Språklig tilbakeblikk

Da jeg gikk gravid med Junior, leste jeg bøker om flerspråklighet og det å oppdra flerspråklige barn. Jeg var fast bestemt på at mine barn skulle bli minst tospråklige fra dag én, og ville forsikre meg om at jeg gjorde det riktig helt fra starten av. Jeg fulgte rådene jeg fant både i bøker og i diverse forum på internett, og snakket med Junior på morsmålet mitt allerede mens han lå i magen. Av og til ble det litt barnesanger fra fordums tid, men det var bare mens jeg var helt sikker på å være helt alene, for det var nok ikke meningen at det var sanger jeg skulle bli i dette livet.

Det var, som jeg har skrevet om før her inne, uaktuelt å oppdra barna mine på fremmedspråk, altså fransk. Ikke bare var ikke fransken god nok til at noen ville kunne ta meg alvorlig på noe som helst nivå, men jeg ville dessuten ikke komme til å være like genuin mamma på noe annet enn det språket jeg selv var født og oppvokst med.

Strategien min var å bare snakke norsk, uansett, til barna, fra den dagen de ble født. Det sier seg selv at det ble mye enveiskommunikasjon ganske lenge. Førstemann hørte bare norsk fra meg, for når mannen og jeg kommuniserte, var det på fransk eller engelsk. Mest det siste i begynnelsen, men mest det første senere. Jeg leste norske eventyr, spilte sang CD-er, tok turen til gamlelandet, og ellers prøvde jeg å komme med så mange norskspråklige innspill som mulig. Sniknorskifisering, liker jeg å kalle det. Bare så synd at den bare kom fra meg, for mannen min snakker ikke norsk, og skjønner det heller ikke. Skal han ikke lære seg norsk, han da, når du lærer deg fransk? Har folk ofte lurt. Akkurat som om jeg hadde lært meg fransk dersom vi bodde i Norge. Det kan jeg i hvert fall si med hånden på hjertet, at jeg nok fort hadde sluttet med.

Men, det at mannen min ikke forstår norsk, skulle få særlig betydning for norsklæringen til mine barn, reflekterte jeg ikke noe særlig over mens jeg leste norske folkeeventyr for den nyfødte gutten min. Jeg visste ikke at det et stykke inn i fremtiden skulle komplisere hverdagen sånn som det av og til, eller ganske ofte gjør. Når jeg gir barna en beskjed som, for eksempel, nå må de gå på badet og ta på seg pysjamas mens jeg lager kveldsmat, så skjer det mer enn en gang at jeg plutselig finner dem ut i hagen med pappaen i ferd med å spille ball. Ja men, pappa sa jo at vi kunne jo! Svarte de selvfølgelig, noe jeg bare kunne takke meg selv for ettersom jeg hadde glemt å levere beskjeden på to språk. I begynnelsen skjedde jo dette oftere enn det gjør nå, selvfølgelig, fordi nå vet jeg jo at jeg må oversette beskjeden jeg gir til barna, til mannen. Nå er det til og med enklere, fordi Junior oversetter til faren dersom han spør hva mamma nettopp har sagt. Men det sier seg jo selv at en gutt på syv år er relativt selektiv med hva han oversetter, og det er liten sjanse for at han gjør det dersom han ikke blir spurt, eller det har med sjansen til å få litt ekstra godteri å gjøre!

Det hender jeg har dager (oversett hender med ganske ofte …) at det går litt rundt for meg sånn språkmessig. Spesielt i den perioden jeg frekventerte min engelskspråklige venninne. Hun har, både dessverre og heldigvis kanskje, flyttet tilbake til der hun kommer fra. De gangene vi var sammen begge familiene, mine og hennes barn samt begge ektemenn, var det et språkkaos av engelsk, fransk og norsk, og jeg var den eneste som behersket alle tre språkene. Jeg snakket norsk til mine barn, som jo svarte meg på fransk. Og jeg engelsk til vennene våre og deres barn. Ofte nok ble det til at jeg midt oppi all svimmelheten, endte med å snakke engelsk til mine barn, norsk til mannen min og fransk til vennene våre. Så i denne perioden syndet jeg mye. Alle prinsipper om kun norsk til barna, gikk i glemmeboken, og det ble til at jeg snakket en del fransk til barna, for å ha et språk mindre å forholde meg til. Jeg har dessuten syndet en del innimellom når jeg skal gi beskjeder til barna jeg vil at mannen skal forstå, og jeg er for sliten (les: lat) til å være oversetter. Og ellers i hverdagen når jeg merker at barna ikke forstår det jeg sier.

Så nei, jeg har ikke klart å være hundre prosent konsekvent. Men det må du være! Sa en annen dame jeg ble kjent med her nede. Det er jeg, jeg snakker bare engelsk og aldri tyrkisk til jenta mi. Akkurat som du ikke trenger å snakke fransk til barna dine. Hun var mammaen til en av jentene i klassen til datteren min på den forrige skolen hun gikk på, og engelskspråklig med tyrkisktalende ektemann. Datteren deres snakket engelsk med sin mor, tyrkisk med sin mor, og var i ferd med å bli ganske god i fransk, som hun lærte på skolen. Min datter på den tiden, hadde knapt begynt å snakke. Og når hun snakket, var det på et språk vi ikke forstod. Som nevnt tidligere i bloggen, så trodde belgierne at hun snakket norsk, og nordmenn at hun snakket fransk. Jeg lot dem som sagt bare tro det, mens panikken omtrent paralyserte meg. Samtidig prøvde jeg å forsvare meg med at det ikke er like lett å være konsekvent når du snakker et språk ingen andre forstår. For jeg skal love at det holder hardt mange ganger å snakke med barna på et språk ingen andre forstår. Engelsk er noe helt annet. Og denne jenta det er snakk om, var jo født i Tyrkia, og mammaen snakket også tyrkisk flytende. Så mamma og pappa forstår hverandre på begge språk, det er faktisk noe helt annet.

Det unnskylder i hvert fall jeg meg med her jeg sitter og evaluerer norskutviklingen til barna mine. Nå, åtte år senere, sitter jeg her og slikker sårene, mens jeg ser tilbake på flerspråklighetsprosjektet mitt, tenker jeg at jeg har lyktes sånn noenlunde i hvert fall. Og det er jo heller ikke over ennå.

Og dersom det er noen av leserne som har erfaringer med å oppdra barna deres flerspråklig, hører jeg gjerne fra dere om hvordan det har utartet seg. Og ellers gode råd, mottas med takk.

Reklamer

Har kontantstøtte skylden for manglende yrkesdeltakelse av innvandrerkvinner?

Jeg har nettopp sett opptak av debatt med blant andre Mammadame bloggeren Karianne Gamkinn fra NRK nyhetene i gå kveld. Hun er i disse dager aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma», som jeg gleder meg til å skaffe så snart jeg har kommet gjennom litt av bokhaugen fra forrige Norgestur. Her kan du lese hva Tanum skriver om utgivelsen:

«Karianne Gamkinn, kjent fra bloggen mammadamen.com, forteller i denne boka om hverdagslivet med mann og to små barn. Som markedsfører med en jobb med høyt tempo hver dag merket Gamkinn plutselig tidsklemma på kroppen. Hun satt på jobbmøter med melkespreng i brystene og lengtet etter sønnen som hadde begynt i barnehagen. Det endte med at hun sa opp jobben og startet eget firma, slik at hun selv kan styre tiden. Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er det viktigste, er det kaffekoppen med kollegaen eller de små barnehendene rundt halsen din? Her får du ærlige og tankevekkende historier om jobbliv og hverdagsliv, generasjonsforskjeller, syke barn og sure sjefer, det å konstant ha dårlig samvittighet for noe eller noen, og å føle seg om en udugelig mor. Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det? Her får du ærlige og usminkede historier fra dagens familieliv, en mammas tanker og erfaringer og om viktigheten av å leve her og nå.»

Og dersom du er interessert i å lese om familielivets utfordringer: Løp og kjøp! Jeg har fulgt bloggen til Karianne Gamkinn lenge, og kan se for meg at hun har mange interessante tanker rundt dette.

Når det gjelder debatten på TV i går kveld, var det spesielt ett punkt jeg hengte meg opp i, og det handlet – ikke overraskende kanskje – om innvandrerkvinner og deres såkalt manglende integrering på grunn av kontantstøtten. Denne bloggposten skal ikke handle om hverken for eller motargumenter når det gjelder kontantstøtten, men den skal handle om i hvor stor grad den hemmer integreringen av innvandrerkvinner.

En av debattantene, Mari Teigen, fra institutt for samfunnsforskning, hevder nemlig at kontantstøtten reduserer innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Og ergo integrering. Men gjør den egentlig det? Jeg ønsker bevis på at kontantstøtten hemmer integrering av innvandrerkvinner. Ikke anekdotisk. Ikke uttalelser som at: «Altfor mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtten, og veldig få innvandrerkvinner er i jobb – ergo hemmer kontantstøtten integrering.» Her kan vi ende opp med en diskusjon om hva som kom først, høna eller egget. Jeg er nemlig opptatt av om innvandrerkvinnen ville fått jobb i det hele tatt, selv om ikke kontantstøtten hadde vært der.

Etter min mening legger den type argumentasjon et slør over de virkelige utfordringene med hensyn til integrering, nemlig at det ikke er en enveisprosess. Integrering av for eksempel innvandrerkvinner krever at arbeidsgivere gir disse kvinnene jobb. Og når da forskning viser at dersom du har et utenlandsklingende navn, reduseres sjansene dine til å bli innkalt til intervju med 25 prosent, får vi raskt øye på en del av problematikken. Vi kan for eksempel lese følgende på nrk.no:

«Er det vanskeligere for jobbsøkere med utenlandsk navn å komme inn i arbeidslivet enn for søkere med norske navn? Selv når kvalifikasjonene er identiske?

For å finne ut av dette har forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning sendt ut 1800 fiktive jobbsøknader til «ekte» stillingsutlysninger.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn, heter det i rapporten.»

Vi kan dessuten lese i en kronikk i Aftenposten skrevet av en gruppe innvandrerkvinner at:

«Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.»

Videre skriver de:

«SSB definerer innvandrerbefolkning som personer som enten selv har innvandret til Norge eller er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, men norske medier har skapt en helt annet definisjon og bilde av innvandrere. Antropologen Marianne Gullestad sier at ordet «innvandrer» – selv om det eksisterer en offentlig definisjon – i praksis underforstått brukes om mennesker som oppfattes som synlig forskjellige og som tilhører en form for lavklasse eller underklasse. Mørk hud, aksent, rart navn og religiøs tilknytning utenfor den norske kirke er noen sentrale tegn på det å være innvandrer.

I tillegg til denne underforståtte definisjonen har vi innvandrerkvinner fått noen andre kjennetegn via mediene, for eksempel stakkarslig, analfabet, undertrykket og dårlig integrert. Alle disse stigmatiserende mediekonstruerte bildene har vært med på å svartmale oss innvandrerkvinner og skade ryktet vårt blant folk flest. Mange som ikke selv har noen kontakt med innvandrerkvinner kan lett tro på disse stereotypiene, uten å finne sannheten gjennom egen erfaring.»

Selv har det ikke lykkes meg å få noen av de jobbene jeg har søkt på. Nå bor ikke jeg i et land som tilbyr kontantstøtte, men til tross for 500 timer med språkkurs og vel så det, samt praktisering av fransk i hjemmet ettersom det er mannen min sitt morsmål, så fikk jeg gang på gang beskjeden at jeg må beherske språket bedre. Men jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre for å bli mer flytende i språket enn det å begynne og jobbe på en arbeidsplass med bare fransktalende kollegaer. På et tidspunkt gikk jeg tom for ideer rett og slett. For meg var det en jobb som trengtes for å komme over den siste språklige kneika. Men den sjansen var det ingen som var villige til å gi meg. Og det hører med til situasjonen at jeg søkte på jobber som lå langt under min kompetanse, så jeg var ikke veldig kravstor med hensyn til jobbkriterier. Etter flere år med jobbsøk ga jeg opp, og skapte min egen arbeidsplass. Og dessverre opplever jeg ofte nok kommentarer som « ja, du får vel ikke lov til å jobbe du» på grunn av ektemannens arabiske opprinnelse. I rest my case.

Nei, for meg handler derfor ikke manglende integrering av innvandrerkvinner kun om kontantstøtte og gammeldagse kjønnsrollemønster. Jeg er overbevist om at bildet er mye større og mye mer komplekst enn som så. Eller kanskje ganske enkelt, det kommer an på øyet som ser. Det handler om at det ikke er kult å være gebrokken. Det handler om at det er litt slitsomt å omgåes noen som ikke er så flytende som en selv. Det handler om at det som er annerledes er noe man holder seg unna dersom man kan. Ens egne er en tryggere investering, rett og slett, og krever mindre innsats fra en selv.

FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.

God jul på begge kakene

God jul på begge kakene Foto Kystverket
Foto: Kystverket

Marsipankake er yndlingskaken min. Det er en av de tingene jeg savner her nede, for jeg har ennå til gode å finne tilsvarende smak i denne kanten av verden. Hver gang jeg er på tur i gamlelandet, er det én av godsakene som står på menyen, sammen med fiskeboller, fiskepudding, fiskekaker og ellers mat som har fisk i seg.

Derfor tok det ikke lang tid før jeg fikk vann i munnen og akutt hjemlengsel da jeg leste saken om den uheldige kaketeksten på VG.no.

Denne kaken skulle jeg gjerne ha spist. Den har navnet mitt skrevet over hele seg, sammen med den ypperlige teksten som jeg ikke kan annet enn å sympatisere dypt og inderlig med. For i denne heimen er det også litt sånn ‘god jul på begge kakene’ tilstand når det kommer til det å skulle skrive på det fremmede språket mitt.

Jeg tenkte det med én gang jeg så teksten, at her har en sånn som meg fått fritt spillerom.  Når jeg leser nedover i artikkelen, blir mistanken bekreftet. Fremmedspråklig.

Skriftlig er et særdeles ømt punkt i min hverdag. Det har blitt så ømt, at jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter med å le helhjertet av denne kakehistorien. Som jo er morsom. Veldig morsom. Så morsom at jeg skjønner godt at Kystverket ville beholde kaken, har brukt historien som eksempel på kommunikasjon i opplæringen av sine ansatte og at de fortsatt, ett år senere faktisk, ler like godt og legger denne meldingen ut på twitter. De rir tydeligvis ikke den dagen de sadler. Som jo også er litt morsomt.

Leser du litt i kommentarfeltet til én av avisene som har trykket saken, ser du noen nevne at man må lære seg språket før man får seg en jobb. Det er flere elementer i akkurat den påstanden jeg har lyst til å skrive om, men det skal jeg komme tilbake til, for først og fremst reagerer jeg på at folk, og gjerne fe, trekker konklusjoner uten at vi kjenner hele historien.

For hva var det som egentlig skjedde den dagen Baker Walderhaug tok imot denne kakebestillingen fra Kystverket i førjulstiden 2011? Det ser ut til å være en generell aksept for at det var bakeren som skrev på kaken som hadde tatt imot bestillingen. Det synes jeg er litt mystisk. For Kystverket ønsket to kaker. En av de første tingene vi lærer oss på språkkurs, er å telle til ti. Tall og alfabet er noe av det man pugger aller iherdigst. Så telle, det kan vi, vi fremmedspråklige. Jeg har derfor vanskelig for å tro at vedkommende som skrev teksten på kaken, var den samme person som tok imot telefonbestillingen. Han eller hun ville ha visst at det dreide seg om to kaker, og ikke en. Kanskje det var Marianne Walderhaug som selv skrev den skjebnesvangre bestillingen på en lapp:

«Det skal stå god jul på begge kakene.»

Kanskje hun hadde tatt for gitt at vedkommende som skulle fullføre bestillingen, skjønte at begge kakene betød to kaker, og brydde seg derfor ikke om å utbrodere den saken nærmere med et to-tall? Ikke vet jeg, jeg leker bare litt Poirot, som seg hør og bør i det landet jeg befinner meg. For dersom det er tilfellet at det var denne beskjeden bakeren fikk, så er det jo bare et kolon bak ‘stå’ som mangler for at vedkommende baker har utført jobben hundre prosent korrekt.

Ja, nei, hva vet vi egentlig om hva som foregikk bak kulissene hos Baker Walderhaug i Ålesund? Hva vet vi vel om kommunikasjonsrutinene? Og om så var at det var den fremmedspråklige bakeren som hadde tatt imot beskjeden per telefon, så have bittelitt mercy, for nå kan vel ikke akkurat sunnmørsk være drømmedialekten når en stakkars fremmedspråklig innvandrersjel skal lære seg norsk.

Nei, vi har ikke alle fakta på kakebordet i denne historien, annet enn at den er fryktelig festlig og har blitt delt mer enn tusen ganger på twitter. Og jeg lurer på om jeg har mistet humoren min etter at jeg ble utlending. Det ser ut til å være visse ting jeg ikke klarer å le av lengre. Gebrokkenhet er én av dem. Hårsårheten ser ut til å ha blitt permanent på det området, om jeg vil det eller ikke. Fordi det er ikke gøy å  ikke kunne skrive eller snakke slik man jo er vant og tar for gitt til på sitt eget språk.

Rettskriving er en sann verkebyll hos meg, og har flere ganger vært årsaken til at jeg ikke har fått en av de flerfoldige jobbene jeg har søkt på. Så ja, tilbake til det flere av kommentatorene i VGs kommentarfelt, som jeg dessverre kastet bort tiden min i, lirte av seg så klokt. Man må kunne språket for å få seg en jobb. JA MEN, brøles det fortvilet fra mitt dypeste indre, for å lære språket skikkelig man få seg en jobb. For, let’s face it, hvor ellers skal en lære det? På språkkurs ja, men der lærer du kun det grunnleggende, for det begrenser seg hvor mye muntlig fremgang du får av konstruerte restaurantdialoger med andre gebrokne mennesker i klasserommet. Og sånn ellers, utenom klasserommet, hvor mange fremmedspråklige omgås du til daglig? Har du noen fremmedspråklige venner som kan få bryne seg på deg mens du tålmodig nikker deg gjennom uforståelige fraser og forsøker å tolke hva i helsikke det er vedkommende prøver å si. For duh! Den uforståelige frase fasen er ikke så kort de innfødte gjerne vil ha det til, nei du, den er så langtrukken og dritkjedelig at dere faller av lasset og mister interessen nesten før vi har begynt. For innrøm det bare, du blir litt sliten og det går gjerne litt rundt i toppen av å måtte konsentrere deg om hva samtalepartneren sier, så det er ikke den fremmedspråklige bekjente du ringer til når du ønsker å slappe av med venner en lørdagskveld.

For nei, gebrokne mennesker er ikke spesielt festlig selskap. Bortsett fra når vi sier noe helt bort i natta, eller skriver noe sånt som god jul på begge kakene.

Det var flaut, sier Marianne Walderhaug. Uten at vi jo egentlig vet noe om henne eller de andre norskspråklige kollegaene sin medvirkning i saken. Men nok om det. Det var flaut, syntes hun. Men da vil jeg gjerne få lov til å si noe om det å være flau. Det er flaut å ikke kunne skrive skikkelig i en alder av førti. Det er flaut å bli bedt om å notere noe kjapt for noen, en beskjed for eksempel, uten å ha ektemann eller Google Translate for hånden. Det er flaut å ikke kunne slenge om seg med korrekte høflighetsfraser skriftlig, for dem er det jammen mer enn nok av i det franske språket. Jeg må beskjemmet innrømme at jeg har blitt ganske god på å unngå slike situasjoner, fordi jeg blir flau når jeg med skjelvende hånd vet at jeg skriver dårligere enn en første klassing.

Nå overdriver jeg, tenker du kanskje. Ja, kanskje jeg gjør det. Men tro meg, jeg synes ofte det overdrives når det snakkes om innvandrere, så det er vel kanskje hver sin gang. Og dersom du aldri har prøvd å bevege deg i gebrokne sko, så ha i hvert fall nok ydmykhet til å innrømme at du ikke vet hva du snakker om. For nei, engelsk teller ikke. Det gjør heller ikke spansk på ferie. Og de fleste av oss er ikke Super Mario.

Er du flytende nok?

Eller sakker du akterut med halen mellom beina når du blir stilt til veggs:

«ER DU FLYTENDE!?!?!»

For sånn egentlig er du jo ikke det. Uansett hvor mye du øver, øver og atter øver. Til du blir blå, grønn og til slutt askegrå. De vil uansett til syvende og sist riste oppgitt på hodet og sette deg rett tilbake på den plassen du hører hjemme, i ghettoen din med andre likesinnede, de som er det. Flytende altså. Selv om de skriver slike annonser:

««Søkere må være over 19 år og KUNNE FLYTENDE norsk og HA førerkort!!!!!! CV sendes med BILDE. PS! Søknader uten bilde vil ikke bli vurdert!!!!!!!»

Jada, selv om de skriver slik at man skjønner at DE I HVERT FALL IKKE!?!?!?! har fulgt med i timen, selv om de selv, når de fyller inn CV-en sin med fyll, skriver at de snakker både engelsk, spansk og tysk selv om det begrenser seg til «Ich bin, du bist» eller «por favour» , så joda, skal de få lov til å slå seg på brystet og apebrøle. Legg til grisenøffing, så blir bildet komplett. Mens du stotrer gebrokkent. Og ler forsiktig fårete med. Mens du innerst inne skjønner at det er deg de ler av.

Du har høyere utdanning fra der du kommer fra, sier du? Du har gått på universitetet i tusen år, og hadde en gang i forrige århundre arbeid med ansvar og frynsegoder. Folk bukket og neide når de passerte deg på gaten? Du er godt voksen og snakker tretti språk? Trettien med norsk? Ja vel, det får bli tretti det da, for du snakker jo ikke norsk FLYTENDE.

Så, hva er egentlig flytende, lurer du kanskje på? Er det dette:

«Norsk er å foretrekke. Vi tilbyr: Project staffing Subcontractor agreement, Exciting challenges with good terms, Many opportunities for new assignments».

Tja, ikke godt å si. En klok dame, hun som jeg siterer fra i dag, ringte litt rundt på byen for å sjekke hva som ligger i dette, hm, ja, jeg bare kan ikke dy meg, litt flytende begrepet. Men:

«En kjapp ringerunde til bemanningsbyråene bekrefter at kundene ofte krever «flytende norsk» uten å ha tenkt seg om.»

Jeg husker en samtale jeg hadde med et bemanningsbyrå i hine hårde dager, som begynte å intervjue meg der og da uten å lure på om det egentlig passet først, mens Junior var i ferd med å rive ned den nye flatskjermede TV-en og vrælte fornærmet når han ikke fikk lov til det lenger og rev og slett i buksebenaa mine «to make a point».

Dette var før jeg begynte å bli såpass flytende i fransk at jeg med korrekt høflig tale respektfullt kunne be madamen om å ringe tilbake på et annet tidspunkt uten å høres ut som ei som hadde vokst opp på gata. Fordi, som jeg gjentar til det uendelige her inne i frustrasjonskroken min, så tar det mange, lange og mange år før det fremmede språket tar en høflig vending. Og dette ikke fordi vi innvandrere ikke vil eller er generelt u(ut)dannede mennesker, men nei da, vi har nemlig nok med å sette ett ord etter det andre mens hjernebarken krøller seg hysterisk og gråter sine modige tårer idet den fortvilet prøver å tyde subtilitetene som snor seg umerkelig rundt omkring og frem og tilbake i hverdagene. Så altså, om du ikke har fått det med deg ennå, det er ikke fordi vi er en egen rase med spesielt uspiselige mennesker, og heller ikke fordi vi har lavere intelligens enn de menneskene vi gjerne skulle likt å sammenlikne oss med, fordi vi faktisk gjerne kan sammenlikne oss med disse menneskene på vårt eget morsmål.

Men altså, tilbake til telefonsamtalen med Madame Bemanningsbyrå. Med én hånd på røret og den andre på TV-en og strengt blikk og hektisk risting på hodet i håp om at Junior skulle finne på andre ting, noe han selvsagt ikke gjør der han er i ferd med å dra av meg mammabuksa jeg burde vært ute av for lenge siden, som sagt, det er tidkrevende å lære språk, for ikke å glemme det å ha blitt mamma i en helt annen verden enn min egen, kjente og kjære.

«Beklager, men De er ikke flytende nok.»

Kommer det kontant i den andre enden.

Det hadde ikke De heller vært, Madame-i-den-andre-enden. Det hadde ikke De heller vært under tilsvarende omstendigheter. Og. Gi meg bare noen uker. Så skal jeg love Dem at jeg kommer til å være mer flytende enn De noensinne kunne forestille Dem. Det er akkurat dette jeg trenger. En jobb. For å komme meg videre til neste nivå. Et nivå jeg ikke har sjans til å komme meg opp på, til tross samvittighetsfull studering på språkkurs, ved å lese bøker, se på TV, høre på radio, lese avisen, snakke med folk på butikken om været, bestille mat på restauranten og ellers konversere med naboen om dette og hint (kommer søppelbilen i dag eller morgen?). Ja, jeg har til og med gitt slipp på den siste lille rest av selvrespekt og begynt å snakke mitt nye språk i heimen. Før snakket vi engelsk oss imellom, mannen og jeg. Men nå snakker vi bare hans morsmål, for slik skal jeg fortere bli flytende. Og vi gjør det, selv om det betyr at jeg snakker som en femåring og at han alltid har overtaket. Selv om jeg er sliten.

Hadde jeg lyst å si. Men jeg var dessverre ikke flytende nok.

Forsøpling av språket

http://www.dakaronline.net

Det er sikkert mange rare ting du kan beskylde oss innvandrere for, men banning er ikke én av dem. Neida, nå snakker jeg ikke om en sjettegenerasjonsinnvandrer som har litt mørkere hudfarge enn deg og som en eller annen gang har tiltalt deg med stygge gloser på en måte du helt sikkert aldri har fortjent. I min ordbok er du innvandrer når det er du selv som har vandret inn i et fremmed land med fremmed språk. De oldebarna som fødes inn i samme fremmed land og fremmed språk, regner jeg som innfødte. Om du likevel vil innvende at disse menneskene etnisk sett ikke kommer fra landet ditt, så du om det. Det sier seg selv at de har fått med seg ett og annet banneord på veien, og kanskje til og med bruker det.

Nå har jeg kanskje snakket meg litt bort. Men det er tross alt viktig å ha definisjonene i orden når en skal skrive noe om innvandrere. Ellers er det ekstremt fort gjort for folk og fe flest å misforstå, selv de med de edleste av intensjoner.

Utrop.no skrev for et par dager siden en artikkel om forsøpling av språket, hvor det blant annet konkluderes med at mange, spesielt ungdommer bruker banning i dagligtalen.

Banning er ikke noe du lærer på språkkurs. Nei, språkkurs for fremmedspråklige er omtrent kjemisk renset for både stygge ord og slang. Det skulle jo bare mangle, vi har mer enn nok å konsentrere oss om når de gjelder høflig tale.

«Richard Stephens ved Keele University i Staffordshire i England har forsket på nettopp dette med banning. Han påstår at for eksempel når noen slår seg, banner de fordi det senker følelsen av smerte.»

Au! Sier jeg da. Og hyler høyt. Og tenker at dette var bortkastede forskningsmidler. Men ser jeg tilbake på livet mitt, så bannet jeg nok en hel del der jeg kommer fra. Jeg synes å huske om enn noe vagt, at det var en gang noen som påpekte akkurat dette da vedkommende syntes jeg forsøplet språket litt for mye. Jeg synes også å huske at jeg ble overrasket over bemerkningen, for dette var noe jeg aldri hadde tenkt over selv. Jeg brukte disse ordene mer for å understreke betydningen av enkelte ord og fraser, litt som emotegn brukes i sosiale medier. Når språket sånn ellers kommer til kort, liksom. Nå er jo dette mange år siden, for det begynner å bli godt og vel et decennium siden jeg vandret ut, men jeg kan ikke skylde på at jeg var så veldig ung den gang jeg brukte et språk som i gamle dager nok hadde kvalifisert til munnvask med grønnsåpe.

Lillemoen skole i Elverum er en av mange barneskoler som har startet holdningskampanjer for å få elevene til å slutte og banne og kalle hverandre stygge navn:

«Skoleledelsen ved Lillemoen bestemte seg for å gjøre noe etter at de fikk klager fra foreldre, ansatte og elever på at det var mye stygt snakk i skolegården. Det ble bestemt at elevene sjøl skulle samle inn ord de hørte, og disse ble puttet i en postkasse.

– Det var ikke koselig å høre på. Mange ord hadde jeg ikke hørt før engang. Det var mange stygge ord. Jeg hadde ikke trodd at det var så ille, sier Hurum Wasa. Sammen med sine medelevene samlet hun inn ord som dust, idiot, pung, dverg, pakkis, hengepupper, brilleslange, trusesniffer, ballestein, rottetryne og nerd. Ordene ble diskutert blant elever og lærere, og limt på et ark under kategoriene akseptabelt, uakseptabelt og vet ikke. De fleste havnet under uakseptabelt.»

Og det er flere skoler som har gjort som Lillemoen skole:

«Seterbråten skole i Oslo satte i gang en språkbrukkampanje i vinter. Da måtte elever som ble tatt i å si noe stygt ringe hjem til foreldre for å fortelle hva de hadde sagt.

– Det var ikke populært å ringe hjem, og vi merket fort en bedring i språkbruken. Hele stemningen på skolen ble bedre. Vi er en flerkulturell skole, men jeg har ennå ikke møtt en foresatt som synes det er greit at barna snakker stygt, sier rektor Kristin Saulnier Lyngstad.»

Vel, jeg ser ikke noen sammenheng med det at det dreier seg om en flerkulturell skole, og at det skulle være noen foreldre som synes det er greit at barna snakker stygt. Dersom foreldrene til disse flerkulturelle barna befinner seg i mine sko, så vil de jo være fullstendig ignorante om hvorvidt barna snakker som en dritings sjømann eller Hans Kongelige Høyhet. Her i gården har for eksempel Junior gått rundt og sagt et ord jeg ikke har visst hva betydde. Mannens umiddelbare reaksjon talte for seg og oppklarte mysteriet om hvorfor jeg ikke kunne finne det i ordboka. Derfor, om du skulle komme over et barn av en innvandrer som lirer av seg vulgariteter, så tilgi oss stakkars innvandrerforeldre, for vi vet ikke hva de gjør. Selv har jeg nå holdt på med integrering på heltid en lang stund, og har derfor etterhvert blitt ganske dreven på banneforebygging når det kommer til gjengangerne som Junior en gang i mellom prøver seg forsiktig på.

Men jeg får meg altså ikke til å bruke dem selv. Ikke bare fordi de er stygge, men det blir ikke ekte. De få gangene jeg har begitt meg utpå glattisen, i forbindelse med en opphetet diskusjon med min bedre halvdel for eksempel, blir effekten helt feil og enden på visa at mannen får latterkrampe og vinninga går opp i spinninga. Så dersom du skulle komme i skade for å høre en innvandrer – som definert tidligere altså – banne, noe jeg ikke tror du hører så ofte, så kan det jo bli god underholdning av det. Vi er gode på å være ufrivillig morsomme når det kommer til språk, det skal vi ha. Men nå det kommer til forsøpling av språket, er i hvert fall det én ting vi ikke skal ha på den allerede svarte samvittigheten vår. Vi har mer enn nok med rettskriving og verbbøyninger.

(Tekster med lignende innhold: Store ord )

Stigmatiserende retorikk ovenfor innvandrere

FOTO: Kjartan Bjelland

Bekymrer tidligere fylkestingspolitiker for Frp, Joseph Salomonsen. Jeg leser i Utrop.no at han har valgt å melde seg ut av partiet etter å ha begynt og studere statsvitenskap:

”Jeg begynte å studere statsvitenskap for å gjøre en bedre jobb som politiker. Det gikk ikke helt etter planen. Som jeg pleier å si, når folk spør: Å studere statsvitenskap er politisk selvmord for en Frp-er. Først ble jeg svekket i min tro, siden fant jeg sentrale feil i partiets politikk. Du kan snakke mye om ideologi, men når man ser helheten og systemet, viser historien at den norske modellen med blanding av privat og offentlig fungerer optimalt. Det viser alle indekser. Det er mye å ta fatt i, men man trenger absolutt ingen kursendring.”

Sier han. Og fortsetter:

I Fremskrittspartiet er det en frykt for faglighet. Man skal helst ha skitt på skoene, være tømrer eller noe slik. Partiet mangler også ærlighet og ryggrad til å gå inn i tyngre saker. Siv Jensen sier EU ikke er viktig for oss. Men det er jo det, men partiet går ikke dypt nok i de viktigste sakene. Innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen foreslo å legge norske asylmottak i Afrika. Forslaget hans ville blitt tidenes største uhjelpspakke, fordi man kunne risikere å måtte bygge opp hele samfunnet der disse skulle ligge, for å tilfredsstille krav til slike mottak. Det er Frp, de skyter fra hofta og håper folk går på det.”

Når det gjelder innvandring, kan han fortelle fra sist landsmøte:

”Leder Christian Tybring-Gjedde i Oslo Frp sier «innvandringen truer med å rive Norge i filler». Og da jeg hørte hans uttalelser om innvandrere til landsmøtet i vår ble jeg vettskremt. Slike kollektive utspill hører ikke hjemme i et liberalistisk parti.”

Mine første minner fra Frps stigmatiserende retorikk, handlet om alenemødre. Det er en god del år siden, og jeg husker det skurret allerede veldig i mine unge ører når følgende og mange lignende utsagn fra Carl Ivar Hagen gikk som varmt hvetebrød over eteren:

”Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.”

Alenemødrene var en utgiftspost på budsjettet, og fikk så ørene flagret ved enhver mulig anledning. Det var ikke måte på hvor ille denne gruppen mennesker var. Hadde det ikke vært for alenemødrene, ville sikkert alle økonomiske ”problemene” Norge – med mer – blitt løst over natten.

Jeg er ganske sikker på at disse uansvarlige alenemødrene pustet lettet ut når innvandrerne tok over skuddlinja. Det var ikke måte på hva mennesker fra andre steder i verden skulle få skylden for, og fortsatt i dag skal måtte bære på skuldrene av ansvar. Boligkrisen i Oslo i hine hårde dager for eksempel. I dag er det alt fra manglende integreringsvilje via kriminalitet til forsøpling av visse bydeler i landets hovedstad. Det mangler ikke på indignerte pekefingre ovenfor innvandrere. Og det mangler heller ikke på selvmotsigelser og dobbeltspill fra ett av Norges største parti. En av yndlingpekefingrene er at fremmedspråklige innvandrere og deres barn skal beherske norsk. For i neste øyeblikk å tilføye:

”Partiet vil fjerne all opplæring i norsk og samfunnsfag på asylmottak. Det er ikke meningen at folk skal bli værende lenge på mottak. Da er det ikke vits i at de skal sitte der og lære norsk.” (Stortingsrepresentant Ulf Leirstein, Frp).

Men etter det jeg forstår, så er de lenge på mottak, og de som får opphold vil jo kunne gjøre nytte for seg mye raskere dersom de lærer språket fra dag én. Logisk.

Uansett. Selv om jeg har blitt mindre og mindre politisk opptatt med årene, har jeg alltid vært og kommer alltid til å være innbitt motstander av Frp. De setter såkalte svake grupper opp imot hverandre i hytt og pine og står for en dummifisering av det norske folk jeg skulle ønske det var rettet mange flere indignerte pekefingre mot. Skjønt, svake grupper Fru Blom. Jeg ser ikke mye svakt i å flykte fra krigsherjede områder for å forsøke og trygge fremtiden for seg selv og sine. Mon tro om vi hadde taklet en bitteliten promille av det mange har måttet gjennom for å komme til vår del av verden. Jeg benytter anledningen til å anbefale en av disse historiene her. Det er dessverre bare en dråpe i havet.

Det ville nok vært et enormt fremskritt for det ganske land dersom flere partifeller gjorde som Salomonsen. At de satte seg på skolebenken for å faktisk forstå at den politikken de ønsker å føre, til syvende og sist er en mye større trussel enn innvandring og innvandrere noensinne kommer til å være.