Snakk med meg!

Da jeg ankom Belgia for snart 15 år siden, snakket jeg svært lite fransk. Og forsto desto mindre. Fransk C-språk på gymnaset var ikke mye til hjelp ettersom vokabularet mitt begrenset seg til ‘ja’, ‘nei’ og ‘kanskje’, samt verbbøyningene av ‘å ha’ og ‘å være’. Det ble det bare noen særdeles vage samtaler utav.

Men optimist som jeg var, begynte jeg på språkkurs ved siden av jobben (hvor jeg heldigvis kunne bruke engelsk som arbeidsspråk). Arbedidsgiveren min sponset dessuten franskkurs via telefon i arbeidstiden, en halvtime per uke, så jeg var veldig privilegert.

Alt lå til rette for at jeg skulle lære dette vakre språket jeg gjerne ville snakke flytende så fort som mulig. Det nye språket fant stadig vekk veien til Brocas og Wernickes områder i den foreløpig lærevillige hjernen min, til den formelig flommet over av fremmede ord og uttrykk som bare ventet på å bli brukt.

Men. Det var et stort men, som jeg overhodet ikke var forberedt på. Språket måtte praktiseres. Selvfølgelig var jeg forberedt på at jeg måtte snakke det, for at det skulle synke inn i kropp og sjel sånn skikkelig. Men jeg var ikke forberedt på hvor få mennesker jeg kunne praktisere det med. De som gikk i klassen min på språkkurset var jo selvsagt snakkesalige nok, men til syvende og sist var vi alle like håpløse i fremmedspråket vårt, i større eller mindre grad. Det vi hadde til felles, var at hjernen vår boblet over av alle de vakre glosene vi så gjerne ville sette sammen til forståelige setninger. Det ble det mange goddag mann økseskaft-samtaler av, som forhåpentligvis var underholdende, og ikke bare frustrerede, for de tålmodige språklærerne våre.

Utenfor den ufarlige språkkursbobla, var det ikke mange å snakke med, annet enn ‘ja takk’ og ‘ha en fin dag’ i diverse fora i det offentlige rom. Det var ikke lett å avansere fra gymnasvokabularet, for å si det sånn. Dessuten gikk disse menneskene over til engelsk straks de forsto at jeg var utlending. Det er hverken gøy eller spesielt effektivt å snakke med en gebrokken sjel, det krever tid og tålmodighet – som jo er mangelvarer i dette travle samfunnet vårt.

Jeg endte ofte med å snakke med meg selv. Jeg førte hverdagslige samtaler mellom to personer om de forskjellige temanene vi hadde på agendaen på språkkurset. I trygg avstand fra normale mennesker, selvfølgelig, vi innvandrere har dårlig nok rykte som det er. Det var den eneste måten å få ut alle disse ordene som lå på vent i en noenlunde konstruktiv rekkefølge, før det flommet fullstendig over.

Løsningen, for mitt vedkommende, kom den dagen vi flyttet til en by hvor ingen snakker engelsk. Da ble det ‘learning the hard way’, og da begynte vi å snakke fransk på heltid i heimen. At det gikk utover den ekteskapelige maktbalansen, sier seg selv, men språklæringen skjøt heldigvis fart etter det. Den dagen jeg fikk min første venninne på fransk, var en merkedag, for det var fra og med da jeg omsider fikk muligheten til å bli så flytende i fremmedspråket mitt som overhodet mulig.

Språklæringsfasen er en ensom fase. Men det er ikke nødvendigvis  underverker som må til for at den skal være litt hyggeligere, og at man lærer språket litt fortere. Voksenopplæringen på Vestre Toten, Kompetanse Norge og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har skjønt akkurat dette. De har funnet på noe som er både genialt og enkelt på én gang. Et jakkemerke hvor det står: «Snakk med meg – jeg lærer norsk» blir i disse dager testet ut på språkelever ved voksenopplæringen på Vestre Toten:

snakk med meg

nrk.no kan du lese om 53-åringen Hesham Almassri fra Syria, som for tiden har språk- og arbeidstrening hos Kiwi Reinsvoll. Han sier blant annet følgende:

«– Når jeg går med jakkemerket ser kundene at jeg holder på å lære norsk. Da snakker de saktere så jeg forstår.»

Han kan fortelle at kundene snakker mer med ham nå enn før. Nrk.no skriver videre:

«Erfaringer fra språkundervisning viser at det ofte er vanskelig å øve på språket i naturlige settinger.»

Nemlig.

Når nrk.no spør voksenopplæringssjef, Per Olav Strande, om de merker progresjon, sier han:

«– Ja, det gjør vi. De får både teoretisk bakgrunn på skolen og språktrening ute i det daglige. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger. Både fra dem som bruker jakkemerket og andre.»

Litt etter litt forstår jeg mer, sier Almassri. Og det er sånn vi lærer språket, litt etter litt. Ikke over natta. De fleste av oss er ikke språkgenier, dessverre. Som det franske ordtaket sier: Litt eller litt, bygger fuglen redet sitt. Jeg husker den gangen jeg lærte dette ordtaket, for da lærte jeg samtidig hva ‘rede’ er på fransk.

petit a petit

Reklamer

Norskfødte med innvandrerforeldre i større grad i arbeid eller utdanning enn innvandrere

immigration
http://www.picserver.org

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser følgende:

«Norskfødte i aldersgruppen 16–34 år med innvandrerforeldre, ligger mye nærmere resten av befolkningen i andelen i arbeid eller utdanning enn innvandrere i samme alder.»

Sjekk hvor nærme norskfødte av innvandrerforeldre ligger med hensyn til resten av befolkningen:

I aldersgruppen 16–34 år, er forskjellen mellom andelen norskfødte med innvandrerforeldre i arbeid eller utdanning og tilsvarende andel i resten av befolkningen, 4 prosentpoeng.»

Imponerende, ikke sant? Dette skulle vi virkelig ikke trodd etter å ha fulgt med i diverse medier de siste årene.

Tallene for innvandrere, derimot, er ikke like oppløftende:

«Forskjellen blant de som selv har innvandret og resten av befolkningen, er derimot mye større, 26 prosentpoeng.»

Men kommer dette som en stor overraskelse på noen, egentlig? Jeg, som har befunnet meg i integreringens klamme grep i noe som føles som et halvt århundre, men faktisk ikke er mer enn 14 år, er ikke overrasket i det hele tatt. Jeg husker godt at jeg lenge trodde at jeg var eksepsjonelt treg. Innimellom hadde jeg sterke mistanker om at jeg måtte være særdeles lite begavet intellektuelt sett, sammenliknet med folk flest. For meg tok denne hersens språklæringen altfor lang tid, og jeg fikk lenge allergisk utslett av vesentlige deler av den belgiske kulturen. Som for eksempel det franske språk. Å ikke ha albuene på bordet mens jeg spiser. (Noe jeg etter alle disse årene, ennå ikke har klart å venne meg av med, så jeg prøver å unngå å spise med etniske belgiere). For ikke å glemme måten de sier «hei» på. Sistnevnte kan høres enkelt ut for utenforstående, men forestill deg å måtte foreta én trillion subtile vurderinger  i løpet av altfor få sekunder. Ja, jeg vet, jeg har skrevet om dette på bloggen allerede cirka én trillion ganger, men det er det noe som har gitt meg hodepine, elveblest og intens hjemlengsel, så er det nettopp hilsningsritualet. Dessuten tok overraskende lang tid før jeg virkelig begynte å følge meg hjemme her til lands.

Når det er sagt, er det viktig å legge til at jeg tross alt har vært en heldig innvandrer. Jeg har fått lære fremmedspråket, bli kjent med kulturen og funnet min lille plass, uten å måtte tåle dømmende, sterotypiske og urettferdige karakteristikker av landet og kulturen jeg kommer fra. Folk er svært imøtekommende når de får høre at jeg er fra Norge, bortsett fra den ene gangen jeg skrev om her. Det har heldigvis skjedd hverken før eller siden. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å måtte jevnlig forsvare seg mot tilsvarende opplevelser, og har en enorm beundring for mennesker som må tåle slikt dette i tillegg.

Ikke bare ble jeg lite overrasket over resultatene ovenfor, jeg har også lenge hatt en mistanke om at jo yngre man er når man immigerer, jo bedre. Denne studien bekrefter dette:

«På den andre siden er de som har innvandret før skolepliktig alder nesten på nivå med norskfødte med innvandrerforeldre, viser tall fra rapporten «Unge med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning 2016».»

Innenfor den gruppen av barn av innvandrerforeldre som gjør det så bra, er det samme tendens: Jo yngre, jo bedre.

«Vi ser noen nyanser når vi deler opp i mindre aldersgrupper. Blant annet er det litt lavere andel i arbeid eller utdanning blant norskfødte over 24 år, enn i de yngre aldersgruppene. I aldersgruppen 25–29 år er avstanden til resten av befolkningen 6,9 prosentpoeng, og i alderen 30–34 år 8,7 prosentpoeng. Dette er aldersgrupper der sysselsetting er den dominerende aktiviteten. I den eldste gruppen er det kvinnene som har størst avstand til majoriteten, med 9,8 prosentpoeng.»

Én av de viktigste forklaringene på dette, og som SSB også påpeker, er at blant de yngre som gjør det bedre befinner det seg i hovedsak studenter. Avstanden til resten av befolkningen mht prosentpoeng stiger jo eldre man blir innenfor denne gruppen, og spesielt kvinner. Så hva ha skjedd her? Vil de ikke jobbe? Blir kvinnene i kommende innvandrergenerasjoner lenket til kjøkkenbenken til tross for mange års skolegang? Eller er det kanskje mer nyansert enn som så? Jeg leste nylig en nedslående kronikk på NRK Ytring vedrørende akkurat dette, med tittelen Hjerneflukten fra Norge. Den var skrevet av Huda Ghalegolabi, som, til tross for to mastergrader, tre år som juniorekspert i FN og åtti jobbsøknader, ikke fikk jobb i Norge. Hun fikk først napp da hun søkte på en stilling i London, og der ble hun tatt imot med stormende jubel. Hun skriver blant annet:

«Det finnes nok av studier, forskningsrapporter, stortingsmeldinger og enkeltsaker som dokumenterer diskriminering basert på religion og etnisitet i Norge, spesielt i arbeidsmarkedet. Noen av disse rapportene ser også på kjønnsperspektivet, der kvinner med ikke vestlig bakgrunn er spesielt utsatt. Skjeie-utvalget (likestillingsutvalget) bekreftet også mye av det i sin rapport fra 2012. I tillegg er det en lang rekke nyhetssaker som har avdekket at denne type diskriminering skjer.»

Disse kvalifikasjonene hadde ikke Norge bruk for:

«Ved fylte 27 år hadde jeg studert i tre land og fått to mastergrader, en i jus og en i internasjonale forhold. Jeg snakket fire språk, jobbet som frivillig, gjennomført minst ti kompetansegivende kurs, samt var praktikant ved både en av en Norges ambassader og FNs hovedsete i Norge. Strategien hjalp meg ikke stort. Til tross for kvalifikasjonene og selv om jeg i midten av tjueårene tok et bevisst valg om å ikke bruke hijab, fikk jeg ikke jobb.»

Og verst av alt:

«Jeg opplevde også å få komme til intervju, men da med etnisk norsk navn på CVen.»

Overskriften på rapporten fra Statistisk sentralbyrå «Norsfødte med innvandrerforeldre i større grad i arbeid og utdanning enn innvandrere», burde kanskje heller vært: «Norskfødte med innvandrerforeldre opplever å komme til jobbintervju kun når de norskifiserer navnet sitt.»

Anbefalt lesning: «Tante Ulrikkes vei»

Lurer du på hva du skal lese i jula? Eller er du på utkikk etter passende bøker å gi bort i julegave til sånne som leser alt? Da kan jeg på det sterkeste anbefale denne:

BOK tante Ulrikkes vei
Må igjen takke Hedda Vormeland for denne generøse gaven jeg dessverre leste ut altfor fort!

Jeg anbefalte den bittelitt i en tidligere bloggpost, men jeg synes også at boka er såpass bra at den fortjener en egen – for en ære!

«Tante Ulrikkes vei» er utgitt på Gyldendal forlag, og på hjemmesiden står det følgende om forfatteren:

«Zeshan Shakar (f. 1982 i Oslo) er oppvokst på Stovner. Han er utdannet statsviter, og har også studert økonomi på BI. Shakar har arbeidet i ulike departementer, direktorat og nå på Oslo rådhus. Han debuterer høsten 2017 med romanen Tante Ulrikkes vei

Jeg har forresten alltid drømt om å kunne analysere bøker ned til den minste detalj, for deretter å skrive noe vettugt om dem etterpå. Det er alltid litt usikkert for meg hvorfor jeg liker ei bok, eller hvorfor jeg ikke liker. Når jeg en sjelden gang etter femti sider (aldri før) gir opp, er det fordi jeg er i ferd med å kjede meg ihjel. Men nøyaktig hva som ikke fenger, er ikke noe jeg kan si så mye om annet enn at den kjedet meg. Derfor har jeg alltid beundret anmeldere som klarer å sette mange ord på alle disse tingene.

Det er er kanskje en rar ting å si, når jeg selv skrevet en hel roman, og gitt den ut attpåtil. Vel, jeg skal ikke legge skjul på at jeg helt sikkert er rar (og måtte bli godt voksen før jeg innfant meg med det – nå synes jeg det faktisk er ganske strålende), men mens jeg skrev, hadde jeg dyktige folk til å hjelpe meg og som pekte ut alle darlingene som måtte drepes. For ikke å glemme alle gangene jeg fortalte i stedet for å vise! Jeg lærte jo masse av dette, og har nok sikkert blitt en noe mer kritisk leser enn jeg var før. I dag leser jeg grundigere, og verdsetter perfekte setninger og orginale beskrivelser i større grad. Men jeg klarer fortsatt ikke helt å sette ord på det. Så jeg overlater ordet til de som kan.

Arne Hugo Stølan ga «Tante Ulrikkes vei» fem stjerner i VG, og skriver blant annet følgende:

«Man merker raskt at forfatteren skriver både med hodet og hjertet når han gir liv til sine høyst ulike hovedpersoner. Han har gitt hver av dem et språk og en tone som gjør at leserens empati for dem utvikler seg i takt med forståelsen for hvem de er og hvilke liv de lever.»

Og:

«Boken virker sterkt både som oppvekstroman og politisk roman. Det historiske bakteppet inndrar bl.a. 11. september og karikaturtegningene i Jyllandsposten; hvordan dette oppleves i innvandrermiljøet guttene vokser opp i, og hvordan rikspolitikere slår politisk mynt på «negative nyheter» om forhold de ikke kjenner.»

Du kan lese resten av anmeldelsen her. Og så håper jeg du får lyst til å ta turen til nærmeste bokhandel, for hvis mange nok leser den, tror jeg verden kommer til å bli et bittelitt bedre sted ❤

Å fargelegge utenfor streken

«Som innvandrer er det fort gjort å bryte regler som vi ikke har noe forshold til fordi vi ikke har vokst opp i landet. Og barna være lider dessverre ofte under denne kulturelle inkompetansen.»
Dette er utdrag fra kronikken jeg hadde på trykk i Adresseavisen 18. november «Å fargelegge utenfor streken», dagen før jeg reiste på den omfattende foredragsturnéen i Trøndelag hvor det gikk såpass i ett at jeg har fullstendig glemt å poste lenken på bloggen. Du kan lese videre her. 
Ønsker jeg deg en skikkelig fin førjulskveld!
marche-de-noel-mons
Bilde fra førjul på Grand Place i byen min – fint, ikke sant?

Omfattende referat fra foredragsturné i Trøndelag – gratulerer til deg hvis du leser hele!

Mye har skjedd disse månedene, så mye at bloggen igjen har fått lide. Den har i grunnen fått lide altfor mye altfor lenge, vi snakker egentlig år. Jeg håper det vil endre seg nå, for jeg savner å skrive her inne – så da sier vi at det blir nyttårsforsettet for 2018!

En av grunnene til at jeg har vært hardt angrepet av tidsklemma i den siste tiden, er at jeg har forberedt meg på foredragsturné i hjembyen og omegn. Den gikk av stabelen i uke 47, men i begynnelsen av uke 45 ble sønnen syk. Ikke noe alvorlig, men han måtte være hjemme fra skolen et par dager. Og mot slutten av samme uka var det min tur. Jeg ble sånn type syk som passet dårligst av alt mens jeg øvde meg på foredrag: Mistet stemmen på grunn av omfattende hosting, og doktorens ordre ble tre dager med snakkeforbud mens jeg egentlig burde øvd intensivt i og med at jeg skulle holde fem foredrag på fire dager.

Noen i universet ville tydeligvis ikke at jeg skulle forberede meg så mye som jeg gjerne skulle gjort før den intensive foredragsturnéen i gamlelandet, Overtroisk som jeg er, så burde jeg egentlig tolket dette som et omen. At det ikke er foredrag jeg burde fordrive tiden med. Men, jeg har tydeligvis blitt voksen underveis, og valgte heller å tolke pausen som at jeg faktisk trengte hvile. Det var overraskende deilig å kommunisere med omgivelsene kun med penn og papir i de tre dagene taleforbudet varte. Anbefales!

Da jeg omsider var ferdig med snakkeforbudet, var det datteren sin tur. Og nå snakker vi uke 46, uka før den store uka! Igjen ble det liten tid til forberedelser, men i bunn og grunn var jeg godt forberedt og sier som utenriksministeren: Jeg er jo tross alt steinbukk.

Så kom omsider uke 47. Jeg landet på Værnes med en følelse av skrekkblandet fryd og skjøre stemmebånd, og ble som vanlig godt mottatt av pappa med frue. Uke 47 hadde definitivt ikke vært den samme uten deres gjestfrihet og hjelpsomhet med foredragslogistikk.

Første foredrag tok plass mandagkveld 20. november i Bojersalen på Åsly skole i Rissa. Altså på andre siden av fjorden. Fergeleiet på Flakk hadde ikke endret seg nevneverdig siden jeg var der sist en gang på begynnelsen av nitti-tallet, men skuffende var det at  lengselsfulle blikk mot sveler med brunost måtte bli med de lengselsfulle blikkene. Foredragsnerver tillot ikke slik ekstragavanse denne mandagskvelden.

På Fosen ble jeg hentet av Kari Klepp, en gammel bekjent som for noen år siden fant kjærligheten på bygda og emigrerte fra fastlandet. Hun hadde ikke flyttet like langt som meg, men vi fant ut at vi likevel har en del til felles når det kommer til integrering. Du trenger ikke reise til et annet land for at kulturen skal endre seg, nemlig. Av og til holder det å skifte bydel. Og så kom jeg frem til den flotte salen (godt de giga-store sommerfuglene jeg hadde i magen sånn like før ikke vises på bildet!):

Foredragsbilde Rissa nov. 2017
Fotograf: Kari Klepp

Takket være publikum, arrangører og spesielt Maie Sætherskar som har vært min engasjerte og energiske kontaktperson hele veien, ble det en skikkelig bra kveld. Kommer aldri til å glemme den syriske tenåringsjenta som strålte mot meg etter foredraget, og snakket nydelig norsk etter å ha vært i landet i knappe to år (!). Her må jeg bare sette inn et ❤ for DET er intet annet enn en solid bragd!

Etter fin diskusjon og boksigneringer, rakk jeg én av de siste fergene tilbake til fastlandet, vel vitende om at kaféen med de fristende svelene kom til å være stengt. Akkurat da hadde det vært ekstra godt, liksom for å feire vel overstått, og jeg sukket og henga meg til den ukledelige offerrollen mens jeg fant meg en plass å sitte. Men da så jeg det: Ett av bordene var dekket med både vafler og påsmurte sveler! What are the chances?! Det var selvbetjening, og ved siden av brettet med godsakene sto det en isboks du kunne legge pengene i. Det er virkelig bare i Norge ❤ du finner en sånn nydelig tillit til folk flest ❤ (blir mange hjerter her nå, men de er ikke til å stagge)

Tirsdagmorgen gikk turen til Kirkens bymisjon i Trondheim, hvor jeg skulle snakke på personalmøtet deres. Jeg synes bymisjonen gjør en så veldig viktig jobb for de svakerestilte blant oss, og tok derfor kontakt med leder og tidligere gateprest Dag Aakre i høst, for å tilby et foredrag. Men da jeg ankom den flotte bygningen øverst i Munkegata litt før ni, var døren stengt. Jeg ringte på og håpet inderlig de ikke hadde glemt meg der jeg sto og småfrøs i vinterkulda. Kvinnen som åpnet kunne ikke forstå hva jeg skulle gjøre der, og i et øyeblikks panikk var jeg sikker på at jeg var glemt. Skulle akkurat til å svelge skuffelsen da det heldigvis gikk opp for oss begge at jeg befant meg i feil bygg. Omsider kom jeg meg til riktig sted, og fikk være med på høytidelig sermoni med lystenning og vakker musikk. Da jeg endelig fikk snakke, var jeg så avslappet og zen at jeg kunne stått der hele dagen og snakket med den fine gjengen som fylte det ærverdige lokalet denne tirsdagsmorgenen.

Engel
Sjekk den fine gaven jeg fikk av Kirkens bymisjon etter endt foredrag! Slike engler lages av knust glass på bymisjonens verksted og skal være en påminnelse om at selv det som er gått i stykker, kan bli noe nytt og vakkert ❤

Nytt foredrag ventet på Vikhammer bibliotek samme kveld. Jeg gledet meg ekstra til dette, for nå skulle jeg få treffe selveste @asmleinum! Vi har «kjent» hverandre i flere år på twitter, og det var Anne som fikset slik at det ble foredrag på Malvik. Når man bare har kommunisert på 140 tegn (ja, det var før, i gamle dager – allerede!), så tror jeg de fleste av oss gjør oss opp en mening om hvordan tweepsa er/snakker/oppfører seg i virkeligheten. For meg var Anne selvfølgelig kav trønder, hun bor jo på Malvik, ikke sant? Første gangen vi snakket sammen på telefonen, var jeg sikker på at vedkommende i andre enden av røret hadde ringt feil. Dette var ikke Anne fra twitter i hvert fall, for denne personen snakket slik som kona til fetteren min, og hun kommer fra Jæren …! Men det skulle vise seg at Anne forvillet seg til Trøndelag for mange år siden, og syntes tydeligvis at vi trøndere er så trivelige at hun bestemte seg for å bli. Skjønner henne godt. og nynner ubevisst på «Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist i fra dæ» …

Oppmøtet på Vikhammer bibliotek var litt tynt, men det veide en superengasjert bibliotekar opp for (hun forvilla seg til Malvik fra Røros noen år tilbake, og mente kulturforskjellene var såpass store at hun fortsatt følte seg som en raritet – vi lo godt av den gangen hun gikk tur med katten hun passet, i bånd! Sånt er det jo bare innvandrere som finner på). Hun mente forresten bestemt at jeg burde komme på tv med budskapet mitt, så ja, jeg kunne like henne! Det ble mer dialog enn foredrag denne kvelden, da de tre andre damene som også hadde funnet veien, kom med jevnlige innspill og synspunkter underveis. De ville så gjerne engasjere seg for nykommere fra fremmede land, men var usikker på hvordan. Det har jeg forresten tenkt å komme tilbake til i annen bloggpost, så følg med. Jeg lover at det ikke skal gå et halvt år til neste gang!

Én ting jeg har angret på i ettertid, er at jeg ikke tok selfie sammen med Anne. Eller filmet henne. Hun har en sprudlende personlighet, og er vakker både inni og utenpå, så fatter ikke at jeg tenkte på å forevige treffet mens jeg var der. Hun derimot, tok bilder og intervjuet meg til radioen hun jobber i. Resultatet kan du lese/høre her om du er interessert. Men scroll gjerne forbi.

Voilà! Der var jeg ferdig med tre foredrag på tjuefire timer, men det er to til om du fortsatt henger med. Hvis ikke, kan du alltids komme tilbake siden.

Jeg må ikke glemme å nevne at jeg mellom slagene ble tatt godt vare på av pappa og fruen, som kjørte meg hit og dit, og disket opp med næringsrik mat. Lillebror stilte også opp. Og niesa mi, Thea, som plutselig har blitt voksen – hvor ble tida av (!!) – kom dessuten hele veien fra eksamenslesning på Levanger for å treffe den gamle tanta si. Hyggelig!

Dagen etter var det bare ett foredrag på agendaen, på et av de beste stedene på denne jord, nemlig Hovedbiblioteket. Mitt kjære folkebibliotek er noe av det jeg savner aller mest i utlendigheten, og jeg har kanskje ikke vært på alle bibliotekene i hele verden, men jeg tør påstå at det befinner seg i øverste sjiktet hva bygninger som ivaretar bøker angår. Så jeg pynta meg med den fineste kjolen jeg har, sjekk da:

Foredrag hovedbib
Finkjolen i Magistratsalen på Trondheim folkebibliotek (Fotograf: Berit Nilsen)

Jeg fikk omsider truffet den hyggelige arrangementskoordinatoren Johanna Haug, som innvandret fra Tyskland for mange år siden, og kjente seg godt igjen i mine erfaringer med integrering. Dette var forresten en skikkelig morsom kveld! Masse kjentfolk i salen, til og med fra riktig gamledager på Katta – så det føltes nesten litt som et russetreff. Veldig koselig! Litt familietreff ble det jo også med pappa og frua, lillebror, kjæresten hans, niese, søskenbarn med frue pluss barn, onkel og tante – de tre førstnevnte har hørt meg før, og håper vel dette er siste gangen. Da kan de bare tro om igjen.

Ekstra hyggelig var det å hilse på @einjen irl som jeg har «kjent» på twitter en del år nå. Og litt rørende at han ble strarstruck (følte meg litt kjendis da, gitt – men var vel helst ganske starstruck selv):

Twitter bilde

Enda et trivelig møte med ei som jeg hittil bare hadde «kjent» virtuelt, var med Hedda Vormeland. Hun har litt sånne fjerne røtter i Belgia via sin svigermor, havnet i Trondheim uten spesielle røtter (skjønner henne godt! Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist …. ja, du skjønner tegninga!), og er flytende i ett av de tre offisielle språkene her i Belgia, nemlig nederlandsk. Hun er så dreven at hun oversetter bøker til norsk fra dette språket som jeg hadde ambisjoner om å lære meg mens jeg ennå befant meg i turistfasen. Jeg skulle også lære meg arabisk. Her passer det forresten godt med en sånn flire-seg-i-hjæl emoij. Som du sikkert har forstått, så ble det ikke til noen av delene. Hedda tok også selfie av oss, så som du skjønner var det flere som ble litt starstuck over å være i samme rom som meg (flire-seg-i-hjæl emoji passer også godt inn her), så nå er det Farmen neste, altså!

Bilde med Hedda
Artig å treffe Hedda irl omsider!

Oppi all viraken tenkte også Hedda på å ta bilde av boksigneringskøen, godt noen holder hodet kaldt og gjør det som må til for å bevise at romanen min faktisk selger:

Boksigneringskø
Her ser du også litt av slekta mi! Niese Thea står ytterst til høyre med hvit jakke og snakker med venninnen sin, og fruen til fetteren min, Kristin, står i brun genser med ryggen til og venter på å få kjøpe mesterverket ❤

Hedda holder ikke bare hodet kaldt, hun er også generøs! Sjekk hva jeg fikk av henne – denne flotte boken som jeg allerede har lest og anbefaler til alle (kommer egen bloggpost om denne etterhvert):

BOK tante Ulrikkes vei
Tusen takk, Hedda ❤

Kveldens og ukas soleklart mest rørende innspill kom etter dette foredraget (altså for meg personlig, for jeg setter selvsagt stor pris på ALLE innspill og kommentarer) da en kvinne fra Bosnia rakk opp hånden og sa (med en nesten umerkelig, men helt nydelig aksent):

«Jeg har bodd i Norge i 24 år nå, og dette er første gangen jeg føler meg forstått av noen som er norsk.»

❤ ❤ ❤

(Ja, jeg elsker hjerter)

Det føltes både fint og særdeles passende å avrunde foredragene som handler om hvor tøff man må være når man driver med denne forbaskete integreringen, med akkurat denne kommentaren.

Den harde kjerne endte opp på Ni Muser etterpå med nydelig blosterbukett (som jeg glemte å ta bilde av), hvor undertegnede ble småbrisen av en Munkholm. Skulle bare mangle etter fire foredrag på tre dager. Har heldigvis hverken bilder eller videosnutter av fniseanfallene som aldri tok slutt.

Fjerde dag, torsdag, var hviledag med pyjamas, vørterøl, grovbrødskiver med godt smør og brunost, utsikt mot den fineste fjorden og MASSE deilig tv som pappa og fruen har tatt opp til meg så jeg ikke skal gå glipp av alt som er gøy selv om jeg har rotet meg bort på kontinentet. Elsker sånne dager!

Aller siste enetale var på fredag og handlet om noe litt annet enn det jeg hadde pratet om hittil. Jeg skulle holde innlegg på Litteraturhuset i Trondheim om det å gi ut roman uten et etablert forlag i ryggen på et seminar for indieforfattere. Seminaret ble arrangert av av BoldBooks, den digitale plattformen hvor boken min kom ut som eBok i mai. Siden den gang har den også blitt trykket opp, og det går opp for meg i skrivende stund at jeg kanskje ikke har nevnt et pip om dette her inne på bloggen. Tror kanskje jeg skal skrive en egen bloggpost om akkurat det. Sånn rett før jul. I tilfellet du ikke aner hva du skal gi i julegave til han onkelen som ALDRI slutter å snakke om hvor dårlig det står til med integreringen.

Vel, kvelden på Litteraturhuset ble en morsom og inspirerende kveld med innlegg fra flere andre som har gjort som meg, men av vidt forskjellige grunner og på ekstremt forskjellige måter. Du kan se mer fra de ulike indieforfatterne her. Jeg var så smart at jeg kontaktet primus motor og gründer bak BoldBooks Kristin Over-Rein og ba om å få snakke først, slik at jeg kunne lene meg tilbake og nyte de andre bidragene fra Lars Erik Sira, Daniel Milford, Anniken Bjørnes, Ståle Gerhardsen og Kristin. Smart!

Utdrag fra mitt innlegg kan du se nedenunder. Hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle poste det, men nå er jeg så trøtt, det er jo langt over leggetid for mitt vedkommende, at jeg nok har mistet et par hemninger:

Sånn! Snipp, snapp, snute så var den foredragsturnéen ute. Nå er jeg tilbake i Belgia, full av inntrykk og nye ideer til videre prosjekter. OG – i går var jeg på møte med Mellomkulturelt senter i byen min som kunne fortelle at de venter fint besøk fra hovedstaden i mars 2018, hvor temaet er dette:

bilde til fransk foredrag
Ja, jeg må sjekke ordboka for å finne ut hva dette egentlig betyr …

Så gjett, da, hvorfor de tok kontakt med meg?! Jaaaa, de vil at jeg skal holde foredraget mitt den dagen … på fransk, hjelp …! Jeg er så klar for dette, samtidig som jeg er ekstremt lite klar. Og det er jo en flott kombinasjon, eller?!

Natta til dere som har holdt ut denne latterlig lange bloggposten. Kudos!

Den tunge fasen i integreringen

Berg- og dalbane

«Hvorfor er det så vanskelig å bli tatt imot i Norge? Er det på grunn av språkbarrierene? Skyldes det våre, altså innvandrernes, vanskeligheter med å uttale enkelte ord? Har andre problemer med kulturen vår?» spør Aneta (18) i Aftenpostens Si ;D 22. september.

Anetas innlegg har ligget i bakhodet mitt og murret i lengre tid, og jeg tar meg stadig vekk i å tenke på den unge kvinnens hjertesukk. Jeg kjenner godt igjen fortvilelsen fra mine første år som innvandrer i Belgia. Nygift og gravid, tenkte jeg ikke at integreringen skulle by på særlig store problemer. Tvert imot gledet jeg meg til å bli kjent med mitt nye land og dets kultur. Og ettersom vi skulle bo i den fransktalende delen av landet, ble jeg også nødt til å lære fransk, noe som ikke stresset meg nevneverdig i begynnelsen. Jeg hadde derimot ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg i denne perioden.

«Men jeg frykter hele tiden at hver feil jeg gjør angående norsk språk, blir ansett som mangel på innsats fra min side,» skriver Aneta.

Jeg skjønner frykten. I den offentlige debatten blir det jevnlig uttrykt misnøye med innvandrerens manglende vilje til å lære språket. Språklæring som foregår 24/7 med hvite knoker og sammenbitte tenner, koker ned til et «De bare vil ikke!» når en tar seg et velfortjent fem-minutt med morsmålet sitt. Det er kanskje mer nyanser det skorter på her, enn manglende vilje til å lære språket. Å lære fremmedspråk er omfattende. Å ikke forstå eller bli forstått, krever mye energi og en så stor dose ydmykhet det er vanskelig å forestille seg før man må.

Jeg ble vant til å uttrykke meg ufullstendig i språklæringsprosessen, og det var sikkert like greit at jeg ikke var klar over at sosiolingvistisk forskning stadig vekk viser at gebrokne mennesker blir sett som mindre begavede og ubehagelige å lytte til. Dette er noe som foregår mer eller mindre ubevisst hos de fleste mennesker, til og med de mest tolerante og bereiste blant oss.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg nettopp hadde kommet tilbake til Belgia fra den årlige sommerferien i Norge. Flyet hadde landet sent på kvelden, og morgenen etter våkner jeg til ei altfor tidlig dørklokke. En av svigerinnene mine står utenfor og vil vite hvordan jeg har hatt det. Jeg inviterer henne litt motvillig inn, for jeg er ikke helt klar for å bli gebrokken ennå etter tre avslappende uker med morsmålet mitt. Mens jeg setter på kaffen spør jeg henne om det er noe annet hun har lyst på. Ja da, svarer hun, om hun kan få et stykke kake hadde det vært fint, akkurat som om det er den naturligste ting i verden å stå opp grytidlig dagen etter hjemkomst å bake kake til kaffen. Jeg svarer at, nei, det har jeg ikke, og klarer i siste liten å stagge et sammenbitt selvfølgelig fra å følge etter. Mens jeg leter febrilsk etter ord som kan forklare på en vennlig måte at der jeg kommer fra, er ikke kakebaking prioritet når man etter en lang reise har lagt seg sent kvelden før, blir hun rar i ansiktet og sender lange blikk mot kjøkkenbenken hvor det ligger et brød jeg hadde tatt ut fra fryseren kvelden før. Etter en rask kaffekopp reiser hun seg for å gå, og jeg blir sittende igjen med en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. En følelse jeg forresten måtte tåle jevnlig i denne perioden. Noen dager senere demrer det: Svigerinnen min hadde ikke bedt om kake (tarte), nei, hun hadde sikkert ikke spist frokost og lurte på om hun kunne få seg ei brødskive (tartine) … Da jeg traff henne igjen neste gang, hadde jeg dessverre ikke vokabular nok til å rette opp inntrykket. Jeg måtte raskt venne meg til at språket ofte læres the hard way, men ble etter hvert lei det fårete gliset som ble sittende klistret til fjeset etter hver fadese.

«Jeg ble vant til å føle meg utenfor,» skriver Aneta.

Jeg hadde kanskje ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg mens jeg lærte fransk, men jeg hadde heller ikke tatt med i beregningen hvor mye energi som må til for å tyde de usynlige sosiale og kulturelle kodene jeg møter hver eneste dag. Koder det ikke finnes noen kodebok for, og som ikke oppdages før man har tråkket skikkelig over grensen for høflighet og god oppførsel. Som Aneta, ble også jeg vant til å føle meg utenfor.

Utenforskap er en gjennomtrengende følelse i hverdagen hos oss innvandrere. Mens vi pugger gloser på fremmedspråket vårt, og prøver på gebrokkent vis og nokså uelegant å uttrykke noen tanker i ny og ne, forsøker vi også å komme inn i varmen. Av og til får vi små, korte glimt gjennom døråpninger her og der.

«De ønsker deg velkommen med et bredt smil i ansiktet, stiller et par spørsmål om livet ditt, kanskje inviterer de deg på besøk, dersom du er heldig. Og der slutter det.»

Ja, der slutter det i lang tid. Dører lukkes raskt igjen før vi rekker å sette foten godt imellom. Akkurat som glasstaket forhindrer kvinner fra å inneha ledende stillinger, er det som om glassdører stenger for innvandrernes forsøk på kontakt med lokalbefolkningen. I rapporten «Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere» melder Statistisk sentralbyrå at én av fire nordmenn er ensomme, mens tallet er hele 46% for utenlandsfødte. På grunn av stresshormonene som produseres i kroppen vår, kan ufrivillig ensomhet være nesten like skadelig som røyking.

Jeg glemmer ikke den desperate følelsen av ikke å ha noen venninner, og uansett hvor kreativ jeg forsøkte å være for å bli kjent med belgiske, jevnaldrende kvinner på babymassasje, kurs i avslapning, i parken, mislyktes jeg hver gang. Jeg måtte beherske språket først selvsagt, men uten fransktalende mennesker å praktisere med, tok det lengre tid.

Så hva er løsningen på denne elendigheten for innvandrerens del? Jo, vi må vite at vi ikke slipper unna denne vanskelige perioden. Det skal ikke være lett å finne sin plass i et fremmed land på fremmedspråk. Språket må læres, og det tar tid. Vi må venne oss til det nye i den nye kulturen, og det er ofte smertefullt å snuble i de usynlige kodene. Evnen til å le av seg selv, kommer godt med. Og det er viktig å ikke ha det altfor travelt, for integrering skjer ikke over natten.

Aneta har kommet dithen at hun elsker sitt nye hjem, men skriver at hun aldri glemmer hvor problemfylt det var å komme seg dit hun er nå.

Og det er problemfylt. Det kan sammenliknes med å være på en berg- og dalbane med altfor skarpe svinger og altfor bratte fall – altfor lenge. Hvor lenge, fins det heller ingen fasit for dessverre. Men vi må gjøre litt hver dag, og akseptere at det tar tid. Vi må kave oss gjennom sorgen, frustrasjonene, sinnet, bekymringene. Det er vanlige følelser i den tiden læringskurven er på det høyeste. Men én dag letner det, gjerne når det første vennskapet på fremmedspråket oppstår. Gjennom den sosiale omgangen som først blir mulig når språket sitter sånn noenlunde, lærer vi den nye kulturen bedre å kjenne på en tryggere og hyggeligere måte. Våre viktigste mantra i denne perioden vil rett og slett være: Ikke gi opp, hang in there, og det vil som regel ordne seg til slutt. Men aldri glem at det ikke går av seg selv.