FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.

Reklamer

Skolefri! Annerledesheter #4

Det er siste skoledag før sommerferien og jeg har hentet de to små som har åtte uker med blanke ark med fargestifter foran seg. Halvparten i gamlelandet mitt, og resten i deres eget. Vi reiser om bare tre dager, og selv er jeg i ferd med å gå altfor mange ganger rundt meg selv i stedet for å pakke kofferter. Hardt angrepet av reisefeber sitter jeg her paralysert og tenker på alt jeg skulle gjort i går men utsatte til i dag og enda ikke er i nærheten av å begynne på. Tantebarnet er nok litt lei av å høre tanten gjenta seg selv i det uendelige om at nå altså, nå snart, skal bare gjøre noe først, så ja, da etterpå når alt det andre er ferdig, skal hun helt sikkert opp på loftet å hente kofferter.

Men. Det er ikke bare, bare å skulle pakke kofferter til en voksen og to barn for fire uker når er gledesparalysert bare ved tanken på å være seg selv norsk like lenge. Og i hvert fall ikke når ny post om annerledeshetene må skrives.

Nå begynner altså sommerferien. Nok et skoleår er over for barna, og i september er Junior førsteklassing. Da blir det lekser og alvor. Det kan nok helt sikkert tenkes at denne faktoren spiller inn aldri så bittelitt når det gjelder reisefeberparalysen. Gutten har gjort ferdig tre år førskole, kan alle bokstavene og teller til cirka én million på fire språk. Og mammaen sitter her med bakoversveis og store øyne og lurer på hvor disse årene egentlig ble av. Nå vel. Det får holde med nostalgiske unnskyldninger for hvorfor undertegnede ikke har tørket støv av reiseutstyret ennå.

Skolesystemet er altså veldig annerledes, synes tantebarnet. Og det har hun jo helt rett i. Som jeg har skrevet om flere ganger før, så kan barna begynne på førskolen når de er to og et halvt år. Det er gratis. Frem til da kan de foreldrene betale for barnehage eller ”creche” som det heter. De tar imot barn helt fra de er tre måneder gamle. Mine opplevelser fra dette systemet kan du lese om her og her dersom du skulle være interessert og ikke allerede har gjort det.

Tantebarnet påpeker at dersom søskenbarna hennes hadde bodd i Norge, så hadde de gått i barnehagen. Ikke på skole. Hun lurer på hva forskjellen er. Jeg tror det egentlig ikke er så forskjellig, det har bare forskjellig navn. Men tantebarnet tror de lærer mer her. Jeg vet ikke. Og hadde uansett ikke hatt noe imot å sende barna mine av gårde til noe som tilsvarer norsk barnehage. Tenk da: ”Jardin d’enfants”. Sukk. De er så små. Lære tall og bokstaver gjør de vel tidsnok?

Overbevist blir hun når hun ser innholdet i posene søskenbarna hadde med hjem fra skolen i går.

Minstejenta sin

 Junior sin

De innholder alt arbeidet som er gjort i løpet av året. Det er satt i system i permer, og hvert eneste ark er kommentert. Hver tegning og hver oppgave er gått gjennom av førskolelærere.

Som for eksempel her:

Minstejenta har gjort en oppgave i matematikk, nærmere bestemt algoritme. «Continue le rythme des deux couleurs de la chenille.» Altså «Fortsett rytmen til de to fargene på larven.» Eller noe sånt. Algoritme er ifølge Wikipedia:

«En presis beskrivelse av en endelig serie operasjoner som skal utføres for å løse et problem.»

Akkurat. Etter ikke altfor mye om og men skjønner jeg at jenta må sette grønn og oransje etter hverandre. Og hun har fått et henrykt «bravo!» som kommentar. Nå blir jeg stolt. Det må innrømmes. Er hun heldig, har hun ikke arvet matematikkferdighetene til sin mor.

Neste tegning lover også godt for fremtiden:

«TB» står det. «Trés bien» antar jeg det står for. Veldig bra altså. Jeg nikker stolt. Det er matematisk håp for avkommet. Og fortsetter skrytebildene:

Jeg svømmer over av ren mammastolthet. Den er hundre prosent subjektiv, og godt er det.

Men så ser du. Tantebarnet rynker på nesen og rister uforstående på hodet.

Jeg ser det ikke  med gang. Bare byens festivaldrage i et fyrverkeri av farger ført i Minstejentas intense hånd. Men så får jeg øye på det tantebarnet så straks, øverst i hjørnet:

Et ublidt ansikt etterfulgt av kommentaren «vu». Sett. Jenta er snart tre år. Det er plutselig ikke så gøy lenger. Jeg lukker øynene godt igjen og stikker hodet drevent i sanden. Tenker i et brøkdels sekund at dette ikke hadde skjedd der jeg kommer fra, men kan ikke tillate tanken å gå meg til hodet. For jeg bor her nå. Sånn gjør de det her. Jeg tvinger meg til å tenke at Junior har overlevd så langt, og Minstejenta er for liten til å forstå foreløpig. Til neste år skal hun uansett ha ny lærer.

Og sånn går tankene, til det går seg til. På tide å hente ned kofferter.