Istid

”Mamma! Har du fått penger av pappa i dag?!”

Runger det over skolegården og forbi alle foreldrene som står foran porten og venter, hvorpå samtlige snur seg og stirrer på meg. Meg. Lille meg som ikke er så liten egentlig, og som skiller meg ut der jeg står og blinker alarmerende utabygds med den fårete fremmedheten min. Nei. Mannen min har ikke gitt meg penger i dag heller. Jeg er fullstendig blakk.

Nå vet de det alle sammen. Og tror kanskje de faktisk vet noe om meg av den grunn. Hun som er gift med ham som opprinnelig kommer fra nord i det afrikanske kontinentet. Fra der hvor kvinnene ikke har noe de skulle ha sagt. Ikke at det er min erfaring, men det er vel sikkert bare unntaket som bekrefter at det faktisk må være sånn. Må for all del ikke være naiv. Men vent! Hun har ikke egne penger nei. Hun må vente på almisser fra hovedforsørger. Hah! Der ja. Hva var det vi sa… Ikke så overtrykt som hun skal ha det til, hun der nei.

Uansett. Nå er det altså med fullt overlegg jeg er blakk. At jeg nikker bekreftende når Junior høylydt proklamerer sin skuffelse idet det går opp for ham at nok en gang har ikke mamma penger til is. Hun står der med det samme gamle eplet og tomme lommer. Og brennende kinner med ukledelig rødme til tross, det er for en god sak.

Dette er et scenario som gjerne utspant daglig for et par år siden. I hvert fall på solrike dager. Helt til Junior faktisk skjønte at det ikke nyttet. At isbilen kunne være parkert rett foran skoleporten aldri så mye. Han fikk ikke. At den kunne stå så lagelig til at vi var nødt til å balansere forbi den lange køen av foreldre og barn som gledet seg til å slukke varmen med en deilig is. Han fikk ikke. At han kunne brøle og vræle og sparke og slå hele veien hjem til forbipasserendes undring. JEG VIL HA IS!!! Hva?! Får han ikke is. Non. Er det så farlig da?! Oui. Forbaskete begrensete ordforråd. Han fikk ikke.

Det var ikke noen muligheter for distraherende aktiviteter som kunne ta oppmerksomheten fra denne oasen av en fireårings lykke. Den stod der, rett foran oss, og vi fikk den rett i fleisen. Og heksemammaen – altså jeg – så ut til å være en av de veldig få som syntes dette var moralsk forkastelig og etisk uforsvarlig hva angår barns forebyggende helse og psykososiale utvikling.

Den korte perioden jeg skyldte på at jeg ikke hadde penger, gjorde at Junior fant på utspekulerte måter å skaffe den stakkars økonomisk uselvstendige mammaen hans midler til å handle for og utsatte bare det uunngåelige: At han skulle forstå at mamma aldri kommer til å gi etter for ispresset.

Jeg lurer på om dette er lov der jeg kommer fra? Isbilen er faktisk på skolens eiendom og må kjøre ned en kronglete bakke for å komme til. Det er ikke et sted man stiller seg med en isbil utenom akkurat når skoledagen er slutt klokken halvfire. Når barn er hentet og på vei hjem, er det ingen der. Ingenting. Skjer dette i gamlelandet?

Han står der fortsatt. Men Junior legger ikke merke til den lenger. Prøver seg bare innimellom selv om han vet svaret. Is får han på lørdager. Og mamma kjøper ALDRI is fra nettopp denne isbilen. Alle andre, men ikke den. Hun boikotter ham av prinsippfasthet. Det burde ikke vært lov å stille seg slik omtrent på skolegården. Kjøpes det én gang, blir det diskusjon hver eneste dag.

Foreløpig skjønner ikke Minstejenta hva denne lastebilen inneholder. Men må hun nok gjennom samme læring etter hvert. Og det er greit. Den tar vi på strak arm sammen, Junior og jeg.

Jeg har forresten vurdert å sende brev til skolen. Helt til jeg så både gutten og jenta sine lærere i iskøen…

Reklamer