Har kontantstøtte skylden for manglende yrkesdeltakelse av innvandrerkvinner?

Jeg har nettopp sett opptak av debatt med blant andre Mammadame bloggeren Karianne Gamkinn fra NRK nyhetene i gå kveld. Hun er i disse dager aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma», som jeg gleder meg til å skaffe så snart jeg har kommet gjennom litt av bokhaugen fra forrige Norgestur. Her kan du lese hva Tanum skriver om utgivelsen:

«Karianne Gamkinn, kjent fra bloggen mammadamen.com, forteller i denne boka om hverdagslivet med mann og to små barn. Som markedsfører med en jobb med høyt tempo hver dag merket Gamkinn plutselig tidsklemma på kroppen. Hun satt på jobbmøter med melkespreng i brystene og lengtet etter sønnen som hadde begynt i barnehagen. Det endte med at hun sa opp jobben og startet eget firma, slik at hun selv kan styre tiden. Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er det viktigste, er det kaffekoppen med kollegaen eller de små barnehendene rundt halsen din? Her får du ærlige og tankevekkende historier om jobbliv og hverdagsliv, generasjonsforskjeller, syke barn og sure sjefer, det å konstant ha dårlig samvittighet for noe eller noen, og å føle seg om en udugelig mor. Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det? Her får du ærlige og usminkede historier fra dagens familieliv, en mammas tanker og erfaringer og om viktigheten av å leve her og nå.»

Og dersom du er interessert i å lese om familielivets utfordringer: Løp og kjøp! Jeg har fulgt bloggen til Karianne Gamkinn lenge, og kan se for meg at hun har mange interessante tanker rundt dette.

Når det gjelder debatten på TV i går kveld, var det spesielt ett punkt jeg hengte meg opp i, og det handlet – ikke overraskende kanskje – om innvandrerkvinner og deres såkalt manglende integrering på grunn av kontantstøtten. Denne bloggposten skal ikke handle om hverken for eller motargumenter når det gjelder kontantstøtten, men den skal handle om i hvor stor grad den hemmer integreringen av innvandrerkvinner.

En av debattantene, Mari Teigen, fra institutt for samfunnsforskning, hevder nemlig at kontantstøtten reduserer innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Og ergo integrering. Men gjør den egentlig det? Jeg ønsker bevis på at kontantstøtten hemmer integrering av innvandrerkvinner. Ikke anekdotisk. Ikke uttalelser som at: «Altfor mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtten, og veldig få innvandrerkvinner er i jobb – ergo hemmer kontantstøtten integrering.» Her kan vi ende opp med en diskusjon om hva som kom først, høna eller egget. Jeg er nemlig opptatt av om innvandrerkvinnen ville fått jobb i det hele tatt, selv om ikke kontantstøtten hadde vært der.

Etter min mening legger den type argumentasjon et slør over de virkelige utfordringene med hensyn til integrering, nemlig at det ikke er en enveisprosess. Integrering av for eksempel innvandrerkvinner krever at arbeidsgivere gir disse kvinnene jobb. Og når da forskning viser at dersom du har et utenlandsklingende navn, reduseres sjansene dine til å bli innkalt til intervju med 25 prosent, får vi raskt øye på en del av problematikken. Vi kan for eksempel lese følgende på nrk.no:

«Er det vanskeligere for jobbsøkere med utenlandsk navn å komme inn i arbeidslivet enn for søkere med norske navn? Selv når kvalifikasjonene er identiske?

For å finne ut av dette har forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning sendt ut 1800 fiktive jobbsøknader til «ekte» stillingsutlysninger.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn, heter det i rapporten.»

Vi kan dessuten lese i en kronikk i Aftenposten skrevet av en gruppe innvandrerkvinner at:

«Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.»

Videre skriver de:

«SSB definerer innvandrerbefolkning som personer som enten selv har innvandret til Norge eller er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, men norske medier har skapt en helt annet definisjon og bilde av innvandrere. Antropologen Marianne Gullestad sier at ordet «innvandrer» – selv om det eksisterer en offentlig definisjon – i praksis underforstått brukes om mennesker som oppfattes som synlig forskjellige og som tilhører en form for lavklasse eller underklasse. Mørk hud, aksent, rart navn og religiøs tilknytning utenfor den norske kirke er noen sentrale tegn på det å være innvandrer.

I tillegg til denne underforståtte definisjonen har vi innvandrerkvinner fått noen andre kjennetegn via mediene, for eksempel stakkarslig, analfabet, undertrykket og dårlig integrert. Alle disse stigmatiserende mediekonstruerte bildene har vært med på å svartmale oss innvandrerkvinner og skade ryktet vårt blant folk flest. Mange som ikke selv har noen kontakt med innvandrerkvinner kan lett tro på disse stereotypiene, uten å finne sannheten gjennom egen erfaring.»

Selv har det ikke lykkes meg å få noen av de jobbene jeg har søkt på. Nå bor ikke jeg i et land som tilbyr kontantstøtte, men til tross for 500 timer med språkkurs og vel så det, samt praktisering av fransk i hjemmet ettersom det er mannen min sitt morsmål, så fikk jeg gang på gang beskjeden at jeg må beherske språket bedre. Men jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre for å bli mer flytende i språket enn det å begynne og jobbe på en arbeidsplass med bare fransktalende kollegaer. På et tidspunkt gikk jeg tom for ideer rett og slett. For meg var det en jobb som trengtes for å komme over den siste språklige kneika. Men den sjansen var det ingen som var villige til å gi meg. Og det hører med til situasjonen at jeg søkte på jobber som lå langt under min kompetanse, så jeg var ikke veldig kravstor med hensyn til jobbkriterier. Etter flere år med jobbsøk ga jeg opp, og skapte min egen arbeidsplass. Og dessverre opplever jeg ofte nok kommentarer som « ja, du får vel ikke lov til å jobbe du» på grunn av ektemannens arabiske opprinnelse. I rest my case.

Nei, for meg handler derfor ikke manglende integrering av innvandrerkvinner kun om kontantstøtte og gammeldagse kjønnsrollemønster. Jeg er overbevist om at bildet er mye større og mye mer komplekst enn som så. Eller kanskje ganske enkelt, det kommer an på øyet som ser. Det handler om at det ikke er kult å være gebrokken. Det handler om at det er litt slitsomt å omgåes noen som ikke er så flytende som en selv. Det handler om at det som er annerledes er noe man holder seg unna dersom man kan. Ens egne er en tryggere investering, rett og slett, og krever mindre innsats fra en selv.

Reklamer

Total språkforvirring

Integrering av innvandrere har alltid vært et hett tema, spesielt i valgkamptider, og jeg kan ikke si meg mer enig i at språkmestring er et nøkkelord i denne sammenheng. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg ”i integreringsprosessen er språk nøkkelen til paradis. Mestrer du ikke dette, blir du ofte ikke møtt som en likeverdig men snarere en det er litt belastende å forholde seg til” (Sråk til besvær, aug. 2009).

I mitt hjem hersker det total språkforvirring. Mannen min og jeg kommer fra hver vår verdensdel, vi er bosatt i et bittelite land med med hele tre offisielle språk å bryne seg på; hvorav ingen av disse tre er våre morsmål. Jeg snakker norsk med barna, mannen min en salig blanding av fransk og arabisk mens vi voksne stort sett kommuniserer på fransk oss i mellom, ispedd noe engelsk dersom fruen er frustrert. Barnetv sees likegjerne på engelsk som fransk, for ikke å glemme den daglige dosen med sniknorskifisering gjennom norske barnebøker eller tegnefilmer.

For meg har det hele tiden vært viktig at barna mine lærer norsk, og jeg leste alt jeg kom over av litteratur som omhandlet flerspråklige familier da førstemann meldte sin ankomst.  Heldigvis skjønte jeg ikke da hvor krevende det faktisk skulle komme til å bli og konsekvent kommunisere med barna mine på et språk ingen rundt oss forstår. Heller ikke hvor tungt og ensomt det skulle komme til å være og fortsatt insistere standhaftig selv når eldstemann overhodet ikke begynte å snakke før han ble tre, og folk rundt oss lurte på om han var litt ”treg” i utviklingen. Nå har det endelig løsnet, og han snakker ustoppelig; stort sett på fransk, men etter et lengre opphold i Norge i sommer har fransken blitt herlig norskifisert og han produserer uten hemninger morsomme sammensurium av begge språk. Nå opplever jeg det ofte praktisk å kunne diskutere ting med barna mine som ingen andre forstår, spesielt når det gjelder menignsytringer à la ”se mamma, han mannen har en diger mage!”  

Min angst har hele tiden vært at barna mine ikke skal befinne seg språkmessig på samme nivå som barn på sin egen alder. Men ettersom mannen min er i hovedsak fransktalende, får de tidlig inn det som skal etterhvert bli deres eget morsmål. Her til lands er det uansett mye lavere grunn til bekymring for språkopplæring av innvandrerbarn, enn det er i Norge. Her begynner de nemlig på skole allerede når de er 2 ½ år gamle. Det vil si, det er ikke obligatorisk skolegang som starter da, men førskole som på mange måter kan sammenliknes med en vanlig norsk barnehage. Forskjellen er at her er det et offentlig tilbud, ergo vi betaler ingenting. Det vil i praksis si at uansett om en innvandrermamma er hjemmeværende og ser på det som en unødvenig utgift å sende barna i barnehage ettersom hun likevel er hjemme, så har barna et tilbud fra de er 2 ½ år og på denne måten sikres språkopplæringen av denne gruppen.

Noe å tenke på for Norge? Istedetfor å kaste bort penger på kontantstøtten, for deretter å beklage seg over at dette benyttes i innvadrerfamilier, for ikke å glemme kostnader som gjerne følger i kjølvannet av dårlig integrering, så er det kanskje på tide å tenke litt nytt?