Snakk med meg!

Da jeg ankom Belgia for snart 15 år siden, snakket jeg svært lite fransk. Og forsto desto mindre. Fransk C-språk på gymnaset var ikke mye til hjelp ettersom vokabularet mitt begrenset seg til ‘ja’, ‘nei’ og ‘kanskje’, samt verbbøyningene av ‘å ha’ og ‘å være’. Det ble det bare noen særdeles vage samtaler utav.

Men optimist som jeg var, begynte jeg på språkkurs ved siden av jobben (hvor jeg heldigvis kunne bruke engelsk som arbeidsspråk). Arbedidsgiveren min sponset dessuten franskkurs via telefon i arbeidstiden, en halvtime per uke, så jeg var veldig privilegert.

Alt lå til rette for at jeg skulle lære dette vakre språket jeg gjerne ville snakke flytende så fort som mulig. Det nye språket fant stadig vekk veien til Brocas og Wernickes områder i den foreløpig lærevillige hjernen min, til den formelig flommet over av fremmede ord og uttrykk som bare ventet på å bli brukt.

Men. Det var et stort men, som jeg overhodet ikke var forberedt på. Språket måtte praktiseres. Selvfølgelig var jeg forberedt på at jeg måtte snakke det, for at det skulle synke inn i kropp og sjel sånn skikkelig. Men jeg var ikke forberedt på hvor få mennesker jeg kunne praktisere det med. De som gikk i klassen min på språkkurset var jo selvsagt snakkesalige nok, men til syvende og sist var vi alle like håpløse i fremmedspråket vårt, i større eller mindre grad. Det vi hadde til felles, var at hjernen vår boblet over av alle de vakre glosene vi så gjerne ville sette sammen til forståelige setninger. Det ble det mange goddag mann økseskaft-samtaler av, som forhåpentligvis var underholdende, og ikke bare frustrerede, for de tålmodige språklærerne våre.

Utenfor den ufarlige språkkursbobla, var det ikke mange å snakke med, annet enn ‘ja takk’ og ‘ha en fin dag’ i diverse fora i det offentlige rom. Det var ikke lett å avansere fra gymnasvokabularet, for å si det sånn. Dessuten gikk disse menneskene over til engelsk straks de forsto at jeg var utlending. Det er hverken gøy eller spesielt effektivt å snakke med en gebrokken sjel, det krever tid og tålmodighet – som jo er mangelvarer i dette travle samfunnet vårt.

Jeg endte ofte med å snakke med meg selv. Jeg førte hverdagslige samtaler mellom to personer om de forskjellige temanene vi hadde på agendaen på språkkurset. I trygg avstand fra normale mennesker, selvfølgelig, vi innvandrere har dårlig nok rykte som det er. Det var den eneste måten å få ut alle disse ordene som lå på vent i en noenlunde konstruktiv rekkefølge, før det flommet fullstendig over.

Løsningen, for mitt vedkommende, kom den dagen vi flyttet til en by hvor ingen snakker engelsk. Da ble det ‘learning the hard way’, og da begynte vi å snakke fransk på heltid i heimen. At det gikk utover den ekteskapelige maktbalansen, sier seg selv, men språklæringen skjøt heldigvis fart etter det. Den dagen jeg fikk min første venninne på fransk, var en merkedag, for det var fra og med da jeg omsider fikk muligheten til å bli så flytende i fremmedspråket mitt som overhodet mulig.

Språklæringsfasen er en ensom fase. Men det er ikke nødvendigvis  underverker som må til for at den skal være litt hyggeligere, og at man lærer språket litt fortere. Voksenopplæringen på Vestre Toten, Kompetanse Norge og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har skjønt akkurat dette. De har funnet på noe som er både genialt og enkelt på én gang. Et jakkemerke hvor det står: «Snakk med meg – jeg lærer norsk» blir i disse dager testet ut på språkelever ved voksenopplæringen på Vestre Toten:

snakk med meg

nrk.no kan du lese om 53-åringen Hesham Almassri fra Syria, som for tiden har språk- og arbeidstrening hos Kiwi Reinsvoll. Han sier blant annet følgende:

«– Når jeg går med jakkemerket ser kundene at jeg holder på å lære norsk. Da snakker de saktere så jeg forstår.»

Han kan fortelle at kundene snakker mer med ham nå enn før. Nrk.no skriver videre:

«Erfaringer fra språkundervisning viser at det ofte er vanskelig å øve på språket i naturlige settinger.»

Nemlig.

Når nrk.no spør voksenopplæringssjef, Per Olav Strande, om de merker progresjon, sier han:

«– Ja, det gjør vi. De får både teoretisk bakgrunn på skolen og språktrening ute i det daglige. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger. Både fra dem som bruker jakkemerket og andre.»

Litt etter litt forstår jeg mer, sier Almassri. Og det er sånn vi lærer språket, litt etter litt. Ikke over natta. De fleste av oss er ikke språkgenier, dessverre. Som det franske ordtaket sier: Litt eller litt, bygger fuglen redet sitt. Jeg husker den gangen jeg lærte dette ordtaket, for da lærte jeg samtidig hva ‘rede’ er på fransk.

petit a petit

Reklamer

Bedre norsk med skreddersydd språk-app

Det er ikke så veldig lenge siden jeg krøp til korset og ga etter for smarttelefon-presset. Frem til da fremsto betegnelsen «app» som noe eksotisk og helt uforståelig for ei som var den aller siste i venneflokken til å skaffe seg både vanlig mobiltelefon og  minibankkort.

At jeg faktisk ble i besittelse av en Kindle mange år før smarttelefonen tok over livet mitt, er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg er ei sånn ei som stritter imot det meste av nymotens teknologi, helt til det er umulig å unngå. Fordelen er jo at jeg slipper unna de første modellene med sine feil og mangler, og kan gå rett til gjennomtestede og utprøvede versjoner uten altfor mye hodepine.

Dessverre hadde jeg ikke tilgang på de flotte applikasjonene som finnes for språklæring mens jeg lærte fransk. Det hadde nok gjort tilegnelsen av fremmedspråket mitt både enklere og hyggeligere. På gemini.no kan vi lese om en norsk språkapp som blir lansert etter ti år med forskning:

«77 morsmål og 6 norske dialekter. En ny app har norske språkøvelser spesialtilpasset folk på deres eget morsmål. Appen som lanseres i dag, kan være et nyttig verktøy i voksenopplæringen.»

Her kan du se en liten testrunde av appen som kommer til å gjøre hverdagen for innvandrere som lærer norsk mye lettere:

Håper jeg får testet den selv en dag, og ønsker de lure menneskene bak denne applikasjonen all verdens lykke til!

Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Blir du med på språk-dugnad?

frivillig

«I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,» sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har nok de fleste partier sine svin på skogen, og for meg er heller ikke de den eneste nøkkelen til vellyket integrering. Tenk om all den dyrebare tiden som brukes til å skrive av seg frustrasjoner i avisinnlegg, debattere i sosiale medier eller andre fånyttige aktiviteter, kunne vært brukt til frivillig arbeid? Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det jo dugnad, så hvorfor ikke sette igang en omfattende språk-dugnad i det ganske land?

På senhøsten i fjor skrev Aftenposten om et kjempegodt initivativ av Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, hvor de kurser frivillige til å bli bedre norsktrenere for innvandrere. Kursdeltakerne i denne artikkelen kom fra frivillige organisasjoner som jobber med flyktninger på forskjellige områder.

Kursleder Kari Gregersen bestemte seg for å bli språklærer etter egen erfaring med språkløshet i Spania:

«Fordi jeg ikke kunne språket opplevde jeg å bli en annen enn den jeg er. Jeg var plutselig en som skulle hjelpes. En som ikke kunne delta på lik linje med andre. Å bli satt utenfor – bli fratatt selvstendigheten – det var så forferdelig. Det at jeg skulle reagere så voldsomt – jeg som når som helst kunne dra hjem til Norge igjen, fikk meg til å tenke. Hva med alle dem som kommer som flyktninger til et land og ikke har noen retrett mulighet? De må jo føle seg enda mer hjelpeløse og utenfor enn jeg følte meg. Det var så fryktelig å tenke på at jeg der og da bestemte meg for å bli språklærer når jeg kom hjem.»

Nøyaktig de samme opplevelsene hadde jeg jo selv den gangen jeg drev og lærte meg fransk. Språk er essensielt for oss mennesker, og når vi mister det, mister vi en viktig del av oss selv.

I Harvard Health Blog referereres det dessuten til en undersøkelse som viser sammenhengen mellom frivillig arbeid og god helse:

«Evidence of volunteerism’s physical effects can be found in a recent study from Carnegie Mellon University, published this month in Psychology and Aging. Adults over age 50 who volunteered on a regular basis were less likely to develop high blood pressure than non-volunteers. High blood pressure is an important indicator of health because it contributes to heart disease, stroke, and premature death.»

Bloggforfatter skriver videre at det er umulig å bevise at man får lavere blodtrykk av frivillig arbeid, men også at funnene i undersøkelsen underbygger andre lignende studier.

Så kom igjen folkens, ikke la politiske vedtak ødelegg dagen deres, men meld dere som frivillige språklærere på asylmottak, så får dere kanskje god helse med på kjøpet i tillegg!

Du må drukne deg i fremmedspråket ditt

lære nytt språk

Er du innvandrer og i ferd med å lære deg fremmedspråket ditt? Da kan muligens denne bloggposten være noe for deg.

«Asylsøker Khamal Alamoudi har vinterferie fra norskopplæringen, men bruker tiden til å lære språket på egenhånd. Han forklarer at de obligatoriske timene ved Volda opplæringssenter hjelper, men at de ikke på langt nær er nok for å lære seg et helt nytt språk. Drømmen er å studere sykepleie, og da er det viktig å kunne snakke norsk godt. Mens han venter på oppholdstillatelse bruker han derfor mye av tiden sin til å lære norsk på egenhånd,» skriver Nernett.

For å lære mer ser han tegnefilmer på NRK super via app-en han har lastet ned på nettbrettet, og blant disse er serien «Petter Kanin» som er dubbet til norsk i Volda. Kombinasjonen med enkle dialoger og muligheten for å slå på undertekster, gjør det til et nyttig verktøy for å absorbere norsk på en lettvint og underholdende måte.

Det minner meg om min fransklærings spede begynnelse, hvor jeg så franske dvd-er med fransk tekst. Det dreide seg stort sett om tegneserier med enkelt språk, og jeg så disse gang på gang til jeg omtrent kunne dem utenat. Akkurat som foreldre som blir gørrleie av podens insistering på å se Thomas-toget for ti millionte gang, måtte ektemannen min lide seg gjennom Oui-Ouis infantile dialoger kveld etter kveld den gangen vi var nygifte og bodde inne i Brussel. Han klaget aldri altså, men det kunne umulig være den slags tv-underholdning han gledet seg til etter en lang dag på jobb. Vel, det skal ikke være enkelt å være innvandrerkvinneektemann. De som vurderer jobben, er herved advart!

Asterix var en mine første lektyrer. Ettersom jeg hadde lest alle Asterix-heftene på norsk allerede, kjente jeg historiene, og med ordboka i fanget, satt jeg i godstolen og slo opp de ordene jeg ikke forsto. Og det var mange! Hver eneste glose ble sirlig notert i ei notatbok som ble pugget mens jeg satt på Metro og buss til og fra jobb. Etter hvert begynte jeg å ta med meg metro-avisa som jeg hver kveld oversatte deler av, og som etter hvert ble mer og mer forståelig.

Noe av jobben min besto av administrative oppgaver som ikke krevde mye konsentrasjon, og mens jeg gjorde disse, hørte jeg alltid på belgisk radio fra den fransktalende delen. Jeg aner ikke hva jeg hørte på, for jeg forsto omtrent ingenting, men jeg hadde en idé om at underbevisstheten min uansett ville fange opp en del ord og vendinger og at det ville gjøre fransklæringen enklere.

Hver lørdag tok jeg trikken til universitetet hvor jeg gikk på franskkurs, til tross for at det til tider var vanskelig å være motivert etter ei arbeidsuke med lange dager. I Brussel snakker de fleste engelsk, og på jobben, hvor arbeidsspråket mitt var engelsk, spiste jeg stort sett lunsj med flamske kollegaer som igjen snakket godt engelsk. De franskspråklige kollegaene mine ville gjerne praktisere engelsken sin med meg, så fransk fikk jeg lite bruk for. Hadde vi blitt boende i hovedstaden, ville jeg muligens vært i samme båt som mange andre fremmedspråklige der inne som etter mange år ennå ikke snakker mer fransk enn det som trengs på restaurant eller i butikken.

Det var da sønnen min ble født og vi flyttet til den franskspråklige delen av Belgia, at det begynte å løsne for min del. Her snakker ingen engelsk! Joda, noen gjør selvsagt det, men ikke de jeg trengte å snakke mest med i denne perioden.

Samtidig som jeg skulle lære å bli mor i et fremmed land, for ja, det å bli mor har sine landegrenser skulle jeg finne ut, så begynte ektemannen og jeg å snakke bare fransk i heimen. Og nå ble tegnefilmer med undertekst erstattet med såpeserier på dagtid. Såpeoperaenes enkle dialoger og ekstremt trege handling er ypperlig for å lære språk! Nå vet jeg ikke hvordan Hotell Cæsar kan fungere for innvandrere i Norge (jeg heller ikke om den går lenger!), men Glamour dubbet på fransk med franske undertekster er genialt. Det er vel den eneste fordelen med fransktalende menneskers hang til dubbing, tenker nå jeg …

Flere språkkurs skulle det også bli, før jeg skulle føle meg så godt som selvstendig på mitt fremmedspråk. Nå kan jeg uttrykke meg godt i de fleste situasjoner, lese romaner uten å måtte slå opp opp ord hele tiden, se på fransk film uten undertekst og høre på radio. Snart skal jeg dessuten holde foredrag på fransk, så om jeg kanskje ikke er utlært, så har jeg i hvert fall kommet langt.

Men som Khamal sier til Nernett, språkkurs er ikke på langt nær nok. Parallelt med språkkursing, er det helt nødvendig å gjøre andre ting. Du må finne måter å drukne deg i fremmedspråket ditt på, om det så er å høre på radio uten å forstå, lese tekster hvor du må slå opp annethvert ord, se på tv med tekst, og så videre. Du må selvsagt forsøke å praktisere så ofte du kan, og selv om det kanskje er vanskelig å få kontakt med lokalbefolkningen på grunn av manglende språk (oh, the irony!), er det mange situasjoner i hverdagen hvor du kan øve deg: På butikken, biblioteket, hos legen, spørre naboen om kildesortering, bussjåføren om veien. Og ikke minst: Snakk med deg selv! Jeg har hatt mange og lange dialoger med meg selv på fransk hvor jeg øvde meg på forskjellige scenarier. Ikke vær redd for at de innfødte skal se på deg som en raring, det gjør de jo uansett, så kjør auto debatt!

Språklæring kan nemlig være en langsom prosess. Petit à petit, l’oiseau fait son nid, sier de her til lands. Fuglen bygger sitt rede litt etter litt. Og det må vi innvandrere også gjøre.

Men – om du ikke er så glad i nitidig arbeid, gjør som Yaman: Lær norsk på tre uker.

Lykke til!

 

 

Språkpoliti: Hjelpsomhetens pris  

what-the-duck-everyones-a-critic-apostrophe-punctuation-cartoon
cartoon via whattheduck.net

Anders Parmann skriver i sin kronikk «Ditt språksnobberi, min hverdag» hos NRKYtring, blant annet:

«Forrige helg var jeg på konferanse sammen med noen av dem som har samme jobb som meg i Norge. Under ett av kursene ble vi bedt om å lage en navnelapp med litt tilleggsinformasjon, og sette foran oss. Som vanlig gjorde jeg en skrivefeil på lappen.

Foredragsholderen leste lappen høyt to ganger, før han tok fram en tusj og satt en bindestrek mellom to av ordene jeg egentlig skulle ha skrevet i ett. Etterpå sitter jeg igjen og tenker «hvorfor?». Hvorfor måtte han påpeke skrivefeilen foran alle mine kolleger?

Jeg er nå 25 år og opplever dette fremdeles hvor enn jeg går.

Hvilken glede fikk han ut av det? Det er en bagatell, en liten hendelse i en travel hverdag, men det samme var skrivefeilen: en liten bagatell.»

Dette er også min hverdag, ikke fordi jeg har dysleksi, men fordi jeg er fremmedspråklig.

Se for deg at du har kommet til det punktet hvor du i din karriere som fremmedspråklig har lært og brukt fremmedspråket ditt såpass lenge (som i mitt tilfelle er ti år), at du forstår det meste og kan uttrykke deg om det meste av det som foregår rundt deg. Det kan til og med tenkes at du klarer å dra en vits i ny og ne, og at folk faktisk ler av den. Det er en vidunderlig følelse. Og noe vi fremmedspråklige nok setter ekstra stor pris på, fordi prisen for å komme dithen, er høy. Utallige timer med språklæring, pugging, prøving og feiling, gjerne flere år, ligger bak det fornøyde smilet som brer seg over ansiktet vårt når vi endelig kan få noen til å le. Språklig finesse kommer ikke over natta, og det finnes sannsynligvis en grense for hvor langt den kan komme til å utvikle seg, for ei som bestemte seg for å krysse landegrensene i godt voksen alder.

Se deretter for deg følgende: Du er godt i gang med å fortelle en god historie, du har alles oppmerksomhet rettet mot deg, dette er øyeblikket ditt hvor du skal spre glede og kanskje til og med skinne litt. Men men så skjer det. Du har sagt ‘en hus’ i stedet for ‘et’. Eller ‘et bil’ i stedet for ‘en’. Eller noe sånt, men ikke så altfor galt. Ikke så galt at poenget i historien ville forsvinne og at publikum sto i fare for ikke å forstå. Nei da. Det grammatikalske feiltrinnet er en betydningsløs bagatell i universets store sammenheng, men okke som, det vil alltid være én som bare må, som ikke klarer å gå videre i dagen sin dersom språkfeilen ikke rettes opp, og som dermed avbryter den fremmedspråkliges dyrebare enetale.

«Madame, det heter altså ‘et hus’ ikke ‘en’.»

«Hm?»

«Jo, De sa ‘en hus’, det er feil, ser De, jeg vil bare Deres eget beste, det er viktig å snakke språket korrekt, ikke sant?»

På dette tidspunkt har den fremmedspråklige for lengst mistet sin skjøre fremdrift, og oppbyggingen mot poenget, som allerede hang i en usikker tråd, faller pladask i grus.

«Takk for hjelpen,» sier kanskje den fremmedspråklige, men mener det nok ikke. Hadde han eller hun (i denne historien er det en hun) fortalt hvordan det virkelig føles å bli korrigert på i en alder av snart 43 år av selvutnevnt språkpoliti, for en bagatell, så ville hun likevel ikke møtt forståelse – hun har nemlig allerede blitt bombardert av språkforståsegpåernes solide argumenter utallige ganger i liknende situasjoner: Du må ikke være så hårsår, en lærer så lenge en lever – også språk, vær takknemlig for at noen orker å rette på deg, det er aldri for sent å snakke språket perfekt. Og så videre. Med det resultat at det stopper opp. Historien som var i ferd med å bli fortalt, koker vekk i poenget som forsvant, og den fremmedspråklige klarer ikke å hente seg inn igjen, for nok en gang kom påminnelsen om at perfeksjon er det eneste saliggjørende.

Jeg har kommet til det punkt i min fremmedspråkutvikling, hvor jeg har innsett min begrensing. Det har ingenting med falsk beskjedenhet å gjøre, eller at jeg ikke prøver godt nok. For er det noe jeg har gjort, så er det å studere fransk med lykt og lupe gjennom flere år. Det vet dere som har fulgt denne bloggen en stund, alt om. Og jeg har landet på det nivået jeg er nå. Fransk er såpass komplisert, at jeg en vakker dag rett og slett måtte innse at jeg aldri kommer til å beherske det hundre prosent. Men jeg klager ikke, jeg klarer meg utmerket i hverdagen med dette nivået, og folk flest har stort sett ingen problemer med å forstå meg når jeg snakker til dem. Og vice versa. Men ettersom jeg elsker å få folk til å le, så har jeg replikken klar når det sivile språkpolitiet gjør sin plikt for fedrelandet. Jeg sier:

«Dersom språkfeil er så plagsomt for Dem, monsieur/madame, så kan jeg gjerne skifte over til engelsk – det snakker jeg så å si feilfritt!»

Deretter blunker jeg skøyeraktig, vel vitende om at engelsk er frakofone menneskers verste mareritt, og hvorpå en nervøs latter gjerne sprer seg gjerne i lokalet.

Nei, jeg retter ikke på folks språkfeil. Og dersom du ikke har en ekstremt god grunn, som for eksempel at vedkommende innstendig har bedt deg om det, eller at du er språklærer på jobb, så synes jeg ikke du skal gjøre det heller.