Omfattende referat fra foredragsturné i Trøndelag – gratulerer til deg hvis du leser hele!

Mye har skjedd disse månedene, så mye at bloggen igjen har fått lide. Den har i grunnen fått lide altfor mye altfor lenge, vi snakker egentlig år. Jeg håper det vil endre seg nå, for jeg savner å skrive her inne – så da sier vi at det blir nyttårsforsettet for 2018!

En av grunnene til at jeg har vært hardt angrepet av tidsklemma i den siste tiden, er at jeg har forberedt meg på foredragsturné i hjembyen og omegn. Den gikk av stabelen i uke 47, men i begynnelsen av uke 45 ble sønnen syk. Ikke noe alvorlig, men han måtte være hjemme fra skolen et par dager. Og mot slutten av samme uka var det min tur. Jeg ble sånn type syk som passet dårligst av alt mens jeg øvde meg på foredrag: Mistet stemmen på grunn av omfattende hosting, og doktorens ordre ble tre dager med snakkeforbud mens jeg egentlig burde øvd intensivt i og med at jeg skulle holde fem foredrag på fire dager.

Noen i universet ville tydeligvis ikke at jeg skulle forberede meg så mye som jeg gjerne skulle gjort før den intensive foredragsturnéen i gamlelandet, Overtroisk som jeg er, så burde jeg egentlig tolket dette som et omen. At det ikke er foredrag jeg burde fordrive tiden med. Men, jeg har tydeligvis blitt voksen underveis, og valgte heller å tolke pausen som at jeg faktisk trengte hvile. Det var overraskende deilig å kommunisere med omgivelsene kun med penn og papir i de tre dagene taleforbudet varte. Anbefales!

Da jeg omsider var ferdig med snakkeforbudet, var det datteren sin tur. Og nå snakker vi uke 46, uka før den store uka! Igjen ble det liten tid til forberedelser, men i bunn og grunn var jeg godt forberedt og sier som utenriksministeren: Jeg er jo tross alt steinbukk.

Så kom omsider uke 47. Jeg landet på Værnes med en følelse av skrekkblandet fryd og skjøre stemmebånd, og ble som vanlig godt mottatt av pappa med frue. Uke 47 hadde definitivt ikke vært den samme uten deres gjestfrihet og hjelpsomhet med foredragslogistikk.

Første foredrag tok plass mandagkveld 20. november i Bojersalen på Åsly skole i Rissa. Altså på andre siden av fjorden. Fergeleiet på Flakk hadde ikke endret seg nevneverdig siden jeg var der sist en gang på begynnelsen av nitti-tallet, men skuffende var det at  lengselsfulle blikk mot sveler med brunost måtte bli med de lengselsfulle blikkene. Foredragsnerver tillot ikke slik ekstragavanse denne mandagskvelden.

På Fosen ble jeg hentet av Kari Klepp, en gammel bekjent som for noen år siden fant kjærligheten på bygda og emigrerte fra fastlandet. Hun hadde ikke flyttet like langt som meg, men vi fant ut at vi likevel har en del til felles når det kommer til integrering. Du trenger ikke reise til et annet land for at kulturen skal endre seg, nemlig. Av og til holder det å skifte bydel. Og så kom jeg frem til den flotte salen (godt de giga-store sommerfuglene jeg hadde i magen sånn like før ikke vises på bildet!):

Foredragsbilde Rissa nov. 2017
Fotograf: Kari Klepp

Takket være publikum, arrangører og spesielt Maie Sætherskar som har vært min engasjerte og energiske kontaktperson hele veien, ble det en skikkelig bra kveld. Kommer aldri til å glemme den syriske tenåringsjenta som strålte mot meg etter foredraget, og snakket nydelig norsk etter å ha vært i landet i knappe to år (!). Her må jeg bare sette inn et ❤ for DET er intet annet enn en solid bragd!

Etter fin diskusjon og boksigneringer, rakk jeg én av de siste fergene tilbake til fastlandet, vel vitende om at kaféen med de fristende svelene kom til å være stengt. Akkurat da hadde det vært ekstra godt, liksom for å feire vel overstått, og jeg sukket og henga meg til den ukledelige offerrollen mens jeg fant meg en plass å sitte. Men da så jeg det: Ett av bordene var dekket med både vafler og påsmurte sveler! What are the chances?! Det var selvbetjening, og ved siden av brettet med godsakene sto det en isboks du kunne legge pengene i. Det er virkelig bare i Norge ❤ du finner en sånn nydelig tillit til folk flest ❤ (blir mange hjerter her nå, men de er ikke til å stagge)

Tirsdagmorgen gikk turen til Kirkens bymisjon i Trondheim, hvor jeg skulle snakke på personalmøtet deres. Jeg synes bymisjonen gjør en så veldig viktig jobb for de svakerestilte blant oss, og tok derfor kontakt med leder og tidligere gateprest Dag Aakre i høst, for å tilby et foredrag. Men da jeg ankom den flotte bygningen øverst i Munkegata litt før ni, var døren stengt. Jeg ringte på og håpet inderlig de ikke hadde glemt meg der jeg sto og småfrøs i vinterkulda. Kvinnen som åpnet kunne ikke forstå hva jeg skulle gjøre der, og i et øyeblikks panikk var jeg sikker på at jeg var glemt. Skulle akkurat til å svelge skuffelsen da det heldigvis gikk opp for oss begge at jeg befant meg i feil bygg. Omsider kom jeg meg til riktig sted, og fikk være med på høytidelig sermoni med lystenning og vakker musikk. Da jeg endelig fikk snakke, var jeg så avslappet og zen at jeg kunne stått der hele dagen og snakket med den fine gjengen som fylte det ærverdige lokalet denne tirsdagsmorgenen.

Engel
Sjekk den fine gaven jeg fikk av Kirkens bymisjon etter endt foredrag! Slike engler lages av knust glass på bymisjonens verksted og skal være en påminnelse om at selv det som er gått i stykker, kan bli noe nytt og vakkert ❤

Nytt foredrag ventet på Vikhammer bibliotek samme kveld. Jeg gledet meg ekstra til dette, for nå skulle jeg få treffe selveste @asmleinum! Vi har «kjent» hverandre i flere år på twitter, og det var Anne som fikset slik at det ble foredrag på Malvik. Når man bare har kommunisert på 140 tegn (ja, det var før, i gamle dager – allerede!), så tror jeg de fleste av oss gjør oss opp en mening om hvordan tweepsa er/snakker/oppfører seg i virkeligheten. For meg var Anne selvfølgelig kav trønder, hun bor jo på Malvik, ikke sant? Første gangen vi snakket sammen på telefonen, var jeg sikker på at vedkommende i andre enden av røret hadde ringt feil. Dette var ikke Anne fra twitter i hvert fall, for denne personen snakket slik som kona til fetteren min, og hun kommer fra Jæren …! Men det skulle vise seg at Anne forvillet seg til Trøndelag for mange år siden, og syntes tydeligvis at vi trøndere er så trivelige at hun bestemte seg for å bli. Skjønner henne godt. og nynner ubevisst på «Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist i fra dæ» …

Oppmøtet på Vikhammer bibliotek var litt tynt, men det veide en superengasjert bibliotekar opp for (hun forvilla seg til Malvik fra Røros noen år tilbake, og mente kulturforskjellene var såpass store at hun fortsatt følte seg som en raritet – vi lo godt av den gangen hun gikk tur med katten hun passet, i bånd! Sånt er det jo bare innvandrere som finner på). Hun mente forresten bestemt at jeg burde komme på tv med budskapet mitt, så ja, jeg kunne like henne! Det ble mer dialog enn foredrag denne kvelden, da de tre andre damene som også hadde funnet veien, kom med jevnlige innspill og synspunkter underveis. De ville så gjerne engasjere seg for nykommere fra fremmede land, men var usikker på hvordan. Det har jeg forresten tenkt å komme tilbake til i annen bloggpost, så følg med. Jeg lover at det ikke skal gå et halvt år til neste gang!

Én ting jeg har angret på i ettertid, er at jeg ikke tok selfie sammen med Anne. Eller filmet henne. Hun har en sprudlende personlighet, og er vakker både inni og utenpå, så fatter ikke at jeg tenkte på å forevige treffet mens jeg var der. Hun derimot, tok bilder og intervjuet meg til radioen hun jobber i. Resultatet kan du lese/høre her om du er interessert. Men scroll gjerne forbi.

Voilà! Der var jeg ferdig med tre foredrag på tjuefire timer, men det er to til om du fortsatt henger med. Hvis ikke, kan du alltids komme tilbake siden.

Jeg må ikke glemme å nevne at jeg mellom slagene ble tatt godt vare på av pappa og fruen, som kjørte meg hit og dit, og disket opp med næringsrik mat. Lillebror stilte også opp. Og niesa mi, Thea, som plutselig har blitt voksen – hvor ble tida av (!!) – kom dessuten hele veien fra eksamenslesning på Levanger for å treffe den gamle tanta si. Hyggelig!

Dagen etter var det bare ett foredrag på agendaen, på et av de beste stedene på denne jord, nemlig Hovedbiblioteket. Mitt kjære folkebibliotek er noe av det jeg savner aller mest i utlendigheten, og jeg har kanskje ikke vært på alle bibliotekene i hele verden, men jeg tør påstå at det befinner seg i øverste sjiktet hva bygninger som ivaretar bøker angår. Så jeg pynta meg med den fineste kjolen jeg har, sjekk da:

Foredrag hovedbib
Finkjolen i Magistratsalen på Trondheim folkebibliotek (Fotograf: Berit Nilsen)

Jeg fikk omsider truffet den hyggelige arrangementskoordinatoren Johanna Haug, som innvandret fra Tyskland for mange år siden, og kjente seg godt igjen i mine erfaringer med integrering. Dette var forresten en skikkelig morsom kveld! Masse kjentfolk i salen, til og med fra riktig gamledager på Katta – så det føltes nesten litt som et russetreff. Veldig koselig! Litt familietreff ble det jo også med pappa og frua, lillebror, kjæresten hans, niese, søskenbarn med frue pluss barn, onkel og tante – de tre førstnevnte har hørt meg før, og håper vel dette er siste gangen. Da kan de bare tro om igjen.

Ekstra hyggelig var det å hilse på @einjen irl som jeg har «kjent» på twitter en del år nå. Og litt rørende at han ble strarstruck (følte meg litt kjendis da, gitt – men var vel helst ganske starstruck selv):

Twitter bilde

Enda et trivelig møte med ei som jeg hittil bare hadde «kjent» virtuelt, var med Hedda Vormeland. Hun har litt sånne fjerne røtter i Belgia via sin svigermor, havnet i Trondheim uten spesielle røtter (skjønner henne godt! Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist …. ja, du skjønner tegninga!), og er flytende i ett av de tre offisielle språkene her i Belgia, nemlig nederlandsk. Hun er så dreven at hun oversetter bøker til norsk fra dette språket som jeg hadde ambisjoner om å lære meg mens jeg ennå befant meg i turistfasen. Jeg skulle også lære meg arabisk. Her passer det forresten godt med en sånn flire-seg-i-hjæl emoij. Som du sikkert har forstått, så ble det ikke til noen av delene. Hedda tok også selfie av oss, så som du skjønner var det flere som ble litt starstuck over å være i samme rom som meg (flire-seg-i-hjæl emoji passer også godt inn her), så nå er det Farmen neste, altså!

Bilde med Hedda
Artig å treffe Hedda irl omsider!

Oppi all viraken tenkte også Hedda på å ta bilde av boksigneringskøen, godt noen holder hodet kaldt og gjør det som må til for å bevise at romanen min faktisk selger:

Boksigneringskø
Her ser du også litt av slekta mi! Niese Thea står ytterst til høyre med hvit jakke og snakker med venninnen sin, og fruen til fetteren min, Kristin, står i brun genser med ryggen til og venter på å få kjøpe mesterverket ❤

Hedda holder ikke bare hodet kaldt, hun er også generøs! Sjekk hva jeg fikk av henne – denne flotte boken som jeg allerede har lest og anbefaler til alle (kommer egen bloggpost om denne etterhvert):

BOK tante Ulrikkes vei
Tusen takk, Hedda ❤

Kveldens og ukas soleklart mest rørende innspill kom etter dette foredraget (altså for meg personlig, for jeg setter selvsagt stor pris på ALLE innspill og kommentarer) da en kvinne fra Bosnia rakk opp hånden og sa (med en nesten umerkelig, men helt nydelig aksent):

«Jeg har bodd i Norge i 24 år nå, og dette er første gangen jeg føler meg forstått av noen som er norsk.»

❤ ❤ ❤

(Ja, jeg elsker hjerter)

Det føltes både fint og særdeles passende å avrunde foredragene som handler om hvor tøff man må være når man driver med denne forbaskete integreringen, med akkurat denne kommentaren.

Den harde kjerne endte opp på Ni Muser etterpå med nydelig blosterbukett (som jeg glemte å ta bilde av), hvor undertegnede ble småbrisen av en Munkholm. Skulle bare mangle etter fire foredrag på tre dager. Har heldigvis hverken bilder eller videosnutter av fniseanfallene som aldri tok slutt.

Fjerde dag, torsdag, var hviledag med pyjamas, vørterøl, grovbrødskiver med godt smør og brunost, utsikt mot den fineste fjorden og MASSE deilig tv som pappa og fruen har tatt opp til meg så jeg ikke skal gå glipp av alt som er gøy selv om jeg har rotet meg bort på kontinentet. Elsker sånne dager!

Aller siste enetale var på fredag og handlet om noe litt annet enn det jeg hadde pratet om hittil. Jeg skulle holde innlegg på Litteraturhuset i Trondheim om det å gi ut roman uten et etablert forlag i ryggen på et seminar for indieforfattere. Seminaret ble arrangert av av BoldBooks, den digitale plattformen hvor boken min kom ut som eBok i mai. Siden den gang har den også blitt trykket opp, og det går opp for meg i skrivende stund at jeg kanskje ikke har nevnt et pip om dette her inne på bloggen. Tror kanskje jeg skal skrive en egen bloggpost om akkurat det. Sånn rett før jul. I tilfellet du ikke aner hva du skal gi i julegave til han onkelen som ALDRI slutter å snakke om hvor dårlig det står til med integreringen.

Vel, kvelden på Litteraturhuset ble en morsom og inspirerende kveld med innlegg fra flere andre som har gjort som meg, men av vidt forskjellige grunner og på ekstremt forskjellige måter. Du kan se mer fra de ulike indieforfatterne her. Jeg var så smart at jeg kontaktet primus motor og gründer bak BoldBooks Kristin Over-Rein og ba om å få snakke først, slik at jeg kunne lene meg tilbake og nyte de andre bidragene fra Lars Erik Sira, Daniel Milford, Anniken Bjørnes, Ståle Gerhardsen og Kristin. Smart!

Utdrag fra mitt innlegg kan du se nedenunder. Hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle poste det, men nå er jeg så trøtt, det er jo langt over leggetid for mitt vedkommende, at jeg nok har mistet et par hemninger:

Sånn! Snipp, snapp, snute så var den foredragsturnéen ute. Nå er jeg tilbake i Belgia, full av inntrykk og nye ideer til videre prosjekter. OG – i går var jeg på møte med Mellomkulturelt senter i byen min som kunne fortelle at de venter fint besøk fra hovedstaden i mars 2018, hvor temaet er dette:

bilde til fransk foredrag
Ja, jeg må sjekke ordboka for å finne ut hva dette egentlig betyr …

Så gjett, da, hvorfor de tok kontakt med meg?! Jaaaa, de vil at jeg skal holde foredraget mitt den dagen … på fransk, hjelp …! Jeg er så klar for dette, samtidig som jeg er ekstremt lite klar. Og det er jo en flott kombinasjon, eller?!

Natta til dere som har holdt ut denne latterlig lange bloggposten. Kudos!

Reklamer

Den tunge fasen i integreringen

Berg- og dalbane

«Hvorfor er det så vanskelig å bli tatt imot i Norge? Er det på grunn av språkbarrierene? Skyldes det våre, altså innvandrernes, vanskeligheter med å uttale enkelte ord? Har andre problemer med kulturen vår?» spør Aneta (18) i Aftenpostens Si ;D 22. september.

Anetas innlegg har ligget i bakhodet mitt og murret i lengre tid, og jeg tar meg stadig vekk i å tenke på den unge kvinnens hjertesukk. Jeg kjenner godt igjen fortvilelsen fra mine første år som innvandrer i Belgia. Nygift og gravid, tenkte jeg ikke at integreringen skulle by på særlig store problemer. Tvert imot gledet jeg meg til å bli kjent med mitt nye land og dets kultur. Og ettersom vi skulle bo i den fransktalende delen av landet, ble jeg også nødt til å lære fransk, noe som ikke stresset meg nevneverdig i begynnelsen. Jeg hadde derimot ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg i denne perioden.

«Men jeg frykter hele tiden at hver feil jeg gjør angående norsk språk, blir ansett som mangel på innsats fra min side,» skriver Aneta.

Jeg skjønner frykten. I den offentlige debatten blir det jevnlig uttrykt misnøye med innvandrerens manglende vilje til å lære språket. Språklæring som foregår 24/7 med hvite knoker og sammenbitte tenner, koker ned til et «De bare vil ikke!» når en tar seg et velfortjent fem-minutt med morsmålet sitt. Det er kanskje mer nyanser det skorter på her, enn manglende vilje til å lære språket. Å lære fremmedspråk er omfattende. Å ikke forstå eller bli forstått, krever mye energi og en så stor dose ydmykhet det er vanskelig å forestille seg før man må.

Jeg ble vant til å uttrykke meg ufullstendig i språklæringsprosessen, og det var sikkert like greit at jeg ikke var klar over at sosiolingvistisk forskning stadig vekk viser at gebrokne mennesker blir sett som mindre begavede og ubehagelige å lytte til. Dette er noe som foregår mer eller mindre ubevisst hos de fleste mennesker, til og med de mest tolerante og bereiste blant oss.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg nettopp hadde kommet tilbake til Belgia fra den årlige sommerferien i Norge. Flyet hadde landet sent på kvelden, og morgenen etter våkner jeg til ei altfor tidlig dørklokke. En av svigerinnene mine står utenfor og vil vite hvordan jeg har hatt det. Jeg inviterer henne litt motvillig inn, for jeg er ikke helt klar for å bli gebrokken ennå etter tre avslappende uker med morsmålet mitt. Mens jeg setter på kaffen spør jeg henne om det er noe annet hun har lyst på. Ja da, svarer hun, om hun kan få et stykke kake hadde det vært fint, akkurat som om det er den naturligste ting i verden å stå opp grytidlig dagen etter hjemkomst å bake kake til kaffen. Jeg svarer at, nei, det har jeg ikke, og klarer i siste liten å stagge et sammenbitt selvfølgelig fra å følge etter. Mens jeg leter febrilsk etter ord som kan forklare på en vennlig måte at der jeg kommer fra, er ikke kakebaking prioritet når man etter en lang reise har lagt seg sent kvelden før, blir hun rar i ansiktet og sender lange blikk mot kjøkkenbenken hvor det ligger et brød jeg hadde tatt ut fra fryseren kvelden før. Etter en rask kaffekopp reiser hun seg for å gå, og jeg blir sittende igjen med en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. En følelse jeg forresten måtte tåle jevnlig i denne perioden. Noen dager senere demrer det: Svigerinnen min hadde ikke bedt om kake (tarte), nei, hun hadde sikkert ikke spist frokost og lurte på om hun kunne få seg ei brødskive (tartine) … Da jeg traff henne igjen neste gang, hadde jeg dessverre ikke vokabular nok til å rette opp inntrykket. Jeg måtte raskt venne meg til at språket ofte læres the hard way, men ble etter hvert lei det fårete gliset som ble sittende klistret til fjeset etter hver fadese.

«Jeg ble vant til å føle meg utenfor,» skriver Aneta.

Jeg hadde kanskje ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg mens jeg lærte fransk, men jeg hadde heller ikke tatt med i beregningen hvor mye energi som må til for å tyde de usynlige sosiale og kulturelle kodene jeg møter hver eneste dag. Koder det ikke finnes noen kodebok for, og som ikke oppdages før man har tråkket skikkelig over grensen for høflighet og god oppførsel. Som Aneta, ble også jeg vant til å føle meg utenfor.

Utenforskap er en gjennomtrengende følelse i hverdagen hos oss innvandrere. Mens vi pugger gloser på fremmedspråket vårt, og prøver på gebrokkent vis og nokså uelegant å uttrykke noen tanker i ny og ne, forsøker vi også å komme inn i varmen. Av og til får vi små, korte glimt gjennom døråpninger her og der.

«De ønsker deg velkommen med et bredt smil i ansiktet, stiller et par spørsmål om livet ditt, kanskje inviterer de deg på besøk, dersom du er heldig. Og der slutter det.»

Ja, der slutter det i lang tid. Dører lukkes raskt igjen før vi rekker å sette foten godt imellom. Akkurat som glasstaket forhindrer kvinner fra å inneha ledende stillinger, er det som om glassdører stenger for innvandrernes forsøk på kontakt med lokalbefolkningen. I rapporten «Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere» melder Statistisk sentralbyrå at én av fire nordmenn er ensomme, mens tallet er hele 46% for utenlandsfødte. På grunn av stresshormonene som produseres i kroppen vår, kan ufrivillig ensomhet være nesten like skadelig som røyking.

Jeg glemmer ikke den desperate følelsen av ikke å ha noen venninner, og uansett hvor kreativ jeg forsøkte å være for å bli kjent med belgiske, jevnaldrende kvinner på babymassasje, kurs i avslapning, i parken, mislyktes jeg hver gang. Jeg måtte beherske språket først selvsagt, men uten fransktalende mennesker å praktisere med, tok det lengre tid.

Så hva er løsningen på denne elendigheten for innvandrerens del? Jo, vi må vite at vi ikke slipper unna denne vanskelige perioden. Det skal ikke være lett å finne sin plass i et fremmed land på fremmedspråk. Språket må læres, og det tar tid. Vi må venne oss til det nye i den nye kulturen, og det er ofte smertefullt å snuble i de usynlige kodene. Evnen til å le av seg selv, kommer godt med. Og det er viktig å ikke ha det altfor travelt, for integrering skjer ikke over natten.

Aneta har kommet dithen at hun elsker sitt nye hjem, men skriver at hun aldri glemmer hvor problemfylt det var å komme seg dit hun er nå.

Og det er problemfylt. Det kan sammenliknes med å være på en berg- og dalbane med altfor skarpe svinger og altfor bratte fall – altfor lenge. Hvor lenge, fins det heller ingen fasit for dessverre. Men vi må gjøre litt hver dag, og akseptere at det tar tid. Vi må kave oss gjennom sorgen, frustrasjonene, sinnet, bekymringene. Det er vanlige følelser i den tiden læringskurven er på det høyeste. Men én dag letner det, gjerne når det første vennskapet på fremmedspråket oppstår. Gjennom den sosiale omgangen som først blir mulig når språket sitter sånn noenlunde, lærer vi den nye kulturen bedre å kjenne på en tryggere og hyggeligere måte. Våre viktigste mantra i denne perioden vil rett og slett være: Ikke gi opp, hang in there, og det vil som regel ordne seg til slutt. Men aldri glem at det ikke går av seg selv.

Nabokjærringa viktigst for integrering?

wrong_question_header

Når du driver med integrering på fulltid, er det store sjanser for at du synes livet er skikkelig kjipt innimellom. Dette er helt normalt. Du skal lære deg et fremmedspråk, samtidig som du skal bli kjent med en helt ny kultur – en kultur hvor du kanskje synes menneskene er kalde og reserverte i forhold til der du kommer fra. Du tenker kanskje det er din skyld at de står minst ti meter unna deg på bussholdeplassen, og det skal godt gjøres å ikke bli en smule paranoid når ingen ser deg i øynene eller setter seg ved siden av deg på bussen. Det tar tid å venne seg til disse «små» tingene i hverdagen, det krever ofte en god overdose av både energi og mot.

Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder hvor ofte og hvor langvarig disse kjipe periodene kommer til å være i løpet av integreringsprosessen din. Men noe som er ganske sikkert, er at de fleste må gjennom dem i større eller mindre grad. I verste fall blir du der såpass lenge at det fortoner seg håpløst å komme videre. Depresjon er ikke uvanlig blant migranter.

Derfor er det viktig å være føre var. Og du har sikkert fått med deg at det er mange gode råd for sånne som oss: Lær språket så fort som mulig, finn deg en jobb, bli kjent med dine nye landsmenn, tren, vær positiv, pust dypt, gå utenfor din egen komfortsone 24/7, vær i naturen, syng, dans, og gjør masse yoga.

Selv har jeg gjort det meste av disse tingene, og mer til, bortsett fra sang og dans – der gikk faktisk grensen for andregenerasjons innvandrerbarna mine. Det er langt mellom de kjipeste periodene nå, men når de kommer, er det som regel fordi det er litt for lenge siden siste norgesbesøk eller skypesamtale med de nærmeste i gamlelandet.

I forbindelse med nytt bokprosjekt, leser jeg for tiden en del litteratur om hva som kan gjøre mennesker lykkelige. Alt fra hjerneforskning til lykkestudier ligger ligger på skrivebordet mitt. Jeg har hengt meg litt opp i en ni år gammel studie hvor forskere fra blant annet Harvard har funnet ut at det ikke nødvendigvis bare er individuelle selvhjelpsteknikker som er avgjørende for hvorvidt vi er lykkelige eller ikke:

«… the researchers found that when an individual becomes happy, a friend living within a mile experiences a 25 percent increased chance of becoming happy. A co-resident spouse experiences an 8 percent increased chance, siblings living within one mile have a 14 percent increased chance, and for next-door neighbors, 34 percent.»

Ettersom sjansene er skrale for at du har en venn i det nye landet ditt mens du lærer språket (de kommer som regel etterpå, feigingene), og søsken gjerne befinner seg i gamlelandet, sats på naboen – dersom naboen din er lykkelig, øker sjansene dine med hele 34%!

Derfor, når integreringens klamme grep strammer til og slår pusten utav deg: Sjekk hvorvidt naboen er lykkelig. Hvis dette ikke er tilfellet, flytt til et sted hvor naboene er såpass lykkelige at de kan garantere for ditt velbefinnende.

Lykke til!

Bloggpost

 

Innvandrerkvinne senker skuldrene: Endelig kyssefri!

La bise

«Mamma, se!» roper datteren, og peker med entusiastisk pekefinger mot vinduet i flykabinen. Dette skjer hver gang ved innflyvningen mot Værnes. Den årlige sommerferien til Norge og en god dose sniknorskifisering av barna står for tur. Og ikke ett sekund for tidlig. Etter flytting tilbake til nyrenovert hus, tre runder på legevakt med avkommet med bare få ukers mellomrom og flere bruddskader, brukne fortenner og jeg vet ikke hva, samt bokutgivelse og annet smårusk (for ikke å glemme noen ekstra store rusk), er behovet for å returnere til røttene mildt sagt til stede.

«Se fjellene! Det er magnifique

Sønnen tar bilder, hundre minst, for nå har han omsider fått egen telefon. Seks års skolegang på barneskolen er over, han har bestått ei heftig eksamensuke og fått tildelt vitnemål på byens teater av selveste Elio Di Rupo. Til høsten venter ungdomsskole og større ansvar. Han skal til og med begynne å ta buss til skolen, helt alene, så egen telefon er et nødvendig onde. Skjønt, han ser det selvsagt ikke slik. Han er storfornøyd. Moi? Not so much.

Jeg har visst blitt litt belgisk, og er ikke helt klar for å øke bevegelsesarealet til gutten – selv om han blir tolv til høsten. Ettersom det ikke er vanlig at barneskolebarn drar til og fra skolen på egenhånd (den monstrøse Dutroux-saken på nitti-tallet satt dessverre en effektiv stopper for barns bevegelsesfrihet), skjer det en brå overgang da de skal over i ungdomsskolen. Jeg ser det når jeg er i Norge, at mine barn ikke har den samme kompetansen på å bevege seg fritt som norske barn. Det brister litt når slikt går opp for meg. Integreringens uutholdelige bakside.

Men, vel, det går helst bra til slutt. Om ett år sitter jeg forhåpentligvis her og lurer på hvorfor jeg bekymret meg.

Nå har jeg uansett endelig senket skuldrene. Det er ferie og da jeg omsider står på trøndersk jord og drar den friske trønderlufta langt ned i lungene, kjenner jeg sjelen smiler bredt på mine vegne. Jeg klemmer pappa og lillebror som har kommet til flyplassen for å hente oss, i full visshet om at jeg ikke trenger å styre med nærgående hilsningsritualer og ufrivillig nærhet i tre uker fremover. Jeg trenger ikke å lure på når jeg skal kysse hvem, og når jeg kan la være. La bise er kun forbeholdt mine barn i hele tre salige uker.

Når det gjelder denne kysse-skikken, kan den visstnok dateres helt tilbake til bibelsk tid: «Så snart Laban hørte nyheten om Jakob, hans søstersønn, sprang han imot ham, omfavnet ham og kysset ham før han førte ham til sitt hus.» (Første Mosebok, 29/13). I dag er den et uunngåelig tegn på vennskap og respekt, ifølge FranceSoir.

«Det er det første tegnet på likeverd,» sier filosofen Gerarld Cahen. «Det som er slående i dag, er at alle kysser alle. I våre foreldres eller besteforeldres generasjon, kysset ikke voksne før etter de hadde spist et måltid sammen. Nå har kysseritualet gjennomgått en demokratiseringsprosess, i en tid der vi trenger å gjenskape en manglende kontakt mellom mennesker.»

Så det skal vel litt til for ei nordkvinne å kvitte seg med dette hilsningsritualet med det aller første.

Belgiere ser rart på meg når forklarer at joda, når jeg reiser til Norge på ferie, får pappa en klem når jeg kommer dit, og en klem når jeg drar igjen, noen uker senere. That’s it. Det eksisterer ingen kysserunde i familien hver morgen når vi har stått opp, eller hver kveld før vi skal legge oss. Går det an? Jah. Takk og lov.

En skulle jo tro at dette hilsningsritualet ikke burde by på de helt store utfordringene lenger, etter at jeg har bodd i fremmedlandet mitt i over tretten år. Det hadde vært fint, men det er dessverre ikke så enkelt. Noe jeg får bekreftet omtrent daglig. Når jeg henter barna på skolen, for eksempel, er det fortsatt vanskelig å vite hvem av foreldrene det skal kysses på.

I en periode tok jeg for meg de fleste, noe som var både tidkrevende og et overtramp av mine intime grenser. Dessuten, og jeg vet ikke om det er det norske i meg som stritter imot, men jeg får meg ikke til å kysse på en, gå forbi den neste med et nikk, og kysse på den tredje igjen. Hvor går grensen for kyss og ikke-kyss ovenfor mennesker du uansett ikke kjenner? Føler ikke den du hopper over seg skikkelig utenfor? Jeg klarer ikke å utelate noen, og jeg misliker sterkt å være årsaken til at en stakkars sjel skal føle at den ikke er inkludert. Nå, derimot, takket være telefonen, fordyper jeg meg i den, later som ingenting, og kysser bare på de som kommer bort til meg for å slå av en prat. Voilà.

Sønnens fotballtreninger og kamper har alltid vært et lite mareritt. Spillerne flytter fra det ene laget til det andre, noen slutter og andre kommer til i løpet av året, og det er ikke lett å holde oversikten over de forskjellige foreldrene og vite hvem man skal kysse på og ikke fra gang til gang. Spesielt når du lider av ansiktsblindhet, og ikke husker ansikt like lett som navn. Da de skulle spille fotball-cup for noen uker siden, innbilte jeg meg at jeg hadde slagplanen klar. Ettersom laget hadde trykt opp t-skjorter spesielt for begivenheten, tenkte jeg at, yesss, nå er det bare å kysse på de som har røde t-skjorter med grønn skrift.

Da jeg ankom stadion, så jeg straks en gruppe foreldre med samme t-skjorte som meg, og gikk sporenstreks bort for å gjøre unna dette nærgående hilsningsritualet. Jeg kjente ikke igjen noen av dem, men pytt, tenkte jeg, det er vel enda en ny gruppe som har kommet til nå som det er cup-finale og alt. De så litt forundret ut, noe jeg tolket som beskjeden takknemlighet for at en av de gode gamle som har vært mamma på laget siden 2011, drevent inkluderer dem i sin intimsone så raskt. Bare hyggelig, tenkte jeg, og sendte en bitter tanke til alle de årene jeg selv hadde følt meg utenfor og forbigått i liknende situasjoner. Her vendte jeg det andre kinnet til, bokstavelig talt, og det med et varmt smil i tillegg! Da jeg omsider var ferdig med å kysse på alle som én blant disse som sto i ring og svarte med lett rynkete panner og forvirrede smil, gikk jeg videre i folkemengden.

Jeg fortsatte å kysse på de røde t-skjortene, og konstaterte forundret at det var mange av oss. Veldig mange. Alle sammen faktisk. Det kunne da ikke være riktig at motstanderne også hadde samme supporter-skjorter som oss? Nei, selvfølgelig hadde de ikke det. Den røde t-skjorta med grønn skrift var den offisielle cupfinale-skjorta, og jeg var offisielt cup-finalens høyst ufrivillige kysse-entusiast. Dårlig gjort at de ikke ventet med denne kyssedemokratiseringsprosessen til neste generasjon.

Jeg unner meg denne ferien i gamlelandet. Virkelig.

vive les vacances

 

Scene fra et innvandrerekteskap

Vannspreder

Hetebølgene kommer og går i Belgia for tiden, og i dag er det «bare» 26 varmegrader i skyggen. Med høy luftfuktighet føles det enda litt varmere, og det lyner og tordner med jevne mellomrom uten at det letter noe særlig på trykket.

Mandag startet barnas skoleferie, og en av top-ti aktivitene i dette huset,

(i mangel av et slikt serriøst ultrakult svømmebasseng som naboen har, hvorfor har ikke vi det?!? Jo, kjære barna mine, det regner så mye i dette serriøst ultraflate landet, at er det noe vi IKKE trenger, så er det et svømmebasseng  i hagen …!)

er å løpe frem og tilbake gjennom vannsprederen i timevis, men i dag finner vi den ikke.

Hvor er vannsprederen? spør jeg ektemannen på sms. Han har en sånn ordentlig jobb, og det er der han befinner seg på denne solrike dagen.

Hvorfor kan du ikke bruke den som står på vaskerommet? svarer han tvert.

Den står ikke på vaskerommet …

Men det har den jo alltid gjort!?

Hæ?

Og sånn fortsetter vi.

Har du fått solstikk, eller?

Nei, har du?

Jeg sitter på kontoret, så …

Og jeg skulle gjerne sittet på kontoret, jeg også. Skrevet en bok til, for eksempel, eller markedsført romanen min – men kontoret mitt er her, ikke sant?

Joda. Du – hva skal du ha den støvsugeren til, forresten? Det er jo så flott vær. Hvorfor setter du ikke ut vannsprederen i hagen, så får du avkjølt deg litt i steiksola sammen med barna?  

Og jeg bare:

?!?!?!?!?! Nå ringer jeg deg.

Han hadde lest første sms fort, og da hadde asperseur liknet på aspirateur.

Den som tror at det å være innvandrerkvinne er grei skuring, har antakeligvis ikke prøvd det.

Utdrag fra en svært annerledes bok om integrering

Det er en grunn for at jeg ikke jobber med markedsføring, og det er at jeg stinker når det gjelder akkurat det. Da jeg tidligere i dag lovte en special edition bloggpost om romanen min, tenkte jeg overhodet ikke på at det er 16. mai, altså dagen før Dagen. Det er vel ingen som gidder å sette seg i godstolen for å lese de to første kapitlene av den kjempeviktige boka som handler om det kjempeviktige og samfunnsaktuelle temaet som jo integrering er?

Men, vel, jeg må jo holde det jeg lover, så her kommer kapittel 1 og 2 av den kjempeviktige og samfunnsaktuelle romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Kapittel 1 – Ute i rommet

«Fare for permanent gråværssky over Belgia, sier du?»

«Det ser slik ut.»

«Men – hvordan kunne det gå så langt? Vi har prosedyrer for slikt.»

«Det har vært noe forvirring i observasjonsavdelingen. De nordiske skal i utgangspunktet ikke bli så hardt angrepet.»

«Nei, det er sant. Det dreier seg vel stort sett om klimaflyktninger i deres rekker.»

«Nettopp. Dessuten holder de seg stort sett til sine egne, og som regel vender de hjem igjen. På utsiden var det heller ingen utpregede tegn, så hun forsvant fra radaren. Vi fanget henne ikke opp igjen før det indre overtrykket ga utslag på EmoLab.»

«Hvordan er klimaet i landet hun har flyttet til?»

«Mye gråvær.»

«Greit. Gi beskjed til klodekontoret at de kan igangsette rekognosering allerede, for vi kommer umiddelbart – sannsynligheten for intervensjon er stor.»

To høyreiste vesener uten hår, kledd i flagrende, hvite gevanter, snur seg synkront og går vekk fra veggskjermen hvor bildene fra en frisørsalong fortsetter å flimre.

Kapittel 2 – Hår til besvær

«Selv jeg kan ikke utføre mirakler.»

«Hm?»

Roen i den lille frisørsalongen med fire røde skinnstoler foran speil i antikke messingrammer, blir brutt av Vincents hese mumling. Med vante frisørfingre rusker og drar han i Malins blonde, utvokste bob-klipp. Malin kikker opp fra boka i fanget og møter frisørens oppgitte blikk i speilet, men slår øynene raskt ned igjen. Hun trenger ikke speilet på veggen for å vite at hun burde ha sminket vekk de mørke ringene under øynene og smurt litt fuktighet inn i den fargeløse huden. Hun angrer på at hun ikke har kledd seg i noe mer presentabelt enn den mørkeblå, utvaskete hettegenseren som lå øverst i skittentøyskurven. Men da måtte hun i så fall ha vasket klær først.

«Håret Deres har det ikke bra, madame. Det er ikke fornøyd med tingenes tilstand,» sier han.

Malin presser frem et smil. Det er ikke lenge siden hun sto opp for å dra av gårde til frisørtimen klokken tolv, og hun kjenner at dynen gjerne kunne ha stengt verden ute noen timer til. Det tunge vintermørket har endelig veket for et spinkelt vårlys, men tilværelsen er fremdeles mørkegrå og gjennomvåt.

«Jeg går vel ikke til frisøren hvis det ser ut som jeg nettopp har vært der?» svarer Malin. Hun gløtter opp mot Vincent, og det slår henne hvor lite representativ han er for sin egen yrkesgruppe med det skulderlange, uflidde håret, og grått skjegg som burde vært trimmet for flere dager siden. Han rister på hodet.

«De gjøre noe,» sier han.

Malin lurer på hvor lenge hun skal måtte gå til frisør i dette landet før de kan begynne å snakke i andre person entall. I snart sju år har hun vært trofast kunde hos Vincents hårstudio, og hun har ennå ikke turt å spørre om de kan være dus. Hun kaster et blikk på klokken og sukker da hun kommer på at hun går glipp av yndlingsserien sin mens hun sitter her. Hvis Vincent ikke snart slutter å bekymre seg over hårtilstanden hennes, noe han egentlig bare burde være glad for, rekker hun absolutt ingen zapping før tvillingenes skoleoppvisning. Bare tanken på en gymsal full av innfødte foreldre gjør at hjertet banker raskere i brystet. Vincent merker at han ikke har Malins fulle oppmerksomhet og slår ut med armene.

«De må gjøre noe drastisk, madame Malin-e!»

Kvinnen med håret fullt av aluminiumsfolie i stolen ved siden av rykker til og ser mot dem med hevede øyebryn. Malin krymper seg i stolen. Navnet hennes, som hun alltid hadde vært så glad i, hadde blitt fremmed for henne her nede, en kuriositet som det i begynnelsen hadde vært morsomt å forklare. Nå føltes det som det ikke var hennes eget lenger, men noe som hørte dem til. Noe hun til og med var flau over.

«Hva da for noe drastisk?» spør hun og sparker seg selv mentalt i leggen for at hun ikke bare skiftet samtaleemne idet han bøyer seg frem for å se henne ordentlig i øynene. Vi kunne for eksempel snakket om ironien ved manglende hårvask og skjeggtrim, samt fordelene ved grundig tannpuss når man jobber så tett på mennesker, tenker Malin mens hun holder pusten i et forsøk på å stenge ute dunsten fra gårkveldens rødvinsflaske.

«Hva da?!» sier han så høyt at Malin skvetter. Det er umulig for damen ved siden av å heve øyebrynene ytterligere, og de kulerunde øynene klarer ikke lenger å gløtte diskret.

Vær så snill og demp deg, ber Malin inni seg mens hun ser på Vincent med inderlig blikk og holder enda litt hardere rundt boken i fanget. Akkurat da er det som om hele frisørsalongen stilner både fønebrus og hårvask for å få med seg det som blir sagt. En fallen synål ville laget spetakkel på de sjakkrutete flisene. Men Vincent demper seg ikke. Malin registrerer at munnen fortsetter å bevege seg i hurtigtogsfart og armene hans gestikulerer med en slik iver at hun mistenker en overdose med Møllers Tran, noe som i hvert fall ikke hjelper på odøren som med jevne mellomrom siver forbi neseborene. Men den forhatte fiskesirupen fra barndommen i syttitalls-Norge, som det var umulig å unnslippe i alle måneder med R i, finnes ikke i dette landet. Og ethvert forsøk på å innføre tradisjonen i hennes eget hjem, mislyktes. Enten ved at de grønne glassflaskene forsvant på mystisk vis, eller at innholdet ble konsumert med en forbløffende hastighet. Da flasken ble knust i kofferten etter et norgesbesøk, til tross for omhyggelig innpakning, ga hun offisielt opp forsøket på å sniknorskifisere familiens D-vitamininntak. Hun setter på plass bokmerket, det avlange hjertet som det står Je t’aime, maman på, og stryker forsiktig over de lokkende bokstavene før hun slår boken igjen. Knausgårds andre kamp får vente.

«Jo men, jeg har da tross alt født barn og ammet,» sier hun.

«Non! Dette håret er deprimert, lei seg, trist, ikke glad! Barna skal ikke få skylda, for det begynner å bli noen år siden de ble født, compris

Og så følger den vanlige leksa om å komme seg ut av huset. Ut blant folk. Få frisk luft. Tenke positivt. Malin har hørt alt før. De vet ikke hva de snakker om. Hverken de som hun flyttet fra, eller de som hun flyttet til. Inkludert hennes egen ektemann, som er skyld i alt.

«Unnskyld, Vincent, det er ikke meningen å virke uinteressert. Jeg er bare litt trøtt i dag,» sier hun og gjesper. På netthinnen flakker bruddstykker av den ekle drømgjengangeren med tyggegummien som vokser i munnen, og hun kjenner det snører seg i halsen. «Dessuten, en hårkur gjør vel underverker for tørt hår?» Hun blunker til Vincent i speilet og håper å bringe frem en liten latter.

«Les cheveux, madame Malin-e, les, ikke le! Hår er alltid i flertall, det må De vel ha fått med Dem etter så mange år. Il faut bien faire l’effort quand même

«Kjære frisørmonsieurtosk, De skjønte vel hva jeg sa selv om jeg brukte feil artikkel? Vi kan gjerne snakke engelsk dersom grammatiske feil plager Dem så veldig! Hva man sier er tydeligvis ikke så viktig som at man sier det hundre prosent korrekt. Engelsken min er så godt som perfekt, så jeg kan korrigere Dem i stedet slik at De lærer. Engelsk er langt fra fransktalende menneskers sterkeste side, så da vil De omsider få noe utav samtalen, monsieur, for når det gjelder min fransk, så er toget for språklig finesse gått for lenge siden!» sier … ingen. I hvert fall ikke Malin. Ordene ville uansett ha streiket og kommet ut i feil rekkefølge, som de alltid gjør når hun snakker fransk i ubehersket tilstand.

«Sju år,» sier hun.

«Hva?»

«Sju år. Til sommeren er det sju år siden jeg kom hit.»

Sju lange og sju breie skulle hun til å si, men visste ikke hva det ville bli på fransk. Ikke at det hadde spilt noen rolle om hun visste det, for det lar seg uansett ikke oversette. Som så mye av det hun gjerne skulle ha sagt.

«På søndag er det sju år siden Laurent og jeg giftet oss.»

«Jøss, har årene gått så fort? Gratulerer!» sier Vincent før han rynker pannen og fortsetter: «Men hvorfor så alvorlig? Det ser ut som De skal i begravelse i stedet for å feire bryllupsdag –»

«Vi skal ikke feire,» sier Malin nesten uten stemme mens hun stryker over arret på venstre overarm, «ikke denne helgen i hvert fall … Laurents jobb har årsfest, så vi skal på hotellweekend med alle ansatte fra lørdag til søndag, med festlige aktiviteter hele dagen og stivpyntet bankett på kvelden.» Hun slipper pusten ut i et tungt sukk.

«Ja men, det blir da sikkert godt for Dem det, madame Malin-e, å komme ut blant folk, ikke sant? Bli kjent med noen hyggelige mennesker, hm?»

Men Vincents entusiasme smitter ikke over på Malin.

«Romantisk helg i Paris, bare Laurent og meg, hadde vært ti ganger bedre,» mumler hun.

«Nå må De ikke være så negativ, da! Det blir helt sikkert kjempehyggelig.»

Ikke vær så negativ. Da. Den nedlatende tonen er selvsagt ikke ment sånn, det er den aldri fra folk som er velmenende. Hadde Malin fått en euro for hver gang noen mente hun var negativ, ville hun hatt penger nok til å klone en versjon av seg selv som kunne bli her nede mens hun selv reiste tilbake dit hun kom fra. Malin smiler blekt og nikker med noe hun håper ligner spirende begeistring.

«Jo da, det blir helt sikkert kjempehyggelig å stå i en krok mens Laurent pleier det dyrbare nettverket sitt,» sier hun.

«Nei, virkelig, madame Malin-e, nå må De se til å ta Dem sammen! Stakkars monsieur Laurent som må leve med denne pessimismen dag ut og dag inn, han fortjener virkelig medalje.»

Vincents rett-fra-levra-snakk, som en gang hadde vært så sjarmerende, blir for mye for Malin og hun unngår å møte blikket hans i speilet. Det er like før det flyter over i øyekroken. Hjertet banker hardt i brystet, og hun knytter nevene, som om hun skal til å slåss. En varm rødme sprer seg i ansiktet. Hun må ta seg kraftig sammen for ikke å kyle føneren som henger på veggen, rett i fjeset på frisøren.

«Un petit café, madame?»

Hun blir reddet av den unge assistenten med lange, mørkebrune lokker. Vincent klapper Malin på hodet og buster til håret hennes før han går for å blande fargen, men later ikke til å ha merket raseriet som bare for noen sekunder siden invaderte henne, og forduftet like fort som det hadde kommet.

«Ei venninne gjorde det på meg i går kveld, er det ikke fint?» spør assistenten og rister på hodet så hårforlengelsene svinger fra side til side.

«Kjempefint,» sier Malin. Hun ser seg rundt i frisørsalongen og puster lettet ut da det ser ut til at det som nettopp skjedde med henne gikk alle hus forbi.

«Jeg tar gjerne den kaffen,» sier hun. Hun har egentlig ikke lyst på den seige gjørma i den bittelille kaffekoppen som de serverer her nede, men hun kjenner det må noe kruttsterkt til for at hun skal komme seg igjen.

Så fort hun ser ryggen til assistenten borte ved kaffemaskinen, åpner hun boken og setter seg til rette i stolen mens lydene av fønere, sakser som klipper og kammer som legges på plass, surrer i bakgrunnen. Knausgård prater mindre i Sverige enn han gjør i Norge, leser hun. Han har sluttet å småprate med tilfeldige mennesker, sånn som ekspeditører i butikker og på kafeer, og konduktører på tog. Hvor deilig det var å komme til Norge og finne tilbake til den fortroligheten med ukjente mennesker. Kjenne at skuldrene senker seg.

«Og videre all kunnskapen man besatte om sine landsmenn, som nesten overmannet meg når jeg steg ut i ankomsthallen på Gardermoen: Han kom fra Bergen, hun kom fra Trondheim, der var det en arendalitt gitt, og hun, kom ikke hun fra Birkeland? Det samme med alle nyanser i det sosiale bildet. Hva folk jobbet med, hvilken bakgrunn de hadde: Alt ble klart i løpet av sekunder, mens det i Sverige alltid forble skjult. En hel verden forsvant på den måten.»

En hel verden forsvinner. Så enkelt kan utlendigheten oppsummeres, tenker Malin og smiler skjevt. Hun ser fort på klokken, og håper ikke det tar mer tid enn vanlig å fjerne alle spor etter nedtrykte hårstrå.

«Voilà, madame, kaffen Deres, s’il vous plaît

Malin takker og tar imot kaffen. Hun prøver å venne seg til den, men de bittesmå kaffekoppene med den beske, tyktflytende brune væsken, er tunge å svelge. Det må minst to sukkerbiter og en halv desiliter melk til for å klare å drikke den, men det er det selvfølgelig ikke plass til i den knøttlille kaffekoppen. Hun savner generøse kopper med den perfekte blandingen av varm melk og espresso, og brune ruglete sukkerbiter som glitrer mot henne idet hun slipper dem oppi, midt i melkeskumhjertet som blir rørt i stykker av en tankefull skje. Hun hadde prøvd å bestille café au lait noen ganger, for ettersom det tross alt var deres språklige opprinnelse, måtte de vel være gode på akkurat det. Men nei, hun ble servert akkurat den samme beske gjørma, eneste forskjellen var metallmuggen med varm melk ved siden av. Au lait. Med melk. Omsider skulle det vise seg at den café au lait-en hun lette etter, het lait russe. Russisk melk. Hva russerne hadde med dette å gjøre, er og blir et av de mysterier de innfødte fortsatt hadde til gode å gi henne en tilfredsstillende forklaring på.

Hun rynker på nesen idet hun svelger den første slurken, etter å ha rørt inn mer enn et menneskes gjennomsnittlige dagsbehov for sukker. Akkurat da hun skal til å vende blikket ned for å lese videre, får hun øye på en skikkelse som står på utsiden og ser inn gjennom utstillingsvinduet ved inngangsdøren. Mellom stålhyllene med rådyre hårprodukter som lover at enhver kvinnes hår skal bli skinnende blankt, bortsett fra Malins, selvsagt, står en mann med brun skinnjakke og svart motorsykkelhjelm under den ene armen og kikker inn. Øynene deres møtes et øyeblikk, og brått får han det travelt med å ta på seg hjelmen. Han snur seg og forsvinner i den grå horisonten. Sto han der og så på henne? En kald fornemmelse kryper langs ryggraden og bruset fra fønere og hårvask overdøver hjertebanken. Hånden hennes farer umiddelbart opp til arret på venstre overarm og gnir på den ruglete huden.

«Alt vel, madame?»

Malin skvetter med et perplekst Oui, mademoiselle! og smiler til assistenten som står bak henne og rører i plastbollen med hårfarge. Hun vender blikket raskt ned mot boken igjen, slik at det ikke skal være noen som helst tvil om at hun ikke vil småprate. Sakte roer pulsen seg ned, og hun finner tilbake til pusten igjen. Oppgitt rister hun vekk følelsen av å ha blitt betraktet av en fremmed mann fra utsiden av frisørsalongen. Det får da virkelig være måte på til paranoia på høylys dag, selv om den er aldri så grå. Han sjekket nok bare prisen på herreklipp, motorsyklister er vel også opptatt av å være fine på håret, bestemmer hun seg for. Noen minutter senere demrer det for henne. Han hadde vært skallet.


Sånn! Får du lyst til å lese videre? Håper det! Du kan kjøpe den her.

Riktig god 17. mai!

BoldBooks, gardiner & skolefest (pluss bokutgivelse!)

Overskriften oppsummerer forrige ukes små og store høydepunkter i tilfeldig rekkefølge.

Det er cirka ti år siden sist jeg satte mine ben i gamlelandets hovedstad, byen jeg bodde i etter at jeg forlot Trondheim, og før jeg flyttet til utlandet. Fredag 12. mai gikk turen til Oslo på: Seminar og lansering av boldbooks.no på Litteraturhuset! Vel, jeg ankom selve byen et par dager i forveien, slik at jeg fikk treffe et noen venninner som hadde vett nok til å komme seg tilbake til Norge etter sine utelandsopphold.

Jeg reiste fra dette:

IMG_3212

Til dette:

styggvær

Men det gjorde ikke noe. Jeg skulle jo dele familierom på Cochs med manuskonsulenten min, Linda, og treffe venninner på restaurant – OG skravle i timevis på norsk!

Jeg hadde egentlig slått fra meg tanken om å dra på denne lanseringen, selv om jeg hadde skikkelig lyst. Lørdag 13. mai var nemlig dagen for den årlige festen på barnas skole, og jeg tenkte det kom til å bli litt for travelt. Det ble det også, ganske dramatisk faktisk, men det skal jeg komme tilbake til.

Du som leser dette, lurer kanskje på hvem/hva BoldBooks er? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg blir så ivrig at det stokker seg i hodet når jeg skal forklare. Så jeg jukser litt, og kopierer inn fra beskrivelsen på hjemmesiden deres:

«BoldBooks.no er en selvbetjeningsløsning for forfattere som ønsker å gå utenom tradisjonelle forlag. Vår målsetting er å gi forfattere større eierskap til bøkene sine, uten at det tar for mye tid og krefter. Ved å forenkle alle ledd i en bokproduksjon blir dette mulig, og som forfatter kan du konsentrere deg om det som er aller viktigst – nemlig å skrive.

Her finner du alle tjenester du trenger for å utvikle, produsere, markedsføre og selge din egen bok. Du kontrollerer med andre ord hele prosessen selv, og manusrettigheter og overskudd fra boksalg tilfaller ingen andre enn deg. Vi er her for å støtte deg – hele tiden.»

Og, ja, du gjettet riktig: Det er her jeg gir ut romanen min! I løpet av det siste året av skriveprosessen, begynte tanken om selvpublisering å spire i meg. Da jeg leste at kun 1% av alle debutantmanus blir utgitt, skjønte jeg at jeg måtte tenke nytt. Jeg hadde selvsagt mest lyst til at ett av de store forlagene skulle publisere romanen jeg har skrevet på i så mange år, men samtidig føltes det ikke riktig å skulle gi fra meg rettighetene til noe jeg har brukt så mye tid og krefter på. Jeg kjente helt inn til sjela at det ble helt feil.

Akkurat da jeg begynte å tenke seriøst i disse baner, dukket en annonse-kampanje for BoldBooks opp i Facebook-strømmen min. Overtroisk som jeg er, tok jeg det som et tegn fra universet på at, jo da, romanen skal gis ut på egen risiko. Jeg var jo allerede godt i gang, for manuskonsulent og redaktør hadde vært innvolvert i flere omganger. Nå manglet bare omslaget, språkvask og korrektur. «Bare.» Hehehe. Det er en av grunnene til at jeg har vært uvanlig lite tilstede på bloggen min.

Jeg spoler frem til fredag 12. mai, som kanskje heldigvis ikke var den 13? Eller? Som sagt var det jo ikke meningen at jeg skulle dra på denne lanseringen, men det var før jeg visste at jeg skulle likevel. For noen uker siden ble det lagt ut tre billetter til arrangementet som kunne vinnes på Facebook. Jeg smålo litt for meg selv der jeg skrev en kommentar, likte innlegget og delte det. Jeg pleier jo ALDRI å vinne noe som helst på Facebook. Men om så var at jeg mot all formodning skulle være heldig denne gangen, kunne jeg gi bort billetten til ei venninne som jeg visste skulle av gårde. Jeg var derimot ikke klar over at hun allerede hadde kjøpt billett.

Som du sikkert har gjettet for lenge siden, så var jeg én av de heldige vinnerne …! De hadde trukket på nummer, blant annet «ulykkestallet» 13 – og gjett hvem som var nummer 13 i rekka?! Ikke bare det, da jeg ankom Cochs pensjonat, fikk jeg tildelt nøkkel til rom nummer … 313! For ikke å glemme at jeg har bodd i Belgia i, ja … 13 år! Og sist, men aller viktigst, romanen ble faktisk publisert lørdag den 13. mai, men det skal dere få høre mer om i kveld i en special edition.

Uansett, tallet tretten er vitterlig ikke lenger det det engang var.

Seminar og lansering på fredag var rett og slett vel verdt det dramaet jeg skulle oppleve tidlig lørdagsmorgen. Linda og jeg ankom Litteraturhuset i god tid, og der dukket også venninna som heldigvis allerede hadde kjøpt seg billet. Trøndere alle tre. Det var endel trøndere som hadde tatt turen, viste det seg, og det er jo ikke så rart, for trøndere er som kjent smarte folk.

I fire timer, som gikk så altfor fort, fikk vi høre foredrag av indieforfattere som har gjort det selv. Her kan dere lese litt mer detaljert om hvem som snakket om hva. Viktigheten av eierskap og rettigheter ble understreket gang på gang, og når Andreas Christensen, trønder og fantasy-forfatter, kunne fortelle at han har solgt 130 000 bøker (!), gikk det et høylydt gisp gjennom salen. Han lever av forfatterskapet sitt, faktisk. Hele seminaret var en eneste stor inspirasjonskilde for en som meg, som veldig snart skulle publisere helt selv!

Cochs pensjonat hadde perfekt beliggenhet skulle det vise seg. Ikke bare befinner Litteraturhuset seg vis-à-vis, men Lorry ligger bare noen få meter unna, så det sier seg selv at vi endte opp der. I timevis. Vi skravlet og skrålte, lo og lo. En særdeles vellykket dag, med andre ord.

I ellevetiden var kvelden over for mitt vedkommende, ettersom jeg skulle ta et fly som gikk kvart på sju om morgenen – for å rekke barnas skolefest. Flytaxi ble bestilt til klokken fire, og jeg avtalte med Linda at jeg skulle vekke henne for å si hadet før jeg dro. Men det gikk ikke helt etter planen.

Jeg våknet av at Linda sto over meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt ennå, klokka fem – hjelp! Lure meg hade nemlig stappet sov-i-ro i ørene, og hørte selvfølgelig ikke vekkerklokka da den ringte. Den stakkars taxi-sjåføren hadde ringt fem ganger, sendt sms og lagt igjen beskjed på svarer, og dersom han mot all formodning leser dette, så: UNNSKYLD!

Ny flytaxi ble bestilt i en hui og en hast i resepsjonen på Cochs ikledt pyjamas og ullsokker. Jeg rakk heldigvis å skifte og skvette litt kaldt vann i ansiktet før jeg styrtet av gårde. Det er tydelig at det er mange år siden jeg bodde i Oslo, for jeg hadde en idé om at det tok minst én time med bil ut til flyplassen. Heldigvis tok jeg feil! Den hyggelige taxi-sjåføren fra Ghana var fremme på Gardermoen bare en halvtime senere, etter å ha blitt snakket hull i hodet av en bråvåknet indieforfatter som straks skulle publisere romanen sin. Han var sikkert glad for at han ikke skulle tilbringe timevis i mitt selskap.

Etter å ha sovet meg gjennom resten av reisen, ankom jeg endelig huset mitt, som vi nettopp har flyttet tilbake til etter en renovering som har tatt hele to år. Der var ektemannen min i full sving i møte med gardinspesialist, de målte opp vinduer og diskuterte farger og tekstur – og ville selvsagt ha min mening om det meste. Det var den verste dagen for slikt, for akkurat da fikk jeg epost fra BoldBooks gründer Kristin Over-Rein om at: NÅ ligger romanen ute på nettbokhandelen. Jeg måtte holde meg fast mens jeg ringte svigerinnen min for å avtale når jeg skulle hente datter som fikk ordne hår hos tante. Om tjue minutter skulle jeg kjøre henne til skolefesten. Snakk om å lande med begge beina skikkelig pladask på jorda. Skolefesten gikk sin vante gang med ødelagt hoppeslott og fare for regn, og jeg måtte ta meg skikkelig sammen får ikke å bryte sammen i krampegråt da sønnens klasse sang til alle mammaene i anledning morsdagen 14. mai. Følelsene lå i tykke lag utenpå meg, og det var helt greit å gå hjem da festen var slutt.

Hjemme ventet en privat boklansering skulle det vise seg, hvor jeg og romanen ble feiret med brask og bram av mann og barn – det vanket til og med blomster til en sliten indiedebutant:

Blomster

Akkurat hvor du kan kjøpe «En hel verden forsvinner,» skal jeg komme tilbake til i kveld, for nå må jeg hente barn på skolen. Og der er det ingen som vet at jeg har gitt ut bok.