Bedre norsk med skreddersydd språk-app

Det er ikke så veldig lenge siden jeg krøp til korset og ga etter for smarttelefon-presset. Frem til da fremsto betegnelsen «app» som noe eksotisk og helt uforståelig for ei som var den aller siste i venneflokken til å skaffe seg både vanlig mobiltelefon og  minibankkort.

At jeg faktisk ble i besittelse av en Kindle mange år før smarttelefonen tok over livet mitt, er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg er ei sånn ei som stritter imot det meste av nymotens teknologi, helt til det er umulig å unngå. Fordelen er jo at jeg slipper unna de første modellene med sine feil og mangler, og kan gå rett til gjennomtestede og utprøvede versjoner uten altfor mye hodepine.

Dessverre hadde jeg ikke tilgang på de flotte applikasjonene som finnes for språklæring mens jeg lærte fransk. Det hadde nok gjort tilegnelsen av fremmedspråket mitt både enklere og hyggeligere. På gemini.no kan vi lese om en norsk språkapp som blir lansert etter ti år med forskning:

«77 morsmål og 6 norske dialekter. En ny app har norske språkøvelser spesialtilpasset folk på deres eget morsmål. Appen som lanseres i dag, kan være et nyttig verktøy i voksenopplæringen.»

Her kan du se en liten testrunde av appen som kommer til å gjøre hverdagen for innvandrere som lærer norsk mye lettere:

Håper jeg får testet den selv en dag, og ønsker de lure menneskene bak denne applikasjonen all verdens lykke til!

Reklamer

Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Blir du med på språk-dugnad?

frivillig

«I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,» sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har nok de fleste partier sine svin på skogen, og for meg er heller ikke de den eneste nøkkelen til vellyket integrering. Tenk om all den dyrebare tiden som brukes til å skrive av seg frustrasjoner i avisinnlegg, debattere i sosiale medier eller andre fånyttige aktiviteter, kunne vært brukt til frivillig arbeid? Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det jo dugnad, så hvorfor ikke sette igang en omfattende språk-dugnad i det ganske land?

På senhøsten i fjor skrev Aftenposten om et kjempegodt initivativ av Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, hvor de kurser frivillige til å bli bedre norsktrenere for innvandrere. Kursdeltakerne i denne artikkelen kom fra frivillige organisasjoner som jobber med flyktninger på forskjellige områder.

Kursleder Kari Gregersen bestemte seg for å bli språklærer etter egen erfaring med språkløshet i Spania:

«Fordi jeg ikke kunne språket opplevde jeg å bli en annen enn den jeg er. Jeg var plutselig en som skulle hjelpes. En som ikke kunne delta på lik linje med andre. Å bli satt utenfor – bli fratatt selvstendigheten – det var så forferdelig. Det at jeg skulle reagere så voldsomt – jeg som når som helst kunne dra hjem til Norge igjen, fikk meg til å tenke. Hva med alle dem som kommer som flyktninger til et land og ikke har noen retrett mulighet? De må jo føle seg enda mer hjelpeløse og utenfor enn jeg følte meg. Det var så fryktelig å tenke på at jeg der og da bestemte meg for å bli språklærer når jeg kom hjem.»

Nøyaktig de samme opplevelsene hadde jeg jo selv den gangen jeg drev og lærte meg fransk. Språk er essensielt for oss mennesker, og når vi mister det, mister vi en viktig del av oss selv.

I Harvard Health Blog referereres det dessuten til en undersøkelse som viser sammenhengen mellom frivillig arbeid og god helse:

«Evidence of volunteerism’s physical effects can be found in a recent study from Carnegie Mellon University, published this month in Psychology and Aging. Adults over age 50 who volunteered on a regular basis were less likely to develop high blood pressure than non-volunteers. High blood pressure is an important indicator of health because it contributes to heart disease, stroke, and premature death.»

Bloggforfatter skriver videre at det er umulig å bevise at man får lavere blodtrykk av frivillig arbeid, men også at funnene i undersøkelsen underbygger andre lignende studier.

Så kom igjen folkens, ikke la politiske vedtak ødelegg dagen deres, men meld dere som frivillige språklærere på asylmottak, så får dere kanskje god helse med på kjøpet i tillegg!

Du må drukne deg i fremmedspråket ditt

lære nytt språk

Er du innvandrer og i ferd med å lære deg fremmedspråket ditt? Da kan muligens denne bloggposten være noe for deg.

«Asylsøker Khamal Alamoudi har vinterferie fra norskopplæringen, men bruker tiden til å lære språket på egenhånd. Han forklarer at de obligatoriske timene ved Volda opplæringssenter hjelper, men at de ikke på langt nær er nok for å lære seg et helt nytt språk. Drømmen er å studere sykepleie, og da er det viktig å kunne snakke norsk godt. Mens han venter på oppholdstillatelse bruker han derfor mye av tiden sin til å lære norsk på egenhånd,» skriver Nernett.

For å lære mer ser han tegnefilmer på NRK super via app-en han har lastet ned på nettbrettet, og blant disse er serien «Petter Kanin» som er dubbet til norsk i Volda. Kombinasjonen med enkle dialoger og muligheten for å slå på undertekster, gjør det til et nyttig verktøy for å absorbere norsk på en lettvint og underholdende måte.

Det minner meg om min fransklærings spede begynnelse, hvor jeg så franske dvd-er med fransk tekst. Det dreide seg stort sett om tegneserier med enkelt språk, og jeg så disse gang på gang til jeg omtrent kunne dem utenat. Akkurat som foreldre som blir gørrleie av podens insistering på å se Thomas-toget for ti millionte gang, måtte ektemannen min lide seg gjennom Oui-Ouis infantile dialoger kveld etter kveld den gangen vi var nygifte og bodde inne i Brussel. Han klaget aldri altså, men det kunne umulig være den slags tv-underholdning han gledet seg til etter en lang dag på jobb. Vel, det skal ikke være enkelt å være innvandrerkvinneektemann. De som vurderer jobben, er herved advart!

Asterix var en mine første lektyrer. Ettersom jeg hadde lest alle Asterix-heftene på norsk allerede, kjente jeg historiene, og med ordboka i fanget, satt jeg i godstolen og slo opp de ordene jeg ikke forsto. Og det var mange! Hver eneste glose ble sirlig notert i ei notatbok som ble pugget mens jeg satt på Metro og buss til og fra jobb. Etter hvert begynte jeg å ta med meg metro-avisa som jeg hver kveld oversatte deler av, og som etter hvert ble mer og mer forståelig.

Noe av jobben min besto av administrative oppgaver som ikke krevde mye konsentrasjon, og mens jeg gjorde disse, hørte jeg alltid på belgisk radio fra den fransktalende delen. Jeg aner ikke hva jeg hørte på, for jeg forsto omtrent ingenting, men jeg hadde en idé om at underbevisstheten min uansett ville fange opp en del ord og vendinger og at det ville gjøre fransklæringen enklere.

Hver lørdag tok jeg trikken til universitetet hvor jeg gikk på franskkurs, til tross for at det til tider var vanskelig å være motivert etter ei arbeidsuke med lange dager. I Brussel snakker de fleste engelsk, og på jobben, hvor arbeidsspråket mitt var engelsk, spiste jeg stort sett lunsj med flamske kollegaer som igjen snakket godt engelsk. De franskspråklige kollegaene mine ville gjerne praktisere engelsken sin med meg, så fransk fikk jeg lite bruk for. Hadde vi blitt boende i hovedstaden, ville jeg muligens vært i samme båt som mange andre fremmedspråklige der inne som etter mange år ennå ikke snakker mer fransk enn det som trengs på restaurant eller i butikken.

Det var da sønnen min ble født og vi flyttet til den franskspråklige delen av Belgia, at det begynte å løsne for min del. Her snakker ingen engelsk! Joda, noen gjør selvsagt det, men ikke de jeg trengte å snakke mest med i denne perioden.

Samtidig som jeg skulle lære å bli mor i et fremmed land, for ja, det å bli mor har sine landegrenser skulle jeg finne ut, så begynte ektemannen og jeg å snakke bare fransk i heimen. Og nå ble tegnefilmer med undertekst erstattet med såpeserier på dagtid. Såpeoperaenes enkle dialoger og ekstremt trege handling er ypperlig for å lære språk! Nå vet jeg ikke hvordan Hotell Cæsar kan fungere for innvandrere i Norge (jeg heller ikke om den går lenger!), men Glamour dubbet på fransk med franske undertekster er genialt. Det er vel den eneste fordelen med fransktalende menneskers hang til dubbing, tenker nå jeg …

Flere språkkurs skulle det også bli, før jeg skulle føle meg så godt som selvstendig på mitt fremmedspråk. Nå kan jeg uttrykke meg godt i de fleste situasjoner, lese romaner uten å måtte slå opp opp ord hele tiden, se på fransk film uten undertekst og høre på radio. Snart skal jeg dessuten holde foredrag på fransk, så om jeg kanskje ikke er utlært, så har jeg i hvert fall kommet langt.

Men som Khamal sier til Nernett, språkkurs er ikke på langt nær nok. Parallelt med språkkursing, er det helt nødvendig å gjøre andre ting. Du må finne måter å drukne deg i fremmedspråket ditt på, om det så er å høre på radio uten å forstå, lese tekster hvor du må slå opp annethvert ord, se på tv med tekst, og så videre. Du må selvsagt forsøke å praktisere så ofte du kan, og selv om det kanskje er vanskelig å få kontakt med lokalbefolkningen på grunn av manglende språk (oh, the irony!), er det mange situasjoner i hverdagen hvor du kan øve deg: På butikken, biblioteket, hos legen, spørre naboen om kildesortering, bussjåføren om veien. Og ikke minst: Snakk med deg selv! Jeg har hatt mange og lange dialoger med meg selv på fransk hvor jeg øvde meg på forskjellige scenarier. Ikke vær redd for at de innfødte skal se på deg som en raring, det gjør de jo uansett, så kjør auto debatt!

Språklæring kan nemlig være en langsom prosess. Petit à petit, l’oiseau fait son nid, sier de her til lands. Fuglen bygger sitt rede litt etter litt. Og det må vi innvandrere også gjøre.

Men – om du ikke er så glad i nitidig arbeid, gjør som Yaman: Lær norsk på tre uker.

Lykke til!

 

 

Gla’ nyhet: Ordning øker innvandrerkvinners jobbsjanse

download work

Lediggang er roten til alt ondt. Eller som Hieronymys skal ha skrevet: Fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum. Fritt oversatt (neida, tulla, wiki er selvsagt kilden) blir det til: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.

Det gjelder de fleste av oss, at det er viktig å ha noe og holde på med. En jobb å gjøre, uansett i hvilken form den skulle befinne seg, ute eller inne, hjemme eller borte, som gjør at du føler deg nyttig. Det er kanskje først når du plutselig, av ulike grunner, ikke tilhører den gruppen mennesker som føler seg nyttig, at du forstår den virkelig betydningen av den jobben du innimellom okket og offet deg over. Den dagen du ikke bidrar til fellesskapet lenger, er det fort gjort å føle seg unyttig og lite verdt som menneske. Jeg har prøvd det selv, og det kan absolutt ikke anbefales. Det er nemlig ikke det samme som ferie.

Vi innvandrere er en gruppe mennesker som kommer i søkelyset ofte nok når det gjelder arbeid, eller mangelen på sådan. Ikke bare er vi noen late, udugelige, good for nothing-er, men i tillegg snyter vi både her og både der på det ene og det andre. NAV, heter det i Norge. Her til lands heter det ONEM. Og på disse stedene flommer det visstnok over av folk som har forlatt opprinnelsen sin og tatt sjumilssteget over landegrensene. Vel, ettersom det er mange statistikker, og de alle gir oss ulike opplysninger avhengig av øyet som ser, skal jeg ikke gå inn på nøyaktig hvor mange det dreier seg om i denne bloggposten. Inni meg håper jeg selvsagt at det blir færre og færre for hver dag som går, men samtidig vet jeg jo veldig godt at dette ikke bare kommer an på innvandreren selv.

For å få en jobb, må du kunne språket. Selvsagt, det sier seg selv. Men dersom du ikke er en ekstremt privilegert innvandrer med masse innfødte venner som besitter uendelige mengder tålmodighet og omtanke, som du kan snakke med så mye du vil, selv om ingen av dere forstår hverandre (den heldige innvandreren skulle jeg likt å møte, forresten!), så er sjansene store for at du lærerer deg fremmedspråket på språkkurs. Og, som jeg har sagt mange ganger her inne allerede, men ikke nok, innbiller jeg meg, så er ikke språkkurs alene tilstrekkelig for å lære fremmedspråket godt nok. På disse språkkursene er samtlige mer eller mindre gebrokne. Bortsett fra læreren, da, men hun eller han har sikkert bedre ting å ta seg til enn å henge med de fremmedspråklige elevene sine utenom språkkurstid.

Så, greit nok, for å få en jobb, må du kunne språket, men, for å lære språket skikkelig, må du få deg en jobb. Nok en gang, innvandrerens Catch-22. Den Onde Sirkelen. Den befant jeg meg i selv ganske lenge. Etter å ha vært hjemme ett år med sønnen min, begynte jeg å søke jobber mens jeg lærte språket ved siden av. jeg var så gira, så klar, så utålmodig, etter å praktisere de franske glosene mine – og det til tross for at jeg var fullstendig klar over at fremmedspråket mitt ikke strakk til hundre prosent. Men, jeg var overbevist om at bare jeg fikk meg jobb, så skulle de siste brikkene i det fremmedspråklige puslespillet falle på plass. Frem til da hadde jeg, i tillegg til å gå på flere språkkurs, benyttet mange muligheter til å lære: Bare snakke fransk hjemme, se på fransk tv uten å skjønne noen ting, høre på fransk radio uten å skjønne noen ting, lese barnebøker på fransk, tyvlytte til konversasjoner i det offentlige rom, snakke med svigerfamilien, postmannen, naboen, om vær, vind, og ellers saker hvor jeg kunne bruke vokabluaret jeg sakte men sikkert tilegnet meg. Jeg druknet meg i språket 24/7.

Det var uansett ikke nok. Jeg kunne ikke språket bra nok til å få meg jobb, om jeg var aldri så gira, så klar, så utålmodig, etter å bruke meg selv, være nyttig, bidra. Jaja, til slutt ordnet det seg jo, og nå bruker jeg dagene til det jeg liker aller best. Så kan de bare angre seg, de som avslo de titusen jobbsøknadene mine, den dagen jeg blir verdensomspennende bestselgende forfatter med filmatisert roman i Hollywood. Jah. Med Cameron Diaz i hovedrollen, for tenk.

Men nok om det. Det jeg egnetlig ville formidle i denne bloggposten, er gladnyheter fra gamlelandet:

Tre av fem hjemmeværende innvandrerkvinner som i fjor fullførte ordningen med Jobbsjansen, gikk over i jobb eller utdanning, viser tall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) la fram tirsdag.

Jeg hadde aldri hørt om Jobbsjansen før jeg leste dette på Utrop.no:

Jobbsjansen er en tilskuddordning til prosjekter for å få hjemmeværende innvandrerkvinner som mangler grunnleggende kvalifisering og som forsørges av andre, over i arbeid eller utdanning. Enkelte prosjekter rettes spesielt mot ungdom.

Til dette har jeg bare én ting å tilføye, og det er:

Dette blir det integrering av. Bra jobba!

 

Språklig tilbakeblikk

Da jeg gikk gravid med Junior, leste jeg bøker om flerspråklighet og det å oppdra flerspråklige barn. Jeg var fast bestemt på at mine barn skulle bli minst tospråklige fra dag én, og ville forsikre meg om at jeg gjorde det riktig helt fra starten av. Jeg fulgte rådene jeg fant både i bøker og i diverse forum på internett, og snakket med Junior på morsmålet mitt allerede mens han lå i magen. Av og til ble det litt barnesanger fra fordums tid, men det var bare mens jeg var helt sikker på å være helt alene, for det var nok ikke meningen at det var sanger jeg skulle bli i dette livet.

Det var, som jeg har skrevet om før her inne, uaktuelt å oppdra barna mine på fremmedspråk, altså fransk. Ikke bare var ikke fransken god nok til at noen ville kunne ta meg alvorlig på noe som helst nivå, men jeg ville dessuten ikke komme til å være like genuin mamma på noe annet enn det språket jeg selv var født og oppvokst med.

Strategien min var å bare snakke norsk, uansett, til barna, fra den dagen de ble født. Det sier seg selv at det ble mye enveiskommunikasjon ganske lenge. Førstemann hørte bare norsk fra meg, for når mannen og jeg kommuniserte, var det på fransk eller engelsk. Mest det siste i begynnelsen, men mest det første senere. Jeg leste norske eventyr, spilte sang CD-er, tok turen til gamlelandet, og ellers prøvde jeg å komme med så mange norskspråklige innspill som mulig. Sniknorskifisering, liker jeg å kalle det. Bare så synd at den bare kom fra meg, for mannen min snakker ikke norsk, og skjønner det heller ikke. Skal han ikke lære seg norsk, han da, når du lærer deg fransk? Har folk ofte lurt. Akkurat som om jeg hadde lært meg fransk dersom vi bodde i Norge. Det kan jeg i hvert fall si med hånden på hjertet, at jeg nok fort hadde sluttet med.

Men, det at mannen min ikke forstår norsk, skulle få særlig betydning for norsklæringen til mine barn, reflekterte jeg ikke noe særlig over mens jeg leste norske folkeeventyr for den nyfødte gutten min. Jeg visste ikke at det et stykke inn i fremtiden skulle komplisere hverdagen sånn som det av og til, eller ganske ofte gjør. Når jeg gir barna en beskjed som, for eksempel, nå må de gå på badet og ta på seg pysjamas mens jeg lager kveldsmat, så skjer det mer enn en gang at jeg plutselig finner dem ut i hagen med pappaen i ferd med å spille ball. Ja men, pappa sa jo at vi kunne jo! Svarte de selvfølgelig, noe jeg bare kunne takke meg selv for ettersom jeg hadde glemt å levere beskjeden på to språk. I begynnelsen skjedde jo dette oftere enn det gjør nå, selvfølgelig, fordi nå vet jeg jo at jeg må oversette beskjeden jeg gir til barna, til mannen. Nå er det til og med enklere, fordi Junior oversetter til faren dersom han spør hva mamma nettopp har sagt. Men det sier seg jo selv at en gutt på syv år er relativt selektiv med hva han oversetter, og det er liten sjanse for at han gjør det dersom han ikke blir spurt, eller det har med sjansen til å få litt ekstra godteri å gjøre!

Det hender jeg har dager (oversett hender med ganske ofte …) at det går litt rundt for meg sånn språkmessig. Spesielt i den perioden jeg frekventerte min engelskspråklige venninne. Hun har, både dessverre og heldigvis kanskje, flyttet tilbake til der hun kommer fra. De gangene vi var sammen begge familiene, mine og hennes barn samt begge ektemenn, var det et språkkaos av engelsk, fransk og norsk, og jeg var den eneste som behersket alle tre språkene. Jeg snakket norsk til mine barn, som jo svarte meg på fransk. Og jeg engelsk til vennene våre og deres barn. Ofte nok ble det til at jeg midt oppi all svimmelheten, endte med å snakke engelsk til mine barn, norsk til mannen min og fransk til vennene våre. Så i denne perioden syndet jeg mye. Alle prinsipper om kun norsk til barna, gikk i glemmeboken, og det ble til at jeg snakket en del fransk til barna, for å ha et språk mindre å forholde meg til. Jeg har dessuten syndet en del innimellom når jeg skal gi beskjeder til barna jeg vil at mannen skal forstå, og jeg er for sliten (les: lat) til å være oversetter. Og ellers i hverdagen når jeg merker at barna ikke forstår det jeg sier.

Så nei, jeg har ikke klart å være hundre prosent konsekvent. Men det må du være! Sa en annen dame jeg ble kjent med her nede. Det er jeg, jeg snakker bare engelsk og aldri tyrkisk til jenta mi. Akkurat som du ikke trenger å snakke fransk til barna dine. Hun var mammaen til en av jentene i klassen til datteren min på den forrige skolen hun gikk på, og engelskspråklig med tyrkisktalende ektemann. Datteren deres snakket engelsk med sin mor, tyrkisk med sin mor, og var i ferd med å bli ganske god i fransk, som hun lærte på skolen. Min datter på den tiden, hadde knapt begynt å snakke. Og når hun snakket, var det på et språk vi ikke forstod. Som nevnt tidligere i bloggen, så trodde belgierne at hun snakket norsk, og nordmenn at hun snakket fransk. Jeg lot dem som sagt bare tro det, mens panikken omtrent paralyserte meg. Samtidig prøvde jeg å forsvare meg med at det ikke er like lett å være konsekvent når du snakker et språk ingen andre forstår. For jeg skal love at det holder hardt mange ganger å snakke med barna på et språk ingen andre forstår. Engelsk er noe helt annet. Og denne jenta det er snakk om, var jo født i Tyrkia, og mammaen snakket også tyrkisk flytende. Så mamma og pappa forstår hverandre på begge språk, det er faktisk noe helt annet.

Det unnskylder i hvert fall jeg meg med her jeg sitter og evaluerer norskutviklingen til barna mine. Nå, åtte år senere, sitter jeg her og slikker sårene, mens jeg ser tilbake på flerspråklighetsprosjektet mitt, tenker jeg at jeg har lyktes sånn noenlunde i hvert fall. Og det er jo heller ikke over ennå.

Og dersom det er noen av leserne som har erfaringer med å oppdra barna deres flerspråklig, hører jeg gjerne fra dere om hvordan det har utartet seg. Og ellers gode råd, mottas med takk.