Fremmedfølelse

«Kultursjokk er ofte grunnlaget for fremmedfølelse,» sa psykolog Judith van der Weele da hun i 2006 ble intervjuet av Gudrun Vinsrygg i Sinnets Helse. «En definisjon på kultursjokk lyder slik: Det er ikke det fremmede i den andre kulturen som er problemet, men at det er ingen som bekrefter deg for den du er. Det motsatte av fremmedfølelse er altså anerkjennelse og tilhørighet.»

Jeg har tidligere reklamert for dette intervjuet her inne i bloggposten «Man må øve seg på å høre til,» men da det gikk opp for meg hvor fort tiden flyr, for det er faktisk hele fem år siden allerede, så tenkte jeg at det er på tide med en reprise. Spesielt i disse flyktningkrisetider hvor integreringsdebatten har nådd nye høyder.

Da Judith van der Weele blir spurt om hva fremmedfølelse kan føre til, sier hun blant annet:

«Når du føler deg hjemme, kan du slappe av og være deg selv. Er du fremmedgjort, føler du deg usikker, anspent, selvopptatt, gjerne paranoid og overfortolker alt som skjer som om det handler om deg selv: (”De som står og snakker og ler der borte, snakker sikkert om meg!”), du blir innadvendt og har vanskelig for å gi av deg selv, og du har lett for å nedvurdere deg selv, bli deprimert og gi opp. Mange får psykosomatiske plager som muskelstramminger, muskelsmerter og hodepine. Noen har beskrevet denne tilstanden som ”beinsliten” og sier at de føler seg inn i margen slitne.»

På spørsmål om fremmedfølelse kan forebygges, sier hun videre:

«Ja, det tror jeg.  For at jeg skal bli gjenspeilt og kjenne meg igjen i mine omgivelser, må jeg oppleve at jeg er viktig – omgivelsene må gi signaler om at jeg hører til

For meg tok det gangske lang tid å bli kvitt denne fremmedfølelsen jeg ikke visste at jeg hadde engang. Jeg ble ikke oppmerksom på dette intervjuet før jeg et par år etter at jeg begynte å skrive blogg, men det hadde nok hjulpet meg å lese om tilstanden den gangen kultursjokket mitt sto på som verst. Når jeg tenker etter, hadde jeg faktisk en hodepine som varte i ukesvis og var sikker på at jeg var rammet av en alvorlig sykdom den gangen jeg gikk til legen med hypokonderens tunge skritt. Hun fant heldigvis ikke noe, men kom heller ikke på å koble hodepinen til integreringens strammende grep.

Den gangen tenkte jeg ikke over det som Dracula åpenbart var inneforstått med:

Dracula Quote

Vi innvandrere må nok innfinne oss med at vi møtes med en viss likegyldighet i en lengre periode, og at de innfødte ikke helt klarer å se for seg at vi faktisk var helt normale og kapable mennesker i vårt tidligere liv – før integrering. At vi faktisk snakker og skriver vårt eget morsmål flytende, og at vi en gang i fortiden kanskje hadde en viktig jobb og til og med var fullstendig klar over hvordan vi skulle sette kopper inn i oppvaskmaskina. For, ja, det er helt utrolig hva man skal bli forklart før man har språk nok til å gi beskjed på en høflig måte at det også finnes oppvaskmaskiner i det landet man er født og oppvokst i.

Å bli kvitt fremmedfølelsen helt, vet jeg ikke om er mulig. For mitt vedkommende kommer og går den med ujevne mellomrom, men det kan også gå lange perioder i mellom. Flere faktorer har selvfølgelig spilt inn, som for eksempel da jeg tok mot til meg og meldte meg inn i Nordic Walking turgruppe. Bloggen har definitivt vært et fint sted å få ut fremmedfølelse frustrasjonene. Men den store forandringen begynte no å skje da jeg hadde fått språk nok til å finne venninner. Som Rebekka Borsch skrev i Morgenbladet i 2011:

“Immigrasjonssjokket og den sosiale ensomheten som følger med på lasset, kan overvinnes, men det krever tid og krefter. Overskudd. Mot. Og en ting til: Det krever, som så mye annet i livet, litt flaks. Å oppdage en person der ute i menneskehavet som man møter på samme bølgelengde, på tvers av språkproblemer, kultur og herkomst, gir følelsen av å ha gjort et lykketreff. Det som før var litt mer selvfølgelig – en krets av venner opparbeidet gjennom barndom, hobbyer, studium og naboskap – kan for immigranter bli uoppnåelig. Som innvandrer er du nødt til å lære deg å svømme i det øyeblikk du blir kastet ut i integrasjonsprosessens krappe sjø. Den første ekte norske vennen kan bli en livbøye.”

Selv om det kan ta tid, så mist aldri troen på at du kommer til å finne din egen livbøye – uansett hvor på kloden du måtte befinne deg. Frem til da, la tiden gjøre det den må og vær ekstra snill mot deg selv.

Lykke til!

Reklamer

Godt nytt år!

Bedre sent enn aldri får jeg kanskje si. Januar kom og gikk uten at jeg fikk det med meg, noe som sikkert er like greit ettersom det er en måned jeg ikke har et kjempegodt forhold til. Her i Belgia er vinteren kald, våt og mørkegrå. Sånn ser den ut:

Grå himmel

Januar er verstingen med iskaldt regn og en himmel så grå at den må tilgis, som den belgiske visesangeren Jacques Brel synger så treffende i en av favorittvisene mine «Le plat pays» – det flate landet. Barna og jeg pleier å høre på den i bilen på vei til skolen på de verste dagene, og da synger (les: gauler) vi med ekstra høyt når det kommer til «Un ciel si gris, qu’il faut lui pardonner». Og vi er i grunnen enige i at det hjelper litt mot dette mørkegrå som gjerne invaderer oss tidlig morgen.

For meg personlig markerer også denne visa et vendepunkt i integreringen min. Jeg husker den gangen jeg for første gang hørte den på ordentlig. Det vil si at jeg hadde nok språk til å forstå ordene, og betydningen av dem, samtidig som jeg faktisk kjente en følelse av, jeg vet ikke, kanskje ikke akkurat patriotisme, men i  hvert fall en følelsesmessig tilhørighet. Litt sånn, du må ikke komme her å si noe stygt om «Le plat pays, qui est le mien» – det flate landet som er mitt.

Her kan dere høre den selv:

 

Hadde jeg hatt tid, skulle jeg gjerne oversatt hele teksten til norsk. Det får bli en vakker dag.

Du er ikke fransk…?

Anbefaler denne bloggposten ettersom den setter ord på noe jeg ofter føler. Jeg kommer heller aldri til å bli belgisk, sånn er det bare. Ikke ondt ment, virkelig ikke, men jeg er og kommer alltid til å være norsk selv om jeg integrerer meg i Belgia så godt jeg kan. Barna mine, derimot, er belgiere 100%, men de er født her og har røttene sine her.

Cogito ergo sum

Jeg har lyst til å si noen ord om integrering idag, fordi jeg ble inspirert av en kronikk jeg leste i VG forrige dagen, og et tilsvar jeg leste i Dagbladet idag.

Hanne Skartveit (VG) skriver i kronikken sin «En god start kan være at nykommernes barn og barnebarn ser seg selv som nordmenn. Og at vi som har bodd her i mange generasjoner, gjør det samme.»
Jeg ser helt klart poenget hennes. Når man flytter til et nytt land, må man være villig til å ta til seg noe nytt, til og med se seg selv i et nytt lys. Samtidig er det for mye å forlange at man skal skifte identitet. Jeg tenker da først og fremst på den første generasjonen som kommer til et nytt land, for de bærer med seg kulturen sin i blodet, og de har allerede en nasjonal identitet som man faktisk ikke bare…

Vis opprinnelig innlegg 473 ord igjen

Setter du pris på ditt bibliotek?

IMG_2133

Spør Bibliotekforeningen på twitter i dag. Gjør du? Det håper jeg du gjør. Jeg vokste opp med Trondheim Folkebibliotek, og jeg innser i dag at jeg var rimelig bortskjemt. Da jeg var tenåring ble bygget totalrenovert, og transformert fra et helt vanlig bibliotek til en oase for ei som elsket å lese, gå på café og gjøre lekser alle andre steder enn på rommet mitt. De som vet hva jeg snakker om, får helt sikkert vann i munnen bare ved tanken på de enorme skillingsbollene i caféen – og som er der ennå, tjuefem år senere, kunne jeg konstatere da jeg var på sommerens Trondheimstur. Godt er det at enkelte ting ikke forandrer seg.

I dag er det nasjonal biblioteksdag, og det er med en viss nostalgi jeg leser Bibliotekforeningens melding på twitter. Er det noe jeg virkelig savner her i utlendigheten, så er det biblioteket i hjembyen. I byen jeg bor nå, er tilbudet langt fra det samme. Det er godt mulig at byen min ikke er representativ for resten av Belgia, det vet jeg ikke, ettersom det er store forskjeller når det gjelder både det ene og andre mellom Flandern, Wallonia og Brussel. Uansett, det biblioteket barna og jeg går på, må vi betale for å låne bøker. Det er ikke allverdens, sånn egentlig, 15 cent (rundt 1 krone) for barna og 30 (litt over 2 kroner) cent for voksne. I tillegg må vi betale årsavgift samt avgift til forfatterne, alt i alt betaler jeg omtrent 10 euro i begynnelsen av året for barna og meg. Det er faktisk litt penger til slutt, og har man dårlig økonomi blir kanskje ikke boklån prioritert?

Dessuten kan ikke tilbudet sammenlignes med det jeg var vant til hjemmefra. CD-er og filmer har de ikke, og dersom den boka du ønsker å lese er lånt bort til noen andre, må du bare komme tilbake en annen dag i håp om at den er levert inn. Ventelister eksisterer ikke, og du får i hvert fall ikke noe brev i posten om at boka er kommet inn.

Jeg vet ikke om bibliotekskulturen i Norge er unik, men jeg har ikke sett tilsvarende hverken i Storbritannia da jeg bodde der, eller her i Belgia. Som sagt, det kan være tilbudet varierer veldig i begge de landene, men det er erfaringen min på de stedene jeg bodde. Derfor er dagens oppfordring til folket i gamlelandet: Sett pris på bibliotekene, og bruk dem ofte.

God lesning!

PS En velfortjent kjærlighetserklæring til Trondheim Folkebibliotek, kan du lese her.

Integrering i praksis: Invitasjon til lanseringen av VS Humentor

Er en veldig rask tur innom på bloggen, for akkurat nå er jeg travelt opptatt med flytting til nytt hus mens husrenovering pågår. Vi kan jo ikke bo sånn:

Det skal bli veldig fint til slutt!
Det skal bli veldig fint til slutt!

Det skjønner jo til og med jeg, om jeg er aldri så mye innvandrerkvinnemamma.

Så, mens jeg tar meg et fem minutt mellom alle pakkeskene og svevestøvet som sikkert plager de ellers så blanke og skinnende vinduene til naboskapet, så ville jeg bare reklamere for denne lanseringen av VS Humentor, som jeg synes høres veldig lur ut. Om jeg skal få lov til å si det på godt norsk.

Mentorprogrammet som sikrer mangfold i norsk næringsliv, står det i overskriften. Og ettersom de fleste bedrifter slår om seg med ord som mangfold og slikt, burde jo dette være interessant, ikke sant?! Påmeldingsfristen er 27. April, så det gjelder å skynde seg raskt dersom du ønsker å delta på lanseringen 6. mai. Du kan lese mer her:

http://www.anpdm.com/newsletterweb/434550477742415C4576424059/484551477241425C4477414B5943/wn

Da dykker jeg ned i pakkeskene igjen, riktig god helg!

Min egen bittelille ghetto

Selv om det fortsatt hendte at jeg gikk meg vill, hadde det allerede begynt å gå seg til i integreringens intrikate irrganger. Fremmedspråket var på plass så godt som det lot seg gjøre, og vennskap på fransk hadde befunnet seg i sin skjøre begynnelse såpass lenge at jeg hadde faste kaffemorgener og nesten ikke tid til å skrive bok lenger. Det hadde til og med gått så langt at ektemannens talsmannsrolle ble overflødig, og han gikk av med en velfortjent pensjon. Kultursjokket var i ferd med å flate seg ut og gå over i den fasen hvor jeg stort sett var selvstendig i hverdagen, uansett hva jeg skulle foreta meg. Jeg var ikke en voksen dame som følte og oppførte seg som en tre-åring i trassalderen lenger, så livet lekte, kort sagt, temmelig jevnt.

Dette er to år siden nå, og den gang trodde jeg at jeg visste det jeg trengte å vite om byen som hadde begynt å føles som min. At det tok mindre enn ti minutter å gå til bakeren og kjøpe ferskt brød, for eksempel. Eller at jeg måtte gå i cirka en tjue minutter for å kjøpe kattemat i dyrebutikken. Og ville jeg inn til bysentrum, så var ikke det mer enn en liten halvtimes spasertur. Men at det, rett nedi gata her, skulle bo ei dame med samme etniske opprinnelse som meg, det hadde jeg overhodet ingen anelse om. Helt til den dagen en felles bekjent av oss fortalte meg at hun visste om ei som kom fra Norge. En informasjon jeg tvert bestemte meg for å høflig avvise, for jeg var sikker på at hun mente noen fra NATO-leiren som ligger i nærheten her, og jeg var ikke interessert i å stifte bekjentskap med militære mennesker som uansett skulle flytte etter tre års tjeneste, og at jeg alltid skulle være den som ble igjen i det regnfulle, flate landet. Men nei da, forsikret vår felles bekjente, denne damen hadde ikke noe med militæret å gjøre. Hun hadde bodd her en del år allerede, og var gift med en belgier. Akkurat som meg. Fra Norge? Rett nedi gata her? Det kunne ikke være sant. Det var det så altfor godt til. Men det var helt sant.

For knappe to år siden møttes vi for første gang. Det hadde gått noen eposter frem og tilbake mellom oss før det ble bestemt at vi skulle møtes på kafé. Like nervøs som om jeg var på en «blind date», satt jeg og ventet på henne på yndlingskaféen min. Jeg husker det som det var i går. Det var vanskelig å skjule skjelvingen på hånden der jeg tok nervøse slurker av kaffen. Tenk om vi ikke gikk over ens? Den eneste fellesnevneren vi hadde, var at vi begge kom fra samme land, men det var jo ingen garanti for at vi skulle finne tonen. Jeg så for meg det ene marerittscenarioet etter det andre, og forestilte meg at hun hadde lest bloggen min og syntes at det jeg skrev om var kjempeteit og at hun ikke hadde opplevd noen av de vanskelighetene som jeg hadde gjort med integrering. At hun hadde lært seg fransk over natta. Og at det i bunn og grunn var meg det var noe alvorlig galt med. Det hadde vært en fordel å være den eneste nordkvinnen den lille byen, og det var at jeg kunne innbille meg at jeg faktisk var helt normal. Det plaget meg at et raskt google-søk avslørte det meste om meg, mens da jeg søkte på hennes navn, ikke fant noen ting. Og slik sneglet minuttene seg av gårde mens jeg ventet på at hun skulle komme. Alle som kom alene inn døren til kafelokalet, ble grundig analysert fra bordet mitt, men ingen liknet det blonde, blåøyde og selvsikre koftebekledde kvinnemennesket jeg så for meg for mitt indre øye. At det skulle være ei lita brunette med et forsiktig smil som kom bort til meg og lurte på om jeg var Hege, hadde jeg i hvert fall ikke forestilt meg. Og vi gikk over ens. Med en eneste gang og noe så grundig. What are the chances?! sier jeg bare.

Det var nok like greit at vi ikke ble kjent før, for da kan jeg garantere deg at jeg hadde sittet på fanget hennes og surmult på morsmålet vårt i de periodene det stormet som verst. Jeg hadde ikke tvunget meg av gårde på franskkurs med blytunge steg. Jeg hadde nok heller ikke vært like villig til å praktisere dette famøse språket til annet enn det aller mest nødvendigste, som for eksempel å spørre hvor toalettet er, eller hjelp til å finne veien hjem. Vennskap på fremmedspråket ville vært en saga blott, og talsmannen ville fortsatt vært i beredskap døgnet rundt, mens vi to nordkvinnene selvsagt ville vært opptatt med å steke slike:

Bildet er hentet fra: dagbladet.no
Bildet er lånt fra dagbladet.no

Sannheten er at vi ikke har stekt en eneste vaffel. Men vi skravler. Går på kino sammen. Skravler. Trener sammen. Skravler. Møtes hjemme hos hverandre, for å: Skravle. Med mye mer.

Mitt norske vennskap betyr enormt mye for meg. Der kan jeg være meg selv fullt og helt, uten å tenke på grammatiske feil eller om jeg tråkker (snubler) over de kulturelle usynlige barrierene. Det er den siste brikken i integreringspuslespillet: Mitt eget lille stykke Norge. Og forhåpentligvis fortsetter det og blir akkurat slik:

Pose, sekk eller handlenett?  

Når du har pakket kofferten og forlatt hjemlandet for godt, er det i begynnelsen ingen grenser for hvor spennende det nye er. Som regel, da, for dersom det ikke er frivillig, er man sikkert ikke like entusiastisk. Vel, når den første begeistringens slør har lagt seg, og hverdagen setter inn, så ser man sitt nye land med nye og gjerne kritiske øyne. Gamlelandet hedres og æres til krampa tar en, og ens nye land har ikke nubbesjans når sammenligningen mellom de to tar overhånd. ‘Sånn gjør vi det der jeg kommer fra’ blir punktum for enhver diskusjon med de stakkars innfødte som må tåle å få fedrelandet sitt gransket med lupe og funnet for kort og for smått. Dette er vel kanskje spesielt aktuelt for bittelille Belgia.

Så går det noen år, nøyaktig hvor lang tid avhenger av innvandrerens utgangspunkt, personlighet og andre uforutsigbare saker, jeg for eksempel, har brukt uforholdsmessig lang tid på denne prosessen, og det er vel ingen overraskelse for den jevne leser av denne bloggen, men, ja, altså, så går det noen år, og så går den forhåpentligvis over denne overdrevne og ukritiske begeistringen for gamlelandets gjøren og laden. Man følger mindre med på hva de foretar seg der ‘hjemme,’ og ens nye land er ikke så nytt lenger og heller ikke så verst når det kommer til stykket. Og de innfødte puster lettet ut. Om de i det hele tatt har giddet å henge med helt dit. Det kommer til og med til det punktet at en  synes det de i gamlelandet sysler med, er en smule tullete, tro det eller ei.

Én av de tingene jeg stusser litt over akkurat nå, er ståheien over plastikkposeavgiften der borte i gamlelandet. Jeg skjønner den ikke, selv om jeg er aldri så mye norsk og har bodd aldri så mange å i Norge. Her i Belgia tar folk flest med seg handlenett og/eller handlekasser i butikken. De ser sånn ut:

Jeg har dessuten alltid en sånn i veska:

photo 2

Uten katt, men han er så søt at han må være med. Og blir sånn når jeg trenger pose:

Voilà!
Voilà!

«Men vi bruker posene til søppelposer,» hører jeg dere rope klagende langt der oppe fra nord. Vel, her til lands betaler vi for søppelposene, og det er ikke lov til å bruke andre poser enn disse:

Restavfall

restavfall

Plastikkavfall (men plastposer kan ikke puttes oppi her, de må i restavfall vel og merke)

plastavfall

(Papir hentes samtidig med plast)

Vi betaler 1€ for restavfallsposene. Plastavfallsposene er mye billigere, og koster rundt 0,10€. Dette gjøres for å motivere folk til søppelsortering. Når du ser hvor mye plass for eksempel matavfall tar i den posen om koster 1€, så er det straks mer interessant å finne andre alternativer, som for eksempel lage en kompostbinge i hagen. At det er lurt å redusere både søppel og bruken av plastikkposer, trodde jeg var en gjengs mening blant folk flest, og innbiller meg at belgiere har kommet et stykke på vei når det gjelder akkurat dette. Tone Sofie Aglen i Adressa sier blant annet dette i en kommentar i dag:

Mens alle overgikk hverandre i å latterliggjøre poseavgiften, hørte jeg et radioprogram om hvordan plast dreper fugler, fisk og dyr i havet. Nå frykter forskerne at et gigantisk plasthav etablerer seg i Barentshavet mellom Finnmark og Svalbard. I Stillehavet sirkulerer allerede en søppelfylling som er minst fire ganger større enn Norge. Det er fotballer, kajakker, plastflasker, legoklosser, bæreposer, fiskegarn og mye annet, kvernet ned til ørsmå, gjennomsiktige partikler. Denne plastsuppen truer nå livet i havet. Ikke bare nord i Stillehavet, men også Atlanterhavet, Det indiske hav og Østersjøen er alvorlig forurenset av søppel. Nå bekymrer det forskerne at de finner store mengder plast i magen til sjøfugl og krabber i nordområdene.

Les resten her. Etter min mening burde det som står i denne kommentaren være nok til å heie på poseavgiften. Eller tar jeg feil?