Kiss me honey, honey, kiss me

Det er tirsdag ettermiddag, barna er på svømmetrening og jeg sitter i svømmehallkafeen med god bok. Damen som nettopp serverte meg en perfekt cappuccino, er det noe kjent med. Jeg har sett henne før, men vet bare ikke hvor, og mens jeg funderer på akkurat det, kommer hun bort til bordet mitt igjen:

«Madame,» sier hun, «jeg tror døtrene våre går på samme skole.»
Ah, sånn var det ja. Det er der jeg har sett henne. Og så snakker vi litt om det, før hun må jobbe videre. Vi smiler og nikker til hverandre og sier samkjørt:
«Til neste gang!»

Neste gang jeg ser henne, er på skoleforestillingen for noen uker siden, og vi nikker og smiler med et:
«Ca va, ca va bien.»

Alle gode ting er ikke nødvendigvis tre, for tredje gang er det igjen tirsdagsettermiddag, og vi er tilbake i svømmehallkafeen. Jeg hilser og spør hvordan det går før jeg setter meg og bestiller den perfekte cappuccinoen, den har jeg gledet meg til hele dagen. Men hun er ikke like hjertelig som sist. Hun smiler anstrengt og møter ikke blikket mitt. Tynnhudet som jeg er, tar jeg det selvsagt personlig, mens jeg forsøker å vifte det hele vekk med at hun sikkert bare har en dårlig dag eller noe og småkjefter på meg selv for at jeg straks innbiller meg at det er MOI (fransk for MEG(O) som er kilden til alt ondt i denne verden. Men den nagende uroen er der likevel, og jeg lurer på om jeg i alt kavet med å kaste et blikk ut på arvingenes svømmeferdigheter mens jeg skulle til å sette meg og bestille den etterlengtete cappuccinoen i en og samme sleng, kanskje hadde gått glipp av verdifull informasjon i kroppsspråket hennes. Hadde hun ikke egentlig lent seg bittelitt frem? Hadde jeg, i alt det hektiske, glatt avvist hennes invitasjon til det rituelle hilsningskysset? Jeg er nesten fristet til å spørre da hun kommer med kaffekoppen, litt sånn:

«Kremt, unnskyld, men, kremt, nå nettopp, lente du deg litt frem, litt sånn usynlig, mens jeg kikket på barna gjennom vinduet samtidig som jeg tok av meg jakka og skulle til å sette meg, og ja, bestilte kaffe, hehe, stotre, stotre, men altså, joda, hadde du kanskje egentlig tenkt at, høhø, vi skulle, ja, liksom kyssehilse, eller? Jeg er utlending jeg, ser du, og ettersom det ikke finnes noen klare retningslinjer på denne skikken, så er det ikke alltid like lett å vite: To kiss or not to kiss, that is the question, ikke sant? Til tross for at jeg faktisk har bodd her i ti år allerede, så strever jeg fortsatt med akkurat denne subtiliteten i hverdagen.»

Og mens hun sikkert blir stående med en nonverbal kommunikasjon som oser sjokk og vantro, kan jeg muligens benytte sjansen til å deklamere denne, litt sånn unnskyldende:

«The elements of verbal and non-verbal communication are of central importance to a consideration of the dynamics and effects of culture contact because the evidence indicates that many of these processes vary between cultural and ethnic groups. Furthermore, many of these communication elements are “hidden” in the sense that the participants are not fully aware of their presence in the background of the interaction until something goes wrong. An analogy is the presence of oxygen in the atmosphere, of which we are not conscious until it suddenly disappears, as when an airplane loses compression at high altitude. The practical implications are that failed social interactions lead to misconceptions, negative stereotypes, and intergroup friction, and that the likelihood of this happening increases with the cultural distance separating the participants (Ward, Bochner & Furnham, 2008, The Psychology of Culture Shock, s. 52, Routledge).»

Men jeg gjør ikke det, altså. Jeg lusker hjem, med halen mellom bena, og legger opplevelsen i skuffen for uoppklarte mysterier.

I dag er det tirsdag atter en gang, svømmebagene er pakket, og jeg har bestemt meg for at i dag er dagen. Og kanskje jeg bare skal ta den helt ut:

Ka du trur?!

Reklamer

Tretten ting (sånn omtrent, sikkert mange flere) innvandrere gjør feil

easelly_visual2

Ikke alle innvandrere, da, regner jeg med. Man bør vel helst ikke skjære alle over én og samme lusekam, eller? Men det slo meg da jeg jeg leste psykoterapeut og klinisk sosialarbeider Amy Morins liste over hva mentalt sterke mennesker unngår å gjøre her, at dette kunne vi innvandrere helt sikkert lære noe av. Alle mennesker, egentlig, når jeg tenker meg om, får vel noe ut av denne listen. Og så er det jo sånn, eureka, at vi innvadrere også er mennesker.

De innvanderne som overhodet ikke kjenner seg igjen og kanskje til og med måtte føle seg krenket av at jeg putter dem i samme suppekasserolle som meg selv og noen andre stakkarer, vel, de får han meg unnskyldt, det er bare så deilig å snakke generelt om noe som til syvende og sist kanskje skulle vise seg å være bare mitt problem. Eller var. For etter ti år som innvandrer på belgisk jord (jepp, hurra, det er jubileumsår!), så kan jeg konstatere at det begynner å bli lenge siden jeg jevnlig begikk disse tretten feilene. Men jeg ser også, at integrering vanskelig kan gjøres uten å begå disse feilene, og flere til, gang på gang. Og de må kanskje begås, okke som, for hvem hadde vel trodd at integrering var lett? (Hehehe, joda, jeg, blant annet.)

Innvandere er vel ikke i utgangspunktet mentalt skjøre mennesker, som med alle andre menneskegrupper, finnes det store indviduelle forskjeller hvor alle har sitt eget, spesielle utgangspunkt. Det vi har til felles, er at vi, omtrent over natten, ikke kan være oss selv slik som er vant til der vi kommer fra.

Utfordringer det til tider kan være vanskelig å sette ord på, til og med på sitt eget morsmål, står klar, på rekke og rad, til å blåse over ende det lille korthuset av nykulturell selvtillit en møysommelig bygger opp. Igjen og igjen. Dag etter dag. Flere ganger om dagen.

Kom til poenget da! hisser selveste Herr Jante inn i øret på meg på sitt gollumske vis. Han har selvsagt rett. Men det er fort gjort å forville seg inn i selvmedlithetens klebrige spindelvev, og bli der til virkeligheten innhenter en, titusen (millioner) ord senere. Så hva er det egentlig vi kaster bort den dyrebare tiden vår på, i stedet for å lære språket, få oss en jobb og skli umerkelig inn i massen? Hva er det vi (jeg) gjør (gjorde), som menalt sterke mennesker ikke nedverdiger seg til å bruke tiden på?

1. Å synes synd på seg selv.
Mentalt sterke mennesker klager ikke stadig over sine omstendigheter eller hvordan andre oppfører seg. De har lært å ta ansvar for sine egne handlinger, og de aksepterer at livet ikke alltid er rettferdig. De er i stand til å komme ut av vanskelige situasjoner med selvinnsikt og takknemlighet for erfaringene.

(Innvandrerkommentar: Om det fantes en Oscar for beste offerrolle, så, vel, jada, da hadde nok innvandrere (jeg) vunnet den med glans!)

2 . Å gi fra seg sin egen kraft og styrke.
Mentalt sterke mennesker lar ikke andre få dem til å føle seg mindreverdige. De sutrer ikke over at andre behandler dem dårlig. De vet at deres kraft ligger i egen respons, og evne til å reagere på en adekvat og god måte.

(Innvandrerkommentar: Det skal godt gjøres å ikke føle seg mindreverdig når du, etter å ha vært vant til å utrykke deg som en voksen person hele ditt voksne liv, plutselig kun har vokabular på lik linje med en femåring. Og dersom du tror at innfødte, voksne mennesker, behandler voksne mennesker som utrykker som femåringer, på en raus og god måte, må du rett og slett tro om igjen. Den kraften som ligger i de mentalt sterke menneskenes respons, samt evnen til å reagere på en adekvat og god måte, ligger for en innvandrer flere år og flere språkkurs frem i tid. Men slapp av, hevnen er omsider søt, selv om den ikke er umiddelbar. En vakker dag kan det til og med tenkes det blir utgitt en bok …)

3. Å unngå endringer og forandringer.
Mentalt sterke mennesker omfavner forandring og ønsker utfordringer velkommen. De er ikke redd for det ukjente, men heller for å bli for selvtilfreds og stillestående. De forstår at forandring er nødvendig, og stoler på sin egen evne til tilpasning.

(Innvandrerkommentar: Det kommer til et punkt hvor du blir allergisk mot endringer og forandringer. Allergien behandles best med litt sånn være snill mot deg selv medisin: Komedie på tv, god bok, friske blomster på stuebordet, en skypesamtale med de der hjemme, spa behandling, tur til hjemlandet i ny og ne (men ikke for ofte), etc. alt ettersom hva du liker best å gjøre når du har en dårlig dag.)

4. Å kaste bort energi på ting de ikke kan kontrollere.
Mentalt sterke mennesker klager ikke (mye) over været, trafikken, forsinkelser eller andre mennesker. De anerkjenner at slike ting som regel er utenfor deres kontroll. Når noen negativt skjer, aksepterer de at bare kan kontrollere sine egne reaksjoner og holdninger til det som skjer.

(Innvandrerkommentar: Klage?! Moi?! Ja, det kommer, for de fleste innvandreres del, til et punkt hvor den første begeistrede tiden i ens nye land går over. Honeymoon fasen av kultursjokket er definitivt ferdig, og enhver overdreven entusiasme for ny kultur og fremmedspråk faller ned fra månen med et brak. Alt blir galt. Alt blir feil. Alt er dumt. Her. Mens der hjemme, åh … Vi, som i utgangspunktet var rimelig fornøyde med å reise av gårde, blir profesjonelle rosemalere av hjemlandets gjøren og laden. Alt de driver med der hjemme, er perfekt. Men, dette, som alt annet, går til slutt over. For mitt vedkommende, har det blitt sånn at jeg faktisk har begynt å savne Belgia når jeg er i Norge!)

5. Stadige bekymringer for om de tilfredsstiller alle andre.
Mentalt sterke mennesker forstår at de ikke kan gjøre alle til lags hele tiden. De er ikke redd for å si nei eller protestere når det er nødvendig. De streber mot å være greie og rettferdige, men er i stand til å takle situasjonen dersom de må ta upopulære avgjørelser som ikke faller i smak hos alle.

(Innvandrerkommentar: Vi innvandrere gjør sjelden noen til lags mens det verste kultursjokket står på. Og ja, tror det eller ei, det bekymrer oss faktisk. Det tror jeg det blir vanskelig å slutte med.)

6. Frykt for kalkulert risiko.
En mentalt sterk person er villig til å ta kalkulert risiko. Kalkulert risiko er ikke det samme som å kaste seg inn i tåpelige risikosituasjoner. Men en mentalt sterk person vil være i stand til å vurdere både risiko og fordeler, før de tar en veloverveid beslutning.

(Innvandrerkommentar: En kalkulert risiko for oss, ville kanskje være å våge å presse oss på de innfødte. Tvinge dem til å snakke med oss, selv om ingen av partene forstår noe som helst. Eller bruke utradisjonelle metoder (bestikkelser?) for å skaffe oss den jobben ingen vil gi oss fordi vi ikke kan språket godt nok, det språket vi kanskje mye raskere ville behersket dersom vi kanskje fikk den jobben. Jeg vet ikke.)

7. Å dvele ved fortiden.
Det ligger styrke i å akseptere fortiden for det den var, og i å anerkjenne det man har lært av tidligere erfaringer – men en mentalt sterk person vil unngå å bruke energi på tidligere skuffelser eller fantasier om at «alt var bedre før». De investerer heller mesteparten av energien sin i å skape en bedre nåtid og fremtid.

(Innvandrerkommentar: Haha! Dette er det nok vanskelig å kurere mens det står på som verst, og er kanskje en av verstingene. Forhåpentligvis går det over. Jeg, for mitt vedkommende, dveler ikke lenger. Jeg følger ikke lenger med på vinter OL engang …!)

8 . Å gjøre de samme feilene om og om igjen
Vi vet hva definisjonen på galskap er, ikke sant? Å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et annet og bedre resultat… En mentalt sterk person tar ansvar for tidligere handlinger, og er villig til å lære av sine feil. Forskning viser at evnen til å være selvreflekterende på en produktiv måte er en av de største styrkene til mennesker som har lykkes.

(Innvandrerkommentar: Skal du lære deg fremmedspråk, må du forberede deg på å gjøre de samme feilene. Gang. På. Gang.)

9. Å misunne andres suksess.
Det krever karakter å føle ekte glede og begeistring for andres suksess! Mentalt sterke mennesker har dette. De blir ikke sjalu, ergerlig eller smålig når andre lykkes. I stedet lar de seg motivere til å arbeide for å øke sine egne sjanser, uten å ta snarveier.

(Innvandrerkommentar: Jeg husker en gang jeg, helt i begynnelsen, traff en svenske, som, naturlig nok, snakket svensk til meg. Så kom det en belgier å lurte på noe, hvorpå svensken slo om til f-l-y-t-e-n-d-e fransk. Da ble jeg veldig misunnelig. De gangene jeg hørte Eva Joly snakke fransk f-l-y-t-e-n-d-e, følte jeg ingen ekte glede på hennes vegne, jeg ble både sjalu og ergerlig over at det ikke var fra min trutmunn dette fandens språk trillet ut fra. Men, det motiverte meg også til å fortsette puggingen. Et voilà!)

10. Å gi opp etter å ha mislyktes.
Ethvert nederlag er en mulighet til å bli bedre. Mentalt sterke mennesker er villig til å mislykkes igjen og igjen, om nødvendig, så lenge erfaringen med alle «feil» kan hjelpe dem å komme nærmere sine mål.

(Innvandrerkommentar: Det skal vel godt gjøres å ikke bli lei av de daglige «faux pas» som man er programforpliktet til å begå over lang tid. Men, om det kanskje ikke akkurat er frivillig, så mislykkes vi igjen og igjen uansett. Helt til den dagen det blir mindre av det. Eller til vi har gitt opp, og reist hjem med halen mellom beina …)

11. Å frykte å være alene.
Mentalt sterke mennesker liker og verdsetter tiden de tilbringer alene. De bruker denne tiden til å reflektere, planlegge, og å være produktiv. Viktigst av alt – de er ikke avhengige av andre for å demme opp deres lykke og stemninger. De kan trives godt i andres selskap, men de har også evnen til å være lykkelig når de er alene.

(Innvandrerkommentar: Vi frykter vel ikke akkurat det å være alene, kanskje tvert imot. Det kan tenkes at vi verdsetter denne tiden alene så altfor godt, slik at vi «mingler» med lokalbefolkningen i mindre grad enn vi nok helt sikkert burde. Men det går seg til.)

12. Å føle at verden skylder dem noe.
Mentalt sterke mennesker møter verden med en positiv innstilling og skjønner at egen innsats i stor grad er avgjørende for hvorvidt de lykkes eller ikke.

(Innvandrerkommentar: Positiv innstilling er vanskelig når du gang til gang blir latterliggjort når du snakker/skriver det nye språket ditt feil, eller når du mottar det ene avslaget etter det andre på jobbsøknadene dine. Egen innsats er viktig, ja, men, vi kan ikke lære fremmedspråk eller få en jobb helt alene. Hint, hint.)

13. Å forvente umiddelbare resultater.
De bruker energi og tid i oppmålte doser, og feirer hver milepæl og tilvekst av suksess på veien. De har «staying power». Og de forstår at reelle endringer tar tid.

(Innvandrerkommentar: Jeg må innrømme at jeg ofte drømte om å bli flytende i fransk over natta, og at jeg ble ganske skuffet da det viste seg å skulle ta lenger tid enn forventet. Mye lenger tid. Hadde vært fint om de innfødte forsto at reelle endringer faktisk tar tid!)

Men fortvil ikke, kjære innvandrer, om du befinner deg i den fasen hvor du sliter med det meste av dette omtrent daglig. Det finnes faktisk håp i hengende snøre. Just hang in there! så skal du se det går bra til slutt.

Fem råd til deg som flytter (fra deg selv)

comicvine.com
comicvine.com

Jeg stusset litt over hvordan jeg skulle formulere denne overskriften, ettersom bloggposten egentlig handler om å flytte til utlandet. Men så tenkte jeg at disse rådene egentlig kunne benyttes av alle som skal flytte til et nytt sted, om det så er fra Norge til Kina, eller fra Tromsø til Risør, for til syvende og sist dreier det seg om å miste seg selv litt på veien. Jeg har flere ganger skrevet om kultursjokk på bloggen, og kultursjokk handler om nettopp dette: Å miste seg selv. Eller som det heter på fagspråket, miste sin egen identitet. For det verste med kultursjokket, er at du mister din egen identitet: Du blir ikke forstått som du er vant til, og du forstår heller ikke omgivelsene som du er vant til, subtile sosiale koder gir ingen mening og selv blir du sett rart på når du bruker de kodene du har lært der du kommer fra. Kort sagt, du blir som et barn igjen, du må se verden med nye øyne og starte på scratch, som det heter på godt norsk, for til slutt å finne tilbake til deg selv igjen med en ny identitet som er tilpasset nytt land. Og ja, du kan bli rimelig kultursjokkert om du bare flytter fra en by til en annen innenfor de samme landegrensene.

Da jeg ble angrepet av denne tilstanden, var jeg ikke klar over det. Jeg hadde ikke flyttet langt, bare et par timers flytur fra gamlelandet, og så vel egentlig for meg at så snart jeg hadde lært språket, ville alt gå som smurt. Jeg så ikke for meg at tiden i mellom skulle kunne sammenlignes med å være i ny jobb hver eneste dag, over flere år. Men, jeg skal ikke kjede dere mer med dette. Boka jeg skriver, kommer til å si sitt, og mer til, om akkurat den saken.

På en blogg som skrives av et canadisk ektepar som har bodd i Belgia nesten like lenge som meg, leste jeg nylig en post som jeg skulle ønske jeg hadde lest før jeg flyttet til dette landet. Bloggen deres er rettet mot mennesker som kommer for å oppholde seg her, over en kortere eller lengre periode. Her finner de råd om det meste som en sikkert kan ha behov for når en lander. Akkurat denne posten handlet om fem ting du kan gjøre for at overgangen fra den du var til den du skal bli, blir litt lettere. Det kan ved et første øyekast virke som ganske latterlig opplagte ting, men tro meg, når du først befinner deg midt oppi det, fins det ingen logikk lenger. Og ikke mye latter.

Det første du kan gjøre for å finne deg selv litt raskere, er å gjøre noe du virkelig liker. Ja ha vel, tenker du kanskje, det gjør vel alle? Men det er dessverre ikke så enkelt. Når du er ferdig med den fantastiske bryllupsreisefasen, som er første fase av kultursjokket, og har landet i eksempelvis språkløshet og ensomhet med et brak, så er det fort gjort å glemme hva du faktisk liker. Man kan fort bli sittende og synes synd på seg selv mens man strever med å lære språk og ellers tilpasse seg fremmede kutymer, og ikke minst, prøve og bli kjent med de innfødte som kanskje foretrekker andre fritidsaktiviteter enn å høre på at du teller til hundre på språket deres eller bøye uregelmessige verb, fordi det er omtrent det eneste du har lært. Jeg glemte meg helt en periode. Aktiviteter jeg hadde likt å holde på med før, som å være i naturen, lese, gjøre yoga, gå i teater, og svømme, skulle det ta lang tid før jeg begynte med igjen. Og før den tid, slo jeg det bare vekk med begrunnelsen om at jeg ikke kunne språket. Nå tenker jeg at jeg selvfølgelig kunne ha gjort dem alle sammen, uten språk, hadde jeg turt. Ikke spør meg hva jeg var redd for, men jeg hadde mange gode argumenter den gangen.

Og redsel, er neste punkt. Gjør ting du er redd for. Haha, ler du sikkert nå, dette er jo rene selvhjelpsboka. Vel, meningen er nå å gi råd slik at man kan hjelpe seg selv, for dette fins det dessverre ingen medisiner mot. Og om du aldri har prøvd integrering på ordentlig, så må du faktisk bare innse at om den dagen skulle komme, vil latteren komme til å sitte fast i halsen i noen år. Fordi, når du ikke behersker språket, engelsk teller ikke for nordmenn, for det kan vi, så er det mye som blir skummelt. Du er redd for å rote deg bort, og ikke finne tilbake fordi du ikke forstår hva forbipasserende sier, og du er redd for at de som eventuelt tilbyr seg å vise deg veien, skal utnytte deg og ta deg med til en farlig bakgate hvor de robber deg for verdisaker. Det er nemlig ikke måte på hvor paranoid man skal måtte bli, mens man lærer språk. Den dagen jeg kvinnet meg opp og meldte meg inn i turgruppe, som jeg aldri hadde trengt å gjøre i gamlelandet, var jeg livredd for ikke å kunne få med meg det som skjedde rundt meg, henge med i samtaler, forstå humor etc. Men det var det som skulle til. Fra den dagen skjedde det noe med meg, en slags stille revolusjon, og plutselig var jeg i gang igjen med både svømming og yoga.

Mens du gjør både ting du liker og ting du er redd for, er det viktig å kultivere din indre fred. Jeg vet ikke helt om det heter akkurat det på norsk, for jeg har dessverre blitt ganske språkskadet etter alle disse årene i utlendighet! Integrering er svært stressende, og det sier seg selv at en ny jobb situasjon over lengre tid ikke akkurat er med på å redusere stresshormonene. Det er slitsomt å befinne seg i en tilnærmet konstant tilstand av «fight or flight», og det er derfor lurt å lære seg og puste dypt i hverdagen. Det kan bidra til å redusere både paranoia og ellers redsel for alt man ikke vet hva er, og gjøre at en ikke så raskt tenker det verste om både de innfødte og ens nye land. En annen side av saken er, at i både andre og tredje fase av kultursjokket, kan man slite med en del vanskelige følelser, og deriblant sinne. I første omgang er du gjerne sint på deg selv for alt du ikke forstår og ikke får til sånn som du er vant til, og i andre omgang kan du bli rasende på både de innfødte og ditt nye land for den minste ting. Om dere visste hvor mye stygt vi tenker om dere i akkurat denne fasen, ville dere i hvert fall insistert på at vi hadde oss tilbake til der vi kommer fra. Men ikke ta det personlig. Dette er helt naturlige følelsesreaksjoner som vi må gjennom i større eller mindre grad, før vi kan anse oss som velintegrert. Noen av oss stagnerer her og blir en pest og plage for alle rundt oss, og oppfører oss som en mini-Hulk til de som måtte være så dumme å påpeke det. For å unngå evig misere, så kan det å lære seg og ikke ta ting personlig, være en god ide. Samt regelmessige / konstante avslapningsøvelser.

Og mens du puster dyp yogapust idet du gebrokkent praktiserer ditt nye språk foran en utålmodig innfødt som avslutter hver eneste setning for deg der du febrilsk leter etter ord, ikke glem å verdsette forskjellene mellom det du har kommet fra og det du har kommet til. Det kan være vanskelig å la være og hele tiden fortelle alle rundt deg hvor fantastisk det landet du kommer fra, er. De fleste lurer nok på hvorfor i all verden du forlot dette saliggjørende landet ditt, der du babler av gårde om den ene fordelen etter den andre, og ellers bare kritiserer ditt nåværende land. Jeg hadde bodd i her en del år allerede og var ferdig med denne fasen og vel så det, da jeg ble kjent med en dame som var midt oppi det. Alt var ille, fra været til køen i butikken. Jeg forsøkte å ymte frempå om at de sikkert hadde dårlig vær og butikkøer der hun kom fra, men det viste seg at alt uansett var mye verre her. Jeg ble lei, og det var ikke henne jeg ringte når jeg ville gjøre noe hyggelig med venninner. Det kan kanskje være lurt å skrive dagbok i denne perioden. Skrive ned med hard penn hvor superteite alt og alle er, og kanskje investere i en boksepute for de dagene alt er ekstra irriterende. En dag forsvinner disse irritasjonene og idylliseringen av gamlelandet, og du ser ditt nye land med nye øyne, og da kan det være lurt at det ikke har gått utover så altfor mange potensielle vennskap.

Siste punkt, men kanskje aller viktigst, er å le. Masse. Le av deg selv, av de innfødte, av ting du ikke tør, av det du irriterer deg over, av forskjellene. Språkmisforståelser er kanskje ikke festlige mens du står midt oppi dem, men etterpå kan de bli til morsomme historier du kan dele med dem der hjemme. Eller eventuelt skrive om på blogg. Jeg begynte på min blogg litt for sent til at den kunne være til noen hjelp mens jeg sto midt oppi den verste fasen, men den har helt klart vært en god terapi for meg i ettertid, og jeg har bearbeidet mange vanskelige opplevelser ved å skrive om dem her, selv om det er en stund siden de skjedde.

Jeg vil også legge til ett ekstra punkt, som favner om de fleste punktene her: Vær snill med deg selv. Hver dag. Ikke kritiserer deg selv for at fremgangen går for tregt og at du ikke kan kommunisere over natta på ditt fremmede språk, for eksempel. Jeg tror de fleste av oss har en tendens til å være for strenge med oss selv, og forventer mirakler når det vi burde gjøre, er å gi oss selv tid til å lære, tilpasse oss og absorbere alt som er nytt.

Denne smørbrødlista vil nok ikke være aktuell for alle, det er veldig individuelt hvordan kutursjokk oppleves. Som med alt annet i livet. Mange tar integreringen på strak arm, mens andre igjen, deriblant meg selv, sliter litt ekstra. C’est la vie!

Språklig likestilling

Å «miste» språkevnen i voksen alder og å måtte lære seg å skrive og snakke på nytt, er en sentral utfordring innvandrere må mestre på veien til å bli integrert. Det er fullt mulig å lære seg å skrive norsk på lik linje med etniske nordmenn. Med talespråket, derimot, er det annerledes. Det er en underskog i det norske språklandskapet som det er vanskelig å trenge gjennom. For det finnes ikke ett, men hundrevis, kanskje tusenvis av «korrekte» måter å snakke på.

Skrev Rebekka Borsch i Aftenposten i fjor sommer. For en stund siden ble jeg tipset om denne kronikken  av en leser, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det hun skriver. Bortsett fra når hun skriver at det er fullt mulig å lære seg og skrive norsk på lik linje med etniske nordmenn da. Der tør jeg påstå at det samme dessverre ikke er tilfellet på fransk. Men nok om akkurat det. Hun konsentrerer seg først og fremst om den verbale delen av språket i kronikken sin og skriver videre:

 «Språk handler ikke bare om å kommunisere ord og setninger. Det gjelder spesielt det muntlige språket. Talen gir rom for nyanser som skriftbildet ikke kan gi. Den gir i større grad mulighet for å uttrykke seg underfundig. Samtidig røper bevisst bruk av stemme, setningsmelodi, trykkplassering, formuleringer, sosiolekt, dialekt og endelser informasjon om herkomst, status, politisk ståsted, ambisjoner og intensjoner.»

Alt man tar for gitt når man snakker sitt eget morsmål. Alt som går så automatisk og så av seg selv at du uten nødvendigvis å skulle ville det selv, uttrykker både det ene og andre uten ord. Jeg lærer litt hver dag. Som for eksempel at måten du sier «oui» (ja) på, kan indikere hvorvidt du kommer fra et godt møblert hjem med dyktige manerer eller ikke. Sier du «ui» gjør du nettopp det. Kommer det derimot et «oæh», ja da altså, er sjansene ganske store for at du har foreldre som ikke har forstått hvordan et godt møblert hjem ser ut. Quelle horreur!

Som for eksempel en bekjent som poengterte med forakt at nabogutten snakket nettopp slik. Og det var jo ikke så rart, ettersom foreldrene kom fra der de kom fra. Altså ikke herfra. Og de som ikke kommer herfra, er jo ikke riktig vel bevarte. Det har jo alle som følger med i innvandringsdebatter skjønt for lenge siden. Jeg spisser alltid ørene ekstra godt når jeg får slike råd og tips fra folk som har greie på det, slik at jeg kan oppdra barna mine «comme il faut». Kan jo ikke risikere at hverken jeg selv eller barna snakker udannet. Eller mannen for den saks skyld, selv om han er oppvokst her. Sånt bryr nemlig ikke han seg om ettersom det fins viktigere ting her i livet. Jaha. Gjør nå det egentlig det?

Junior prøver seg stadig vekk med «oæh». Fordi kompisene snakker sånn. Som den reneste mesterdetektiv forsøker jeg diskret å lirke frem navn på de skyldige, slik at jeg vet hvem jeg i fremtiden ikke skal invitere på bursdager. Det begynner å bli mange etter hvert, og mens jeg korrigerer sønnen til krampa er i ferd med å ta oss begge to, vurderer jeg om det kanskje er betimelig å flytte til et bedre nabolag med bedre skole hvor folk lærer barna sine å si ja på skikkelig vis. Men det er slitsomt å flytte. Så nå har jeg bestemt for å droppe akkurat den besettelsen, og lurer på om jeg kanskje heller skal invitere disse barna hjem til oss for å lære dem at et ja ikke bare er et ja.

«Alle benytter seg av dette komplekse samspillet. Når man snakker med andre, gjør man hele tiden bevisste og ubevisste vekslinger i måten man uttrykker seg på. Vi snakker ikke på samme vis til besteforeldre som til venner eller en forsamling. Uttrykksformen sier også noe om hvem du er og hvilken posisjon du har. En vestkantfrue snakker forskjellig fra en radikaler, en Høyre-mann annerledes enn en senterpartist. Disse forskjellene er svært viktige ingredienser i alle språk, spesielt i Norge, der de fleste holder fast ved «sitt» språk, sin dialekt og sin talemåte. Noe som fører til et virvar av variasjoner og hårfine nyanser.»

Disse nyansene er det sikkert mange av på norsk. Selv er jeg selvsagt ikke oppmerksom på dem, fordi jeg har vokst opp midt i blant dem og har assimilert dem inn i språkforståelsen min sakte men sikkert i takt med livets gang. Dette privilegiet har jo ikke en språkløs innvandrer. På fransk er det uhyre mange subtiliteter. Noen har jeg begynt å venne meg til, og faktisk sette pris på. For eksempel bare det å si «du» til en fremmed i stedet for «De» er en herlig følelse når jeg ønsker å være litt ufin uten å si at jeg synes vedkommende er en idiot. Eller det å bevisst bruke «De» til noen som jeg ønsker å markere avstand til. Det kan være noen som er påtrengende og som jeg ikke er interessert i videre kontakt med. «De-et» indikerer nettopp det, og jeg slipper å si det rett ut. Og jeg tror integreringen er på rett vei når jeg opplever at det i gamlelandet plutselig føles rart å si «du» til mennesker som er eldre enn meg og som jeg ikke kjenner. Men selv om jeg etter åtte år har begynt å ta mine første spede skritt mot det å forstå og bruke språkets nyanser, er det langt igjen. Rebekka Borsch skriver videre:

«Dette stiller meg overfor to problemer: 1. Hvordan skal jeg som innvandrer lære meg å bruke disse viktige språklige ingrediensene, som er så lite standardisert og som ikke finnes i noen lærebok? 2. Hvordan skal jeg klare å finpusse norsken min når innvandreraksenten ligger som et slør over alt jeg sier og forkludrer mine forsøk på å uttrykke meg avansert og subtilt?

«Konsekvensen er språklig rot og en usikkerhet rundt hvordan jeg egentlig oppleves. For hvordan skal jeg klare å gi uttrykk for min personlighet når jeg ikke helt vet hvordan endinger, språklyder og vendinger jeg bruker påvirker måten jeg oppfattes på? Jeg kjenner på følelsen av annerledeshet og utrygghet i sammenhenger der jeg gjerne vil gjøre et bestemt inntrykk. Utfordringen er å utvikle en «dagligstil» og en «formell stil» for talemåten min. Men hvordan? Fremstår jeg lett og ledig hvis jeg sier «gruppa» istedenfor «gruppen»? Eller oppfattes jeg da mer radikal enn jeg ønsker? Fremstår jeg snurpete hvis jeg legger meg på en mer konservativ talemåte og sier «konen» og ikke «kona»? Skal jeg heller prøve Oslo-dialekten siden jeg jobber i hovedstaden? Kanskje jeg rett og slett skulle lære meg bergensk. Det ville kledd min tyske aksent best.»

Det er altså ikke bare grammatikk og gloser som skal pugges, for de som trodde det var så enkelt. Og jeg er så inderlig enig når hun avslutter – bare bytter ut norsk med fransk:

Verbalspråklige ferdigheter er et viktig kriterium for å føle seg norsk. Norsken jeg snakker gjør meg til en fremmed i et land jeg opplever som hjemme. Hver gang jeg åpner munnen, signaliserer aksenten min at jeg ikke er helt på høyde med innfødte nordmenn. Jeg skulle gjerne blitt kvitt denne følelsen. Forteller jeg om dette til norske venner, får jeg høre at aksenten er sjarmerende og at de bittesmå feilene og språklige usikkerhetene er søte. Men jeg vil ikke bare være søt og sjarmerende. Jeg vil være likestilt. Språklig likestilt.

Jeg og. En vakker dag. Men frem til da, vet jeg  i hvert fall hvordan skille klinten fra hveten når folk rundt meg sier «ja».

En hverdag med bismak

Jeg husker det som det var i går. Blikket hennes. Fylt av undring. Jeg klarte ikke å møte det, slo øynene ned mens jeg kjente det kvalmende ubehaget blande seg i motstridende følelser. Skammet meg. Men hvorfor skulle jeg? Stotret likefullt frem en forklaring som uansett ville være nytteløs. Hun kom ikke til å forstå, det følte jeg. Men likevel, den ville kanskje stille meg i et bedre lys. Unnskylde litt det jeg hadde gjort. Ta brodden av det.

Jeg søkte tilbake til øynene hennes for å undersøke hva hun tenkte. Men hun stirret i retning av den åpne hagedøren hvor små høstgufs danset med de rustrøde gardinene jeg ikke eier lenger. Jeg bet meg hardt i leppen og lurte på hvordan jeg kunne la dette skje. Jeg hadde jo hele tiden vært så påpasselig. Alltid forsikret meg om at marginene var der, slik at jeg skulle rekke å dekke til alle spor. Men jeg hadde ikke forsikret meg mot at noen skulle banke på døren før tiden. Ikke her til lands hvor de alltid er forsinket. Hvor en alltid må vente dersom man er presis.

”Ligger han der ute?” Gjentok hun.

”Ja.” Svarte jeg. Uten lyd i stemmen.

”Er det virkelig sant?”

”Vi pleier det. Det jeg kommer fra. Det er bra for dem.” Tårene presset på. Jeg manglet ord for å forklare mer. I stedet for å utbrodere hjemlandets skikk og bruk på mitt gebrokne vis, skyndte jeg meg ut for å hente ham. Vekket ham midt i den fredsommelige søvnen likesom for å bevise at jeg var normal.

Jeg hadde alltid fryktet dette der jeg listet meg så stilt på tå. Åpnet døren forsiktig og snek meg ut i hagen for å sjekke om junior fortsatt sov. Ikke av redsel for å vekke ham. Han kunne sove gjennom det meste som rørte seg av lyd. Nei, jeg var ikke redd for at han skulle våkne. Jeg var redd for å bli tatt på fersk gjerning. At for eksempel nabokjerringa skulle oppdage hva som egentlig foregikk bak huset midt på lyse dagen. At mistanken hennes om at jeg ikke var tilregnelig, gebrokken som jeg var, endelig skulle bli bekreftet slik at hun kunne ringe passende instanser for å anmelde meg.

Skjente på meg selv stadig vekk. Hvorfor skulle jeg bry meg om hva de andre tenkte? Jeg gjør noen ting annerledes, ja vel, men det må da vel være mitt valg? Dette var viktig for meg, lå forankret i blodet mitt og jeg ble nesten fortvilet ved tanken på at jeg ikke skulle gjøre det slik.  Men jeg tidde og gjorde det på min måte i det skjulte. Alt for å unngå spørrende blikk. Forakt og fordømmelse. Utestengelse fra fellesskapet. Der går hun som lar ungen sin sove ute. Følte meg allerede rar nok.

— — —

For noen uker siden leste jeg på nettavisen om en barnehage hvor noen tvillinger hadde blitt glemt i vognen sin. Sovende hadde de blitt parkert i en vognbod, hvor de ble stående i et par timer før man hadde forstått hvor de befant seg. Jeg nevner episoden for en av mammaene på skolen til sønnen min.

”Sover de virkelig ute?” Spør hun med vantro mine.

”Ja, de gjør faktisk det. Utrolig, er det ikke?” Hører jeg meg selv svare. Og mener det. Kjenner at utesoving ikke er noe jeg har noe følelsesmessig forhold til lenger, og rister på hodet til den andre mammaen.

”Er glad de ikke gjør det her.” Legger jeg til. Og mener det.

Junior ble lagt inn på sykehus med lungeproblemer bare noen dager etter jeg ble tatt på fersken av besøket mitt. Sånn kan det nemlig gå dersom barna får for mye frisk luft, påpekte selvsagt besøket mitt i ettertid. Denne hendelsen ligger omtrent fem år tilbake i tid. Siden har jeg gått over til å gjøre som mine nye landsmenn. Lar barna sove i sengen sin når de skal sove.

Lurer på om det er et snev av bikulturalisme som er i ferd med å snike seg innpå meg? Mulig det er ren og skjær kapitulerering. For det koster å ikke være som de andre i det lange løp.

Og det er best å velge sine kamper med omhu.