Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp


Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.


 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Reklamer

Eget foretak på fremmedspråk

keep-calm

 

For noen år siden spurte jeg mannen min om å beskrive meg i én setning, og det så ikke ut til at han trengte å tenke seg om før han svarte tvert:

«You never give up!»

Og i stedet for å analysere altfor lenge om dette kunne være negativt ment sånn i ekteskapelig forstand, valgte jeg å trykke det til mitt bryst og ta det som et kompliment.

Egenskapen ‘å aldri gi opp’ har vist seg å være svært nyttig når det gjelder bokskriving, selv om jeg må innrømme at det holder hardt å ikke kaste inn det tårevåte håndkleet en gang for alle når refusjonene hagler inn som perler for svin. Eller noe. Spesielt når dette avslaget kom (eventuelt melde flytting til Tromsø):

«Vi kommer ikke til å utgi dette manuset, men jeg er bombesikker på at flere andre forlag gladelig vil gjøre det. Du skriver om et viktig tema, og budskapet ditt blir formidlet på en lettfattelig og sjarmerende måte. Dessuten skriver du fordømt bra. Med så mye skryt høres det sikkert merkelig ut at ikke vi vil utgi dette, men vi har fått inn nærmere 100 manuskripter hittil i år og har nesten utgivelsesplanen for i år og til neste år ferdig allerede. Dessuten er vi ikke gode nok til å få til et tilfredsstillende salg av forfattere som bor i Oslo eller i utlandet. Derimot er vi veldig flinke til å få frem forfattere i Tromsø, Mosjøen og Sandnessjøen hvor det finnes en lokalpatriotisme som ikke eksister her i hovedstaden.

Det boken din trenger, er at et av de store forlagene som ser det kommersielle potensialet i det du har skrevet og som også har ressurser til å få boken inn i de store bokhandelkjedene. Prøv Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm, Juritzen, Kagge og Tiden. At du vil få napp, er jeg overbevist om.»

Vedkommende kan være så bombesikker og overbevist han bare vil, men realiteten er jo den at romanen har blitt refusert av samtlige forlag han er sikker på at jeg vil få napp hos. Og flere av dem har til og med refusert den flere ganger. Forbedret utkast hver gang, altså. Nå er jeg usikker på om det faktisk finnes flere forlag å sende den til.

Men jeg gir ikke opp.

I hvert fall ikke nå som foredragsvirksomheten er i ferd med å bli etablert på alvor. Jeg har til og med begynt å få oppdrag i Norge, og er herved registrert på talerlisten.no dersom noen skulle være interessert i å hyre meg inn.

Jeg har etter hvert begynt å innse at dersom manus noensinne skal bli til bok på ordentlig, så må den selvpubliseres. Dersom det ikke skulle skje et mirakel i disse juletider, da, men, vel, det begynner å bli noen år siden jeg trodde på julenissen.

Og hvem skulle trodd, den gangen jeg befant meg i selveste krisefasen i kultursjokket, da integreringen var på sitt mest smertefulle, at jeg en vakker dag og noen år senere, skulle befinne meg hos regnskapsfører for å få hjelp til å starte eget foretak – på fransk?! Joda,det er bare noen detaljer igjen nå, så er jeg vitterlig selvstendig næringsdrivende på fremmedspråket mitt … !

Og, nei, jeg  skjønner overhodet ikke alt som blir sagt, så ektemannen må være med som tolk. Formel fransk er virkelig ingen enkel sak, men jeg lar meg ikke skremme lenger av lange fremmede ord i merkelige rekkefølger. Jeg har jo overlevd sjokkfasen, jo!

Da jeg tidligere i uka skulle på et viktig møte med en viktig mann, og ektemannen meldte avbud i siste øyeblikk, avlyste jeg ikke. Neida, tvert imot, jeg møtte opp, forklarte vedkommende med grå høyhalset og runde briller uten innfatning på en spiss nese at fransk er mitt tredje språk (hah!) og at mannen min er tilgjengelig på telefon dersom dette skulle vise seg å være altfor uforståelig for meg. Etter bare ti minutter var det selvsagt behov for tolketjenesten, men jeg er uansett takknemlig for at jeg klarte meg såpass lenge på egen hånd, spesielt tatt i betraktning at dette hadde vært uaktuelt for ikke så altfor lenge siden.

Nå som formalitetene er sånn noenlunde på plass, er jeg skikkelig spent på hva 2017 vil bringe – jeg har en rar følelse av det kommer til å bli veldig bra.

To be continued.

Hvor velintegrert går det egentlig an å bli?

Det lurer jeg på, for nå går det over stokk og stein, altså. I morges var jeg i skogen og gikk tur, og da slo det meg: Jeg bare elsker den belgiske skogen! Bare se selv hvor heldig jeg er som har dette rett utenfor min egen dør – magisk:IMG_0653

I flere år etter at jeg hadde flyttet hit til Belgia, savnet jeg norsk natur så regelmessig som det seg hør og bør når man har forlatt majestetiske fjell  til fordel for det flateste av det flate. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg lengtet etter å vandre langs endeløse vidder i dagesvis uten å treffe på en eneste sjel. I et land med allemannsrett og hvor det bor kun 13,5 mennesker per kvadratkilometer, er jo det fullt mulig.

I Belgia, derimot, eksisterer ikke denne retten til å vandre hvor man vil i naturen, og jeg støter stadig vekk på «ferdsel-forbudt-skilt» når jeg ønsker å bevege meg vekk fra den smale sti. Og med 363,5 mennesker per kvadratkilometer, sier det seg selv at det er umulig å gå i dagevis uten å treffe på en hel skokk med mennesker. Med hunder. Som ikke er i bånd. Jeg øver meg på dype innpust og «alle-hunder-er-supersnille-og-vil-ikke-bite-meg-selv-om-jeg-ble-bitt-av-en-supersnill-hund-da-jeg-var-seks-år»-affirmasjoner hver eneste gang elleville, knurrebjeffende hunder kommer springende mot meg.

Selv om jeg har blitt ganske god til å være streng på fransk, så har jeg skjønt at folk med hund ofte har liten forståelse for at noen kan være redde for den enorme schaferen deres med giga hoggtenner. «Han er SUPERSNILL!!» Det hjelper ikke å forklare at hunder straks lukter stresshormonene til en stakkars reddhare som straks produseres en hund skimtes på lang avstand og at det gjør dem «litt» ekstra ekstatiske. Så jeg har bestemt meg for å jobbe med meg selv i stedet for. Etter 44 år på denne planeten, har jeg kommet til den konklusjonen at det er det aller mest effektive når det gjelder det meste, og jeg har blitt ganske flink til å senke hjertebanken noen hakk og ignorere firbente supersnille ulvebjørner når de krysser min begrensete sti.

Men – tilbake til morgenstund med gull i munn i eventyrskogen min. Mens jeg gikk der og kontemplerte livet og dets videverdigheter, bestemte jeg meg for å dele øyblikket på facebook hvor jeg i flere år har lagt ut i det vide og det brede om lengsler og savn til både det ene og det andre i gamlelandet. Jeg hadde tross alt kommet til den milepælen at belgisk skog begynte å måle seg med den vidunderlige norske naturen, og syntes det fortjente å bli delt med resten av verden. Idet jeg slo på telefonen min, så jeg datoen:

17. mai!

Her gikk jeg og nøt belgisk skogduft mens belgiske fulger kvitret muntert om kapp, og hadde helt GLEMT at det var nasjonaldag i gamlelandet …! Og jeg som i tidligere år har sittet for meg selv og snufset over hva jeg går glipp av når hele Norge kler seg i kritthvit lin, tung ull og sølv i alle fasonger, og marsjerer i trampetakt rundt omkring i flaggfylte gater. Her gikk jeg og ante fred og ingen fare, mens gamlelandet var i ferd med å males i rødt, hvitt og blått!

Mon Dieu. Ikke bare elsker jeg belgisk skog sånn plutselig, men jeg går hen og GLEMMER selveste 17. mai. Og ikke bare det, faktisk, jeg kjente INGEN lengsel. At caps-lock er på sin plass, sier seg vel selv.

Maria Amelie: Ser vi på flyktninger som ressurser, blir de ressurser

Maria Amelie

«Den største trusselen mot velferdsstaten er ikke flyktninger. Det er dagens asyl- og integreringspolitikk,» skriver Maria Amelie i Aftenposten.

«Ja, vi kan ikke ta imot alle, og nei jeg er ikke for åpne grenser. Men enn så lenge har vi allerede tatt imot 20.000 mennesker. Behandler vi dem som fiender, åndssvake personer som skal tvangsnyte tilværelsen på asylmottak uten mulighet til å bidra til samfunnet, kan mange av dem få enda større vanskeligheter med å begynne å jobbe.»

Hør, hør. Nå er jo ikke jeg asylsøker, og det er jeg vitterlig svært takknemlig for. Jeg har heldigvis «bare» kjent skikkelig grundig på den følelsesmessige siden ved integrering, og det har vært mer enn nok for meg i utlendigheten. At jeg er en privilegert innvandrer som slipper stigmatisering, mistenkeliggjøring og å bli sett på som en byrde, etc etc, det minner jeg meg selv på hver eneste dag.

«Mai Camilla Munkefjord har forsket på innvandrere og noen asylsøkere som satset på gründervirksomhet. Noe av den viktigste årsaken til at de lyktes med integrering her var måten de ble tatt imot på, skriver Maria Amelie videre. Jeg oppfordrer deg til å lese hele kronikken, og dele den videre alle mulige steder.

Ha en fin dag!

Fremmedfølelse

«Kultursjokk er ofte grunnlaget for fremmedfølelse,» sa psykolog Judith van der Weele da hun i 2006 ble intervjuet av Gudrun Vinsrygg i Sinnets Helse. «En definisjon på kultursjokk lyder slik: Det er ikke det fremmede i den andre kulturen som er problemet, men at det er ingen som bekrefter deg for den du er. Det motsatte av fremmedfølelse er altså anerkjennelse og tilhørighet.»

Jeg har tidligere reklamert for dette intervjuet her inne i bloggposten «Man må øve seg på å høre til,» men da det gikk opp for meg hvor fort tiden flyr, for det er faktisk hele fem år siden allerede, så tenkte jeg at det er på tide med en reprise. Spesielt i disse flyktningkrisetider hvor integreringsdebatten har nådd nye høyder.

Da Judith van der Weele blir spurt om hva fremmedfølelse kan føre til, sier hun blant annet:

«Når du føler deg hjemme, kan du slappe av og være deg selv. Er du fremmedgjort, føler du deg usikker, anspent, selvopptatt, gjerne paranoid og overfortolker alt som skjer som om det handler om deg selv: (”De som står og snakker og ler der borte, snakker sikkert om meg!”), du blir innadvendt og har vanskelig for å gi av deg selv, og du har lett for å nedvurdere deg selv, bli deprimert og gi opp. Mange får psykosomatiske plager som muskelstramminger, muskelsmerter og hodepine. Noen har beskrevet denne tilstanden som ”beinsliten” og sier at de føler seg inn i margen slitne.»

På spørsmål om fremmedfølelse kan forebygges, sier hun videre:

«Ja, det tror jeg.  For at jeg skal bli gjenspeilt og kjenne meg igjen i mine omgivelser, må jeg oppleve at jeg er viktig – omgivelsene må gi signaler om at jeg hører til

For meg tok det gangske lang tid å bli kvitt denne fremmedfølelsen jeg ikke visste at jeg hadde engang. Jeg ble ikke oppmerksom på dette intervjuet før jeg et par år etter at jeg begynte å skrive blogg, men det hadde nok hjulpet meg å lese om tilstanden den gangen kultursjokket mitt sto på som verst. Når jeg tenker etter, hadde jeg faktisk en hodepine som varte i ukesvis og var sikker på at jeg var rammet av en alvorlig sykdom den gangen jeg gikk til legen med hypokonderens tunge skritt. Hun fant heldigvis ikke noe, men kom heller ikke på å koble hodepinen til integreringens strammende grep.

Den gangen tenkte jeg ikke over det som Dracula åpenbart var inneforstått med:

Dracula Quote

Vi innvandrere må nok innfinne oss med at vi møtes med en viss likegyldighet i en lengre periode, og at de innfødte ikke helt klarer å se for seg at vi faktisk var helt normale og kapable mennesker i vårt tidligere liv – før integrering. At vi faktisk snakker og skriver vårt eget morsmål flytende, og at vi en gang i fortiden kanskje hadde en viktig jobb og til og med var fullstendig klar over hvordan vi skulle sette kopper inn i oppvaskmaskina. For, ja, det er helt utrolig hva man skal bli forklart før man har språk nok til å gi beskjed på en høflig måte at det også finnes oppvaskmaskiner i det landet man er født og oppvokst i.

Å bli kvitt fremmedfølelsen helt, vet jeg ikke om er mulig. For mitt vedkommende kommer og går den med ujevne mellomrom, men det kan også gå lange perioder i mellom. Flere faktorer har selvfølgelig spilt inn, som for eksempel da jeg tok mot til meg og meldte meg inn i Nordic Walking turgruppe. Bloggen har definitivt vært et fint sted å få ut fremmedfølelse frustrasjonene. Men den store forandringen begynte no å skje da jeg hadde fått språk nok til å finne venninner. Som Rebekka Borsch skrev i Morgenbladet i 2011:

“Immigrasjonssjokket og den sosiale ensomheten som følger med på lasset, kan overvinnes, men det krever tid og krefter. Overskudd. Mot. Og en ting til: Det krever, som så mye annet i livet, litt flaks. Å oppdage en person der ute i menneskehavet som man møter på samme bølgelengde, på tvers av språkproblemer, kultur og herkomst, gir følelsen av å ha gjort et lykketreff. Det som før var litt mer selvfølgelig – en krets av venner opparbeidet gjennom barndom, hobbyer, studium og naboskap – kan for immigranter bli uoppnåelig. Som innvandrer er du nødt til å lære deg å svømme i det øyeblikk du blir kastet ut i integrasjonsprosessens krappe sjø. Den første ekte norske vennen kan bli en livbøye.”

Selv om det kan ta tid, så mist aldri troen på at du kommer til å finne din egen livbøye – uansett hvor på kloden du måtte befinne deg. Frem til da, la tiden gjøre det den må og vær ekstra snill mot deg selv.

Lykke til!