Det snør, det snør …

Tiddelibom ...
Tiddelibom …

Igjen og igjen, faktisk. Dette er tredje gangen bare i år, at snøen kommer tilbake nok en gang. Og det skjer aldri. Det har i hvert fall ikke skjedd på de ni årene jeg har bodd her nede.

Det har snødd tidligere år, ja, og snøen kan bli liggende en stund mens det snør med jevne mellomrom, det meste jeg har opplevd er tre uker i strekk. Men denne gangen har vi opplevd at snøen har ligget, forsvunnet, ligget, forsvunnet, for så å komme tilbake igjen i går …

Jeg rister oppgitt på hodet og himler med øynene mens jeg skriver, for det blir litt mye for oss dette her. Som dere ser på bildet, var jo våren allerede pakket ut med sykkel, hagestoler og trillebår, og vinteren egentlig en saga blott. Forrige onsdag var barna og jeg i parken i flere timer, i bare T-skjorta, jo! Tidlig vår er faktisk en av de store fordelene ved å leve utenfor gamlelandets landegrenser, så hva skjer?!

Det er faktisk flere år siden jeg kom til det punkt her i utlendigheten at jeg begynte å mislike snø. Og det må jo være positivt nytt når det gjelder integreringen min?

Nei, snøen savner jeg ikke som før, det er i hvert fall helt sikkert. Men det virker som at jo mindre jeg savner den, jo mer blir det av den. Og det er vel bra typisk. Vel, der ser du, vi blir aldri fornøyde vi, innvandrere. Neihei du. C’est la vie, sjø.

Uansett, hadde det eksistert en blodprøve man kunne ta som viste hvor langt man har kommet i integreringen, så hadde jeg definitvt bestått snøsavnavenning. Savnet etter å snakke mitt eget språk i tide og utide, er det nok verre med. Men, men, vi får ta én ting i gangen.

Men snøvegring til tross, jeg kan fortelle at jeg likevel stikker meg ut med annerledesheten min, for ja, jeg er faktisk den eneste i gata som har måkt fortauet mitt i dag, for ja, som dere vet er gammel vane vond å venne for oss innvandrere, vanskelige som vi har for å tilpasse oss, men annerledes eller ei, umåkt fortau skjærer i øynene mine, ett sted går jo grensa for min integrering også, tenker jeg, mens jeg spar og koster med dødsforakt i klær som ikke vet at det fins dårlig vær, og ser ned på alle de innfødte naboene mine som ikke gidder.

Reklamer

Det skjedde i 1919

Fakta om 1919

Norges befolkning er 2 589 463.
59 486 barn blir født.
6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.
Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.
De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.
Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.
Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.
Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.
En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

Hendelser 1919

  • Versailles-traktaten undertegnes i Paris.
  • Amtene døpes om til fylker, og amtmenn blir fylkesmenn.
  • Forbudstiden i Amerikas forente stater begynner etter at det 18. tillegg til USAs grunnlov blir vedtatt.
  • Folkeforbundet blir grunnlagt.
  • Benito Mussolini grunnlegger det italienske fascistpartiet.
  • Redd Barna blir stiftet i London.
  • Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) vedtar åttetimersdag for industriell virksomhet.
  • Ved en folkeavstemning blir det flertall for varig forbud mot produksjon og salg av brennevin og hetvin.
  • Odd blir norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Frigg 1-0 i finalen.
  • Jack Dempsey blir ny verdensmester i tungvektsboksing.

Fødte 1919

  • Claus Helberg, krigshelt.
  • Nat King Cole, amerikansk sanger, pianist og skuespiller.
  • Laila Schou Nilsen, skøyteløper, tennisspiller og alpinist.
  • Pete Seeger, amerikansk musiker.
  • Eva Peron (Evita), argentinsk presidentfrue.
  • Margot Fonteyn, britisk ballettdanser.
  • Edmund Hillary, newzealandsk fjellklatrer og en av de to første menneskene som nådde toppen av Mount Everest.
  • Doris Lessing, britisk nobelprisvinner i litteratur.
  • Victor Sparre, billedkunster.
  • Richard Herrmann, journalist, kåsør og forfatter.

(Kilde: http://www.ssb.no/skole/aar/)

— — —

Og her til lands er det første gang det har snødd like mye siden, forteller naboen der vi er i ferd med å måke om kapp.

«Ikke siden 1919 har det falt så mye snø her.» Han gjentar seg flere ganger som for å understreke utroligheten i det.

Landet er paralysert. Han lurer på hvordan det er i Sverige akkurat nå.

”Non, la Norvège,” korrigerer jeg.

”Mye snø der nå, ja.”

”Det må være vanskelig?”

”Nei, egentlig ikke. Litt selvsagt, for de eldre for eksempel. Mye benbrudd på denne tiden av året. Men det er også en herlig tid for de som liker å gå på ski. Det savner jeg på en dag som denne. Føret er parfait.

”Men det går jo ikke an for de som jobber.”

”Jo, de har lysløype i skogen. Man kan gå på ski om kvelden.” Her strever jeg litt med å forklare skikkelig, og gestikulerer med armer og spade.

”Gatelykter i selveste skogen? Løyper som kjøres opp?” Han er imponert. Her hvor det er knapt med måkebiler, fortoner løypepreparering i skogen seg som reneste luksus.

Vi snakker lenge om snø. Han er bekymret for de neste dagene og jobben sin. Veiene er farlige nå for en skolebussjåfør. Vi har aldri snakket så mye før, og det er hyggelig. Jeg forstår det meste av det han sier til tross for en utpreget italiensk aksent. Og jeg klarer å overbevise ham om at den i det minste er vakker, snøen. Spesielt på en dag som denne. Vi smiler til hverandre og blir enige om at det er ikke bare la merde.

Og såpass eksotisk er den at dette været at det foreviges på film:

Fjorårets snøsludder finner du forøvrig her, intet nytt under solen siden den gang – snømann med cherrytomat-øyne er på plass i hagen.

Snømann med eksotisk vri

Mannen i huset er opprinnelig fra varmere    breddegrader, og tilværelsen med en nordkvinne er nok  ikke alltid like enkel. Han har ikke snøkrystaller i blodet,  slik som kona si. Han ser ingen nytte i kaldt vær og snø, og den korte perioden vi er utsatt for sistnevnte her til lands biter han tennene sammen og venter utålmodig på bedre tider. Der hun lengselsfullt drømmer om lange skiturer i fjell og vidde med frisk bris som river i ansiktet og appelsin i lomma, er det tanken på mer eksotiske frukter og eviglange sandstrender som får hjertet hans til å bruse. Vi befinner oss i et landskap med utpreget kompromiss, Belgia har både lite snø og ekstremt lite strand.

Og slik blir det rettferdig.

Til min og barnas store glede har snøen blitt liggende ganske lenge i år. Som regel går det ikke mange dagene før den smelter bort og man rekker gjerne ikke å få nevneverdig glede av den. Denne gangen, derimot, har den ligget i noen uker, og jeg føler meg nesten som hjemme. Det er med kjærlige hender jeg nostalgisk børster bort snø og skraper is av bilen min tidlig morgen. Ettersom det aldri snør uoverkommelige mengder hos oss, rekker man liksom ikke å bli frustrert og lei. Snømåking er også et fenomen vi svært sjeldent forholder oss til; det er som regel bare et tynt lag som blir liggende  slik at det for en stakket stund ser eventyrlig snøhvitt ut.

Selv om snøen oppfører seg pent og fordragelig ute i gatene i nabolaget vårt og ikke skaper altfor mye styr for oss voksne, blir det heldigvis liggende mer enn nok ute i hagen slik at barna kan boltre seg. Junior går i ekstase idet han slippes ut i snøriket, og leker intenst i timevis uten å ense at han blir både kald og våt. Akkurat denne dagen lar husbonden seg spontant rive med etter jobb. Ikledd dress og hagestøvler ignorerer han like sta som alltid fruens innstendige bønn om å bytte antrekk, og imiterer sultne isbjørner mens han jager en hylende junior rundt trærne. Minstejenta som fortsatt er noe ustø i gangen etter at hun nølende tok sine første skritt for bare noen få måneder siden, fryder seg over snøens falldempende effekt. Fruen står overoptimistisk klar med klesskift tilhørende lue og votter i tilfelle mannen mot all formodning for en gangs skyld skulle finne på å høre etter, og sukker letter over at det er umulig for naboene å overvære upassende klesantrekk over den tre meter høye hekken.

Etterhvert er det selve symbolet på snøglade tider som står på programmet. Ingen hage med respekt for seg selv kan være foruten snømann må vite. Far og sønn går iherdig i gang og konkurrerer selvsagt om hvem som klarer å trille størst raskest, og junior konstaterer gledesstrålende at han har litt mer dreisen på dette enn pappaen sin. Det er tydeligvis de nordiske genene som har overtaket akkurat på denne fronten, resonnerer mammaen stolt. Guttene mine jobber hardt og effektivt, og det blir til slutt et imponerende resultat.

Det eneste som gjenstår er pynten.

Junior går entusiastisk i gang med å finne frem passende gevanter som skjerf, hatt og gulrot. Ellers lurer han på hva han skal bruke til øyne, og jeg skal akkurat til å be ham hente noe gråstein fra forsiden av huset idet pappaen kommer oppglødd løpende med sitt bidrag: Cherrytomater. Han plasserer dem på hver side av gulroten, og synes resultatet er perfekt. Noe junior nikker samtykkende til. Jeg for min del er ikke overbegeistret. Snømannen ser rett og slett ondskapsfull ut, men det er selvsagt nytteløst å protestere.

Heldigvis for den hekken. Ellers kan jeg levende forestille meg hva naboene ville sagt:

”Du vet hu utlendingen som bor borti i svingen?”

”Hu som står og mjauer foran huset hver kveld?”

(Junior insisterte dessverre på å kalle katten vår Mjau)

”Ja, henne. Hu har en snømann som ser helt psykotisk ut i hagen sin. Barna blir redde.”

”Uff, hu er rar.”

”Ja, utlendinger vet du.”