Innvandrermamma føler seg nyttig!

theafrikaanschallenge.com
theafrikaanschallenge.com

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før, og det føles veldig godt! Det har seg nemlig slik, at jeg, takket være den kjære bloggen min, ble kontaktet av en foreleser ved Universitetet i Stavanger, som interesserte seg for bloggpostene jeg har skrevet om barna mine med hensyn til språkutvikling. Det er alltid morsomt når spesielt interesserte tar kontakt, og det er noe jeg gjerne skulle hatt mer av, for jeg deler villig av erfaringene mine til dem som måtte gidde å høre på. Og i dag var det noen som gadd.

Det skulle nemlig vise seg at vedkommende ville at jeg, via Skype, skulle snakke inn på en forelesning til førskolelærerstudenter som handlet om flerkulturelt arbeid i barnehagen. Mitt innspill skulle dreie seg om det å oppdra barna flerspråklig. I kjølvannet av nylige innspill fra et visst politisk parti hva morsmålsopplæring hos fremmedspråklige angår, trengte jeg ikke tenke meg om mange ganger før jeg takket ja til invitasjonen, selv om Jante utålmodig hoppet opp og ned på skulderen min og skrek at jeg har da ikke peiling på å snakke i forsamlinger.

Jante ble behørig ignorert med et foraktfullt fnys, og nå har jeg altså snakket og snakket og snakket. I nesten en halvtime. Om noe av det jeg brenner for aller mest: Hvor takknemlig jeg er for at jeg hele tiden møtte støtte og forståelse fra førskolepersonell for at jeg snakket norsk til barna mine. Hvor ofte jeg tvilte på at valget jeg hadde tatt, var riktig, og at hadde jeg møtt skepsis, er det ikke sikkert jeg hadde stått det ut. Jeg fikk også snakket litt om hvordan jeg opplevde det å mangle språk i f.eks. møte med barnehagen, og hvor utilstrekkelig og dum jeg følte meg i slike sammenhenger til tross for at ektemannen min fungerte som tolk og jeg fikk formidlet noe av det jeg gjerne ville si. Og jeg slo et slag for innvandrere som ikke er så privilegerte som meg, for for dem banker hjertet mitt ekstra hardt. Dette, og mye mer, lirte jeg av meg til en sal full av studenter som jeg ikke kunne se. Hvor mange, vet jeg heldigvis ikke, men jeg håper de tar med seg det jeg hadde på hjertet videre ut i møte med slike som meg, språkløse og klossete innvandrere.

Reklamer

En innvandrermammas hverdag: Quelle tristesse!

marketing-professionnel.fr
marketing-professionnel.fr

«Du, trist er ikke et verb, så det trenger ingen verbbøyning altså.»

Skoleåret er i gang igjen, og jeg sitter med Junior, som nå går i tredje klasse, og hjelper ham med å forberede den ukentlige diktaten. Det at det er søndags ettermiddag, reflekterer jeg omtrent ikke over lenger. Lekser i helgene har blitt en del av de vanlige rutinene, c’est la vie liksom, og det er nok et fremskritt i integreringen som vil komme Minstejenta til gode når hun blir førsteklassing til neste år. Stakkars Junior som har måttet holde ut med en mamma som ble hystersisk hver gang noe  var annerledes. Som j0 vil si omtrent hver eneste dag.

«Joooo, trist er et verb!»

Protesterer guttungen høylydt. Jeg må finne frem pedagogen i meg, som ikke alltid er så enkelt på norsk når man sitter med franske lekser.

«Er trist noe du gjør?» Spør jeg.

«Ja, det er det vel! Jeg er trist.» Svarer han og ser på meg med triumferende blikk.

«Men det er jo er som er verbet, ikke sant? Trist bare beskriver barna i denne teksten. Altså er det et adjektiv.» Forklarer jeg.

«Mamma, trist er et verb, helt sant!»

«Men er sulten et verb da? Eller tørst?»

«Ja, selvfølgelig! Jeg er sulten, jeg er tørst.» Fortsetter han med samme logikk.

«Nei, de er nok heller ikke verb …»

«Men mamma! Du vet ikke hva du snakker om, du kan jo ikke fransk skikkelig, ikke sant!»

Der fikk jeg den. Ah! Quelle tristesse. Kjør kniven inn og vri den om der det kjennes best. Og så mitt eget kjøtt og blod da …

Og sånn går nu dagan for innvandrermammaen på denne kanten av verden.

Undervurdert gebrokkenhet

gentlemansgazette.com
gentlemansgazette.com

«Jeg føler meg så dum når jeg bare står der og sier ingenting,» sa den fjorten år gamle niesen min oppgitt til meg mens vi ruslet nedover gågaten sist lørdag. Hun var på kjærkomment besøk fra gamlelandet, og hadde bare én dag igjen før hun skulle reise hjem til seg og sitt. Så mens ektemannen tok seg av barna slik at vi skulle få fred til voksenaktiviteter, viste jeg henne rundt i byen min for siste gang denne korte uka. På agendaen sto det shopping, kafelunsj og å lese bok i yndlingsparken vår. Den skal jeg forresten komme tilbake til i neste bloggpost.

«Jeg blir så frustrert av at jeg ikke skjønner noen ting,» fortsatte hun, «det er bare sååå slitsomt!»

«Tell me about it!» svarte jeg og kjente at faren for å få blod på tann var farlig nær, og at jeg måtte ta meg sammen for ikke umiddelbart å tømme alle årene i språkløshet over på den stakkars niesen min. Det kan fort bli hard kost for de fleste. Jeg nøyde meg med den korteste versjonen hvor jeg ba henne tenke etter hvordan den stakkars gamle tanta hennes må ha hatt det i hverdagen, i alle situasjoner, før hun mestret fremmedspråket sitt, og avslutter med en sånn «og tenk på de som flykter fra krig eller sult eller begge deler, hvordan de må ha det, kanskje de i tillegg er analfabeter – for tenk!?»

Puh. Det er neimen ikke bare bare. Og noen stående ovasjoner mens vi er i læringsprosessen, er det i hvert fall ikke å hente. Tvert imot:

Vi blir latterliggjort –

Vi blir dessuten sett på som mennesker det ikke er verdt å regne med:

Researchers consistently show that people with accents are judged as less intelligent, less competent, less educated, having poor English/language skills, and unpleasant to listen to.[19] [20] [21] [22][23] » (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Og ja, tro det eller ei (!) diskriminert –

Speakers with certain accents often experience discrimination in housing and employment.[25][26] For example, speakers who have foreign or ethnic-minority accents are less likely to be called back by landlords and are more likely to be assigned by employers to lower status positions than those with standard accents.[27] In business settings, individuals with non-standard accents are more likely to be evaluated negatively.[28] Accent discrimination is also present in educational institutions. For example, non-native speaking graduate students, lecturers, and professors, across college campuses in the US have been targeted for being unintelligible because of accent.[29] (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Det at niesen min følte seg dum når hun hverken kunne forstå eller bidra til samtalene, hører jo også med til opplevelsen. Ikke bare blir man sett på som mindre intelligent eller komisk mens man strever med å finne de rette ordene, plassere dem i riktig rekkefølge og utstyre dem med korrekte verbbøyninger, men man føler seg også dum og blir veldig frustrert. Og ja, veldig, veldig sliten.

For ikke lenge siden hadde vi et vennepar av ektemannen på middag. De hadde studert sammen med mannen min, og klaget over hvor lite de hadde sett til ham etter han flyttet tilbake fra England – som jo er ti år siden nå. Mannen min fant på alle mulige unnskyldninger for hvorfor det hadde vært slik, og forsøkte å forsvare seg så godt han kunne med at det hadde vært travelt å få barn, mye jobbing etc. Jeg kjente at jeg rødmet der jeg satt, for jeg visste jo hva den egentlige årsaken var, og at det ikke var ektemannens skyld, men min. Endelig er fransken min god nok til å kunne forklare, noe jeg også gjorde. At det var slitsomt å sitte en hel kveld uten å forstå samtalens gang og uten å kunne bidra med noe som helst fornuftig. Det var slitsomt å sitte der som et mehe og smile høflig fårete og le usikkert forsiktig med, selv om jeg ikke ante hva de andre lo av. Bare sitte der, og ikke være noe annet enn en som bare satt der.

En god venninne av meg møtte seg selv i døra nylig. Hun anser seg selv for å være rimelig tolerant og fordomsfri, men oppdaget til sin forskrekkelse at hun hadde gått glipp av en viktig kontakt i jobbsammenheng på grunn av at vedkommende var gebrokken. Hun hadde latt seg lure av at personen hadde en lavtlønnet stilling, og ikke skjønt at vedkommende var overkvalifisert og vel så det men foreløpig ikke fikk brukt kompetansen sin nettopp på grunn av språkmangel. Det satt langt inne hos venninnen å innrømme ovenfor seg selv at gebrokkenhet faktisk var årsaken til at hun ikke hadde brydd seg med å sjekke kvalifikasjonene til dette mennesket som snakket dårlig norsk, og at hun bare hadde avskrevet vedkommende som en ubrukelig assistent.

Nei, det er slett ingen spøk å være gebrokken, og det er vanskelig å forstå hva det virkelig vil si før du opplever det selv. Innimellom kan det for øvrig være en stor fordel, i hvert fall for sånne som Hercule Poirot:

Poirot is also willing to appear more foreign or vain than he really is in an effort to make people underestimate him. He admits as much:

It is true that I can speak the exact, the idiomatic English. But, my friend, to speak the broken English is an enormous asset. It leads people to despise you. They say – a foreigner – he can’t even speak English properly. […] And so, you see, I put people off their guard.[21]

Så ikke la deg lure, mon amie, det kan godt tenkes at den personen foran deg som snakker komisk gebrokkent egentlig er ganske smart.

— — —

Tidligere bloggposter med samme tema:

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2012/12/11/god-jul-pa-begge-kakene/

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2010/11/17/sprak-talk/

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2011/12/08/det-er-spraket-som-knytter-oss-sammen/

Språklig tilbakeblikk

Da jeg gikk gravid med Junior, leste jeg bøker om flerspråklighet og det å oppdra flerspråklige barn. Jeg var fast bestemt på at mine barn skulle bli minst tospråklige fra dag én, og ville forsikre meg om at jeg gjorde det riktig helt fra starten av. Jeg fulgte rådene jeg fant både i bøker og i diverse forum på internett, og snakket med Junior på morsmålet mitt allerede mens han lå i magen. Av og til ble det litt barnesanger fra fordums tid, men det var bare mens jeg var helt sikker på å være helt alene, for det var nok ikke meningen at det var sanger jeg skulle bli i dette livet.

Det var, som jeg har skrevet om før her inne, uaktuelt å oppdra barna mine på fremmedspråk, altså fransk. Ikke bare var ikke fransken god nok til at noen ville kunne ta meg alvorlig på noe som helst nivå, men jeg ville dessuten ikke komme til å være like genuin mamma på noe annet enn det språket jeg selv var født og oppvokst med.

Strategien min var å bare snakke norsk, uansett, til barna, fra den dagen de ble født. Det sier seg selv at det ble mye enveiskommunikasjon ganske lenge. Førstemann hørte bare norsk fra meg, for når mannen og jeg kommuniserte, var det på fransk eller engelsk. Mest det siste i begynnelsen, men mest det første senere. Jeg leste norske eventyr, spilte sang CD-er, tok turen til gamlelandet, og ellers prøvde jeg å komme med så mange norskspråklige innspill som mulig. Sniknorskifisering, liker jeg å kalle det. Bare så synd at den bare kom fra meg, for mannen min snakker ikke norsk, og skjønner det heller ikke. Skal han ikke lære seg norsk, han da, når du lærer deg fransk? Har folk ofte lurt. Akkurat som om jeg hadde lært meg fransk dersom vi bodde i Norge. Det kan jeg i hvert fall si med hånden på hjertet, at jeg nok fort hadde sluttet med.

Men, det at mannen min ikke forstår norsk, skulle få særlig betydning for norsklæringen til mine barn, reflekterte jeg ikke noe særlig over mens jeg leste norske folkeeventyr for den nyfødte gutten min. Jeg visste ikke at det et stykke inn i fremtiden skulle komplisere hverdagen sånn som det av og til, eller ganske ofte gjør. Når jeg gir barna en beskjed som, for eksempel, nå må de gå på badet og ta på seg pysjamas mens jeg lager kveldsmat, så skjer det mer enn en gang at jeg plutselig finner dem ut i hagen med pappaen i ferd med å spille ball. Ja men, pappa sa jo at vi kunne jo! Svarte de selvfølgelig, noe jeg bare kunne takke meg selv for ettersom jeg hadde glemt å levere beskjeden på to språk. I begynnelsen skjedde jo dette oftere enn det gjør nå, selvfølgelig, fordi nå vet jeg jo at jeg må oversette beskjeden jeg gir til barna, til mannen. Nå er det til og med enklere, fordi Junior oversetter til faren dersom han spør hva mamma nettopp har sagt. Men det sier seg jo selv at en gutt på syv år er relativt selektiv med hva han oversetter, og det er liten sjanse for at han gjør det dersom han ikke blir spurt, eller det har med sjansen til å få litt ekstra godteri å gjøre!

Det hender jeg har dager (oversett hender med ganske ofte …) at det går litt rundt for meg sånn språkmessig. Spesielt i den perioden jeg frekventerte min engelskspråklige venninne. Hun har, både dessverre og heldigvis kanskje, flyttet tilbake til der hun kommer fra. De gangene vi var sammen begge familiene, mine og hennes barn samt begge ektemenn, var det et språkkaos av engelsk, fransk og norsk, og jeg var den eneste som behersket alle tre språkene. Jeg snakket norsk til mine barn, som jo svarte meg på fransk. Og jeg engelsk til vennene våre og deres barn. Ofte nok ble det til at jeg midt oppi all svimmelheten, endte med å snakke engelsk til mine barn, norsk til mannen min og fransk til vennene våre. Så i denne perioden syndet jeg mye. Alle prinsipper om kun norsk til barna, gikk i glemmeboken, og det ble til at jeg snakket en del fransk til barna, for å ha et språk mindre å forholde meg til. Jeg har dessuten syndet en del innimellom når jeg skal gi beskjeder til barna jeg vil at mannen skal forstå, og jeg er for sliten (les: lat) til å være oversetter. Og ellers i hverdagen når jeg merker at barna ikke forstår det jeg sier.

Så nei, jeg har ikke klart å være hundre prosent konsekvent. Men det må du være! Sa en annen dame jeg ble kjent med her nede. Det er jeg, jeg snakker bare engelsk og aldri tyrkisk til jenta mi. Akkurat som du ikke trenger å snakke fransk til barna dine. Hun var mammaen til en av jentene i klassen til datteren min på den forrige skolen hun gikk på, og engelskspråklig med tyrkisktalende ektemann. Datteren deres snakket engelsk med sin mor, tyrkisk med sin mor, og var i ferd med å bli ganske god i fransk, som hun lærte på skolen. Min datter på den tiden, hadde knapt begynt å snakke. Og når hun snakket, var det på et språk vi ikke forstod. Som nevnt tidligere i bloggen, så trodde belgierne at hun snakket norsk, og nordmenn at hun snakket fransk. Jeg lot dem som sagt bare tro det, mens panikken omtrent paralyserte meg. Samtidig prøvde jeg å forsvare meg med at det ikke er like lett å være konsekvent når du snakker et språk ingen andre forstår. For jeg skal love at det holder hardt mange ganger å snakke med barna på et språk ingen andre forstår. Engelsk er noe helt annet. Og denne jenta det er snakk om, var jo født i Tyrkia, og mammaen snakket også tyrkisk flytende. Så mamma og pappa forstår hverandre på begge språk, det er faktisk noe helt annet.

Det unnskylder i hvert fall jeg meg med her jeg sitter og evaluerer norskutviklingen til barna mine. Nå, åtte år senere, sitter jeg her og slikker sårene, mens jeg ser tilbake på flerspråklighetsprosjektet mitt, tenker jeg at jeg har lyktes sånn noenlunde i hvert fall. Og det er jo heller ikke over ennå.

Og dersom det er noen av leserne som har erfaringer med å oppdra barna deres flerspråklig, hører jeg gjerne fra dere om hvordan det har utartet seg. Og ellers gode råd, mottas med takk.

Skal det være en hverdagsmykner?

neuhaus.be
neuhaus.be

Jeg sitter og blar i leksepermen til Junior. Den permen han har med hjem hver dag som inneholder leksene han får i fransk, matematikk og naturfag. Som jeg har skrevet om før her inne, så har de ikke skolebøker her nede, men stensiler, og det sier seg selv at de ikke kan dra med seg alle permene sine hjem hver dag. Derfor lekseperm.

Det er forresten rart det der med hvordan man tilpasser seg. Jeg husker i fjor på denne tiden, da Junior gikk i første klasse, og hvor jeg forbannet dette permsystemet opp og ned og frem og tilbake, for ikke å glemme i mente. Helsikes imbesile folk. Jeg kavet meg opp og kjeftet på ektemannen, som prøvde å protestere at ‘det er sånn han er vant til’, men skjønte fort at han også var inkludert i den gruppa jeg uttalte meg så nedlatende om og det nok var best å holde kjeft til innvandrerkona hadde fornærmet lærerstanden, skoleverket, regjering, konge og nabolag. Det pleide ikke ta mer enn en kveld eller to, dersom man ikke avbrøt eller motsa. Sånn går liksom dagene, med integrering.

Heldigvis for at ektemannen ikke er som meg. En sånn som ikke har noen røtter her, og som klør etter å brøle til læreren fordi de ikke har vanlige skolebøker som ethvert land med respekt for seg og sine. Heldigvis for at det bare er meg i denne familien som har behov for å poengtere at ‘der jeg kommer fra, så er alt så mye bedre.’ For hadde han også vært en slik en, så hadde jeg ikke hatt noen til å rette ut rynkene i hverdagen for meg. Til å sette meg forsiktig på plass når det trengs. Eller til å komme med en ekstra stor kopp te med en ekstra stor nogo attåt ved siden av de dagene riene står på som verst.

En douceur kaller de det her nede. Den nogo attåten altså. En ‘sødme ‘eller ‘søthet,’ i følge min ivrigste følgesvenn, ordboken. Men ordet douce kan også bety ‘myk’, og for meg er det akkurat det. En douceur ved siden av tekoppen, det kan være en belgisk sjokoladebit, en fransk patisserie, skal ha akkurat den funksjonen. Gjøre tilværelsen mykere, som en tøymykner. En slags hverdagsmykner.

Så altså, noen douceur-er senere, og takket være ektemannen, og simsalabim så har jeg vennet meg til permesystemet, og kan omtrent ikke se for meg livet uten. Omtrent, ja. Men det er godt nok, for det betyr at jeg ikke irriterer meg og føler behov for å forbanne det «nye» landet mitt på alle nivå hver gang jeg åpner skolesekken til Junior. Det betyr også at jeg ikke smitter avkommet med mine aversjoner mot alt som er nytt her nede. Dessuten, i stedet for et ubehersket behov for å skjelle ut de stakkars lærerne, så blir jeg heller imponert over den jobben de gjør. For ikke bare gjør de den jobben som lærerne gjør ‘der jeg kommer fra’, i tillegg tilbringer de nok sin overdose med timer med å finne passende materiale (stensiler) til sin klasse. For ikke å glemme alle timene de nok står ved en kopimaskin og banner.

Vel, så da sitter jeg altså der og blar i stensiler med oppgaver i alle fag og alle varianter. Jeg blar forbi matematikk, og konstaterer at Junior henger godt med. Det er stort sett full score på det meste, for ja, de får jo karakterer her nede allerede i første klasse, noe jeg også har vennet meg til gitt. På fredag, i morgen faktisk, er det dags for podens karakterbok nummer tre dette skoleåret. Naturfag ser også greit ut, og jeg blar videre til fransk. Der blar jeg saktere, og leser gjennom alt. Det er fin repetisjon for meg. De har holdt en del på med bestemt og ubestemt artikkel, og det er ikke det dummeste å ta en titt på igjen, for jeg vet jeg gjør mye feil der. For selv om jeg er på en såkalt flytende fransknivå, så er det fortsatt mange huller i grammatikken sånn på detaljnivå, som jeg ikke kan bry meg om mens jeg snakker på tilmålt tid og dersom jeg vil snakke så flytende som mulig. For sånn er det bare, livet, dersom folk skal høre etter det du sier, så må du snakke i en viss fart. En fart som ikke tillater at man tenker seg om når det kommer til ‘et hus’ eller ‘en hus.’

Som sagt, så blar jeg meg forsiktigere frem nå, helt til jeg får øye på det. Jeg må se en gang til. Sjekke at det er riktig. Kroppen stivner. Hendene blir visne, og jeg kjenner knuten i magen. Den har jeg ikke kjent på en stund. Men nå er den der igjen. Jeg lukker permen. Åpner den igjen. Det er der fortsatt.

Junior har begynt med verbbøyning. Er det så farlig? Tenker du vel. Nei, norsk verbbøyning er ikke så farlig. Det skal jeg være den første til å skrive under på. Fransk, derimot, det er til og med fransktalende mennesker enige om at er farlig nok. Så da kan du tenke deg hva det gjør med en stakkars innvandrermamma.

Jeg roper på gutten min, og spør hvordan det går med fransken. Han svarer med den største selvfølge at fransk er bare så kjempelett. Latterlig lett. Noe han bruker en liten stund på å vise med latter og oppgitte bevegelser, på syvåringers vis, hvor latterlig enkelt det faktisk er. Det er så lett han han ikke klarer å slutte og le med det første. Jeg ler med, selv om jeg må tvinge meg.

«Hva med dette da?»

Spør jeg, og peker på verbbøyningene.

«Men mamma! Det er det letteste jo!»

Bare vent du, tenker jeg i mitt stille sinn. Bare vent til du begynner på gruppe to og gruppe tre. Foreløpig holder de jo bare på med gruppe én. Bare vent til du skal lære om fortid, nåtid, litterær verbbøyning, subjunktiv verbbøyning. Og så videre. Og så videre. Og så enda litt til. Du som leser, kan lese enda mer om det her dersom du ønsker.

Men jeg sier ingenting. Bare ber en stille bønn om at han alltid må synes det er like latterlig enkelt. For dersom det skulle bli vanskelig, kan nok ikke mammaen hans være så mye til hjelp. Annet enn å dele fra sitt hemmelige lager av assorterte hverdagsmyknere.

Har kontantstøtte skylden for manglende yrkesdeltakelse av innvandrerkvinner?

Jeg har nettopp sett opptak av debatt med blant andre Mammadame bloggeren Karianne Gamkinn fra NRK nyhetene i gå kveld. Hun er i disse dager aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma», som jeg gleder meg til å skaffe så snart jeg har kommet gjennom litt av bokhaugen fra forrige Norgestur. Her kan du lese hva Tanum skriver om utgivelsen:

«Karianne Gamkinn, kjent fra bloggen mammadamen.com, forteller i denne boka om hverdagslivet med mann og to små barn. Som markedsfører med en jobb med høyt tempo hver dag merket Gamkinn plutselig tidsklemma på kroppen. Hun satt på jobbmøter med melkespreng i brystene og lengtet etter sønnen som hadde begynt i barnehagen. Det endte med at hun sa opp jobben og startet eget firma, slik at hun selv kan styre tiden. Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er det viktigste, er det kaffekoppen med kollegaen eller de små barnehendene rundt halsen din? Her får du ærlige og tankevekkende historier om jobbliv og hverdagsliv, generasjonsforskjeller, syke barn og sure sjefer, det å konstant ha dårlig samvittighet for noe eller noen, og å føle seg om en udugelig mor. Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det? Her får du ærlige og usminkede historier fra dagens familieliv, en mammas tanker og erfaringer og om viktigheten av å leve her og nå.»

Og dersom du er interessert i å lese om familielivets utfordringer: Løp og kjøp! Jeg har fulgt bloggen til Karianne Gamkinn lenge, og kan se for meg at hun har mange interessante tanker rundt dette.

Når det gjelder debatten på TV i går kveld, var det spesielt ett punkt jeg hengte meg opp i, og det handlet – ikke overraskende kanskje – om innvandrerkvinner og deres såkalt manglende integrering på grunn av kontantstøtten. Denne bloggposten skal ikke handle om hverken for eller motargumenter når det gjelder kontantstøtten, men den skal handle om i hvor stor grad den hemmer integreringen av innvandrerkvinner.

En av debattantene, Mari Teigen, fra institutt for samfunnsforskning, hevder nemlig at kontantstøtten reduserer innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Og ergo integrering. Men gjør den egentlig det? Jeg ønsker bevis på at kontantstøtten hemmer integrering av innvandrerkvinner. Ikke anekdotisk. Ikke uttalelser som at: «Altfor mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtten, og veldig få innvandrerkvinner er i jobb – ergo hemmer kontantstøtten integrering.» Her kan vi ende opp med en diskusjon om hva som kom først, høna eller egget. Jeg er nemlig opptatt av om innvandrerkvinnen ville fått jobb i det hele tatt, selv om ikke kontantstøtten hadde vært der.

Etter min mening legger den type argumentasjon et slør over de virkelige utfordringene med hensyn til integrering, nemlig at det ikke er en enveisprosess. Integrering av for eksempel innvandrerkvinner krever at arbeidsgivere gir disse kvinnene jobb. Og når da forskning viser at dersom du har et utenlandsklingende navn, reduseres sjansene dine til å bli innkalt til intervju med 25 prosent, får vi raskt øye på en del av problematikken. Vi kan for eksempel lese følgende på nrk.no:

«Er det vanskeligere for jobbsøkere med utenlandsk navn å komme inn i arbeidslivet enn for søkere med norske navn? Selv når kvalifikasjonene er identiske?

For å finne ut av dette har forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning sendt ut 1800 fiktive jobbsøknader til «ekte» stillingsutlysninger.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn, heter det i rapporten.»

Vi kan dessuten lese i en kronikk i Aftenposten skrevet av en gruppe innvandrerkvinner at:

«Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.»

Videre skriver de:

«SSB definerer innvandrerbefolkning som personer som enten selv har innvandret til Norge eller er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, men norske medier har skapt en helt annet definisjon og bilde av innvandrere. Antropologen Marianne Gullestad sier at ordet «innvandrer» – selv om det eksisterer en offentlig definisjon – i praksis underforstått brukes om mennesker som oppfattes som synlig forskjellige og som tilhører en form for lavklasse eller underklasse. Mørk hud, aksent, rart navn og religiøs tilknytning utenfor den norske kirke er noen sentrale tegn på det å være innvandrer.

I tillegg til denne underforståtte definisjonen har vi innvandrerkvinner fått noen andre kjennetegn via mediene, for eksempel stakkarslig, analfabet, undertrykket og dårlig integrert. Alle disse stigmatiserende mediekonstruerte bildene har vært med på å svartmale oss innvandrerkvinner og skade ryktet vårt blant folk flest. Mange som ikke selv har noen kontakt med innvandrerkvinner kan lett tro på disse stereotypiene, uten å finne sannheten gjennom egen erfaring.»

Selv har det ikke lykkes meg å få noen av de jobbene jeg har søkt på. Nå bor ikke jeg i et land som tilbyr kontantstøtte, men til tross for 500 timer med språkkurs og vel så det, samt praktisering av fransk i hjemmet ettersom det er mannen min sitt morsmål, så fikk jeg gang på gang beskjeden at jeg må beherske språket bedre. Men jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre for å bli mer flytende i språket enn det å begynne og jobbe på en arbeidsplass med bare fransktalende kollegaer. På et tidspunkt gikk jeg tom for ideer rett og slett. For meg var det en jobb som trengtes for å komme over den siste språklige kneika. Men den sjansen var det ingen som var villige til å gi meg. Og det hører med til situasjonen at jeg søkte på jobber som lå langt under min kompetanse, så jeg var ikke veldig kravstor med hensyn til jobbkriterier. Etter flere år med jobbsøk ga jeg opp, og skapte min egen arbeidsplass. Og dessverre opplever jeg ofte nok kommentarer som « ja, du får vel ikke lov til å jobbe du» på grunn av ektemannens arabiske opprinnelse. I rest my case.

Nei, for meg handler derfor ikke manglende integrering av innvandrerkvinner kun om kontantstøtte og gammeldagse kjønnsrollemønster. Jeg er overbevist om at bildet er mye større og mye mer komplekst enn som så. Eller kanskje ganske enkelt, det kommer an på øyet som ser. Det handler om at det ikke er kult å være gebrokken. Det handler om at det er litt slitsomt å omgåes noen som ikke er så flytende som en selv. Det handler om at det som er annerledes er noe man holder seg unna dersom man kan. Ens egne er en tryggere investering, rett og slett, og krever mindre innsats fra en selv.

God jul på begge kakene

God jul på begge kakene Foto Kystverket
Foto: Kystverket

Marsipankake er yndlingskaken min. Det er en av de tingene jeg savner her nede, for jeg har ennå til gode å finne tilsvarende smak i denne kanten av verden. Hver gang jeg er på tur i gamlelandet, er det én av godsakene som står på menyen, sammen med fiskeboller, fiskepudding, fiskekaker og ellers mat som har fisk i seg.

Derfor tok det ikke lang tid før jeg fikk vann i munnen og akutt hjemlengsel da jeg leste saken om den uheldige kaketeksten på VG.no.

Denne kaken skulle jeg gjerne ha spist. Den har navnet mitt skrevet over hele seg, sammen med den ypperlige teksten som jeg ikke kan annet enn å sympatisere dypt og inderlig med. For i denne heimen er det også litt sånn ‘god jul på begge kakene’ tilstand når det kommer til det å skulle skrive på det fremmede språket mitt.

Jeg tenkte det med én gang jeg så teksten, at her har en sånn som meg fått fritt spillerom.  Når jeg leser nedover i artikkelen, blir mistanken bekreftet. Fremmedspråklig.

Skriftlig er et særdeles ømt punkt i min hverdag. Det har blitt så ømt, at jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter med å le helhjertet av denne kakehistorien. Som jo er morsom. Veldig morsom. Så morsom at jeg skjønner godt at Kystverket ville beholde kaken, har brukt historien som eksempel på kommunikasjon i opplæringen av sine ansatte og at de fortsatt, ett år senere faktisk, ler like godt og legger denne meldingen ut på twitter. De rir tydeligvis ikke den dagen de sadler. Som jo også er litt morsomt.

Leser du litt i kommentarfeltet til én av avisene som har trykket saken, ser du noen nevne at man må lære seg språket før man får seg en jobb. Det er flere elementer i akkurat den påstanden jeg har lyst til å skrive om, men det skal jeg komme tilbake til, for først og fremst reagerer jeg på at folk, og gjerne fe, trekker konklusjoner uten at vi kjenner hele historien.

For hva var det som egentlig skjedde den dagen Baker Walderhaug tok imot denne kakebestillingen fra Kystverket i førjulstiden 2011? Det ser ut til å være en generell aksept for at det var bakeren som skrev på kaken som hadde tatt imot bestillingen. Det synes jeg er litt mystisk. For Kystverket ønsket to kaker. En av de første tingene vi lærer oss på språkkurs, er å telle til ti. Tall og alfabet er noe av det man pugger aller iherdigst. Så telle, det kan vi, vi fremmedspråklige. Jeg har derfor vanskelig for å tro at vedkommende som skrev teksten på kaken, var den samme person som tok imot telefonbestillingen. Han eller hun ville ha visst at det dreide seg om to kaker, og ikke en. Kanskje det var Marianne Walderhaug som selv skrev den skjebnesvangre bestillingen på en lapp:

«Det skal stå god jul på begge kakene.»

Kanskje hun hadde tatt for gitt at vedkommende som skulle fullføre bestillingen, skjønte at begge kakene betød to kaker, og brydde seg derfor ikke om å utbrodere den saken nærmere med et to-tall? Ikke vet jeg, jeg leker bare litt Poirot, som seg hør og bør i det landet jeg befinner meg. For dersom det er tilfellet at det var denne beskjeden bakeren fikk, så er det jo bare et kolon bak ‘stå’ som mangler for at vedkommende baker har utført jobben hundre prosent korrekt.

Ja, nei, hva vet vi egentlig om hva som foregikk bak kulissene hos Baker Walderhaug i Ålesund? Hva vet vi vel om kommunikasjonsrutinene? Og om så var at det var den fremmedspråklige bakeren som hadde tatt imot beskjeden per telefon, så have bittelitt mercy, for nå kan vel ikke akkurat sunnmørsk være drømmedialekten når en stakkars fremmedspråklig innvandrersjel skal lære seg norsk.

Nei, vi har ikke alle fakta på kakebordet i denne historien, annet enn at den er fryktelig festlig og har blitt delt mer enn tusen ganger på twitter. Og jeg lurer på om jeg har mistet humoren min etter at jeg ble utlending. Det ser ut til å være visse ting jeg ikke klarer å le av lengre. Gebrokkenhet er én av dem. Hårsårheten ser ut til å ha blitt permanent på det området, om jeg vil det eller ikke. Fordi det er ikke gøy å  ikke kunne skrive eller snakke slik man jo er vant og tar for gitt til på sitt eget språk.

Rettskriving er en sann verkebyll hos meg, og har flere ganger vært årsaken til at jeg ikke har fått en av de flerfoldige jobbene jeg har søkt på. Så ja, tilbake til det flere av kommentatorene i VGs kommentarfelt, som jeg dessverre kastet bort tiden min i, lirte av seg så klokt. Man må kunne språket for å få seg en jobb. JA MEN, brøles det fortvilet fra mitt dypeste indre, for å lære språket skikkelig man få seg en jobb. For, let’s face it, hvor ellers skal en lære det? På språkkurs ja, men der lærer du kun det grunnleggende, for det begrenser seg hvor mye muntlig fremgang du får av konstruerte restaurantdialoger med andre gebrokne mennesker i klasserommet. Og sånn ellers, utenom klasserommet, hvor mange fremmedspråklige omgås du til daglig? Har du noen fremmedspråklige venner som kan få bryne seg på deg mens du tålmodig nikker deg gjennom uforståelige fraser og forsøker å tolke hva i helsikke det er vedkommende prøver å si. For duh! Den uforståelige frase fasen er ikke så kort de innfødte gjerne vil ha det til, nei du, den er så langtrukken og dritkjedelig at dere faller av lasset og mister interessen nesten før vi har begynt. For innrøm det bare, du blir litt sliten og det går gjerne litt rundt i toppen av å måtte konsentrere deg om hva samtalepartneren sier, så det er ikke den fremmedspråklige bekjente du ringer til når du ønsker å slappe av med venner en lørdagskveld.

For nei, gebrokne mennesker er ikke spesielt festlig selskap. Bortsett fra når vi sier noe helt bort i natta, eller skriver noe sånt som god jul på begge kakene.

Det var flaut, sier Marianne Walderhaug. Uten at vi jo egentlig vet noe om henne eller de andre norskspråklige kollegaene sin medvirkning i saken. Men nok om det. Det var flaut, syntes hun. Men da vil jeg gjerne få lov til å si noe om det å være flau. Det er flaut å ikke kunne skrive skikkelig i en alder av førti. Det er flaut å bli bedt om å notere noe kjapt for noen, en beskjed for eksempel, uten å ha ektemann eller Google Translate for hånden. Det er flaut å ikke kunne slenge om seg med korrekte høflighetsfraser skriftlig, for dem er det jammen mer enn nok av i det franske språket. Jeg må beskjemmet innrømme at jeg har blitt ganske god på å unngå slike situasjoner, fordi jeg blir flau når jeg med skjelvende hånd vet at jeg skriver dårligere enn en første klassing.

Nå overdriver jeg, tenker du kanskje. Ja, kanskje jeg gjør det. Men tro meg, jeg synes ofte det overdrives når det snakkes om innvandrere, så det er vel kanskje hver sin gang. Og dersom du aldri har prøvd å bevege deg i gebrokne sko, så ha i hvert fall nok ydmykhet til å innrømme at du ikke vet hva du snakker om. For nei, engelsk teller ikke. Det gjør heller ikke spansk på ferie. Og de fleste av oss er ikke Super Mario.