Maria Amelie: Ser vi på flyktninger som ressurser, blir de ressurser

Maria Amelie

«Den største trusselen mot velferdsstaten er ikke flyktninger. Det er dagens asyl- og integreringspolitikk,» skriver Maria Amelie i Aftenposten.

«Ja, vi kan ikke ta imot alle, og nei jeg er ikke for åpne grenser. Men enn så lenge har vi allerede tatt imot 20.000 mennesker. Behandler vi dem som fiender, åndssvake personer som skal tvangsnyte tilværelsen på asylmottak uten mulighet til å bidra til samfunnet, kan mange av dem få enda større vanskeligheter med å begynne å jobbe.»

Hør, hør. Nå er jo ikke jeg asylsøker, og det er jeg vitterlig svært takknemlig for. Jeg har heldigvis «bare» kjent skikkelig grundig på den følelsesmessige siden ved integrering, og det har vært mer enn nok for meg i utlendigheten. At jeg er en privilegert innvandrer som slipper stigmatisering, mistenkeliggjøring og å bli sett på som en byrde, etc etc, det minner jeg meg selv på hver eneste dag.

«Mai Camilla Munkefjord har forsket på innvandrere og noen asylsøkere som satset på gründervirksomhet. Noe av den viktigste årsaken til at de lyktes med integrering her var måten de ble tatt imot på, skriver Maria Amelie videre. Jeg oppfordrer deg til å lese hele kronikken, og dele den videre alle mulige steder.

Ha en fin dag!

Reklamer

Ulovlig redd

Bare én gang mitt liv har jeg vært virkelig redd. Så redd at jeg kjente at nå står jeg i fare for å miste alt. Ingenting kommer noensinne til å kunne bli godt igjen. Tiden stod stille de fem minuttene det varte. Jeg stivnet og kulden fryste seg fast. Ble så redd at frykten var i ferd med å paralysere meg, men adrenalinet som skylte gjennom kroppen ga meg en styrke og klarhet jeg aldri før hadde kjent.

Vi er på flyplassen i Brussel for å hente lillebror som kommer på visitt fra gamlelandet. Minstejenta, som bare er noen måneder gammel, sover i bæresele på magen. Når hun våkner, skal hun hilse på onkel for første gang. Junior er blitt større siden sist sommer, og har fortsatt friske minner fra fotballspilling med en onkel han har litt problemer med å uttale navnet til. De to venter sammen ved bordet i kafeen, mens jeg og jentungen stiller oss i kø for å hente noe drikke før vi skal legge av gårde i hundre og noe på motorveien for å komme oss hjem.

Da jeg balanserer meg tilbake til bordet er det like før vekten av overlesset brett og baby på magen gjør at jeg tipper fremover. Men, lillebroren min sitter alene.

”Hvor er gutten?”

Lurer jeg veldig.

”Er han ikke sammen med deg?”

Lurer onkel lillebror.

Nei. Det er han ikke. Jeg snur meg mot sideutgangen og ser ikke annet enn et hav av mennesker som står og venter. Et hav. En maurtue av mennesker så langt øyet kan se. Dører ut mot trafikkert vei. Jeg ser ikke gutten min noe sted.  Han er bare tre år, har så vidt lært seg å snakke og vil ikke kunne forklare seg for noen. Det er prisen han betaler for flerspråklighet. Men det han ikke har fått med seg av ord, tar han igjen med beina. Han springer veldig fort. Og jeg vet han kan ha kommet langt på de minuttene han har vært borte. Om ingen har stoppet ham på veien…

Jeg kjenner jeg dør. Men adrenalinet sparker meg av gårde og jeg finner en vaktmann som hjelper meg å lete. Han ser fortvilet ut. Vi vet begge hva vi tenker. Flere kommer til for å hjelpe og det hele foregår i en evighet av noen få minutter. Hele tiden sitter redselen i. Redselen for at noe har hendt gutten min. Redselen for at han er redd. Jeg vet at jeg er i stand til å gjøre hva som helst, hva som helst, for å skjerme barna mine fra ondskap og elendighet.

Så ser jeg. Langt der borte i en korridor kommer han hånd i hånd med en annen vaktmann. Tårene renner stritt og da blikkene våre møtes, begynner jeg å leve igjen. Det hele stod på i mindre enn fem minutter. I knappe fem minutter gjennomgikk jeg mitt livs mareritt. De verste minuttene i hele mitt liv.  Aldri har jeg vært så redd, og jeg håper jeg aldri skal måtte komme til å være så redd igjen.

Noen minutters ren kaldredsel er et privilegium skjønner jeg etter endelig å ha lest ferdig Maria Amelies bok ”Ulovlig norsk.” Det var ikke det at den tok lang tid å lese. Neida. Jeg leste den fort nok når jeg endelig fikk begynt. Jeg bare utsatte og skaffe den, utsatte og lese den, fordi jeg selvsagt skjønte at det ikke kom til å være noe glad lesning. Dette er en sann historie.

Hun beskriver et liv på flukt. Et parallelt univers av mennesker som er født uten de riktige papirene. Som på grunn av dette ikke har krav på beskyttelse når overmakten har ondsinnede hensikter. Hun forteller om foreldre som velger papirløshet til fordel for å sendes tilbake dit de kommer fra. For der de kommer fra, er de redde. Redde for sikkerheten til datteren sin. Redde for at hun skal kidnappes og bli utsatt for grusomheter. Det er ikke snakk om fem minutters redsel på en flyplass med lykkelig slutt. Redselen er kontinuerlig. Derfor flykter de. Og nekter å dra tilbake.

Det hadde jeg og gjort dersom livet til barna mine var truet.

Jeg anbefaler deg selvsagt å lese denne boken dersom du ennå ikke har gjort det. Det er en uhyre viktig bok. Den gir sårt tiltrengte nyanser i debatten rundt asylpolitikk. Og innblikk i et liv man kanskje helst ikke vil høre noe om fordi det er ubehagelig. Den gir ansikt til mennesker som tyr til det meste for å slippe og reise tilbake dit de kommer fra. Mot slutten sier hun:

Jeg husker også at da jeg var liten, forsto jeg ikke hva jeg hadde, og hvor hardt faren min hadde jobbet for å oppnå det. Jeg fikk ting for lett, for enkelt og trodde ikke at jeg måtte kjempe for å ha det bra i livet. Jeg levde inni min egen boble, og hvis noe da hadde sagt til meg at jeg skulle leve på et asylmottak og snakke et fremmed språk i et rart, fjernt land, eller at moren og jeg ville vaske i mange år for å få råd til en utdannelse og et liv, ville jeg ledd av denne personen, ledd rått og lenge.

På den tiden kjente jeg en viss undring, jeg forsto ikke hvem asylsøkerne i nabolaget i Kaukasus var, jeg forsto bare at de var vesener som rømte fra krig og ødeleggelser og bodde i nærheten av huset vårt. Jeg forsto ikke at de hadde mistet et hjem, jeg forsto ikke hvordan det føltes å miste alt man hadde. Jeg forsto ikke hvorfor pappa og mamma hjalp dem med jobb og andre ting. Jeg trodde at livet mitt skulle være trygt, godt og fint for alltid.

Mens jeg skrev denne boken, forsto jeg at denne historien ikke bare handlet om meg, en asylsøkerjente som kom til Norge, ble illegal innvandrer og hadde mye flaks. Det ble en historie om perspektiver som utvidet horisonter slik at man kom til nye land. Det ble en historie om at man kan være på toppen av alt og alle, men det er likevel så lett å falle ned (s. 216 – 217).”


Andre relevante bloggposter:

There is something about Maria Amelie

There is something about Maria Amelie

Pen, smart, hvit kvinne vekker følelser. Hvorfor bare Maria Amelie? Hvorfor fikk ikke Fathia Ahmed Omar og hennes sønn Munir like stor oppmerksomhet da de ble kastet ut av landet for ett år siden? Spør Wasim Zahid i sitt innlegg i Aftenposten blogg i dag.

Jeg vet ikke om det er dette som gjør at engasjementet koker i hjemlandet akkurat nå. For mitt vedkommende dreier det seg veldig lite om akkurat det. Joda, hun har gjort det beste utav situasjonen. Hun er tydelig ingen dum dame. Og hun har noen smilende øyne som går rett i hjertet på en. Men det er ikke det. Hun kunne vært stygg som draugen selv, men det ville ikke utgjort noen forskjell for meg.

Jeg er privilegert. Mine papirer er velkomne omtrent hvor det måtte være. Jeg kan reise hvor jeg vil, og tar det som en selvfølge. Ingen mistenker meg skumle hensikter når de ser passet mitt. Og det møter jeg med et skuldertrekk. Jeg er godt vant, og vet ikke om noe annet. Fordi jeg er født innenfor de riktige landegrensene. Når jeg forteller hvor jeg kommer fra, nikker folk rundt meg anerkjennende. ”Det er bra folk det, nordmenn.” Var det én som sa en gang.

Hvor mange papirløse som befinner seg rundt om i det ganske land vites ikke eksakt. Naturlig nok. De er jo uten papirer. Usynlige. Uten ansikt. Stemmeløse. En tilstand og tilværelse vi vet lite om. Som et parallelt univers, beskriver Maria Amelia det. Og det er nettopp dette at hun forteller historien sin som nok utgjør den store forskjellen oppmerksomhetsmessig. Gjennom hennes bok kan vi bedre forstå den uholdbare situasjonen til alle de andre som befinner seg i lignende omstendigheter.

Jeg har ikke lest boken. Unnskyldningen min så langt er at jeg skal kjøpe den neste gang jeg er i gamlelandet. Men sånn innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig har lyst. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil vite. Utvidet innsikt kan føre til økt ubehag, ikke sant? Sist jeg fikk et bittelite innblikk i papirløse menneskers gjøren og laden, var da jeg så filmen ”Welcome”. Den rystet meg så langt i det innerste indre at jeg hverken kan eller vil beskrive det med ord. Se den selv om du ikke har gjort det allerede, så skjønner du hva jeg mener.

Neida. Man kan ikke ta alle verdens sorger på sine skuldre. Dessverre så er realiteten slik at noen av oss er privilegerte papirmessig sett. Mens andre igjen, som søker et bedre liv for seg og sine men mangler korrekt stempel, ikke skal kunne ha denne retten. Shit happens. Tough luck. Og så videre.