Innvandrerkvinne gjør ting hun ikke kan

stock-photo-wow-face-wow-expression-surprised-woman-vector-pop-art-woman-wow-emotion-comic-woman-wow-403865233

Det er fort gjort at livet stagnerer og uten å merke det befinner vi oss sakte men sikkert i den samme tralten dag ut og dag inn. Når livet begynner å gjespe høylydt litt for ofte i hverdagen, er det viktig at man går seg selv etter i sømmene for å se om det kanskje ikke er på tide med nye utfordringer.

Det begynner å bli noen år siden jeg startet å skrive om integrering. Hvor mange ord det har blitt tilsammen hittil, er det vanskelig å si, men at jeg har skrevet om det meste som kan skrives om når det gjelder dette temaet, kan jeg vel trygt hevde. Roman har det også blitt. Den venter fortsatt tålmodig på utgivelse, og etter å ha befunnet seg flere runder i forlagsmølla, er det mye som tyder på at den kommer til å gi seg ut sånn helt på egen hånd om ikke så altfor lenge. Men det kommer jeg tilbake til i en annen bloggpost.

Mens jeg har holdt på med disse skriveriene mine, er det visse ting i livet mitt som har blitt lagt på vent. Ironisk nok, min egen integrering. For å forbedre min egen skriving, har jeg i løpet av disse årene stort sett lest norsk skjønnlitteratur. Jeg kunne med god samvittighet legge franske romaner på hylla, hvor vår eneste kontakt var å tørke støv av dem i ny og ne.

At det ikke er blitt skrevet veldig mange ordene på fransk, bortsett fra en kjapp statusoppdatering på facebook i ny og ne, sier seg selv. Jeg hadde jo verdens beste unnskyldning for å unngå det marerittet fransk rettskrivning faktisk er, så det så. Muntlig hadde jo språket blitt såpass flytende, at jeg ikke hadde nevneverdige problemer med å kommunisere i de fleste fora. Eller det vil si, de fora jeg selv valgte, sånn som venninnekaffe, foreldremøter og småprat i butikken.

Livet begynte å bli litt for behagelig, med andre ord. Og hvor behagelig det egentlig hadde blitt, gikk opp for meg for noen uker siden da sønnen hadde lånt iPaden min og leverte den tilbake med … mon dieu … fransk … overalt! Han hadde endret språk et sted i innstillingene jeg ikke fant tilbake til, og plutselig var det masse jeg ikke forsto i innboksen på mailen min, på facebook, på twitter, og ellers overalt. Det var ikke så veldig avslappende lenger å bare skulle surfe litt på nettbrettet, for jeg måtte tenke meg om både en og to ganger for å forstå, og det til tross for at jeg jo anså meg selv for å være sånn noenlunde flytende i fransk.

«Du har bare godt av det,» protesterte avkommet da jeg høylydt klaget over omstendighetene. «Så blir du enda bedre i fransk, ikke sant?»

Det er vitterlig fra sine egen en skal høre det.

Men han hadde rett, for det hadde gnagd i meg en stund dette at jeg kanskje ikke var så dyktig i fransk som jeg prøvde å innbille meg selv. For en stund siden hadde jeg forsøkt å forklare legen min om Norge og EU, men ordforrådet mitt kom noe så veldig til kort. Jeg leste ikke fransk på grunn av bokskriving, og nyheter skummet jeg stort sett gjennom på norsk, så jeg visste til syvende og sist mye mer om hva som foregår i Norge på nyhetsfronten, enn i Belgia. Og ettersom jeg sjelden ser på tv eller hører på annet enn musikk på radio, ble jeg ikke eksponert for det franske språket i like stor grad lenger som den gangen jeg iherdig druknet meg i fremmedspråket mitt på alle mulige slags måter.

Noe måtte altså gjøres, for det kunne se ut som jeg hadde landet i en langvarig form for en slags integrerings-fatigue. Denne integreringen blir en tydeligvis aldri ferdig med.

Det første jeg gjorde, var å stille inn radioen i bilen på den kanalen hvor de bare snakker om høyaktuelle tema på en litt mer komplisert fransk. Nå tvinger jeg meg til å høre på denne hver dag når jeg henter barna på skolen, selv om det er skikkelig kjedelig.

Dessuten har jeg begynt å lese franske romaner igjen, og her er jo Kindelen med innebygde ordbøker, helt genial. Jeg prøver å lese litt mer nyheter på fransk også, men ettersom de handler om folk jeg sjelden eller aldri har hørt om ettersom jeg stort sett følger med på det som skjer i Norge, så er jeg ikke veldig entusiastisk.

I tillegg har jeg laget meg ny, og veldig hemmelig, blogg – på fransk! Der har jeg skrevet noen bittesmå tekster allerede, men ettersom den fransk-skriftlig-selvtilliten min er uhyre bitteliten, er disse skriveriene mer top secret enn FBIs hemmelige arkiver. Dette innebærer dessuten anonym twitter konto – også på fransk! Noe som også er litt krevende, ettersom alle de jeg følger bare twitrer om saker jeg ikke vet eller kan noe om. De skriver jo også med en del forkortelser og familiær sjargong som ikke jeg lærte noe om på språkkurs den gangen jeg gikk på det. Da er det deilig med de kontoene som innimellom poster klisjefylte visdomsord, eller som legger ut bildene av kosedyrene sine.

Og sist, men ikke minst, da sjefen for dansegruppa datteren min er med i, spurte meg om jeg ville hjelpe til på neste danseoppvisning, ignorerte min aller første innskytelse, nemlig et raskt: «Nei, uff, dessverre, det passer ikke. Skulle gjerne, altså … Så synd, men det er virkelig ikke mulig.» Etterfulgt av et påtatt trist ansikt og opptrukne skuldre. Før jeg rakk å lire av meg noen som helst integrerings-hemmende fraser, tok jeg sats:

«Ja, selvfølgelig! Trodde aldri dere skulle spørre!»

Hvorfor måtte du ta sats? tenker du kanskje. Det kan da ikke være så komplisert å hjelpe til på en danseoppvisning, overdramatiseres det ikke en smule her nå …?

Jo, det kan du spørre om. Ofte tenker jeg jo det selv, at jeg overdramatiserer når jeg henger meg opp i sånt som før-integrering bare hadde vært en eneste lang selvfølge. Men, sorry, jeg må nok skuffe. Til tross for tolv år med integrering bak meg, er det fortsatt hindre i hverdagen. Dette med å hjelpe til med arrangementer er faktisk en av dem. Og jeg må innrømme at jeg ofte har vært takknemlig for at den typiske norske dugnads-ånden ikke er en sånn gjennomgripende del av kulturen her i Belgia. På barnas nåværende skole finnes det for eksempel ikke foreldreråd, og når det er skolearrangementer er det lærerne som ordner det meste. Helt i orden!

Men hvorfor er dette så big deal, tenker du kanskje fortsatt og gjesper litt ekstra av denne kjedsommelige bloggposten?

Fremmedspråket krever fortsatt en god del ekstra krefter, ser du, og altfor ofte dukker det opp ord og uttrykk jeg ennå ikke har lært. Jo, det er flotte fora for å forbedre nettopp vokabularet, det er bare det at når det skal hjelpes til og ting skal gjøres så kreves det ofte et visst tempo, og i slike situasjoner blir jeg gjerne litt ekstra selvbevisst på at språkforståelsen og evnen til å uttrykke seg fortsatt kommer til kort. Jeg har nevnt det flere ganger her inne, og kommer nok til å gjøre det igjen, Vigdis Finnbogadottirs meget gode oppsummering:

«På morsmålet mitt sier jeg det jeg vil, men på fremmedspråket mitt, sier jeg det jeg kan

Det er to helt forskjellige ting!

Derfor blir en sånn ‘hjelpe-til-på-datterens-danseoppvisning’-greie en sånn situasjon hvor hjernen må jobbe i høyeste gir, og jeg må innrømme at å tilbringe en helg med en hjerne på høygir ikke er noe jeg gjør med lette skritt.

Dette skulle være en helg med tre forskjellige danseoppvisninger over tre kvelder, og den første oppgaven min var på fredagen hvor jeg skulle guide publikum gjennom 7 forestillinger i moderne dans. Hver forestilling varte i 20 minutter og bevegde seg gjennom lokalet hvor de hvite veggene dere ser i bakgrunnen på bildet av mitt skrekkslagne jeg, forflyttet seg alt ettersom hvor danserne, deriblant datteren, danset. Veldig flott oppvisning for publikum, men en nervepirrende opplevelse for ei stakkars innvandrerdame som måtte instruere hele gjengen høylydt til høyre og venstre, frem og tilbake – på fransk …

hege-gjor-ting-hun-ikke-kan

Jeg måtte passe nøye på at jeg bøyde verbene i høflighetsform der jeg ropte ut: «Følg meg!» «Stopp!» «Snu dere!» «Kom hit!» «La de små barna sitte foran!» «Kom her, frue, så ser De bedre!» «Sett Dem på denne krakken, herre, så skal jeg ta stokken Deres!» «Til venstre!» Til høyre!» «Inntil veggen!» «Inntil veggen, sa jeg, skikkelig inntil veggen, lim dere inntil (?!) for danserne løper ved denne linjen her!» mens jeg sprang fra den ene enden og forsiktig dyttet folk bak den hvite linja som virket å være usynlig for alle andre enn den stakkars fremmedkulturelle guiden.

dans
Her er jeg i action ytterst til høyre i bildet – like greit at det er med ryggen til, for jeg er nok ikke like smilende og avslappet som den innfødte dama til venstre!
dans-2
Slik så det ut ovenfra helt i begynnelsen
dans-3
Og etter mye dansing frem og tilbake, så det ut slik på slutten

Da alle de syv forestillingene var over, forsøkte jeg så godt jeg kunne å stå oppreist på noenlunde verdig vis der jeg applauderte og gratulerte danse-ensemblet med fantastisk innsats, og varm i trøya slengte jeg på noen høylytte og kontinentale «BRAVO!»

Inni meg, klappet jeg meg selv på skulderen og gratulerte meg selv med vel gjennomført innsats. At den ikke blir så godt lagt merke til av de innfødte, har jeg blitt godt vant til etter tolv år med integrering. For hva er det vel egentlig som er så slitsomt med å guide et fransktalende publikum gjennom 7 danseforestillinger i løpet av en kveld? De vet jo ikke om de kompliserte franske radiokanalene i bilen, fransk bloggskriving og fransk twitter-konto eller at jeg tvinger meg til å lese franske romaner når jeg mest av alt har lyst til å scrolle gjennom fb-strømmen min for å finne ut hva som rører seg i gamlelandet.

Jihad: The Bafta-nominated film by Deeyah Khan

Nå har jeg omsider fått sett Deeyah Khans Bafta-nominerte dokumentar, det er sterke saker som gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg kan ikke annet å innstendig anbefale den videre.

Her kan du lese et lite utdrag av notatene mine:

«They crave acceptance, and they don’t feel they belong in their family or in society.»

«Tell your children that you love them and tell them that you’re proud of them.»

«Radicalisation is about pain.»

«Crisis of identity.»

«Emotional poverty.»

«There is hope, we must not give up.»

«We must create a society where all belong

Og ettersom Deeyah Khan & Co. er så generøs og lar oss se den gratis, er det minste vi kan gjøre å like Fuuse sin FB side og følge dem på twitter.

Inviter en innvandrer på lunsj!

Jeg er litt småsyk i dag. Sånn litt behagelig syk, der du er såpass urven i kroppen at du holde sengen med en varm kopp te, men ikke så ille at du hverken kan lese  bok eller surfe på PC-en – eller nyte tekoppen i fred og ro.

Derfor har jeg omsider gjennomført et etterlenget TED-talk binge-watching-maraton, og jeg har fått en såpass fin dose at akkurat nå er verden faktisk et ganske greit sted å være.

Enda bedre kan det kanskje bli dersom vi følger Elizabeth Lessers oppfordring om å invitere mennesker på den andre siden, altså mennesker vi er fundamentalt uenige med, eller kanskje dypt skeptiske til, på lunsj:

«There’s an angry divisive tension in the air that threatens to make modern politics impossible. Elizabeth Lesser explores the two sides of human nature within us (call them «the mystic» and «the warrior”) that can be harnessed to elevate the way we treat each other. She shares a simple way to begin real dialogue — by going to lunch with someone who doesn’t agree with you, and asking them three questions to find out what’s really in their hearts.»

Står det i introduksjonen. Og etter å ha sett ferdig klippet som varer i knappe 11 minutter, må jeg innrømme at den litt naive og romantiske fredsaktivisten i meg straks begynner å drømme om mennesker som lunsjer med fienden over hele jordkloden. Dessuten kommer det vel ikke som noen overraskelse på noen av dere som har fulgt denne bloggen en stund, at jeg til syvende og sist vil forsøke å vinkle dette over på min nemesis her i livet, nemlig integrering. Tenk hvis innfødte inviterte innvandrere på lunsj og innvandrere inviterte de innfødte?

Det skal ofte ikke så veldig mye mer til. Man trenger ikke nødvendigvis å bli bestevenner av den grunn. Men det går an å ha i bakhodet at Norge, ifølge The Independent, er et av de vanskeligste landene i verden å skaffe seg venner, og at vennskap er en av de viktigste faktorene for at integrering skal lykkes. Nok food for thought til en vellykket lunsj, der, eller hva?

Bon appétit!

Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Den avslappede nasjonen: Et empatisk eksperiment

20499796

Det var nok en del godtfolk over det ganske land som satte kaffen i halsen i morges, da de klikket inn på Sanna Sarromaas  debattinnlegg på vg.no «Den avlappede nasjonen» og leste følgende:

«Nordmennenes forhold til arbeid er halvhjertet, eller til og med slapt. I Finland omtales nordmenn som Nord-Europas italienere eller ­spanjoler.» 

Jeg hører for meg det unisone gispet da den finske feministen og forfatteren siterer en finsk sykepleier med arbeidserfaring i Norge:

«Jeg vet ikke om nordmenn er late eller tankeløse eller hva det er, men på jobben gjør de bare akkurat det som trengs i deres jobb … og hvis man kan skulke litt unna også, så går det greit».

Det er ikke første gang Sanna Sarromaa spisser penna og lar sine skråblikk gå utover det norske folk. Nok er tydeligvis nok:

Det er ikke morsomt å bli skåret over én og samme kam, men når det gjelder generaliseringer og bruk av enkelthendelser som representativt for hele befolkningen, så er vel egentlig nordmenn et temmelig privilegert folkeferd. Min erfaring etter mange år som som innvandrer her i Belgia, er at opprinnelsen min bare blir møtt med entusiasme og lovord fra mennesker jeg møter på min vei. Folk flest har bare gode ting å si om Norge og nordmenn, og i løpet av den tiden jeg har bodd her, har jeg bare opplevd en gang at gamlelandet har blitt uthengt på urettferdig vis. Jeg har skrevet om opplevelsen i bloggposten «Norske foreldre er kalde«, som handlet om den gangen ektemannen og jeg var på et foredrag om barn og skjermbruk.

Jeg hadde sett frem til å høre foredraget til den anerkjente psykologen, som blir ansett for å være en av regionens fremste eksperter på barn og psykisk helse. Da han plutselig spurte om det satt noen nordmenn i salen, skvatt jeg i stolen, for jeg hadde til gode at nasjonaliteten min ble etterspurt i slike sammenhenger. Jeg husker at jeg forberedte meg til den sedvanlige lovsangen om hjemlandet mitt, og var fullstendig uforberedt på det skeptiske uttrykket som bredde seg utover ansiktet hans da det ble bekreftet at joda, det sitter ei nordkvinne i salen.

«Da må jeg vel kanskje tone ned litt det jeg skal til å si nå,» sa han med et sukk, hvorpå det fårete innvandrersmilet bredde seg utover ansiktet mitt, det som alltid kommer når jeg på grunn av språklige eller kulturelle begrensninger ikke helt får med meg sammenhengen.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?»

Ja, jeg vet. Norge har vel aldri vunnet noe PISA. Ikke vært i nærheten engang. Men hva skal man si når man sitter i en sal full av mennesker som sikkert tar dette som god fisk, og som humrer mens de kaster diskret blikk bakover mot den blodrøde tomaten med uekte blondt hår? Det er nemlig i slike stunder fremmedspråket mitt kommer så smertelig til kort.

«De går ikke ut, ikke sant,» fortsatte han, «det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer. Ikke nok med det, foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Nei. Jeg sa fortsatt ingenting. For hva skulle jeg sagt? At han, eksperten som alle hadde tillit til, tok feil? At det får da være måte på å befinne seg ut på så ekstremt ville veier? Ikke bare hadde det vært umulig å si noe av det jeg skulle ha sagt, ettersom det franske vokabularet aldri ville strukket til, men et harmdirrende «dumme monsieur!!» ville dessuten ikke stilt meg i noe godt lys, men snarere sidestilt meg med en femåring i trassalderen.

Fremmedspråk er nemlig skikkelig lunefullt når det kommer sterke følelser inn i bildet, og i situasjoner hvor det er ekstra viktig at en holder tunga rett i munnen, skal det godt gjøres å uttrykke seg noenlunde elegant. Saken var dessuten også den at jeg begynte å tvile på meg selv og min egen beregnelighet der jeg satt og håpet at  et sort hull skulle åpne seg i bakken slik jeg kunne hoppe i det og bli borte på mirakuløst vis. Kanskje han faktisk hadde rett? Tenkte jeg. Han var jo tross alt fagperson …

Da jeg hadde roet meg såpass ned at jeg kunne tenke tilbake på hendelsen med et noenlunde objektivt blikk, gikk det opp for meg at det jeg opplevde på dette foredraget, opplever enkelte innvandrergrupper faktisk regelmessig. Dette var min første gang, etter hele elleve år i fremmedlandet mitt, og jeg kjente at jeg var ekstremt takknemlig for at det ikke var hverdagskost i innvandrertilværelsen min, for da hadde nok integreringsviljen lidd kraftig.

Det er slett ikke hverdagskost for oss i den nordlige kanten av verden å bli utsatt for negative halvsannheter, så kanskje burde vi lese Sarromaas innlegg som et empatisk eksperiment og faktisk takke henne for den muligheten hun gir oss til å forestille oss hvordan det er å være innvandrere, som, i tillegg til språklæring, kulturlæring og etc etc, må tåle å bli plassert i bås med den ene døgenikten etter den andre.

Lykke til!