BoldBooks, gardiner & skolefest (pluss bokutgivelse!)

Overskriften oppsummerer forrige ukes små og store høydepunkter i tilfeldig rekkefølge.

Det er cirka ti år siden sist jeg satte mine ben i gamlelandets hovedstad, byen jeg bodde i etter at jeg forlot Trondheim, og før jeg flyttet til utlandet. Fredag 12. mai gikk turen til Oslo på: Seminar og lansering av boldbooks.no på Litteraturhuset! Vel, jeg ankom selve byen et par dager i forveien, slik at jeg fikk treffe et noen venninner som hadde vett nok til å komme seg tilbake til Norge etter sine utelandsopphold.

Jeg reiste fra dette:

IMG_3212

Til dette:

styggvær

Men det gjorde ikke noe. Jeg skulle jo dele familierom på Cochs med manuskonsulenten min, Linda, og treffe venninner på restaurant – OG skravle i timevis på norsk!

Jeg hadde egentlig slått fra meg tanken om å dra på denne lanseringen, selv om jeg hadde skikkelig lyst. Lørdag 13. mai var nemlig dagen for den årlige festen på barnas skole, og jeg tenkte det kom til å bli litt for travelt. Det ble det også, ganske dramatisk faktisk, men det skal jeg komme tilbake til.

Du som leser dette, lurer kanskje på hvem/hva BoldBooks er? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg blir så ivrig at det stokker seg i hodet når jeg skal forklare. Så jeg jukser litt, og kopierer inn fra beskrivelsen på hjemmesiden deres:

«BoldBooks.no er en selvbetjeningsløsning for forfattere som ønsker å gå utenom tradisjonelle forlag. Vår målsetting er å gi forfattere større eierskap til bøkene sine, uten at det tar for mye tid og krefter. Ved å forenkle alle ledd i en bokproduksjon blir dette mulig, og som forfatter kan du konsentrere deg om det som er aller viktigst – nemlig å skrive.

Her finner du alle tjenester du trenger for å utvikle, produsere, markedsføre og selge din egen bok. Du kontrollerer med andre ord hele prosessen selv, og manusrettigheter og overskudd fra boksalg tilfaller ingen andre enn deg. Vi er her for å støtte deg – hele tiden.»

Og, ja, du gjettet riktig: Det er her jeg gir ut romanen min! I løpet av det siste året av skriveprosessen, begynte tanken om selvpublisering å spire i meg. Da jeg leste at kun 1% av alle debutantmanus blir utgitt, skjønte jeg at jeg måtte tenke nytt. Jeg hadde selvsagt mest lyst til at ett av de store forlagene skulle publisere romanen jeg har skrevet på i så mange år, men samtidig føltes det ikke riktig å skulle gi fra meg rettighetene til noe jeg har brukt så mye tid og krefter på. Jeg kjente helt inn til sjela at det ble helt feil.

Akkurat da jeg begynte å tenke seriøst i disse baner, dukket en annonse-kampanje for BoldBooks opp i Facebook-strømmen min. Overtroisk som jeg er, tok jeg det som et tegn fra universet på at, jo da, romanen skal gis ut på egen risiko. Jeg var jo allerede godt i gang, for manuskonsulent og redaktør hadde vært innvolvert i flere omganger. Nå manglet bare omslaget, språkvask og korrektur. «Bare.» Hehehe. Det er en av grunnene til at jeg har vært uvanlig lite tilstede på bloggen min.

Jeg spoler frem til fredag 12. mai, som kanskje heldigvis ikke var den 13? Eller? Som sagt var det jo ikke meningen at jeg skulle dra på denne lanseringen, men det var før jeg visste at jeg skulle likevel. For noen uker siden ble det lagt ut tre billetter til arrangementet som kunne vinnes på Facebook. Jeg smålo litt for meg selv der jeg skrev en kommentar, likte innlegget og delte det. Jeg pleier jo ALDRI å vinne noe som helst på Facebook. Men om så var at jeg mot all formodning skulle være heldig denne gangen, kunne jeg gi bort billetten til ei venninne som jeg visste skulle av gårde. Jeg var derimot ikke klar over at hun allerede hadde kjøpt billett.

Som du sikkert har gjettet for lenge siden, så var jeg én av de heldige vinnerne …! De hadde trukket på nummer, blant annet «ulykkestallet» 13 – og gjett hvem som var nummer 13 i rekka?! Ikke bare det, da jeg ankom Cochs pensjonat, fikk jeg tildelt nøkkel til rom nummer … 313! For ikke å glemme at jeg har bodd i Belgia i, ja … 13 år! Og sist, men aller viktigst, romanen ble faktisk publisert lørdag den 13. mai, men det skal dere få høre mer om i kveld i en special edition.

Uansett, tallet tretten er vitterlig ikke lenger det det engang var.

Seminar og lansering på fredag var rett og slett vel verdt det dramaet jeg skulle oppleve tidlig lørdagsmorgen. Linda og jeg ankom Litteraturhuset i god tid, og der dukket også venninna som heldigvis allerede hadde kjøpt seg billet. Trøndere alle tre. Det var endel trøndere som hadde tatt turen, viste det seg, og det er jo ikke så rart, for trøndere er som kjent smarte folk.

I fire timer, som gikk så altfor fort, fikk vi høre foredrag av indieforfattere som har gjort det selv. Her kan dere lese litt mer detaljert om hvem som snakket om hva. Viktigheten av eierskap og rettigheter ble understreket gang på gang, og når Andreas Christensen, trønder og fantasy-forfatter, kunne fortelle at han har solgt 130 000 bøker (!), gikk det et høylydt gisp gjennom salen. Han lever av forfatterskapet sitt, faktisk. Hele seminaret var en eneste stor inspirasjonskilde for en som meg, som veldig snart skulle publisere helt selv!

Cochs pensjonat hadde perfekt beliggenhet skulle det vise seg. Ikke bare befinner Litteraturhuset seg vis-à-vis, men Lorry ligger bare noen få meter unna, så det sier seg selv at vi endte opp der. I timevis. Vi skravlet og skrålte, lo og lo. En særdeles vellykket dag, med andre ord.

I ellevetiden var kvelden over for mitt vedkommende, ettersom jeg skulle ta et fly som gikk kvart på sju om morgenen – for å rekke barnas skolefest. Flytaxi ble bestilt til klokken fire, og jeg avtalte med Linda at jeg skulle vekke henne for å si hadet før jeg dro. Men det gikk ikke helt etter planen.

Jeg våknet av at Linda sto over meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt ennå, klokka fem – hjelp! Lure meg hade nemlig stappet sov-i-ro i ørene, og hørte selvfølgelig ikke vekkerklokka da den ringte. Den stakkars taxi-sjåføren hadde ringt fem ganger, sendt sms og lagt igjen beskjed på svarer, og dersom han mot all formodning leser dette, så: UNNSKYLD!

Ny flytaxi ble bestilt i en hui og en hast i resepsjonen på Cochs ikledt pyjamas og ullsokker. Jeg rakk heldigvis å skifte og skvette litt kaldt vann i ansiktet før jeg styrtet av gårde. Det er tydelig at det er mange år siden jeg bodde i Oslo, for jeg hadde en idé om at det tok minst én time med bil ut til flyplassen. Heldigvis tok jeg feil! Den hyggelige taxi-sjåføren fra Ghana var fremme på Gardermoen bare en halvtime senere, etter å ha blitt snakket hull i hodet av en bråvåknet indieforfatter som straks skulle publisere romanen sin. Han var sikkert glad for at han ikke skulle tilbringe timevis i mitt selskap.

Etter å ha sovet meg gjennom resten av reisen, ankom jeg endelig huset mitt, som vi nettopp har flyttet tilbake til etter en renovering som har tatt hele to år. Der var ektemannen min i full sving i møte med gardinspesialist, de målte opp vinduer og diskuterte farger og tekstur – og ville selvsagt ha min mening om det meste. Det var den verste dagen for slikt, for akkurat da fikk jeg epost fra BoldBooks gründer Kristin Over-Rein om at: NÅ ligger romanen ute på nettbokhandelen. Jeg måtte holde meg fast mens jeg ringte svigerinnen min for å avtale når jeg skulle hente datter som fikk ordne hår hos tante. Om tjue minutter skulle jeg kjøre henne til skolefesten. Snakk om å lande med begge beina skikkelig pladask på jorda. Skolefesten gikk sin vante gang med ødelagt hoppeslott og fare for regn, og jeg måtte ta meg skikkelig sammen får ikke å bryte sammen i krampegråt da sønnens klasse sang til alle mammaene i anledning morsdagen 14. mai. Følelsene lå i tykke lag utenpå meg, og det var helt greit å gå hjem da festen var slutt.

Hjemme ventet en privat boklansering skulle det vise seg, hvor jeg og romanen ble feiret med brask og bram av mann og barn – det vanket til og med blomster til en sliten indiedebutant:

Blomster

Akkurat hvor du kan kjøpe «En hel verden forsvinner,» skal jeg komme tilbake til i kveld, for nå må jeg hente barn på skolen. Og der er det ingen som vet at jeg har gitt ut bok.

Innvandrerkvinne gjør ting hun ikke kan

stock-photo-wow-face-wow-expression-surprised-woman-vector-pop-art-woman-wow-emotion-comic-woman-wow-403865233

Det er fort gjort at livet stagnerer og uten å merke det befinner vi oss sakte men sikkert i den samme tralten dag ut og dag inn. Når livet begynner å gjespe høylydt litt for ofte i hverdagen, er det viktig at man går seg selv etter i sømmene for å se om det kanskje ikke er på tide med nye utfordringer.

Det begynner å bli noen år siden jeg startet å skrive om integrering. Hvor mange ord det har blitt tilsammen hittil, er det vanskelig å si, men at jeg har skrevet om det meste som kan skrives om når det gjelder dette temaet, kan jeg vel trygt hevde. Roman har det også blitt. Den venter fortsatt tålmodig på utgivelse, og etter å ha befunnet seg flere runder i forlagsmølla, er det mye som tyder på at den kommer til å gi seg ut sånn helt på egen hånd om ikke så altfor lenge. Men det kommer jeg tilbake til i en annen bloggpost.

Mens jeg har holdt på med disse skriveriene mine, er det visse ting i livet mitt som har blitt lagt på vent. Ironisk nok, min egen integrering. For å forbedre min egen skriving, har jeg i løpet av disse årene stort sett lest norsk skjønnlitteratur. Jeg kunne med god samvittighet legge franske romaner på hylla, hvor vår eneste kontakt var å tørke støv av dem i ny og ne.

At det ikke er blitt skrevet veldig mange ordene på fransk, bortsett fra en kjapp statusoppdatering på facebook i ny og ne, sier seg selv. Jeg hadde jo verdens beste unnskyldning for å unngå det marerittet fransk rettskrivning faktisk er, så det så. Muntlig hadde jo språket blitt såpass flytende, at jeg ikke hadde nevneverdige problemer med å kommunisere i de fleste fora. Eller det vil si, de fora jeg selv valgte, sånn som venninnekaffe, foreldremøter og småprat i butikken.

Livet begynte å bli litt for behagelig, med andre ord. Og hvor behagelig det egentlig hadde blitt, gikk opp for meg for noen uker siden da sønnen hadde lånt iPaden min og leverte den tilbake med … mon dieu … fransk … overalt! Han hadde endret språk et sted i innstillingene jeg ikke fant tilbake til, og plutselig var det masse jeg ikke forsto i innboksen på mailen min, på facebook, på twitter, og ellers overalt. Det var ikke så veldig avslappende lenger å bare skulle surfe litt på nettbrettet, for jeg måtte tenke meg om både en og to ganger for å forstå, og det til tross for at jeg jo anså meg selv for å være sånn noenlunde flytende i fransk.

«Du har bare godt av det,» protesterte avkommet da jeg høylydt klaget over omstendighetene. «Så blir du enda bedre i fransk, ikke sant?»

Det er vitterlig fra sine egen en skal høre det.

Men han hadde rett, for det hadde gnagd i meg en stund dette at jeg kanskje ikke var så dyktig i fransk som jeg prøvde å innbille meg selv. For en stund siden hadde jeg forsøkt å forklare legen min om Norge og EU, men ordforrådet mitt kom noe så veldig til kort. Jeg leste ikke fransk på grunn av bokskriving, og nyheter skummet jeg stort sett gjennom på norsk, så jeg visste til syvende og sist mye mer om hva som foregår i Norge på nyhetsfronten, enn i Belgia. Og ettersom jeg sjelden ser på tv eller hører på annet enn musikk på radio, ble jeg ikke eksponert for det franske språket i like stor grad lenger som den gangen jeg iherdig druknet meg i fremmedspråket mitt på alle mulige slags måter.

Noe måtte altså gjøres, for det kunne se ut som jeg hadde landet i en langvarig form for en slags integrerings-fatigue. Denne integreringen blir en tydeligvis aldri ferdig med.

Det første jeg gjorde, var å stille inn radioen i bilen på den kanalen hvor de bare snakker om høyaktuelle tema på en litt mer komplisert fransk. Nå tvinger jeg meg til å høre på denne hver dag når jeg henter barna på skolen, selv om det er skikkelig kjedelig.

Dessuten har jeg begynt å lese franske romaner igjen, og her er jo Kindelen med innebygde ordbøker, helt genial. Jeg prøver å lese litt mer nyheter på fransk også, men ettersom de handler om folk jeg sjelden eller aldri har hørt om ettersom jeg stort sett følger med på det som skjer i Norge, så er jeg ikke veldig entusiastisk.

I tillegg har jeg laget meg ny, og veldig hemmelig, blogg – på fransk! Der har jeg skrevet noen bittesmå tekster allerede, men ettersom den fransk-skriftlig-selvtilliten min er uhyre bitteliten, er disse skriveriene mer top secret enn FBIs hemmelige arkiver. Dette innebærer dessuten anonym twitter konto – også på fransk! Noe som også er litt krevende, ettersom alle de jeg følger bare twitrer om saker jeg ikke vet eller kan noe om. De skriver jo også med en del forkortelser og familiær sjargong som ikke jeg lærte noe om på språkkurs den gangen jeg gikk på det. Da er det deilig med de kontoene som innimellom poster klisjefylte visdomsord, eller som legger ut bildene av kosedyrene sine.

Og sist, men ikke minst, da sjefen for dansegruppa datteren min er med i, spurte meg om jeg ville hjelpe til på neste danseoppvisning, ignorerte min aller første innskytelse, nemlig et raskt: «Nei, uff, dessverre, det passer ikke. Skulle gjerne, altså … Så synd, men det er virkelig ikke mulig.» Etterfulgt av et påtatt trist ansikt og opptrukne skuldre. Før jeg rakk å lire av meg noen som helst integrerings-hemmende fraser, tok jeg sats:

«Ja, selvfølgelig! Trodde aldri dere skulle spørre!»

Hvorfor måtte du ta sats? tenker du kanskje. Det kan da ikke være så komplisert å hjelpe til på en danseoppvisning, overdramatiseres det ikke en smule her nå …?

Jo, det kan du spørre om. Ofte tenker jeg jo det selv, at jeg overdramatiserer når jeg henger meg opp i sånt som før-integrering bare hadde vært en eneste lang selvfølge. Men, sorry, jeg må nok skuffe. Til tross for tolv år med integrering bak meg, er det fortsatt hindre i hverdagen. Dette med å hjelpe til med arrangementer er faktisk en av dem. Og jeg må innrømme at jeg ofte har vært takknemlig for at den typiske norske dugnads-ånden ikke er en sånn gjennomgripende del av kulturen her i Belgia. På barnas nåværende skole finnes det for eksempel ikke foreldreråd, og når det er skolearrangementer er det lærerne som ordner det meste. Helt i orden!

Men hvorfor er dette så big deal, tenker du kanskje fortsatt og gjesper litt ekstra av denne kjedsommelige bloggposten?

Fremmedspråket krever fortsatt en god del ekstra krefter, ser du, og altfor ofte dukker det opp ord og uttrykk jeg ennå ikke har lært. Jo, det er flotte fora for å forbedre nettopp vokabularet, det er bare det at når det skal hjelpes til og ting skal gjøres så kreves det ofte et visst tempo, og i slike situasjoner blir jeg gjerne litt ekstra selvbevisst på at språkforståelsen og evnen til å uttrykke seg fortsatt kommer til kort. Jeg har nevnt det flere ganger her inne, og kommer nok til å gjøre det igjen, Vigdis Finnbogadottirs meget gode oppsummering:

«På morsmålet mitt sier jeg det jeg vil, men på fremmedspråket mitt, sier jeg det jeg kan

Det er to helt forskjellige ting!

Derfor blir en sånn ‘hjelpe-til-på-datterens-danseoppvisning’-greie en sånn situasjon hvor hjernen må jobbe i høyeste gir, og jeg må innrømme at å tilbringe en helg med en hjerne på høygir ikke er noe jeg gjør med lette skritt.

Dette skulle være en helg med tre forskjellige danseoppvisninger over tre kvelder, og den første oppgaven min var på fredagen hvor jeg skulle guide publikum gjennom 7 forestillinger i moderne dans. Hver forestilling varte i 20 minutter og bevegde seg gjennom lokalet hvor de hvite veggene dere ser i bakgrunnen på bildet av mitt skrekkslagne jeg, forflyttet seg alt ettersom hvor danserne, deriblant datteren, danset. Veldig flott oppvisning for publikum, men en nervepirrende opplevelse for ei stakkars innvandrerdame som måtte instruere hele gjengen høylydt til høyre og venstre, frem og tilbake – på fransk …

hege-gjor-ting-hun-ikke-kan

Jeg måtte passe nøye på at jeg bøyde verbene i høflighetsform der jeg ropte ut: «Følg meg!» «Stopp!» «Snu dere!» «Kom hit!» «La de små barna sitte foran!» «Kom her, frue, så ser De bedre!» «Sett Dem på denne krakken, herre, så skal jeg ta stokken Deres!» «Til venstre!» Til høyre!» «Inntil veggen!» «Inntil veggen, sa jeg, skikkelig inntil veggen, lim dere inntil (?!) for danserne løper ved denne linjen her!» mens jeg sprang fra den ene enden og forsiktig dyttet folk bak den hvite linja som virket å være usynlig for alle andre enn den stakkars fremmedkulturelle guiden.

dans
Her er jeg i action ytterst til høyre i bildet – like greit at det er med ryggen til, for jeg er nok ikke like smilende og avslappet som den innfødte dama til venstre!
dans-2
Slik så det ut ovenfra helt i begynnelsen
dans-3
Og etter mye dansing frem og tilbake, så det ut slik på slutten

Da alle de syv forestillingene var over, forsøkte jeg så godt jeg kunne å stå oppreist på noenlunde verdig vis der jeg applauderte og gratulerte danse-ensemblet med fantastisk innsats, og varm i trøya slengte jeg på noen høylytte og kontinentale «BRAVO!»

Inni meg, klappet jeg meg selv på skulderen og gratulerte meg selv med vel gjennomført innsats. At den ikke blir så godt lagt merke til av de innfødte, har jeg blitt godt vant til etter tolv år med integrering. For hva er det vel egentlig som er så slitsomt med å guide et fransktalende publikum gjennom 7 danseforestillinger i løpet av en kveld? De vet jo ikke om de kompliserte franske radiokanalene i bilen, fransk bloggskriving og fransk twitter-konto eller at jeg tvinger meg til å lese franske romaner når jeg mest av alt har lyst til å scrolle gjennom fb-strømmen min for å finne ut hva som rører seg i gamlelandet.

Inviter en innvandrer på lunsj!

Jeg er litt småsyk i dag. Sånn litt behagelig syk, der du er såpass urven i kroppen at du holde sengen med en varm kopp te, men ikke så ille at du hverken kan lese  bok eller surfe på PC-en – eller nyte tekoppen i fred og ro.

Derfor har jeg omsider gjennomført et etterlenget TED-talk binge-watching-maraton, og jeg har fått en såpass fin dose at akkurat nå er verden faktisk et ganske greit sted å være.

Enda bedre kan det kanskje bli dersom vi følger Elizabeth Lessers oppfordring om å invitere mennesker på den andre siden, altså mennesker vi er fundamentalt uenige med, eller kanskje dypt skeptiske til, på lunsj:

«There’s an angry divisive tension in the air that threatens to make modern politics impossible. Elizabeth Lesser explores the two sides of human nature within us (call them «the mystic» and «the warrior”) that can be harnessed to elevate the way we treat each other. She shares a simple way to begin real dialogue — by going to lunch with someone who doesn’t agree with you, and asking them three questions to find out what’s really in their hearts.»

Står det i introduksjonen. Og etter å ha sett ferdig klippet som varer i knappe 11 minutter, må jeg innrømme at den litt naive og romantiske fredsaktivisten i meg straks begynner å drømme om mennesker som lunsjer med fienden over hele jordkloden. Dessuten kommer det vel ikke som noen overraskelse på noen av dere som har fulgt denne bloggen en stund, at jeg til syvende og sist vil forsøke å vinkle dette over på min nemesis her i livet, nemlig integrering. Tenk hvis innfødte inviterte innvandrere på lunsj og innvandrere inviterte de innfødte?

Det skal ofte ikke så veldig mye mer til. Man trenger ikke nødvendigvis å bli bestevenner av den grunn. Men det går an å ha i bakhodet at Norge, ifølge The Independent, er et av de vanskeligste landene i verden å skaffe seg venner, og at vennskap er en av de viktigste faktorene for at integrering skal lykkes. Nok food for thought til en vellykket lunsj, der, eller hva?

Bon appétit!

Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.