Hjelp, det snør!

Er det én ting vi nordmenn er verdensmestere på, så er det snø. I vårt land skorter det ikke på måkebiler, salt og sand, og vi blir sjelden tatt på senga av snømonsteret. Dette kan vi, utenat. Det blir ikke kaos i trafikken så snart vinterlandskapet dekkes i hvitt. Bilene er utstyrt med enten pigg- eller helårsdekk, bilførere er kvalifiserte glattkjørere, noe som gjør veiene så godt som trygge. Skoler og barnehager stenges ikke, og barna blir ikke holdt inne av frykt for at de skal få frostskader i –5 grader. De er utstyrt med varme utedresser og ull innerst, og får bygge snømenn og kaste snøballer så mye de vil. Snø er ikke farlig. Snø er gøy. Det er selvsagt også litt slitsomt dersom det blir for mye av det. Men alt stopper ikke opp av den grunn.

Vi rister overbærende på hodet når nyheter om et nedsnødd Europa krisemaksimeres over flatskjermene våre, og underholdes av hvordan noen centimeter snø kan snu hverdagen deres så til de grader på hodet. Skoler stenges, folk kommer seg ikke på jobb og viktige togforbindelser stopper opp fordi det viser seg at de superraske, høyteknologiske togene ikke tåler minusgrader. Det blir nesten like dumt som at Bergensbanen ikke skulle tåle regn.

Her til lands, blir det unntakstilstand. Vi har hatt snø i flere uker nå, og på det verste kunne ikke minstejenta gå i barnehagen. Mannen min mente det var for risikabelt. Dessverre har han nok rett i det. Det blir rett og slett farlig på veiene våre når det er glatt. Bilene sklir avgårde på slitte sommerdekk, og ingen har lært hvordan man skal manøvrere dersom den begynner å slenge fra side til side. Det er litt sånn med livet som innsats man setter seg bak rattet mens snøfnuggene daler. Man kan kjøre så forsiktig man bare vil, men det hjelper lite når trafikken fortsetter i 120 km/t uansett. Eller så stopper den helt opp, og man blir stående over i 5 timer bilkø for å komme seg inn til hovedstaden, noe som vanligvis ikke burde ta mer enn 45 minutter. Det hjelper selvsagt ikke på veisikkerheten at det er tomt for salt her nede…

Det å unngå trafikkaos dersom det er mulig, er én ting. Noe annet er at man faktisk vegrer seg for å gå på trille-tur med barna av frykt for hva naboene skulle komme til å si. Jeg mannet meg likevel opp her forleden og kler på minstejenta godt med klær, ull fra innerst til ytterst og ellers er hun forsvarlig tullet inn i varme Rørospledd fra fedrelandet. Kinnene glinser av nyinnsmurt kuldekrem. Du kan så vidt skimte et par nysgjerrige, lattermilde øyne stikke frem fra innpakningen. Jeg blir en smule irritert på meg selv der jeg fortsatt nøler og teller på knappene ”skal, skal ikke”, mens jeg argumenterer at det er viktig å komme seg ut i frisk luft selv om det er kuldegrader. Må likevel innrømme at jeg ikke føler meg særlig høy i hatten der jeg bestemmer meg for å trosse snø på glatte fortau med barnevogn. Jeg er ikke overrasket over at jeg er helt alene om å foreta meg akkurat dette; det må selvsagt en tullete innvandrer til for å finne på noe så idiotisk.

Det er ikke lange turen vi går, vi skal bare til bakeren for å kjøpe brød. Plutselig begynner jenta mi å gråte. Hun pleier aldri å gråte på tur og fortvilet tenker jeg at mine landsmenn kanskje har rett? Kanskje er det galskap å ta med ettåringer på denne strabasiøse turen for å kjøpe brød. Jeg kunne jo bare tatt bilen, hvorfor skal jeg være så innmari sta? ”Der jeg kommer fra, er dette helt vanlig!” Hermer jeg oppgitt til meg selv og puster lettet ut da vi endelig ankommer bakeren og håper det blir bedre nå som hun kommer inn i varmen. Jeg tar av lue og letter litt på teppelagene så hun får luftet seg litt, men hun gråter fortsatt like sårt og ser lidende på menneskene i køen som om hun fortvilet prøver å si ”brrrr hjelp meg bort fra denne slemme damen som tvinger meg ut på tur i kulda, hun er klinkokos”.. En dame sier forsiktig at det nok sikkert er veldig kaldt for lillemor som sitter i vogna si og paranoid som få føler jeg de hoderystende blikkene i ryggen mens jeg gebrokkent stammer frem ærendet mitt til bakeren og smiler tappert til kømenneskene som sikkert teller på knappene hvorvidt de skal ringe barnevernet eller ikke. Tro det eller ei, men jeg føler meg som en skikkelig dårlig mor der jeg står, og har mest lyst til å rettferdiggjøre ovenfor hele gjengen hvorfor jeg så absolutt måtte trille den lille og ikke bare tok bilen for å kjøpe dette hersens brødet. Men hvordan forklarer jeg denne syke trangen vi nordmenn har til å gå tur i allslags vær? ”Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær” lar seg ikke så lett oversette til fransk. Noe som for oss er så helt naturlig, blir bare så ubegripelig her nede.

Vi kommer oss til slutt hjem og inn i varmen. Idet jeg kler av lillejenta som har smågrått hele veien tilbake men som er god og varm på både fingre og tær, kjenner jeg en mistenkelig lukt sive ut fra bleien. Akkurat ja, det var derfor hun ikke trivdes spesielt godt i sitteposisjon!

Da vi litt senere på dagen henter junior på skolen, spør jeg ham om de har lekt ute i dag? Han ser rystet på meg og svarer: ”Men, mamma, det er det altfor kaldt til, vi hadde frosset i hjel! Skjønner du ingenting du, eller?”

Nei, du skulle bare visst, tenker jeg.

Reklamer

Oppdatering

Det vil, av ulike ârsaker, dessverre ikke bli lagt ut nye bloggposter nâ i desember.

Kommer sterkere tilbake i januar 2010 med ny terapeutisk surmuling fra utlendigheten, og vil takke for at du har fulgt bloggen min i âret som har vaert.

Du er hjertlig velkommen tilbake neste âr!

Svangerskap på fremmedspråk

Livet er vakkert  når man er nygift, forelsket og førstemann har meldt sin ankomst. Jeg skal bli mamma og er dronninga på haugen der jeg rusler hånd i hånd med ektemannen rundt i Europas hovedstad. Vi planlegger barnerom, diskuterer navn og fryder oss over de små tegnene på at liv er i ferd med å gro. Kunne det bli bedre? Nei, det kunne det knapt. Men verre er jo fullt mulig.

Idyllen blir brutt med den største selvfølge idet svangerkapskvalmen angriper uten forvarsel. Rått og brutalt midt på lyse dagen kaster den seg over meg og tar et effektivt og drevent kvelertak på lykkerus og nygift forelskelse. Dronninga på haugen sine glansdager er svunnen tid der hun invadereres av paralyserende kvalmebølger og  krøker seg sammen med metallsmak i munnen. Alle tenkelige remedier blir prøvd; det skorter ihvertfall ikke på gode råd både fra kjerringer og ellers. Det er litt forskjellig hva som er utløsende faktor. Noen ganger stekos, innimellom kaffelukt. Men den aller største synderen? Det er fransk! Jeg får en ubehersket trang til å spy hver gang det snakkes med fornærmet trutmunn i min umiddelbare nærhet, og for å avverge Exorcistiske tilstander må det franskboikott til. Noe som forsåvidt ikke skaper nevneverdige sorrgreaksjoner hos undertegnede, men som definitivt stagnerer språkutviklingen. Fransktalende TV programmer får munnkurv, og ellers frekventerer jeg helst mine flamske venner i denne kritiske fasen.   

Jada. Smarte og oppegående mennesker som vi er, flytter vi til en ny by tre dager før førstemann kommer til verden. En by hvor ingen snakker engelsk. Ikke nok med at jeg er førstegangsfødende i fremmed land, språk og kultur, men i tillegg har vi bestemt oss for å toppe stress skalaen med flytting. I etterpåklokskaphetens navn ser vi selvsagt at dette ikke var noe sjakktrekk.

Da vi ankommer klinikken, er fødselen allerede godt igang, og det viser seg at det er for sent å få smertelindring. For ikke å ta fra meg motet fullstendig, forteller de dette kun til mannen min mens jeg lykkelig uvitende venter på epidural & lystgass. Det varer og det rekker. Jeg ber tynt på alle språk jeg kjenner om de ikke kan skynde seg, men vet ikke hva lystgass er på fransk og roper desperat ”gass!!” vill i blikket og med hånden over munnen for å illustrere masken så godt jeg kan. Dette holder jeg på med en god stund mens jordmor spiller musikk som jeg hater, og legen endelig forteller meg at nå kommer bebien ut og det er for sent å få epidural. I ettertid har jeg dessuten fått vite at lystgass ikke brukes til fødsel i Belgia. Naturen går sin glade gang selv uten dop, og knappe to timer senere er vi en fortumlet familie på tre, og i noen deilige timer er lykken komplett.

Men, jeg rekker ikke engang å stifte bekjentskap med babyblues før språkforvirringen melder sin ubønnhørlige ankomst. Bebi skal bades for første gang. Det er skumle greier å bade en så liten sak, og en hyggelig barnepleier skal derfor instruere meg. Hun sier det bare er å ringe på klokka når han våkner neste gang, så blir det bading. Jeg stusser over dette tilbudet, ettersom klokka allerede er 8 på kvelden og den ville kanskje bli både 11 og 12 før han våkner til. Men forvirret som bare en nybakt mamma på fremmed jord kan være,  drar jeg i snora da gutten våkner sånn rundt midnatt. Også her ser etterpåklokskapheten liten grunn til ekstrapoeng, men da er det uansett for sent. Det har vært vaktskifte selvfølgelig, og den hyggelige barnepleieren er byttet ut med noen som hverken presenterer seg eller smiler. Jeg stotrer usikkert frem ærendet mitt, og vil så gjerne gjøre som jeg har fått beskjed om tidligere på kvelden.

Hun rister oppgitt på hodet og sier med overbærende mine ”Her bader vi ikke bebier midt på natta”! Jeg kan meget godt se for meg hva hun tenkte i sitt stille sinn, jeg hadde tenkt nøyaktig det samme dersom jeg befant meg i hennes sjokkrosa crocks: ”Tullhøne”! Ja, nettopp det hadde jeg stemplet vedkommende som tenker jeg mens jeg stammer frem en usammenhengende forklaring hvor språket kommer utilgivelig til kort og som bare koker bort i ydmyk overgivelse og flåsete unnskyldninger. Hun bryr seg uansett ikke. Jeg legger meg flat og ser at hun nyter det der hun effektivt snur om på hælene med et syrlig ”nå er det kanskje på tide vi legger oss”? Klok av skade skjønner jeg at ikke alt skal tas bokstavelig på denne kanten av verden og ber henne derfor ikke om nærmere utdypning av ”vi”. Idet skrittene hennes forsvinner selvtilfredse bort i natten, står jeg bitteliten igjen og har mest av alt lyst til å brøle ut:

”JA! JEG ER GAL! DER JEG KOMMER FRA ER VI FØDT MED SKI PÅ BEINA OG BADER BARNA MIDT PÅ NATTA!!!”

Biscotti til ettertanke

Ett skritt frem. To tilbake. Gode perioder. Tunge dager. Sånn fortoner kanskje livet seg for mange, og integreringsprosessen min er intet unntak. Akkurat hva som gjør en god periode god, eller tunge dager tunge, er litt hipp som happ. Denne gangen er det bloggen til en hobbykokk og biscottioppskriften fra en twitter-venn som skal vise seg å være viktige ingredienser når nok en viktig etappe skal forseres.

Da jeg bestemte meg for å leve i utlendighet, var jeg selvsagt inneforstått med at det er mange ting man skal tilpasse seg og finne seg i. Mye er eksotisk nok. Spennende nye mattradisjoner, for eksempel. Belgisk sjokolade har det ikke vært mye problematisk å venne seg til, men det at baking én dag skulle komme til å bli et sorgens tema, streifet nok ikke en forelsket nordkvinne der hun gikk hånd i hånd med sitt hjertes utkårede inn i fremmed solnedgang.

Baking har jeg alltid likt, og i løpet av årene har favorittoppskriftene på boller, brød og kaker samlet seg opp. Til tross for at det var noen år jeg ikke var særlig aktiv på grunn av studier, karrierejag og slikt, var det noe jeg så frem til å begynne med igjen da junior nærmet seg passende alder. Jeg gledet meg til å trille deig og slikke glasur, og å se forundringen i øynene hans idet det går opp for ham at brød og boller ikke blir til av seg selv hos bakern.

Vi har gjort flere forsøk. Samtlige mislykkede. Junior har entusiastisk blandet ingredienser og trillet deig, for så å bli like skuffet hver gang over at resultatet er så hardt at mammans gamle tannfyllinger spretter ut én etter én. Oppskriftene mine lar seg ikke oversette ser det ut til; gjær er muligens ikke det samme på fransk som på norsk. Svigerfamilien kan ikke komme seg fort nok hjem når vi en sjelden gang serverer hjemmebakst til kaffen, og ettersom de faktisk er hyggelige folk slutter vi med det.

Helt inntil for et par uker siden.

Jeg ble inspirert. Via twitter. Først og fremst av denne oppskriften på biscotti, og deretter av dette blogginnlegget om barn på kjøkkenet. Det var det som skulle til for å ta opp kampen mot de tidligere dårlige erfaringene og vise junior at ”yes, we can!” Bevæpnet med en ekstra stor porsjon optimisme, nyinnkjøpt kjøkkenvekt og supermotivert 4 åring, settes det igang. Vi skravler, skolder mandler og søler i vei. Sønner slikker i seg så mye røre han kan og parerer alle advarsler om mageknip med at det er det verdt. Gurimalla så koselig vi har det.

Men.

Når skjebnens time ankommer og resultet skal testes, er det verre enn noen gang. Junior klarer nesten ikke å beherske seg og  ser anklagende på mamman sin mens mannen lurer på om nyinnkjøpt kjøkkenvekt kanskje var en bortkastet investering. Personlig har jeg bare lyst til å denge sistnevnte med imponerede knallharde biscotti, for deretter springe gjennom byen og brøle høyt hvor dritlei jeg er av dette landet og hvor gal jeg blir av at INGENTING er som jeg er vant til. Greit nok at språket er et hinder i omtrent enhver situasjon, men ikke engang bake skal jeg få til!

Etter noen dager med surmuling og synd-på-seg-selv-synsing, javelda, én uke, bestemmer fruen (som i tillegg til alt annet begredelig befinner seg altfor langt fra havet) at tyren skal tas ved hornene. Mannen puster lettet ut der hun marsjerer bestemt avgårde. Han kjenner igjen besluttsomheten og vet at nå går alt så meget bedre.

Og det gjør det virkelig. Jeg har skjønt at det å leve i dette landet betyr at jeg må finne nye måter å gjøre gamle ting på. Nok en brikke i puslespillet er ferd med å falle på plass, og denne etappen forseres med noe så enkelt som en ny kokebok og telefon til gamlelandet. ”Petit Larousse Pâtissier” er ikke spesielt petit, men snarere en murstein på 500 sider som skal lære meg og sønnen å bake på fransk. Mine norske oppskrifter skal dessuten føres videre, og til det trengs norske ingredienser som slekta der hjemme villig fikser.

Det er ikke snakk om å glemme alt norsk og bli belger. Det dreier seg ikke om at norsk er best og forkaste alt mine nye landsmenn foretar seg som teit. Som alt annet her i livet gjelder det å finne den gylne middelvei, et slags kompromis; en identitet som kombinerer det essensielle norske med det som etterhvert er i ferd med å bli meg i mitt nye land. Dette tar tid. Selv med den beste vilje skjer ikke dette over natta. Prøv og husk dette neste gang du rynker på nesa over at dine nye landsmenn er noe langsom i integreringsprosessen sin.

Leona har helt sikkert ikke meg og mitt i tankene der hun synger: 

I gotta find my place

I wanna hear my sound”

Men jeg tenker at det er nettopp det jeg må gjøre. Finne min plass og bake mitt verk.

This is it!

finiAvgjørelsen er tatt. Dette blir siste kapittel i skoledagboka.

Nå er det nok.

Nok strev. Nok stå opp fem timer etter leggetid. Nok å se barna bare i lynkjappe glimt.

Nok ydmykelser. Nok tapper gebrokkenhet. Nok av å være utskudd.

De siste dråpene i et nokså velfylt beger kom etter legesjekken tror jeg. Eller var det kanskje fadderdagen det begynte å demre for meg at jeg burde se å komme meg tilbake på arbeidsmarkedet? Muligens i en av fransktimene.

Jeg vet ikke helt. La oss se litt nærmere på det.

Husker dere legesjekkene vi hadde på barneskolen? Der vi hutret oss opp på vekt og målestativ i bare truse og underskjorte, hvor vaksinene ble protokollført og man ellers fikk informasjon om kosthold og slikt? På ungdomsskolen avanserte vi i gradene, og fikk med store øyne innblikk i prevensjonsmetoder og ellers skader ved røyking og narkotikabruk. Da jeg ble kalt inn til legesjekk på skolen min, drømte jeg ikke om at jeg skulle befinne meg bukseløs i min verste uforberedttruse og utslitt underskjorte på vekta foran de smekre medstudinene mine, mens jeg fortvilet forklarte helsesøster at jeg ikke trengte å avlegge noen urinprøve da to barnefødsler ganske nylig gjorde at det var skikkelig orden i de sysakene.

Ettersom jeg er godt gift, slapp jeg heldigvis seksualundervisningen. Men måtte love å ta ny stivkrampevaksine snarest.

Da jeg trodde legesjekk toppet listen for ydmykelser, var jeg lykkelig uvitende om fadderdag. Tror det heter det på norsk. Hadde jeg vært i Norge, hadde jeg skjønt hva dette dreide seg om og holdt meg hjemme. Her heter det noe så fint som ”parrainage” og oppi all min ignoranse trodde jeg dette var noe seriøst ettersom det kom epost fra rektors kontor vedrørende arrangementet. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men ihvertfall ikke å måtte ramse opp alle vulgærord fra A til Z, hvor uheldige taper ble tvunget til å drikke noe illeluktende noe. Videre måtte vi med bind foran øynene identifisere klissete ting, og deretter fremføre egenproduserete dansenummer foran 2. års studentene. Ydmykelsen nådde de skrekkeligste høyder da vi ble beordret inn i en fantasifull lenkeformasjon på vei over byens torv midt i lunsjtida; jeg forbeholder meg retten til å nekte og gå i detalj. Der og da takket jeg ihvertfall høyere makter for at det ikke var akkurat denne dagen klassen til sønnen min skulle besøke biblioteket som befinner seg nettop der. Og slik fortsatte dagen, for til slutt å ende med at jeg ble tildelt en fadder, ei søt ungjente født det året jeg selv var russ.

Om ikke annet kunne jeg jo bruke henne til barnevakt.

Siste spikeren i kista og kroken på døra var uansett fransktimen der Madame skulle ha oss til å frigjøre den forbaskete fjærpenna vår atter engang. Samtlige medstudenter har fyllepenn forresten, slike som vi brukte på barne- og ungdomsskolen i min tid for å skrive ekstra pent. Noe som for mitt vedkommende alltid resulterte i et salig søl ettersom jeg er venstrehendt. Jeg sitter der med ekkel følelsen av tretti år gammelt ”déjà-vu” idet klassekameratene mine stresser med viskepenner og overskriveviskepenner, mens korker settes på og trekkes av i en hastighet lynet antakeligvis for lengst har gitt opp å følge med på. Men her gir jeg ikke etter for presset, og overser følelsen av at jeg burde gjøre som de andre; skriver konsekvent med blyantpennen min, og børster med arrogant mine bort viskelær rusk.

Denne fransktimen leser Madame opp en liten krimhistorie, ser lurt på oss idet hun skal til å avslutte og gir følgende instruks: ”Dere skal selv skrive slutten; vær kreativ og respekter verbtiden”. Og hva er så verbtiden? Passé simple selvsagt. Den litterære verbtiden som vi utlendinger ikke lærer på språkkurs. Fordi vi visstnok aldri får bruk for den.

Slukøret rekker jeg opp hånden og er nødt til å innrømme ovenfor hele klassen at jeg nok en gang kommer til kort språkmessig. Med medlidende blikk ber Madame meg skrive i en tid jeg faktisk mestrer, det skulle vel bli bedre enn ingenting? Vi har et kvarter på oss, og mens jeg forsøker å knote videre på denne historien går det opp for meg. Der og da. Jeg trenger ikke skrive noen avslutning. Det er ingen som tvinger meg. Det begynner å gå opp for meg hvor sliten jeg er. Hvor lite lyst jeg ser på de neste årene.

Nok en gang rekker jeg opp hånden. Forteller Madame at jeg har skrivesperre og at jeg velger å lytte til de andre istedetfor å skrive noe selv.

Smiler genuint for første gang på lenge. Vet at nå er det over. Jeg er ferdig. Nice try. Og –

Je ne regrette rien.

Twittbert

twitterNår man har flyttet endel på seg både i inn- og utland, er én av konsekvensene dessverre, og innimellom heldigvis, at det er vanskelig å opprettholde kontakten med venner. Venner kommer og går, men jeg merker at jo eldre jeg blir jo vanskeligere er det å etablere nye vennskap. Jeg befinner meg uansett i en fase av livet hvor det ikke tar like stor plass som før. Med små barn som krever sine rutiner, dreier livet seg stort sett rundt familielogistikk. Det er ikke mye overskudd til mange andre aktiviteter. Men dette er jo kun for en periode, regner jeg med. Når barna blir større, har fått alle tennene sine, går på do helt selv og ikke trenger meg i like stor grad lengre, blir nok aktiviteten større på dette området.

Jeg trives dessuten veldig godt i eget selskap, og har med årene blitt mer og mer kresen på hvem jeg vil ha i livet mitt etter flere porsjoner destruktive vennskap. Den perfekte venn ser også det komiske i de samme situasjonene, og om dette med humor er kulturelt eller ei, så er det virkelig ikke hver dag jeg treffer på noen i dette landet som befinner seg i samme komiske univers. De som gjør det derimot, er også utlendinger, og sammen ler vi av belgerne.

Ofte nok treffer jeg på mennesker jeg godt kunne tenke meg å bli bedre kjent med, men er  både reservert og sjenert av natur og synes det er vanskelig å ta initiativ med mindre det faller seg naturlig, som feks i jobbsammenheng. Det å være hjemme mens barna er små, er derfor temmelig isolerende. Ettersom svangerskapspermisjonen er på kun tre måneder, eksisterer det ikke tilbud om barselsgrupper for eksempel.

Så er det jo dette med språket da. Atter en gang. Det er ikke enkelt å formidle humor eller være vittig på  andre språk, ikke spontant ihvertfall. En gang hoppet jeg likevel i det. Var på vei til skolen for å hente sønnen da jeg så mamman til en gutt i klassen hans tulla og tøysa med en annen mamma som strevde med å lukeparkere. Hun stresset henne skikkelig og de holdte på le seg ihjel. Idet jeg passerte dem tok jeg mot til meg og uttrykte et par velformulerte festligheter mens jeg lo med. Plutselig ble det helt stille og begge mammaene stirret på meg som om jeg var steike, sprøyte gal. Sånn skikkelig vidåpen munn og forskrekkete øyne. Latteren satte seg kjapt fast i halsen der jeg for mitt vedkommende hastet videre uten å be om forklaring på hvorfor ikke kommentaren min ikke så ut til å falle i smak. Idet jeg flyktet svimeslått fra åstedet gransket jeg hver eneste stavelse i den lille festligheten min, og prøvde fortvilet å tolke reaksjonen deres. Hadde jeg fornærmet dem på noe vis? Hadde jeg sagt noe stygt? Det er jo visse ord jeg unngår i det franske språk, hvor for eksempel en liten nyanse som å uttale ’S’ med ’Z’ lyd forandrer meningen radikalt og blir skikkelig vulgært. Jeg burde jo bare stoppet og spurt, men var rett og slett så flau at jeg stakk med halen mellom beina.

En annen episode jeg erindrer med skamrødmen godt fordelt, var hos fysioterapeuten min på siste behandlingstime etter en runde med opptrening av bekkenmuskulatur etter fødsel, noe som forøvrig er omtrent obligatorisk her i Belgia og som vi får dekket. Okei. Jeg er altså til siste opptreningstime, og hun begynner og avrunde med å si noe sånt som ”om du kunne tenke deg å gå på restaurant en kveld, så…..” og uten å vente på fortsettelsen overkjører jeg henne skrekkslagen ”ja, du også!”  og fortsetter overentusiastisk i et fortvilet forsøk på å dekke over hvor lite jeg egentlig har lyst til å gå på restaurant med henne – hjelp – hva i allverden skal skal jeg gjøre for å komme meg utav dette. Foreldrene hennes bor på den andre siden av gata og jeg ser henne derfor ganske ofte innimellom, “må bare ta kontakt, det hadde vært superhyggelig!” stotrer jeg med et stort overivrig glis og registrerer midt inni flausetåka et sted at hun endelig avslutter noe nølende “så er det bare å ta kontakt med datteren min som liker å sitte barnevakt.” Jaja, unødvenig å si at jeg har ikke sett henne siden…

Heldigvis for internett. Forstår ikke hvordan emmigrerte nordmenn overlevde før i tiden. Der kan jeg ringe gratis til venner og familie både i Norge og resten av verden, jeg kan holde meg oppdatert om fjern og nær gjennom facebook, for ikke å glemme twitter. Twitter er genialt når barna er i seng, eller når jeg har en pause i løpet av dagen, og jeg koser meg med en tekopp mens jeg oppdaterer meg på norske nyheter. Jeg hopper ut og inn som jeg vil, og det er ”no strings attached”. Det er mange morsomme mennesker der inne, og jeg får meg ofte en god latter, samtidig som jeg overværer saftige diskusjoner og får tilgang på uttallige gode blogginnlegg. Det er deilig befriende å ikke være et gebrokkent utskudd.

Jeg har funnet min twittbert.

Hva mer kan en sjenert utvandrerkvinne ønske seg?

Frigjør fjærpenna di! (Skoledagbok III)

fyllepennSkolen min er skikkelig på offensiven med hensyn til fransk rettskriving. Som tidligere nevnt skal en rekke tiltak iverksettes for å forbedre nivået, og det skulle selvsagt bare mangle at fremtidige lærere kan skrive språket sitt. Dette er jo glimrende for en som meg som sliter med nettopp dette, men jeg er ikke overbegeistret. Ikke i det hele tatt.

Jeg har alltid funnet mye glede i det å uttrykke meg skriftlig, ofte er det lettere å skrive enn å prate. Derfor er det en stor sorg å måtte innfinne meg med at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å føle denne gleden ved å skrive fransk. Etter mangfoldige franskkurs i alle varianter, selvstudium og ellers fantasirike initiativ for å absorbere språket best mulig, er konklusjonen enkelt og greit at jeg aldri kommer til å beherske det noe i nærheten av 100%. Kanskje 60 – 70, som selvsagt ike er til å forakte, men likefremt en sorg.   

Du tenker kanskje at jeg er en smule pessimistisk nå, at ”Rom ikke ble bygd på en dag og at tålmodighet er nok det som skal til”?  Eller snarere at ”hun der må være litt treig i avtrekkeren som har så vanskelig for det”? Det siste kan nok være rett, men det er uansett et faktum at jo tidligere man lærer fremmedspråk, jo bedre. Jeg var en godt voksen dame da jeg optimistisk satte igang med dette prosjektet, og jeg skal love deg at det går tregt.

Ergo. Det er med tunge skritt jeg finner veien til fransktimene hvor vi i første omgang blir testet opp og ned og i mente, og hvor resultatene for mitt vedkommende er like deprimerende hver eneste gang. Ikke bare skal jeg være dårligst i klassen i nederlandsk, men her må jeg også tåle å hele tiden være hun som blir behandlet med munter overbærenhet. For det er en ting vi fremmedspråklige ufrivillig gjør bedre enn mange andre, vi underholder.

Det er utrolig komisk med gebrokne mennesker både når de snakker og skriver. Jeg har selv vært skyldig i å fnise over nye landsmenns klossete forsøk på å uttrykke seg på morsmålet mitt, uten å se noesomhelst galt i det. Nå, derimot, vet jeg hvor sårbar man er når man ikke kan utrykke seg presist, og hvor mye mot det kreves for å gjøre det likevel. ”Hoho, det var festlig” er blitt ”så modig du er”.

Testing over og tid for action. Klump i brystet, svett i panna, bly i ben og armer. Nå skal det skrives.

Vi brainstormer ord som Madame ivrig noterer på tavla for deretter be oss om å velge ut ti som vi skal skrive en liten tekst utav. ”Liberez votre plume”! proklamerer hun teatralsk mens jeg fikler med penna mi og skuler på sidemannen som skriver så blekket spruter. Jeg noterer motstrebende noen fraser, og overrasker meg selv da jeg faktisk produserer noe jeg er litt fornøyd med. Det er derfor noe optimistisk jeg venter på tur for å lese opp den lille teksten min, og jeg er spent på Madames kommentar til meg etter hun har lovprist den ene medstudenten etter den andre. Idet jeg avslutter høytlesingen ser jeg håpefullt på henne, og tenker glad at dette kanskje skal gå bra likevel? Til min store forskrekkelse derimot, stirrer hun bare forundret på meg og uten å si noe i det hele tatt, går hun videre til nestemann.

Hva skjedde!?! Skrekkslagen kjenner jeg skamrødmen spre seg, mens jeg fortvilet kjemper mot tårene som presser på. Kan ikke begynne å grine her, midt iblant alle disse ungjentene og, for noe så idiotisk. Det skulle virkelig tatt seg ut å løpe gråtende ut av klasserommet fordi frøken ikke skryter av meg som hun gjør av de andre. Og i min alder. Kunne jo teoretisk sett vært mamman deres.. Men det er akkurat det jeg vil. Gråte mine bitre tårer over dette fobannelsens språk, over at jeg er så sårbar, over hvor mye mot som krevdes for å skrive en ubetydelig liten filletekst, over hvor barnslig stolt jeg var av den, over at jeg ikke er hjemme i gode, gamle Norge og spiser raspeballer og uttrykker meg noe så innmari fantastisk godt både i det vide og i det brede akkurat nå.

Så kunne disse arrogante sneglespiserne bare ha det så godt.