min.

Fullstendig uvitende om at det var like før det naive pågangsmotet mitt ubønnhørlig skulle slå sprekker, satte jeg meg lykksalig til rette i godstolen med noe rykende ferskt i bestekoppen, ordbok på armlenet og nyboka i fanget, kjemisk fri for både prislapper og prislapplim. Der åpnet jeg forventningsfull den fine boka med fred i sinn og smil om munn, men ble ubarmhjertig revet ut av kosestunden og igjen offer for fransk grammatiks brutale ansikt: jeg skjønte ikke halvparten av det jeg burde skjønne!

Dette skulle bli mitt første møte med de ulike språkregistrene i det franske språk. Språkregistre ja. Det er dette det:

”…stilnivåer eller måter å snakke og skrive på. I den ene enden av skalaen har vi det formelle, høytidelige skriftspråket, og i den andre enden det svært slangpregede talespråket som kan være fullt av ord og vendinger som skriftspråket ikke tillater, og som mange regner som vulgært (Fransk grammatikk, Moen & Ronsjø, 1999”)

Slike nivåer har vel alle språk, innvender du kanskje. Joda, hadde det vært så vel. Videre heter det nemlig:

Hvilket språkregister man velger, er avhengig av kommunikasjonssituasjonen: Hvem snakker jeg med, hvem skriver jeg til? De fleste franskmenn klarer å skifte språk etter hvilken situasjon de befinner seg i. Det er derfor viktig at utlendinger også er klar over at fransk kan uttrykkes på mange måter, og at språket endrer seg i samsvar med sammenhengen språket brukes i. Her er noen av betegnelsene som brukes på de franske språkregistrene:

  • Kultivert, litterær fransk
  • Standard fransk
  • Dagligtale fransk
  • Folkelig fransk
  • Vulgær fransk”

Det er her det går opp for meg at det litterære skriftspråket benytter en helt annen måte å bøye verb på, en litterær verbbøying om du vil, som ikke eksisterer i talespråket. Jeg registrerer med fortvilelse at mange av verbene blir helt forvandlet, blar febrilsk i ordboka uten hell og ender opp med å gjette meg frem. Det går sakte men sikkert opp for meg at en av mine store lidenskaper ikke skal kunne kombineres med å forbedre meg i fransk verbbøying, her er det ikke rom for å slå to fluer i ett smekk. Jeg kjenner at det eneste passende språkregisteret for min fremtid vil komme til å måtte være vulgær fransk.

Og bare sånn helt til slutt:  Hvor befinner innholdsfortegnelsen seg i en fransk bok? Bakerst selvfølgelig. Hvor ellers?

Total språkforvirring

Integrering av innvandrere har alltid vært et hett tema, spesielt i valgkamptider, og jeg kan ikke si meg mer enig i at språkmestring er et nøkkelord i denne sammenheng. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg ”i integreringsprosessen er språk nøkkelen til paradis. Mestrer du ikke dette, blir du ofte ikke møtt som en likeverdig men snarere en det er litt belastende å forholde seg til” (Sråk til besvær, aug. 2009).

I mitt hjem hersker det total språkforvirring. Mannen min og jeg kommer fra hver vår verdensdel, vi er bosatt i et bittelite land med med hele tre offisielle språk å bryne seg på; hvorav ingen av disse tre er våre morsmål. Jeg snakker norsk med barna, mannen min en salig blanding av fransk og arabisk mens vi voksne stort sett kommuniserer på fransk oss i mellom, ispedd noe engelsk dersom fruen er frustrert. Barnetv sees likegjerne på engelsk som fransk, for ikke å glemme den daglige dosen med sniknorskifisering gjennom norske barnebøker eller tegnefilmer.

For meg har det hele tiden vært viktig at barna mine lærer norsk, og jeg leste alt jeg kom over av litteratur som omhandlet flerspråklige familier da førstemann meldte sin ankomst.  Heldigvis skjønte jeg ikke da hvor krevende det faktisk skulle komme til å bli og konsekvent kommunisere med barna mine på et språk ingen rundt oss forstår. Heller ikke hvor tungt og ensomt det skulle komme til å være og fortsatt insistere standhaftig selv når eldstemann overhodet ikke begynte å snakke før han ble tre, og folk rundt oss lurte på om han var litt ”treg” i utviklingen. Nå har det endelig løsnet, og han snakker ustoppelig; stort sett på fransk, men etter et lengre opphold i Norge i sommer har fransken blitt herlig norskifisert og han produserer uten hemninger morsomme sammensurium av begge språk. Nå opplever jeg det ofte praktisk å kunne diskutere ting med barna mine som ingen andre forstår, spesielt når det gjelder menignsytringer à la ”se mamma, han mannen har en diger mage!”  

Min angst har hele tiden vært at barna mine ikke skal befinne seg språkmessig på samme nivå som barn på sin egen alder. Men ettersom mannen min er i hovedsak fransktalende, får de tidlig inn det som skal etterhvert bli deres eget morsmål. Her til lands er det uansett mye lavere grunn til bekymring for språkopplæring av innvandrerbarn, enn det er i Norge. Her begynner de nemlig på skole allerede når de er 2 ½ år gamle. Det vil si, det er ikke obligatorisk skolegang som starter da, men førskole som på mange måter kan sammenliknes med en vanlig norsk barnehage. Forskjellen er at her er det et offentlig tilbud, ergo vi betaler ingenting. Det vil i praksis si at uansett om en innvandrermamma er hjemmeværende og ser på det som en unødvenig utgift å sende barna i barnehage ettersom hun likevel er hjemme, så har barna et tilbud fra de er 2 ½ år og på denne måten sikres språkopplæringen av denne gruppen.

Noe å tenke på for Norge? Istedetfor å kaste bort penger på kontantstøtten, for deretter å beklage seg over at dette benyttes i innvadrerfamilier, for ikke å glemme kostnader som gjerne følger i kjølvannet av dårlig integrering, så er det kanskje på tide å tenke litt nytt?

KISS KISS

Jeg har bosatt meg i et land hvor de kysser hverandre i vilden sky; noen ganger på ett kinn, andre ganger begge og innimellom flere runder! Hvordan man vet hvor mange? «Det kommer an på situasjonen, du føler deg frem», uten at noen noensinne har kunnet klargjøre dette fenomenet noe nærmere for meg og som for mitt vedkommende resulterer i dyp angst hver gang jeg møter folk jeg både kjenner og ikke kjenner.

I fare for både springskalle og brukket neste, prøver jeg meg frem med litt sånn boksekampaktige bevegelser og hodet forsiktig fra side til side for å føle på vedkommende jeg interaksjonerer med sine intensjoner. Jeg blir like psykisk utladet hver gang av å lure på hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre, redd for å fornærme om jeg gjør det ene eller det andre. Ofte smasker de allerede ved første møte, noe som etterlater meg perpleks og min private sfære en smule invadert.

I begynnelsen prøvde jeg meg med vanlig håndtrykk ved førstegangs møte, men ble raskt satt i en bås som sjokkerte meg på alle plan. Det er nemlig visstnok slik at enkelte menn med arabisk opprinnelse nekter sine fruer å bedrive denne intimkontakten spesielt da med andre menn. Joda, min mann tilhører nettopp denne etniske gruppen, noe som automatisk gjorde at jeg i enkelte andres øyne ble en slik stakkars frue som fikk deres misforståtte sympati – underkuet og uselvstendig som jeg angivelig måtte være. Det er en bås jeg trives svært dårlig i. Ikke bare fordi min mann slett ikke er slik og det er urettferdig at han skal fremstilles sånn på grunn av hvor han kommer fra i verden, men også fordi det sier veldig mye om deres oppfatning av meg. Jeg er hverken underkuet eller uselvstendig, men smasking på fremmede kan du få billig for meg av den enkle grunn at jeg ikke liker det fordi jeg ikke er vant til det der jeg kommer fra.

Jeg spurte mannen min hvilke kyssekriterier han operer etter i jobb sammenheng, og ifølge ham velger du selv hvem du vil kysse på, men det er også visse regler. Sjefen din er for eksempel utelukket helt til vedkommende selv tar initiativet, da er det greit. Dette gjelder også dersom noen er eldre enn deg. Plassering i hierarkiet og alder er altså noe håndfast jeg kan forholde meg til, såfremt jeg har disse opplysningene når det kysses skal. Mannen min praktiserer hovedsaklig etter ’hvem-han-liker’ prinsippet; dessuten aldri mannlige kollegaer på jobb. Men dersom han treffer på enkelte av disse mannlige kollegaene i en festlig sammenheng, kan det godt tenkes. Enkelte kvinnelige kollegaer på jobb ja, mens andre nei. Ellers er det ikke noe han tenker så mye over. Og jeg sitter igjen akkurat like klok.

Jeg savner de gode forutsigbare klemmene, de faste handtrykkene eller rett og slett et ’heia’ uten komplikasjoner. Her til lands er det ingen regler, ingen forutsigbarehet, bare et regelrett kysseanarki.

Bisous

Språk til besvær

Når man befinner seg i den mest intense forelskelsesfasen, er det ikke mye som skal til før man blir imponert over sin hjertes utkårede. Det at min tilkommende ektemann snakket fransk, var så avgjort en av de tingene som gjorde verden litt ekstra rosa. Jeg fantaserte om at jeg en vakker dag skulle kommunisere med trillende letthet på språket til Molière og  “je t’aime, mon amour” sendte meg effektivt avsted til det syvende skylag hvor jeg ble værende til jeg våknet med et smertefullt brak uttalige språkkurs senere.
 
Louis-Nicolas Bescherelle
Louis-Nicolas Bescherelle

Jeg gikk igang med ukuelig optimisme og simplelthen elsket å lære nye gloser og grammatikk. Praktiserte overivrig mine nyærvervete ord og fraser, mens mannen beundret den raske fremgangen min. Dette var før jeg stiftet nærmere bekjentskap med en viss Monsieur Louis-Nicolas Bescherelle vel og merke. Han var spesialist i fransk grammatikk på 1800-tallet og er mest kjent for sin franske verbbøyings bok som innholder ikke mindre enn 12 000 verb!

Verbbøying er et mareritt. Verbet endrer seg for eksempel ikke bare utifra hvilken tid du befinner deg i men også i forhold til hvilken person du snakker om. Og dersom du blander konjunktiv oppi alt dette, blir det ekstra smertefullt. I praksis vil det si at dersom du i at-setninger utrykker ett eller annet form for ønske (f. eks.: jeg vil at, hun ønsket at) eller nødvendigheter, sinnstemninger eller følelser (det er nødvendig at, jeg er redd for at, jeg føler at) med mye, mye mer, så endrer verbbøyingen seg totalt og nådeløst. Vi må heller ikke glemme alle unntakene, og unntakene til unntakene, og unntakene til… Et gramatisk sammensurium hvor jeg er sikker på at du kan bøye verbet med like stort hell om du stikker fingeren i været og sjekker vindretningen.

Vokalene pyntes med små kruseduller, eller: ”De fem diakritiske tegnene akutt aksent, grav aksent, cirkumfleks, trema og cedille. Dette gjør at de følgende bokstavene også brukes på fransk: à, ç, é, è, ê, ë, î, ï, ô, û, ù, ü, og ÿ og ligaturen œ,” (Wikipedia). Reglene her er like diffuse som ellers i den franske grammatikken, og jeg tillater meg selv mye kunstnerisk frihet og putter de gjerne der det ser penest ut.

Hjernen min har gått til streik for lenge siden. Ikke bare når det gjelder verbbøying, aksenter eller grammatikk generelt, men nye ord fester seg like dårlig som POST-IT lapper med gammelt lim.

Joda, det franske språket er virkelig et kapittel for seg. Heldigvis er det vakkert. Utover det har jeg ikke mye positivt å si om talemålet som etter min mening er oppfunnet av en gjeng depressive psykopater. Det er et språk jeg har brukt mye tid og krefter på å lære, men som jeg på ingen måte behersker fullt og helt. “Så vanskelig kan det vel ikke være” eller “du er så flink så,” får jeg ofte høre av ignorante medmennesker som benytter fremmedspråk kun på ferie eller i festlig lag. Det er stor forskjell mellom det å lire av seg noen fraser i en butikk og for eksempel det å skulle ringe og bestille ambulanse til barnet ditt som trenger akutt legehjelp. Sistnevnte skrekkscenario var dessverre nylig aktuelt. Jeg klarte ikke å komme på noesomhelst fornuftig å si og måtte derfor slukøret ringe mannen min på jobb og be ham ta den telefonen for meg mens dyrebare sekunder tikket avsted.

Jeg opplever daglig å komme til kort verbalt og vet det meste om hva språkbarrierer gjør med integrering av oss innvandrere. Det er som å konstant gå rundt med en en diger hubba bubba klyse i munnen, har du prøvd det vet du at det er håpløst å uttrykke seg slik man vil på en noenlunde fornuftig eller stilfull måte. I integreringsprosessen er språk nøkkelen til paradis. Mestrer du ikke dette, blir du ofte ikke møtt som en likeverdig men snarere en det er litt belastende å forholde seg til.

Det hører imidlertid med til historien at innimellom nyter jeg dette vakre språket og synes tross alt jeg er fantastisk heldig som får lære det. Det inneholder nyanser som ikke eksisterer på norsk. Jeg kan indirekte bruke språket til å skape avstand til en person jeg ikke vil ha for nære ved å bruke høflighetsformen “Dem” eller “De”, eller jeg kan fornærme noen jeg ikke kjenner bare ved å bruke “du”. Dessuten dukker det av og til opp små perler som jeg koser meg med. Ta for eksempel ordet ‘garderobe’. ‘Garde’ betyr vakt og ‘robe’ kjole, ergo ‘kjolevakt’, er ikke det nydelig?

Sonitus anbefaler dette innlegget!