Category Archives: kultursjokk

Culture Chock and its Sliver Lining

Why-culture-shock-is-good-for-you-V3-1_0

Source

 

Vel overstått foredrag på Trøndelags Europakontors årsmøte

I går gikk ferden inn til Trøndelags Europakontor i Brussel atter en gang! Det var tredje gangen i år, faktisk, for jeg hadde en økt der inne forrige tirsdag hvor jeg snakket om integrering og kultursjokk til en hyggelig gruppe traineer fra Innherred. Det var samme dag som generalstreiken stoppet både togavganger og metro, så jeg måtte kjøre inn til hovedstaden. Noe jeg ikke er kjempebegeistret for, ettersom det går litt vel vilt for seg i trafikken der inne. Men sjansen til å indoktrinere unge mennesker med integreringspropagandaen min kunne jeg ikke la gå fra meg, så jeg satt meg bak rattet og hold pusten mens jeg geleidet den trofaste Peugeoten min blant streiketrøtte og litt over gjennomsnittet ampre bilister – og ikke bare overlevde jeg, men jeg fant til og med parkeringsplass!

I går kunne jeg heldigvis ta toget inn, det hjalp litt på foredrags-nervene som i grunnen var forbausende rolige, og jeg ante fred og ingen fare der jeg med oppløftende musikk på ørene sendte en liten stemnings-tweet fra turen:

Men så fikk jeg uventet svar!

Hjelp! Der kom nervene, gitt. Plutselig ble det hele så virkelig at kosebobla på toget sprakk tvert, og jeg måtte legge mobilen tilbake i veska med skjelvende hender. Resten av togturen ble det praktisert ekstremt dype innpust, mens pulsen gikk sin elleville gang. Jeg kom frem til et Brussel i strålende solskinn jeg var altfor nervøs til å nyte, men det var uansett uaktuelt å ta første og beste tog tilbake på grunn av nerver, så jeg bare fortsatte å praktisere såpass dype innpust at sidemannen på Metroen sikkert begynte å lure.

Men det er rart med det, plutselig står man der, foran alle menneskene (neida, det var ikke så altfor mange, men dog …):

IMG_6443.JPG

Og så blir man introdusert av daglig leder på Trøndeligs Europakontor, Vidar Segtnan:

IMG_6435.JPG

Og så snakker man:

IMG_6438.JPG

… og snakker og snakker om det man brenner sånn for (og ler litt av egne hjemmesnekrede slides):

IMG_6439

Tilhørerne trekker også på smilebåndet, har vel ikke sett maken til slides siden 80-tallet:

IMG_6456.JPG

Og snakker litt til:

IMG_6445

Og så reklamerer man litt for romanen sin som ennå ikke er utgitt (pytt, mangler bare bokkontrakt):

IMG_6448.JPG

Og snipp, snapp, snute så er det plutselig over, like plutselig som det begynte – og jeg får kjempeflott preseang: «Velkommen til Havet – mer enn en kokebok,» skrevet av Kari H. Bachke Andresen – var  virkelig ikke klar over at det bare i Trondheimsfjorden befinner seg godt og vel 100 fiskearter:

IMG_6458

Og så ble det til og med klem, gitt!

IMG_6460.JPG

Så senker omsider skuldrene seg, og pulsen kan bevege seg ned på roligere modus:

IMG_0765

Helt til neste gang!

PS dersom du vil lese hva en av tilhørerne skriver om foredraget på sin blogg, så kan du lese her:

http://gunnarbendixen.blogspot.be/2016/06/integrering-pa-norsk-i-belgia.html?spref=fb

Image

Kultursjokkets gang

Integrering

Innvandrerkvinne har fått nok: Bye, bye Jante!

janteloven2014-2014-2

Nå er det nok. Jante returneres herved til sin etniske opprinnelse, for oppholdstillatelsen har utløpt og kommer ikke til å bli fornyet. Han, eller er Jante en hun? Eller er det kanskje nå jeg  skal bruke «hen» for første gang i mitt lange liv? Ja, hvorfor ikke. Jante er jo i ferd med å reise tilbake dit hen (fnis) kommer fra, og kan ikke lenger hviske nedlatende ting i øret mitt om teite nymotens ord og hvor flaut det er å bruke dem. Joda, det er litt rart å bruke det, men et sted må jeg jo begynne, ikke sant? Det var jo også ganske rart en gang i tiden å begynne å snakke fransk for alvor, og ikke bare på språkkurs. Det var faktisk så rart at jeg lenge ungikk å gjøre akkurat det, med det resultat at verden ikke akkurat gikk fremover. So, hen, it is!

Jantes lov har egentlig vært ganske ubrukelig gjennom hele integreringsprosessen min, og en skulle nesten tro at den er skrevet spesielt for oss innvandrere. Bare se her:

  1. Du skal ikke tro at du er noe: Spesielt ikke når du stotrer deg gebrokkent fram på morsmålet mitt
  2. Du skal ikke tro at du er like meget som oss: Eh, vel, den er vel ganske selvforklarende når man leser visse kommentarfelt fra visse deler av befolkningen
  3. Du skal ikke tro at du er klokere enn oss: Du snakker gebrokkent, say no more.
  4. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss: Vi gjentar, du snakker gebrokkent, så …
  5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss: Nei, ærlig talt, det gjør du jo ikke uansett – du er tross alt innvandrer og gebrokken
  6. Du skal ikke tro du er mer enn oss: Sier seg selv, er du dum eller?
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe: Annet enn å stjele jobbene våre, eller snyte på NAV – uansett hva du gjør, blir det feil
  8. Du skal ikke le av oss: Men vi kan le av deg og gjøre narr av deg, fordi du kommer fra et rart land med rare skikker
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg: Goes without saying.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe: Som sagt, du kommer fra et rart land med rare skikker.

Jante, det er med lett hjerte at jeg ber deg reise tilbake dit du kommer fra, og jeg sier som jeg sa den gangen jeg holdt avskjedstale til kollegaene på jobben i England, før jeg emigrerte videre til Belgia:

«I will always forget you and never remember you.» 

Det var en merkelig freudian slip som jeg er usikker om jeg klarte å ro meg i land fra den gangen, men som nå kommer rett fra både lever, hjerte, nyrer og lunger.

Så hvorfor slikt hastverk med å kvitte seg med Jante for godt etter hen har tilbrakt 12 år i eksil? Joda, det har seg nemlig slik at det foredraget jeg holdt for Trøndelags Europakontor i Brussel for et par måneder siden og som jeg skrev om både her og der, ble en aldri så liten suksess. De vil at jeg skal komme tilbake i slutten av mai for å snakke til et besøk som kommer fra Innherred. Dessuten har de invitert meg til å snakke på årsmøtet sitt i midten av juni. I september kommer det en ny visitt fra Norge hvor de også har spurt om jeg vil ta toget inn til hovedstaden for å dele mine erfaringer med integrering og kultursjokk. Ikke bare det, Mellomkulturelt Senter i byen min vil at jeg skal komme til dem utpå høsten, så nå skal jeg igang med å oversette foredraget til fransk – og jeg klyper meg i armen, for det er jo dette jeg vil!

Jantes første kommentar er selvsagt: Du skal ikke tro at du skjønner noe som helst om integrering og kultursjokk eller at du er noe flink til å holde foredrag eller at de klærne du hadde på deg var noe fine eller at du svarte spesielt intelligent på spørsmålene som kom fra tilhørerne etter at du hadde snakket hull i hodet på dem altfor lenge, hah!

Nok er vitterlig nok. Jante has to go, og jeg sier som The Monroes (kun i refrenget, altså):

Og innimellom øktene har jeg tenkt å lese denne:

IMG_0471

For nå begynner jeg plutselig å få det travelt, og er i ferd med å stifte bekjentskap med tidsklemma for første gang siden jeg fikk barn. Kjenner at jeg faktisk er svært klar for å klemme tiden mellom jobbing og familie nå.

To be continued

 

Innvandrerkvinne søker jobb!

Det er veldig trygt og behagelig i skrivehula mi. Den ser sånn ut:

Skrivehula

Koselig, ikke sant? Hvem har vel egentlig lyst til å gjøre noe annet enn å sette seg rett ned på stolen å bare skrive? Her kan jeg se drømmende ut av vinduet og drikke en kopp kaffe mens jeg følger med på de første spirene på trærne eller sjekker hva hva naboen foretar seg i hagen sin. Her har har jeg levd i en boble hvor bare bokmanus, bloggen og jeg eksisterer, langt fra hverdagens tidsklemmer og forpliktelser.

Det er en veldig behagelig boble. Men – i dag var jeg nødt til å stikke hull på den.

I dag var nemlig dagen hvor jeg skulle inn til Brussel for å holde foredrag om integrering ved Trøndelags Europakontor, noe jeg fortvilet skrev en liten klagesang om her for et par uker siden. I mellomtiden har jeg klart å pådra meg en muskelstrekk i benet. Nei da, jeg har ikke vært ute på galeien og sprunget Paris-maraton eller klatret til topps på selveste Mount Blanc. Overhodet ikke. I forrige uke hjalp jeg datterens engelsklærer med å dytte bil med flatt batteri igang, og det skulle dessverre vise seg at jeg ikke var Superwoman likvel, selv om jeg kanskje har gått rundt og innbilt meg det i en periode.

Superwoman

Vel, c’est la vie. Ingenting er uansett så ille at det ikke er godt for noe. Smerten i benet bidro i dag til at jeg ikke var spesielt nervøs da jeg tok toget inn til hovedstaden for å snakke om yndlingstemaet mitt, jeg hadde nemlig mer enn nok med å halte bortover perrongen og finne et ledig dobbelsete slik at jeg kunne strekke ut den stakkars foten. Til alt hell har det dessuten vært en strålende dag, bare sjekk utsikten fra togvinduet:

Togtur

Det gjør godt etter månedsvis med mørkegrå, regntung himmel.

På vei innover fikk jeg oppmuntrende meldinger fra fjern og nær, og vips så var jeg fremme ved  bestemmelsesstedet. Og slik så jeg blant annet ut da jeg snakket og snakket og snakket i nesten en hel time:

Hege foredrag

Da jeg var ferdig kunne jeg ha snakket i flere timer til. Det var en veldig hyggelig gjeng med tilhørere – som i tillegg til alt annet positivt denne dagen kommer fra mine opprinnelige trakter – det er utrolig hvor godt det gjør for sjela å høre trønderdialekta her i utlendigheten. Dessuten hadde de med seg denne:

Påskegodt

Og jeg da, som elsker marsipan og kaffe, kosa meg skikkelig på togturen hjem:

kaffe2

Så nå er det gjort! Jeg har kommet meg ut av bobla på skriverommet, og det gjorde forbausende godt. En ting er å skrive om et tema man brenner for i år etter år, men noe annet er det å få lov til å snakke om det. Dette vil jeg gjerne gjøre mer. Hvordan, når, hvor, osv, det vet jeg ikke ennå. Jeg vet bare at siste ord ikke er sagt.

 

Hjelp!

Nei da. Jeg har ikke krympet barna. Skjønt, det hadde vært en fordel å kunne putte dem i lomma når jeg reiser til Norge, ettersom flybillettene er ganske dyre. Men nei, barna har ikke krympet. De er akkurat så store eller små som de skal være. Det er ikke derfor jeg roper hjelp med tynn, skjelvende stemme. Akkurat nå synes jeg nemlig veldig synd på meg selv helt uten grunn, og trenger en bitteliten realitetsorientering. I klare øyeblikk er jeg jo i stand til å se at jeg har mye å være takknemlig for. Alle jeg bryr meg om er friske, jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet, varme klær, trygghet og frihet til å si stort sett det jeg vil – bare jeg ikke roper «leve republikken» når kongen og dronningen er i byen. Det er ikke der skoen trykker.

Nei. Skoen trykker i den bekvemme tilværelsen ved tastaturet, hvor romanen har blitt skrevet om og om igjen i de fem siste årene. Her er det trygt og godt! Altfor trygt og godt. Noen i unviverset har tydeligvis bestemt seg for at dette ikke kunne vare. Og noen (meg) gikk fem på.

På den fjerde dagen i det nye året befant jeg meg på flyet fra Amsterdam til Brussel. Da trønderen som satt på setet ved siden av meg lurte på hva jeg drev på med i Belgia, var det akkurat som om han puttet på meg en tier. I den neste timen snakket jeg hull i hodet på stakkaren om favorittemaene mine: Integrering og kultursjokk. Og da flyturen (endelig, for hans del) var over, ga jeg ham adressen til bloggen min. Uten blygsel.

Etter et par dager kontaktet han meg. Kontoret han jobber på venter besøk fra Norge i mars. Dette besøket er spesielt interessert i yndlingstemaet mitt. Jah, du gjettet riktig: Integrering. Om jeg ville komme inn til Brussel mens de er der og snakke om kultursjokk og integrering i en times tid cirka? Jeg tenker meg ikke om en gang. Mars er jo langt unna, så jeg takker ja og føler meg beæret og forteller det til alle som gidder å høre på. Frykten for public speaking blir elegant ignorert og jeg tenker at nå er tiden inne.

Endelig skal jeg ut fra skrivestua og snakke om alt jeg har på hjertet. Helt inn til hovedstaden, faktisk. Åh, jeg ser for meg passende antrekk, sjekker togtider – ja, det er bare sånn jeg er, skjemmes bare litt – og planlegger sammen med en entusiastisk ektemann hvordan barnelogistikken skal ordnes akkurat den dagen. God tid i forveien lager jeg ferdig presentasjonen. Er ganske stolt over at jeg ikke trengte å børste støv av gamle power point kunnskaper så altfor lenge før jeg begynte å leke meg med modeller og bokstavskygger. Nå er både presentasjon og foredragsnotater i boks, og det gjenstår bare å øve seg.

Det er der det stopper. Jeg får det ikke til. Finner på allverdens dårlige unnskyldninger for å slippe. Utetrappa har aldri vært så ekstremt bra kostet. Det finnes ikke et eneste støvkorn i huset, og klesvasken er tatt for flere uker fremover. Det er like før jeg tilbyr meg å vaske naboens vinduer og gå tur med hunden deres. Albert Åbergs «skal bare» kan bare gå hjem og legge seg. Jeg vinner den konkurransen glatt. I morgen har jeg til og med planlagt tur til den nye IKEA-en som ble åpnet for to uker siden. Jeg som hater shopping, og hater nyåpnede butikker og helst venter til folk har gått lei før jeg gidder. Skjønt, jeg har inntrykk av at er det noe folk aldri går lei av, så er det IKEA. Men dit skal jeg altså i morgen, for å kjøpe … kaviar!? Det finnes jo ikke i butikkene her i Belgia, og nå som jeg har klart meg i hele tolv år uten, så får det virkelig være måte på – kaviar må til. NÅ.

ahh-procrastination

Tror kanskje jeg må begynne med belønningsstrategier. Foredrag først, kaviar etterpå. Foredrag først, lufte naboens hund etterpå. Foredrag først, og støvkorn etterpå. Og så videre. Jeg gleder meg jo egentlig veldig, samtidig som jeg helst skulle blitt her oppe på skrivelofte mitt i noen år til. Skrekkblandet fryd er nok den mest treffende beskrivelsen, så da er det bare å brette opp ermene og takke deg for at du gadd lese helt hit.

The Never Ending Story

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev noe om romanen her inne nå. Forrige gang tror jeg kanskje jeg ymtet frampå om at jeg var litt lei av å svare på spørsmål om hvordan det går med boka, så da er det vel kanskje ingen  som tør å spørre? Mulig det også kan ha noe å gjøre med at de hundremillioner leserne bloggen min har hver dag, ikke bryr seg nevneverdig, men, vel, jeg tenkte det var på tide med en bitteliten oppdatering likevel.

Jeg trodde jo romanen var ferdigskrevet i desember 2013. Da var jeg så lei av integrering og kultursjokk og hovedpersonen, Malin, at det var like før jeg brente hele manuskriptet. I stedet for sendte jeg det ut til forskjellige forlag. Av de fire avslagene jeg fikk, var det to standardsvar, ett forlag som ikke svarte i det hele tatt og ett som massakrerte manus og dømte det så nord og ned at jeg egentlig burde finne på noe veldig annet. Men – den gangen jeg som utbrent sykepleier dro til England for å ta en master i human resources, var det flere som dømte planen min nord og ned, og som mente jeg ikke hadde det som trengtes for å fullføre et så krevende studie i utlandet. Den som ler sist, ler best, lærte jeg da, og krysser fingrene for at jeg ikke har brukt opp min kvote hevntørstig latter.

Så i stedet for å gi opp og heller finne på noe annet, motsto jeg fristelsen til å sende forlagene dette brevet:

dear publisher

Og sendte manus videre til et femte. Etter et par måneder fikk jeg faktisk tilbud om utgivelse fra dem, men etter mye mentalt om og men og viktige innspill fra omgivelsene takket jeg faktisk nei. Da hadde det nemlig begynt å demre for meg at boka kanskje ikke var klar ennå, mye takket være en ærlig sjel som ymtet frempå om akkurat det. Hun vet hvem hun er dersom hun leser dette.

For første gang i skriveprosessen leide jeg inn kusina mi som konsulent. Hun hadde allerede lest et par ganger underveis, men da hadde jeg ikke bedt om noen grundig gjennomgang – en gjennomgang hvor hver eneste setning blir sett på med et dønn ærlig forstørrelsesglass og helheten får gjennomgå så det smerter langt inn i en wannebe-forfatters skjøre selvfølelse.

Kusina mi ser ganske harmløs ut med englekrøller og uskyldsrent blikk, og til tross for at jeg allerede hadde rukket å bli tenåring da hun ble født, ble jeg vettskremt ved tanken på at hun skulle lese gjennom manus. Jeg visste at alle darlingene mine ville bli halshugget og det slitne passet mitt utskrevet, men det måtte til. Trehundreogfemti ekstremt nyttige kommentarer i tillegg til generell tilbakemelding ble det til, og dette har jeg alltså brukt høst og tidligvinter på å jobbe meg gjennom. Flere har lest manus etter forvandlingen, og tilbakemeldingene har vært bare positive.

På en god dag tror jeg kanskje litt på dem, men når den belgiske vintergrå himmelen får litt for godt tak, vet jeg jo at hver eneste bokstav stinker og at smørja sannsynligvis må skrives om igjen mange ganger til. I korte glimt ser jeg at romanen kanskje kunne vært et nyttig bidrag i den pågående integreringsdebatten, men så leser jeg bøker skrevet av dyktige forfattere, og motet synker i takt med perfekte setninger og manglende klisjeer. Denne, fra forrige oppdatering, er altså akkurat like aktuell:

rapunzel-my-writing-is-terrible

Jaja, jeg har uansett bestemt meg for å ignorere dagsformen og sender nå manus rundt til forlag igjen.

12651003_974241995974594_1618638771581702574_n

Derfor.