Blogganbefaling!

Innimellom scroller jeg nedover Facebook-feeden min og regelrett gremmes. Nei, ikke fordi folk forteller hva de har til middag, at de har trent, eller fordi en eller annen nyforelska stakkar bare mååå komme med en kjærlighetserklæring til sin utkårede på den åpne veggen i stedet for i en privat melding. Jeg gremmes fordi nordmenn helt ukritisk deler så mye dritt og lort, ofte med følgende innledning: «Jeg er ikke rasist altså, men […]». 

Dersom du ennå ikke har lest Liv-Ingers blogg sitt fortreffelige innlegg om kildekritikk i sosiale medier, så anbefaler jeg på det sterkeste at du gjør det her.

Og sånn ellers kan jeg meddele at jeg er i mål. 50 008 ord er skrevet i april måned og jeg er herved Camp NaNoWriMo vinner! Noe alle som har kommet i mål også er.

Så med meg selv i mål, kan det godt tenkes det kommer litt mer blogging fra mine kanter igjen. For uansett hvor lite lyd det har kommet herfra i de siste ukene, så er slett ikke bloggen min død. Foreløpig i hvert fall. Kanskje til og med aldri.

Kos dere med Liv-Ingers eminente blogginnlegg, så leses vi etter hvert.

Reklamer

Nyanse i mammalivet

Beklager, jeg må være mamma

Det er en stund siden jeg leste den nå, «Beklager, jeg må være mamma», boken til Karianne Gamkinn, kjent som den dyktige Mammadamebloggeren som jeg har fulgt omtrent siden jeg selv begynte å blogge for snart fire år siden.

«Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er viktigst, kaffekoppen med kollegaen, eller de små barnehendene rundt halsen din? Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det?» Står det på baksiden av det fine omslaget til boken. Jeg elsker bildet av Karianne halvt bortvendt som drar en bukett med ballonger etter seg.

Jeg leste den omtrent umiddelbart etter at den kom deisende i postkassen min fra forlaget Cappelen Damm. Til tross for at jeg har et bittelite horn i siden til nettopp dette forlaget, og litt sånn jeg-skal-vise-dem holdning etter å ha blitt refusert to ganger, overskygget ikke det gleden ved å sitte med den rykende ferske utgaven i mine egne hender. Og det er heller ikke på grunn av mitt skulende blikk mot dem, at det har tatt litt vel lang tid å komme med en tilbakemelding på min egen blogg.

Jeg føler litt for å beklage akkurat det, og komme med en unnskyldning om at jeg ikke har noen erfaring med å anmelde bøker, og at jeg har prokrastinert denne bloggposten nettopp på grunn av dette. Men, så var det dette rådet jeg fikk da, for noen år siden, av en tidligere kollega: Never apologise, never explain. Og det er vel egentlig et mantra som burde gå som en rød tråd gjennom livene til denne skyldbefengte mammagenerasjonen.

Selv om det er mye jeg ikke kjenner meg igjen i, muligens fordi min tilværelse som nybakt mor mer bar preg av «Beklager, jeg må være språkløs innvandrermamma, og jobb kan jeg bare se langt etter fordi vi flyttet ut av Europas hovedstad til en mer barnevennlig region med godt over ti prosent arbeidsledighet og ingen som snakker engelsk tre dager før je ble mamma for første gang», så griper historien meg såpass innimellom at det blir både klump i halsen og tåre i øyekroken når forfatteren skriver så godt om hvordan livet utartet seg bak fasaden. Av og til mister jeg nesten pusten av det stresset som beskrives med krevende deadlines og sjef som aldri blir fornøyd. I den bedriften burde det kanskje vært forbudt å få barn, for melkespreng og morskjærlighet var det i hvert fall ikke plass til.

Den sjefen skulle jeg forresten ha likt å høre mer om, spesielt hvorvidt vedkommende leser boka selv, eller i hvert fall de utdragene som handler om ham, og det hadde vært gøy å kunne vært flue på veggen akkurat da. Jeg lo høyt av skadefryd da jeg leste scenen som handlet om da Karianne fikk øye på ham i ettertid, med stresset blikk og barn på armen, og jeg skulle nok ønsket at hun hadde stoppet bilen og tatt en forløsende dialog. Litt sånn hvor hun oppsummerer og tømmer ut all gammel gørr fra den gangen hun stod på hodet og sjonglerte med hender og føtter for en sjef som kanskje egentlig helst burde funnet seg en annen jobb. Men forhåpentligvis fikk han med seg langfingeren som ble hyttet i hans retning, og om ikke annet, så kan det være et bittelite plaster på såret.

Jeg er veldig glad for å ha lest boka. «Beklager, jeg må være mamma» er et personlig og ærlig bidrag om de omveltningene som kan skje i livet når du blir mamma, og den gir en sårt tiltrengt nyanse til ideen om at deltidsarbeidende eller hjemmeværende mødre sitter på bakenden mens de propper i seg koppkaker. Helt, ikke stykkevis og delt, ser ut til å være det eneste saliggjørende for de som mener å bry seg aller mest om med andre kvinners ve og vel, ser det ut til for meg som sitter på sidelinjen i annet land, og som kanskje er i overkant opptatt av nyanser. For bak hver eneste familie, befinner det seg en historie og egne forklaringer for hvorfor det eller det valget blir tatt. Og kanskje burde man bli flinkere til å følge min tidligere kollegas visdomsord never explain, never apologise.

Gratulerer til Karianne Gamkinn for vel bestått bokprosjekt og lykke til videre skrivingen. Jeg regner med at utgivelsen har gitt mersmak og at hun noterer flittig i de fine notatbøkene vi innimellom får et glimt av på bloggen hennes!

Skal det være en hverdagsmykner?

neuhaus.be
neuhaus.be

Jeg sitter og blar i leksepermen til Junior. Den permen han har med hjem hver dag som inneholder leksene han får i fransk, matematikk og naturfag. Som jeg har skrevet om før her inne, så har de ikke skolebøker her nede, men stensiler, og det sier seg selv at de ikke kan dra med seg alle permene sine hjem hver dag. Derfor lekseperm.

Det er forresten rart det der med hvordan man tilpasser seg. Jeg husker i fjor på denne tiden, da Junior gikk i første klasse, og hvor jeg forbannet dette permsystemet opp og ned og frem og tilbake, for ikke å glemme i mente. Helsikes imbesile folk. Jeg kavet meg opp og kjeftet på ektemannen, som prøvde å protestere at ‘det er sånn han er vant til’, men skjønte fort at han også var inkludert i den gruppa jeg uttalte meg så nedlatende om og det nok var best å holde kjeft til innvandrerkona hadde fornærmet lærerstanden, skoleverket, regjering, konge og nabolag. Det pleide ikke ta mer enn en kveld eller to, dersom man ikke avbrøt eller motsa. Sånn går liksom dagene, med integrering.

Heldigvis for at ektemannen ikke er som meg. En sånn som ikke har noen røtter her, og som klør etter å brøle til læreren fordi de ikke har vanlige skolebøker som ethvert land med respekt for seg og sine. Heldigvis for at det bare er meg i denne familien som har behov for å poengtere at ‘der jeg kommer fra, så er alt så mye bedre.’ For hadde han også vært en slik en, så hadde jeg ikke hatt noen til å rette ut rynkene i hverdagen for meg. Til å sette meg forsiktig på plass når det trengs. Eller til å komme med en ekstra stor kopp te med en ekstra stor nogo attåt ved siden av de dagene riene står på som verst.

En douceur kaller de det her nede. Den nogo attåten altså. En ‘sødme ‘eller ‘søthet,’ i følge min ivrigste følgesvenn, ordboken. Men ordet douce kan også bety ‘myk’, og for meg er det akkurat det. En douceur ved siden av tekoppen, det kan være en belgisk sjokoladebit, en fransk patisserie, skal ha akkurat den funksjonen. Gjøre tilværelsen mykere, som en tøymykner. En slags hverdagsmykner.

Så altså, noen douceur-er senere, og takket være ektemannen, og simsalabim så har jeg vennet meg til permesystemet, og kan omtrent ikke se for meg livet uten. Omtrent, ja. Men det er godt nok, for det betyr at jeg ikke irriterer meg og føler behov for å forbanne det «nye» landet mitt på alle nivå hver gang jeg åpner skolesekken til Junior. Det betyr også at jeg ikke smitter avkommet med mine aversjoner mot alt som er nytt her nede. Dessuten, i stedet for et ubehersket behov for å skjelle ut de stakkars lærerne, så blir jeg heller imponert over den jobben de gjør. For ikke bare gjør de den jobben som lærerne gjør ‘der jeg kommer fra’, i tillegg tilbringer de nok sin overdose med timer med å finne passende materiale (stensiler) til sin klasse. For ikke å glemme alle timene de nok står ved en kopimaskin og banner.

Vel, så da sitter jeg altså der og blar i stensiler med oppgaver i alle fag og alle varianter. Jeg blar forbi matematikk, og konstaterer at Junior henger godt med. Det er stort sett full score på det meste, for ja, de får jo karakterer her nede allerede i første klasse, noe jeg også har vennet meg til gitt. På fredag, i morgen faktisk, er det dags for podens karakterbok nummer tre dette skoleåret. Naturfag ser også greit ut, og jeg blar videre til fransk. Der blar jeg saktere, og leser gjennom alt. Det er fin repetisjon for meg. De har holdt en del på med bestemt og ubestemt artikkel, og det er ikke det dummeste å ta en titt på igjen, for jeg vet jeg gjør mye feil der. For selv om jeg er på en såkalt flytende fransknivå, så er det fortsatt mange huller i grammatikken sånn på detaljnivå, som jeg ikke kan bry meg om mens jeg snakker på tilmålt tid og dersom jeg vil snakke så flytende som mulig. For sånn er det bare, livet, dersom folk skal høre etter det du sier, så må du snakke i en viss fart. En fart som ikke tillater at man tenker seg om når det kommer til ‘et hus’ eller ‘en hus.’

Som sagt, så blar jeg meg forsiktigere frem nå, helt til jeg får øye på det. Jeg må se en gang til. Sjekke at det er riktig. Kroppen stivner. Hendene blir visne, og jeg kjenner knuten i magen. Den har jeg ikke kjent på en stund. Men nå er den der igjen. Jeg lukker permen. Åpner den igjen. Det er der fortsatt.

Junior har begynt med verbbøyning. Er det så farlig? Tenker du vel. Nei, norsk verbbøyning er ikke så farlig. Det skal jeg være den første til å skrive under på. Fransk, derimot, det er til og med fransktalende mennesker enige om at er farlig nok. Så da kan du tenke deg hva det gjør med en stakkars innvandrermamma.

Jeg roper på gutten min, og spør hvordan det går med fransken. Han svarer med den største selvfølge at fransk er bare så kjempelett. Latterlig lett. Noe han bruker en liten stund på å vise med latter og oppgitte bevegelser, på syvåringers vis, hvor latterlig enkelt det faktisk er. Det er så lett han han ikke klarer å slutte og le med det første. Jeg ler med, selv om jeg må tvinge meg.

«Hva med dette da?»

Spør jeg, og peker på verbbøyningene.

«Men mamma! Det er det letteste jo!»

Bare vent du, tenker jeg i mitt stille sinn. Bare vent til du begynner på gruppe to og gruppe tre. Foreløpig holder de jo bare på med gruppe én. Bare vent til du skal lære om fortid, nåtid, litterær verbbøyning, subjunktiv verbbøyning. Og så videre. Og så videre. Og så enda litt til. Du som leser, kan lese enda mer om det her dersom du ønsker.

Men jeg sier ingenting. Bare ber en stille bønn om at han alltid må synes det er like latterlig enkelt. For dersom det skulle bli vanskelig, kan nok ikke mammaen hans være så mye til hjelp. Annet enn å dele fra sitt hemmelige lager av assorterte hverdagsmyknere.

Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

«Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».»

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen «Roskilde», har nylig gitt ut sin andre roman «Furuset».

«Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.»

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.

Kultur og oppdragelse: Forvirret innvandrermamma søker råd fra sine egne

(Advarsel: Denne bloggposten er kanskje litt i lengste laget).

Torsdager er ikke den beste dagen å bli kalt inn på teppet. Spesielt ikke gårsdagens torsdag. Vi våknet opp til iskaldt regn fra mørkegrå himmel, og konstaterte at vi hadde forsovet oss grundig hele gjengen. Minstejenta hadde allerede hanglet i noen dager allerede, og jeg skjønte fra noe som lignet whiskystemme og kraftig røykhoste, at hun burde holdes hjemme. Ettersom mammaen hennes er en upublisert forfatterspire som jobber hjemmefra, byr det heldigvis ikke på nevneverdig sjonglering når barna ikke kan gå på skolen. Det er viktig å se det positive i alt, har jeg skjønt etter at jeg fylte førti.

Så dagen går sin gang med inneaktiviteter tilpasset en noe redusert fireåring til klokken blir mange nok til å hente resten av familien. Som på torsdager er flere enn vanlig, upublisert forfatterspire som jeg som nevnt er, hjelper jeg svigerinnene mine med noe av den kompliserte familielogostikken deres. Og torsdager har niesen min turn, og det er jeg som kjører henne dit rett etter skolen. Ettersom hun går i klasse til Junior på den nye skolen hans, er jo det en enkel sak. Men hun er ikke den eneste. En av de andre svigerinnene mine sin gutt, ja, mannen min har mange søstre, har nettopp begynt på førskolen. Samme skole fortsatt. Så han blir med oss hjem så han skal slippe SFO i en alder av tre.

Vel, jeg går nok litt rundt grøten her nå med alle disse forklaringene, men jeg prøver bare å gi dere et lite bilde av hvordan akkurat denne ettermiddagen så ut da jeg stod der i regnet og ventet på at de største barna, altså Junior med kusine, skulle komme ut, hånd i hånd med den røykhostende Minstejenta mi og fetteren hennes. Bilen er parkert et stykke unna, og jeg ser ikke frem til å marsjere rett ved trafikkert vei med fire små.

Der kommer de omsider. Junior med et alvorstungt uttrykk, og niese ser ut som viktig-Petra selv. Dette lover ikke godt føler jeg instinktivt i mageregionen. Etter noen år som mamma, lukter jeg trøbbel på lang avstand. Og så i dag av alle dager.

«Tante! Tante! Madame vil snakke med deg! Du må forte deg, Junior har fått melding i meldeboka!»

Roper niesen min ivrig der hun kommer løpende nedlesset av skolesekk, matpakkesekk og turnbag. I neste åndedrag lurer hun på om jeg ikke kan ta sekkene hennes. Ja det kunne jeg vel alltids, svarer jeg, dersom jeg hadde hatt fire armer. Etter å ha fordelt sekker og slikt på de forskjellige barna, alle må hjelpe til, snur jeg meg mot Junior.

«Jaså?»

«Snakk med Madame.»

Kommer det motstrebende fra gutten. Han har ikke tenkt å forklare noen ting. Vel, da er det bare å ta fatt på motsatt retning av der hvor bilen befinner seg, for å finne Madame. Helst litt fort, for ja, dette hadde jeg helt glemt å nevne. I dag var dagen vaskemaskinreparatøren skulle komme å fikse vaskemaskinen som har vært ødelagt siden lørdag. I dag av all dager. Men jeg er svært interessert i akkurat den biten, ettersom vi i det falleferdige og renovasjonsklare (kommunen er i ferd med å behandle søknaden vår om byggetillatelse) huset vårt ikke har varmt vann på kjøkkenet lenger og må derfor hente vann på badet for å vaske opp. Ja da, jeg vet. I riktig gamle dager og så videre. Uansett, klokken er i ferd med å nærme seg avtaletidspunkt med faretruende steg.

Der står hun foran meg, Madame, i egen høye person. Hun smiler forsiktig, og jeg gruer meg for det som måtte komme. I den siste tiden har gutten min hatt økende problemer med å høre etter mammaen sin, og tillegg begynt å svare frekt til oss i heimen. I følge en venninne som har datter på samme alder, opplever hun det samme. Så samtidig som vi korrigerer så godt vi kan med konsekvenser og slikt, trøster jeg meg med at det kanskje er en av disse fasene de bare må gjennom. Men nå er jeg engstelig for at han har begynt å ta seg slike friheter på skolen også, for der har oppførsel hittil alltid vært meget bra.

Mens fire barn river og sliter i meg og klokka har blitt det som er klokkeslettet for avtalen med vaskemaskinpersonen og vi ennå ikke har kjørt niese til turn, forteller Madame meg noe jeg overhodet ikke forventet.

Nå skal dere høre. Problemet med Junior er at han er en sånn ‘blander-seg-i-alt.’ En ‘hva-for-noe’, tenker jeg, og håper inderlig ikke det er verre enn det jeg allerede har forestilt meg. Madame gir meg to eksempler fra skolehverdagen. For noen dager siden, var en av elevene i klassen syk og bestefaren hennes kom for å hente leksearkene. Før Madame rekker å si noe som helst, reiser Junior seg, henter arkene og gir dem til vedkommende. Det var ikke hans plass å gjøre dette, forklarer Madame meg. Neste eksempel er fra samme dag. Dette eksempelet er litt uklart for meg, for det var vanskelig å holde hundre prosent på konsentrasjonen med alle disse barna som var utålmodige etter å dra, samtidig som jeg forsøkte å analysere hva galt gutten egentlig hadde gjort galt i det første eksempelet, så jeg fikk bare med meg bruddstykker. Men i hvert fall, det var noe med en mann som hadde kommet til klasserommet for å få noe informasjon, og Junior hadde gitt ham det. Det var ikke hans plass å gjøre det, forklarte Madame meg igjen. Han er et barn, og det er ikke hans plass å snakke for de voksne. Eller blande seg i de voksnes saker. Hun gjentar samtidig gang på gang, at det er ikke alvorlig. Men det er viktig å korrigere dette nå, for senere i livet, når det er for sent, vil det bli tatt ille opp. Av de voksne. Barn skal ikke blande seg i de voksnes saker, for det er sjenerende.

Jeg vet ikke om det er mange flere slike eksempler. Om dette er noe som skjer på daglig basis, eller om det kun har skjedd disse to gangene. For jeg rakk ikke å stille disse spørsmålene midt oppi alt. Jeg forlot den noe forvirrende paissaren med lovnad om å korrigere dette. Men før jeg gikk, forsikret jeg meg likevel om at den generelle oppførselen var bra. Og det er den, hun hadde ingen merknader overhodet på den fronten. Hun kunne se at jeg var litt overlesset der jeg stod, og inviterte meg til å komme tilbake å diskutere dette med henne en dag hvor jeg har friere hender.

Så nå sitter jeg her, dagen etter, og river meg i det (uekte) blonde håret. For jeg aner ikke hva jeg skal korrigere. Jeg aner ikke hvordan jeg skal diskutere dette med Madame. Det hele er fryktelig uklart.

Én ting hadde vært det at gutten reiste seg uten tillatelse fra lærer. Den er grei. Jeg har ingen problemer med å forstå at det vil være forstyrrende dersom elevene reiser seg og går frem og tilbake i klasserommet som det passet seg. Der har jeg heller ingen problemer med å snakke til gutten min, og forklare ham at han må rekke opp hånden og spørre dersom han ønsker å forflytte seg fra A til B. Jeg har heller ingen problemer med å forklare at han ikke kan snakke midt i timen uten å rekke opp hånden. Dette er elementer i den generelle oppførselen som jeg antar er regler ved enhver skole, at man ikke forstyrrer undervisningen unødig. Man er tross alt på skolen for å lære.

Men hun hadde altså ingenting å si på Juniors generelle oppførsel. Han må slutte og blande seg. Fra mitt eget perspektiv, klarer jeg ikke å se annet enn en gutt som ønsker å være hjelpsom. Samtidig er jeg fullt klar over at jeg er mamma-inhabil. Men jeg tror egentlig ikke det. For jeg har som sagt ikke noen som helst problemer med å korrigere uønsket oppførsel, sånn som for eksempel det å forstyrre undervisningen. Og som tidligere nevnt, så jeg var rede til å korrigere ytterligere en økende frekkhet hos gutten, da jeg var overbevist at det var dette det dreide seg om. Men å korrigere guttens ønske om å være hjelpsom, som jo er slik jeg ser det, ja, det skurrer langt inn i sjelen min.

Det er her jeg begynner å lure. Er dette kulturelt? Er dette noe jeg har vanskeligheter med å forholde meg til konkret fordi vi der jeg kommer fra har en annen holdning til hva som er barnets plass? Jeg har lenge hatt inntrykk av at barn i dette landet er barn lengre enn barn i gamlelandet. Det vil si, jeg synes jeg ser en større tendens av selvstendighet i tidligere alder hjemme, enn her. Det slo meg spesielt i min tre måneder korte karriere som student her nede, hvor jeg daglig omgikk nitten-tyveåringer som fortsatt bodde hos foreldrene sine, og de som ikke gjorde det på grunn av for lang avstand, savnet foreldrene sine i ukedagene og gledet seg til fredag for da skulle de hjem til mamma. Jeg kan ikke huske at vi var slik i den alderen? Jeg opplevde dessuten at lærerne ved høyskolen behandlet studentene i større grad som barn, og at avstand mellom lærer og student var mye større enn jeg var vant til hjemmefra. Men, tre måneder sammen med et bittelite knippe ungdom er selvsagt ikke representativt for å trekke generelle slutninger på vegne av et helt land.

Så her sitter jeg. Jeg diskuterte saken lenge og vel med mannen i går kveld, men vi snakket så grundig forbi hverandre at det var best å slutte før det ble for sent. Vi kom uansett ingen vei. Han forstod læreren, men kunne ikke gi meg noen konkrete eksempler på oppførsel jeg burde være oppmerksom på og korrigere. For som jeg sa til ham, dersom guttungen lugger søsteren i fletta, ja, da er det jo soleklart hva som må korrigeres.

Nei, jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Derfor henvender jeg meg til dere der i gamlelandet. Jeg ønsker jo ikke at barna mine sin oppførsel skal bli tatt ille opp. Men akkurat i denne saken er jeg virkelig i villrede.

Venter derfor spent på svar.

Når en innvandrerkvinne går i seg selv

Det er en stund siden dere har hørt fra meg her på bloggen nå. Og det er ikke for ingenting. Det har seg nemlig slik at det er vanskelig å skrive noe fornuftig mens man møter seg selv i døren med skjegget i postkassen, og i tillegg faller ned fra sin altfor høye hest. Med brask og bram. Samtidig. Jeg har hatt nok med akkurat det, kan du si. Sånn kan det nemlig gå, når jeg begår det samme som jeg til det kjedsommelige beskylder alle som ikke driver med integrering for. Jeg, som har nyanser som en av mine viktigste kjepphester, må motstrebende gå i meg selv og innse at jeg er ganske dyktig på å stereotypisere og plassere ting og tang i de båsene jeg er overbevist om at de hører hjemme.

Skolesystemet i dette landet, for eksempel.

Dere som har fulgt med på terapeutisk surmuling fra innvandrer i utlandet en stund, har fått med dere at skolesystemet i dette landet har fått grundig gjennomgå. Om du ikke er én av dem, så er kortversjonen at Junior nå har gjort ferdig første klasse på barneskolen, og at både han og jeg har hatt mer enn nok med å henge med på leksekrav og karakterjag. Mye lekser hele tiden. Aldri fri, hverken helg eller ferie. Avsluttende eksamener etter endt skoleår. Strenge instruksjoner med rød penn og urimelige krav til seksåringer. Og at jeg gjennom hele sommerferien har hatt en knute i magen hver gang tanken på et nytt skoleår med samme jag og stress har meldt seg. Jeg har ikke vært nådig i mine karakteristikker av det belgiske skolevesenet. «Der jeg kommer fra, er alt så meget bedre» har vært utrettelig refreng.

Jaja, sånn kan det gå, når du tror at det du ser er det som er. At ettersom det er slik ett sted, så må det jo være slik overalt. Slik som mange tenker når de leser tabloidenes overskrifter om innvandrernes mørkemenn og udugelighet; at det er slik det er. Slik de alle er.

Sånn har det altså vært i mitt tilfelle. Det har ikke falt meg inn en bitteliten centimeter en gang, at det kan være noe som er annerledes rett rundt hjørnet. Nei, dersom noe skulle bli bedre, så måtte det i så fall være fordi jeg pakket sammen familien min og dro nordover til der jeg kommer fra. Enkelt og greit. Men akk, så vanskelig å akseptere. Og det sier seg selv at det ikke kan ha vært enkelt å være min bedre halvdel som fåfengt har forsøkt å roe ned gemyttene til fruen.

Nok om det.

For å gjøre en potensiell lang historie ganske mye kortere, så har Junior byttet skole siden sist. Tredje september var han i gang med sitt andre skoleår på barneskolen i dette landet, på ny skole med nye klassekamerater og ny skolevei. Ja da, den er litt lengre, men alt går så meget bedre at det er det verdt.

Og hva er annerledes? For selve systemet med karakterer og eksamener går de jo ikke an å forandre på, sånn er det helt likt på den nye skolen. Jo, det som er annerledes, er blant annet tonen i tilbakemeldingen til barna. Den røde pennen er ikke aggressiv. Den elitistiske tankegangen er ikke-eksisterende. Barna får være barn litt lengre, samtidig som de likevel lærer det de skal og mere til. Leksemengden er overkommelig. Det er fortsatt lekser i helgene, men ikke i samme grad. Ofte har Junior allerede gjort ferdig leksene sine når han kommer hjem fra skolen. Det er mere avslappet, samtidig som det absolutt stilles krav.

Jeg senker skuldrene, og har lært nok en lekse. Ikke alle i mitt nye land er slemme. Alt er ikke nødvendigvis bedre der jeg kommer fra. Og at skjegget i postkassa rekker å bli ganske langt dersom man ikke passer seg.