Den tunge fasen i integreringen

Berg- og dalbane

«Hvorfor er det så vanskelig å bli tatt imot i Norge? Er det på grunn av språkbarrierene? Skyldes det våre, altså innvandrernes, vanskeligheter med å uttale enkelte ord? Har andre problemer med kulturen vår?» spør Aneta (18) i Aftenpostens Si ;D 22. september.

Anetas innlegg har ligget i bakhodet mitt og murret i lengre tid, og jeg tar meg stadig vekk i å tenke på den unge kvinnens hjertesukk. Jeg kjenner godt igjen fortvilelsen fra mine første år som innvandrer i Belgia. Nygift og gravid, tenkte jeg ikke at integreringen skulle by på særlig store problemer. Tvert imot gledet jeg meg til å bli kjent med mitt nye land og dets kultur. Og ettersom vi skulle bo i den fransktalende delen av landet, ble jeg også nødt til å lære fransk, noe som ikke stresset meg nevneverdig i begynnelsen. Jeg hadde derimot ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg i denne perioden.

«Men jeg frykter hele tiden at hver feil jeg gjør angående norsk språk, blir ansett som mangel på innsats fra min side,» skriver Aneta.

Jeg skjønner frykten. I den offentlige debatten blir det jevnlig uttrykt misnøye med innvandrerens manglende vilje til å lære språket. Språklæring som foregår 24/7 med hvite knoker og sammenbitte tenner, koker ned til et «De bare vil ikke!» når en tar seg et velfortjent fem-minutt med morsmålet sitt. Det er kanskje mer nyanser det skorter på her, enn manglende vilje til å lære språket. Å lære fremmedspråk er omfattende. Å ikke forstå eller bli forstått, krever mye energi og en så stor dose ydmykhet det er vanskelig å forestille seg før man må.

Jeg ble vant til å uttrykke meg ufullstendig i språklæringsprosessen, og det var sikkert like greit at jeg ikke var klar over at sosiolingvistisk forskning stadig vekk viser at gebrokne mennesker blir sett som mindre begavede og ubehagelige å lytte til. Dette er noe som foregår mer eller mindre ubevisst hos de fleste mennesker, til og med de mest tolerante og bereiste blant oss.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg nettopp hadde kommet tilbake til Belgia fra den årlige sommerferien i Norge. Flyet hadde landet sent på kvelden, og morgenen etter våkner jeg til ei altfor tidlig dørklokke. En av svigerinnene mine står utenfor og vil vite hvordan jeg har hatt det. Jeg inviterer henne litt motvillig inn, for jeg er ikke helt klar for å bli gebrokken ennå etter tre avslappende uker med morsmålet mitt. Mens jeg setter på kaffen spør jeg henne om det er noe annet hun har lyst på. Ja da, svarer hun, om hun kan få et stykke kake hadde det vært fint, akkurat som om det er den naturligste ting i verden å stå opp grytidlig dagen etter hjemkomst å bake kake til kaffen. Jeg svarer at, nei, det har jeg ikke, og klarer i siste liten å stagge et sammenbitt selvfølgelig fra å følge etter. Mens jeg leter febrilsk etter ord som kan forklare på en vennlig måte at der jeg kommer fra, er ikke kakebaking prioritet når man etter en lang reise har lagt seg sent kvelden før, blir hun rar i ansiktet og sender lange blikk mot kjøkkenbenken hvor det ligger et brød jeg hadde tatt ut fra fryseren kvelden før. Etter en rask kaffekopp reiser hun seg for å gå, og jeg blir sittende igjen med en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. En følelse jeg forresten måtte tåle jevnlig i denne perioden. Noen dager senere demrer det: Svigerinnen min hadde ikke bedt om kake (tarte), nei, hun hadde sikkert ikke spist frokost og lurte på om hun kunne få seg ei brødskive (tartine) … Da jeg traff henne igjen neste gang, hadde jeg dessverre ikke vokabular nok til å rette opp inntrykket. Jeg måtte raskt venne meg til at språket ofte læres the hard way, men ble etter hvert lei det fårete gliset som ble sittende klistret til fjeset etter hver fadese.

«Jeg ble vant til å føle meg utenfor,» skriver Aneta.

Jeg hadde kanskje ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg mens jeg lærte fransk, men jeg hadde heller ikke tatt med i beregningen hvor mye energi som må til for å tyde de usynlige sosiale og kulturelle kodene jeg møter hver eneste dag. Koder det ikke finnes noen kodebok for, og som ikke oppdages før man har tråkket skikkelig over grensen for høflighet og god oppførsel. Som Aneta, ble også jeg vant til å føle meg utenfor.

Utenforskap er en gjennomtrengende følelse i hverdagen hos oss innvandrere. Mens vi pugger gloser på fremmedspråket vårt, og prøver på gebrokkent vis og nokså uelegant å uttrykke noen tanker i ny og ne, forsøker vi også å komme inn i varmen. Av og til får vi små, korte glimt gjennom døråpninger her og der.

«De ønsker deg velkommen med et bredt smil i ansiktet, stiller et par spørsmål om livet ditt, kanskje inviterer de deg på besøk, dersom du er heldig. Og der slutter det.»

Ja, der slutter det i lang tid. Dører lukkes raskt igjen før vi rekker å sette foten godt imellom. Akkurat som glasstaket forhindrer kvinner fra å inneha ledende stillinger, er det som om glassdører stenger for innvandrernes forsøk på kontakt med lokalbefolkningen. I rapporten «Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere» melder Statistisk sentralbyrå at én av fire nordmenn er ensomme, mens tallet er hele 46% for utenlandsfødte. På grunn av stresshormonene som produseres i kroppen vår, kan ufrivillig ensomhet være nesten like skadelig som røyking.

Jeg glemmer ikke den desperate følelsen av ikke å ha noen venninner, og uansett hvor kreativ jeg forsøkte å være for å bli kjent med belgiske, jevnaldrende kvinner på babymassasje, kurs i avslapning, i parken, mislyktes jeg hver gang. Jeg måtte beherske språket først selvsagt, men uten fransktalende mennesker å praktisere med, tok det lengre tid.

Så hva er løsningen på denne elendigheten for innvandrerens del? Jo, vi må vite at vi ikke slipper unna denne vanskelige perioden. Det skal ikke være lett å finne sin plass i et fremmed land på fremmedspråk. Språket må læres, og det tar tid. Vi må venne oss til det nye i den nye kulturen, og det er ofte smertefullt å snuble i de usynlige kodene. Evnen til å le av seg selv, kommer godt med. Og det er viktig å ikke ha det altfor travelt, for integrering skjer ikke over natten.

Aneta har kommet dithen at hun elsker sitt nye hjem, men skriver at hun aldri glemmer hvor problemfylt det var å komme seg dit hun er nå.

Og det er problemfylt. Det kan sammenliknes med å være på en berg- og dalbane med altfor skarpe svinger og altfor bratte fall – altfor lenge. Hvor lenge, fins det heller ingen fasit for dessverre. Men vi må gjøre litt hver dag, og akseptere at det tar tid. Vi må kave oss gjennom sorgen, frustrasjonene, sinnet, bekymringene. Det er vanlige følelser i den tiden læringskurven er på det høyeste. Men én dag letner det, gjerne når det første vennskapet på fremmedspråket oppstår. Gjennom den sosiale omgangen som først blir mulig når språket sitter sånn noenlunde, lærer vi den nye kulturen bedre å kjenne på en tryggere og hyggeligere måte. Våre viktigste mantra i denne perioden vil rett og slett være: Ikke gi opp, hang in there, og det vil som regel ordne seg til slutt. Men aldri glem at det ikke går av seg selv.

Advertisements

Nabokjærringa viktigst for integrering?

wrong_question_header

Når du driver med integrering på fulltid, er det store sjanser for at du synes livet er skikkelig kjipt innimellom. Dette er helt normalt. Du skal lære deg et fremmedspråk, samtidig som du skal bli kjent med en helt ny kultur – en kultur hvor du kanskje synes menneskene er kalde og reserverte i forhold til der du kommer fra. Du tenker kanskje det er din skyld at de står minst ti meter unna deg på bussholdeplassen, og det skal godt gjøres å ikke bli en smule paranoid når ingen ser deg i øynene eller setter seg ved siden av deg på bussen. Det tar tid å venne seg til disse «små» tingene i hverdagen, det krever ofte en god overdose av både energi og mot.

Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder hvor ofte og hvor langvarig disse kjipe periodene kommer til å være i løpet av integreringsprosessen din. Men noe som er ganske sikkert, er at de fleste må gjennom dem i større eller mindre grad. I verste fall blir du der såpass lenge at det fortoner seg håpløst å komme videre. Depresjon er ikke uvanlig blant migranter.

Derfor er det viktig å være føre var. Og du har sikkert fått med deg at det er mange gode råd for sånne som oss: Lær språket så fort som mulig, finn deg en jobb, bli kjent med dine nye landsmenn, tren, vær positiv, pust dypt, gå utenfor din egen komfortsone 24/7, vær i naturen, syng, dans, og gjør masse yoga.

Selv har jeg gjort det meste av disse tingene, og mer til, bortsett fra sang og dans – der gikk faktisk grensen for andregenerasjons innvandrerbarna mine. Det er langt mellom de kjipeste periodene nå, men når de kommer, er det som regel fordi det er litt for lenge siden siste norgesbesøk eller skypesamtale med de nærmeste i gamlelandet.

I forbindelse med nytt bokprosjekt, leser jeg for tiden en del litteratur om hva som kan gjøre mennesker lykkelige. Alt fra hjerneforskning til lykkestudier ligger ligger på skrivebordet mitt. Jeg har hengt meg litt opp i en ni år gammel studie hvor forskere fra blant annet Harvard har funnet ut at det ikke nødvendigvis bare er individuelle selvhjelpsteknikker som er avgjørende for hvorvidt vi er lykkelige eller ikke:

«… the researchers found that when an individual becomes happy, a friend living within a mile experiences a 25 percent increased chance of becoming happy. A co-resident spouse experiences an 8 percent increased chance, siblings living within one mile have a 14 percent increased chance, and for next-door neighbors, 34 percent.»

Ettersom sjansene er skrale for at du har en venn i det nye landet ditt mens du lærer språket (de kommer som regel etterpå, feigingene), og søsken gjerne befinner seg i gamlelandet, sats på naboen – dersom naboen din er lykkelig, øker sjansene dine med hele 34%!

Derfor, når integreringens klamme grep strammer til og slår pusten utav deg: Sjekk hvorvidt naboen er lykkelig. Hvis dette ikke er tilfellet, flytt til et sted hvor naboene er såpass lykkelige at de kan garantere for ditt velbefinnende.

Lykke til!

Bloggpost

 

Innvandrerkvinne senker skuldrene: Endelig kyssefri!

La bise

«Mamma, se!» roper datteren, og peker med entusiastisk pekefinger mot vinduet i flykabinen. Dette skjer hver gang ved innflyvningen mot Værnes. Den årlige sommerferien til Norge og en god dose sniknorskifisering av barna står for tur. Og ikke ett sekund for tidlig. Etter flytting tilbake til nyrenovert hus, tre runder på legevakt med avkommet med bare få ukers mellomrom og flere bruddskader, brukne fortenner og jeg vet ikke hva, samt bokutgivelse og annet smårusk (for ikke å glemme noen ekstra store rusk), er behovet for å returnere til røttene mildt sagt til stede.

«Se fjellene! Det er magnifique

Sønnen tar bilder, hundre minst, for nå har han omsider fått egen telefon. Seks års skolegang på barneskolen er over, han har bestått ei heftig eksamensuke og fått tildelt vitnemål på byens teater av selveste Elio Di Rupo. Til høsten venter ungdomsskole og større ansvar. Han skal til og med begynne å ta buss til skolen, helt alene, så egen telefon er et nødvendig onde. Skjønt, han ser det selvsagt ikke slik. Han er storfornøyd. Moi? Not so much.

Jeg har visst blitt litt belgisk, og er ikke helt klar for å øke bevegelsesarealet til gutten – selv om han blir tolv til høsten. Ettersom det ikke er vanlig at barneskolebarn drar til og fra skolen på egenhånd (den monstrøse Dutroux-saken på nitti-tallet satt dessverre en effektiv stopper for barns bevegelsesfrihet), skjer det en brå overgang da de skal over i ungdomsskolen. Jeg ser det når jeg er i Norge, at mine barn ikke har den samme kompetansen på å bevege seg fritt som norske barn. Det brister litt når slikt går opp for meg. Integreringens uutholdelige bakside.

Men, vel, det går helst bra til slutt. Om ett år sitter jeg forhåpentligvis her og lurer på hvorfor jeg bekymret meg.

Nå har jeg uansett endelig senket skuldrene. Det er ferie og da jeg omsider står på trøndersk jord og drar den friske trønderlufta langt ned i lungene, kjenner jeg sjelen smiler bredt på mine vegne. Jeg klemmer pappa og lillebror som har kommet til flyplassen for å hente oss, i full visshet om at jeg ikke trenger å styre med nærgående hilsningsritualer og ufrivillig nærhet i tre uker fremover. Jeg trenger ikke å lure på når jeg skal kysse hvem, og når jeg kan la være. La bise er kun forbeholdt mine barn i hele tre salige uker.

Når det gjelder denne kysse-skikken, kan den visstnok dateres helt tilbake til bibelsk tid: «Så snart Laban hørte nyheten om Jakob, hans søstersønn, sprang han imot ham, omfavnet ham og kysset ham før han førte ham til sitt hus.» (Første Mosebok, 29/13). I dag er den et uunngåelig tegn på vennskap og respekt, ifølge FranceSoir.

«Det er det første tegnet på likeverd,» sier filosofen Gerarld Cahen. «Det som er slående i dag, er at alle kysser alle. I våre foreldres eller besteforeldres generasjon, kysset ikke voksne før etter de hadde spist et måltid sammen. Nå har kysseritualet gjennomgått en demokratiseringsprosess, i en tid der vi trenger å gjenskape en manglende kontakt mellom mennesker.»

Så det skal vel litt til for ei nordkvinne å kvitte seg med dette hilsningsritualet med det aller første.

Belgiere ser rart på meg når forklarer at joda, når jeg reiser til Norge på ferie, får pappa en klem når jeg kommer dit, og en klem når jeg drar igjen, noen uker senere. That’s it. Det eksisterer ingen kysserunde i familien hver morgen når vi har stått opp, eller hver kveld før vi skal legge oss. Går det an? Jah. Takk og lov.

En skulle jo tro at dette hilsningsritualet ikke burde by på de helt store utfordringene lenger, etter at jeg har bodd i fremmedlandet mitt i over tretten år. Det hadde vært fint, men det er dessverre ikke så enkelt. Noe jeg får bekreftet omtrent daglig. Når jeg henter barna på skolen, for eksempel, er det fortsatt vanskelig å vite hvem av foreldrene det skal kysses på.

I en periode tok jeg for meg de fleste, noe som var både tidkrevende og et overtramp av mine intime grenser. Dessuten, og jeg vet ikke om det er det norske i meg som stritter imot, men jeg får meg ikke til å kysse på en, gå forbi den neste med et nikk, og kysse på den tredje igjen. Hvor går grensen for kyss og ikke-kyss ovenfor mennesker du uansett ikke kjenner? Føler ikke den du hopper over seg skikkelig utenfor? Jeg klarer ikke å utelate noen, og jeg misliker sterkt å være årsaken til at en stakkars sjel skal føle at den ikke er inkludert. Nå, derimot, takket være telefonen, fordyper jeg meg i den, later som ingenting, og kysser bare på de som kommer bort til meg for å slå av en prat. Voilà.

Sønnens fotballtreninger og kamper har alltid vært et lite mareritt. Spillerne flytter fra det ene laget til det andre, noen slutter og andre kommer til i løpet av året, og det er ikke lett å holde oversikten over de forskjellige foreldrene og vite hvem man skal kysse på og ikke fra gang til gang. Spesielt når du lider av ansiktsblindhet, og ikke husker ansikt like lett som navn. Da de skulle spille fotball-cup for noen uker siden, innbilte jeg meg at jeg hadde slagplanen klar. Ettersom laget hadde trykt opp t-skjorter spesielt for begivenheten, tenkte jeg at, yesss, nå er det bare å kysse på de som har røde t-skjorter med grønn skrift.

Da jeg ankom stadion, så jeg straks en gruppe foreldre med samme t-skjorte som meg, og gikk sporenstreks bort for å gjøre unna dette nærgående hilsningsritualet. Jeg kjente ikke igjen noen av dem, men pytt, tenkte jeg, det er vel enda en ny gruppe som har kommet til nå som det er cup-finale og alt. De så litt forundret ut, noe jeg tolket som beskjeden takknemlighet for at en av de gode gamle som har vært mamma på laget siden 2011, drevent inkluderer dem i sin intimsone så raskt. Bare hyggelig, tenkte jeg, og sendte en bitter tanke til alle de årene jeg selv hadde følt meg utenfor og forbigått i liknende situasjoner. Her vendte jeg det andre kinnet til, bokstavelig talt, og det med et varmt smil i tillegg! Da jeg omsider var ferdig med å kysse på alle som én blant disse som sto i ring og svarte med lett rynkete panner og forvirrede smil, gikk jeg videre i folkemengden.

Jeg fortsatte å kysse på de røde t-skjortene, og konstaterte forundret at det var mange av oss. Veldig mange. Alle sammen faktisk. Det kunne da ikke være riktig at motstanderne også hadde samme supporter-skjorter som oss? Nei, selvfølgelig hadde de ikke det. Den røde t-skjorta med grønn skrift var den offisielle cupfinale-skjorta, og jeg var offisielt cup-finalens høyst ufrivillige kysse-entusiast. Dårlig gjort at de ikke ventet med denne kyssedemokratiseringsprosessen til neste generasjon.

Jeg unner meg denne ferien i gamlelandet. Virkelig.

vive les vacances

 

Scene fra et innvandrerekteskap

Vannspreder

Hetebølgene kommer og går i Belgia for tiden, og i dag er det «bare» 26 varmegrader i skyggen. Med høy luftfuktighet føles det enda litt varmere, og det lyner og tordner med jevne mellomrom uten at det letter noe særlig på trykket.

Mandag startet barnas skoleferie, og en av top-ti aktivitene i dette huset,

(i mangel av et slikt serriøst ultrakult svømmebasseng som naboen har, hvorfor har ikke vi det?!? Jo, kjære barna mine, det regner så mye i dette serriøst ultraflate landet, at er det noe vi IKKE trenger, så er det et svømmebasseng  i hagen …!)

er å løpe frem og tilbake gjennom vannsprederen i timevis, men i dag finner vi den ikke.

Hvor er vannsprederen? spør jeg ektemannen på sms. Han har en sånn ordentlig jobb, og det er der han befinner seg på denne solrike dagen.

Hvorfor kan du ikke bruke den som står på vaskerommet? svarer han tvert.

Den står ikke på vaskerommet …

Men det har den jo alltid gjort!?

Hæ?

Og sånn fortsetter vi.

Har du fått solstikk, eller?

Nei, har du?

Jeg sitter på kontoret, så …

Og jeg skulle gjerne sittet på kontoret, jeg også. Skrevet en bok til, for eksempel, eller markedsført romanen min – men kontoret mitt er her, ikke sant?

Joda. Du – hva skal du ha den støvsugeren til, forresten? Det er jo så flott vær. Hvorfor setter du ikke ut vannsprederen i hagen, så får du avkjølt deg litt i steiksola sammen med barna?  

Og jeg bare:

?!?!?!?!?! Nå ringer jeg deg.

Han hadde lest første sms fort, og da hadde asperseur liknet på aspirateur.

Den som tror at det å være innvandrerkvinne er grei skuring, har antakeligvis ikke prøvd det.

BoldBooks, gardiner & skolefest (pluss bokutgivelse!)

Overskriften oppsummerer forrige ukes små og store høydepunkter i tilfeldig rekkefølge.

Det er cirka ti år siden sist jeg satte mine ben i gamlelandets hovedstad, byen jeg bodde i etter at jeg forlot Trondheim, og før jeg flyttet til utlandet. Fredag 12. mai gikk turen til Oslo på: Seminar og lansering av boldbooks.no på Litteraturhuset! Vel, jeg ankom selve byen et par dager i forveien, slik at jeg fikk treffe et noen venninner som hadde vett nok til å komme seg tilbake til Norge etter sine utelandsopphold.

Jeg reiste fra dette:

IMG_3212

Til dette:

styggvær

Men det gjorde ikke noe. Jeg skulle jo dele familierom på Cochs med manuskonsulenten min, Linda, og treffe venninner på restaurant – OG skravle i timevis på norsk!

Jeg hadde egentlig slått fra meg tanken om å dra på denne lanseringen, selv om jeg hadde skikkelig lyst. Lørdag 13. mai var nemlig dagen for den årlige festen på barnas skole, og jeg tenkte det kom til å bli litt for travelt. Det ble det også, ganske dramatisk faktisk, men det skal jeg komme tilbake til.

Du som leser dette, lurer kanskje på hvem/hva BoldBooks er? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg blir så ivrig at det stokker seg i hodet når jeg skal forklare. Så jeg jukser litt, og kopierer inn fra beskrivelsen på hjemmesiden deres:

«BoldBooks.no er en selvbetjeningsløsning for forfattere som ønsker å gå utenom tradisjonelle forlag. Vår målsetting er å gi forfattere større eierskap til bøkene sine, uten at det tar for mye tid og krefter. Ved å forenkle alle ledd i en bokproduksjon blir dette mulig, og som forfatter kan du konsentrere deg om det som er aller viktigst – nemlig å skrive.

Her finner du alle tjenester du trenger for å utvikle, produsere, markedsføre og selge din egen bok. Du kontrollerer med andre ord hele prosessen selv, og manusrettigheter og overskudd fra boksalg tilfaller ingen andre enn deg. Vi er her for å støtte deg – hele tiden.»

Og, ja, du gjettet riktig: Det er her jeg gir ut romanen min! I løpet av det siste året av skriveprosessen, begynte tanken om selvpublisering å spire i meg. Da jeg leste at kun 1% av alle debutantmanus blir utgitt, skjønte jeg at jeg måtte tenke nytt. Jeg hadde selvsagt mest lyst til at ett av de store forlagene skulle publisere romanen jeg har skrevet på i så mange år, men samtidig føltes det ikke riktig å skulle gi fra meg rettighetene til noe jeg har brukt så mye tid og krefter på. Jeg kjente helt inn til sjela at det ble helt feil.

Akkurat da jeg begynte å tenke seriøst i disse baner, dukket en annonse-kampanje for BoldBooks opp i Facebook-strømmen min. Overtroisk som jeg er, tok jeg det som et tegn fra universet på at, jo da, romanen skal gis ut på egen risiko. Jeg var jo allerede godt i gang, for manuskonsulent og redaktør hadde vært innvolvert i flere omganger. Nå manglet bare omslaget, språkvask og korrektur. «Bare.» Hehehe. Det er en av grunnene til at jeg har vært uvanlig lite tilstede på bloggen min.

Jeg spoler frem til fredag 12. mai, som kanskje heldigvis ikke var den 13? Eller? Som sagt var det jo ikke meningen at jeg skulle dra på denne lanseringen, men det var før jeg visste at jeg skulle likevel. For noen uker siden ble det lagt ut tre billetter til arrangementet som kunne vinnes på Facebook. Jeg smålo litt for meg selv der jeg skrev en kommentar, likte innlegget og delte det. Jeg pleier jo ALDRI å vinne noe som helst på Facebook. Men om så var at jeg mot all formodning skulle være heldig denne gangen, kunne jeg gi bort billetten til ei venninne som jeg visste skulle av gårde. Jeg var derimot ikke klar over at hun allerede hadde kjøpt billett.

Som du sikkert har gjettet for lenge siden, så var jeg én av de heldige vinnerne …! De hadde trukket på nummer, blant annet «ulykkestallet» 13 – og gjett hvem som var nummer 13 i rekka?! Ikke bare det, da jeg ankom Cochs pensjonat, fikk jeg tildelt nøkkel til rom nummer … 313! For ikke å glemme at jeg har bodd i Belgia i, ja … 13 år! Og sist, men aller viktigst, romanen ble faktisk publisert lørdag den 13. mai, men det skal dere få høre mer om i kveld i en special edition.

Uansett, tallet tretten er vitterlig ikke lenger det det engang var.

Seminar og lansering på fredag var rett og slett vel verdt det dramaet jeg skulle oppleve tidlig lørdagsmorgen. Linda og jeg ankom Litteraturhuset i god tid, og der dukket også venninna som heldigvis allerede hadde kjøpt seg billet. Trøndere alle tre. Det var endel trøndere som hadde tatt turen, viste det seg, og det er jo ikke så rart, for trøndere er som kjent smarte folk.

I fire timer, som gikk så altfor fort, fikk vi høre foredrag av indieforfattere som har gjort det selv. Her kan dere lese litt mer detaljert om hvem som snakket om hva. Viktigheten av eierskap og rettigheter ble understreket gang på gang, og når Andreas Christensen, trønder og fantasy-forfatter, kunne fortelle at han har solgt 130 000 bøker (!), gikk det et høylydt gisp gjennom salen. Han lever av forfatterskapet sitt, faktisk. Hele seminaret var en eneste stor inspirasjonskilde for en som meg, som veldig snart skulle publisere helt selv!

Cochs pensjonat hadde perfekt beliggenhet skulle det vise seg. Ikke bare befinner Litteraturhuset seg vis-à-vis, men Lorry ligger bare noen få meter unna, så det sier seg selv at vi endte opp der. I timevis. Vi skravlet og skrålte, lo og lo. En særdeles vellykket dag, med andre ord.

I ellevetiden var kvelden over for mitt vedkommende, ettersom jeg skulle ta et fly som gikk kvart på sju om morgenen – for å rekke barnas skolefest. Flytaxi ble bestilt til klokken fire, og jeg avtalte med Linda at jeg skulle vekke henne for å si hadet før jeg dro. Men det gikk ikke helt etter planen.

Jeg våknet av at Linda sto over meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt ennå, klokka fem – hjelp! Lure meg hade nemlig stappet sov-i-ro i ørene, og hørte selvfølgelig ikke vekkerklokka da den ringte. Den stakkars taxi-sjåføren hadde ringt fem ganger, sendt sms og lagt igjen beskjed på svarer, og dersom han mot all formodning leser dette, så: UNNSKYLD!

Ny flytaxi ble bestilt i en hui og en hast i resepsjonen på Cochs ikledt pyjamas og ullsokker. Jeg rakk heldigvis å skifte og skvette litt kaldt vann i ansiktet før jeg styrtet av gårde. Det er tydelig at det er mange år siden jeg bodde i Oslo, for jeg hadde en idé om at det tok minst én time med bil ut til flyplassen. Heldigvis tok jeg feil! Den hyggelige taxi-sjåføren fra Ghana var fremme på Gardermoen bare en halvtime senere, etter å ha blitt snakket hull i hodet av en bråvåknet indieforfatter som straks skulle publisere romanen sin. Han var sikkert glad for at han ikke skulle tilbringe timevis i mitt selskap.

Etter å ha sovet meg gjennom resten av reisen, ankom jeg endelig huset mitt, som vi nettopp har flyttet tilbake til etter en renovering som har tatt hele to år. Der var ektemannen min i full sving i møte med gardinspesialist, de målte opp vinduer og diskuterte farger og tekstur – og ville selvsagt ha min mening om det meste. Det var den verste dagen for slikt, for akkurat da fikk jeg epost fra BoldBooks gründer Kristin Over-Rein om at: NÅ ligger romanen ute på nettbokhandelen. Jeg måtte holde meg fast mens jeg ringte svigerinnen min for å avtale når jeg skulle hente datter som fikk ordne hår hos tante. Om tjue minutter skulle jeg kjøre henne til skolefesten. Snakk om å lande med begge beina skikkelig pladask på jorda. Skolefesten gikk sin vante gang med ødelagt hoppeslott og fare for regn, og jeg måtte ta meg skikkelig sammen får ikke å bryte sammen i krampegråt da sønnens klasse sang til alle mammaene i anledning morsdagen 14. mai. Følelsene lå i tykke lag utenpå meg, og det var helt greit å gå hjem da festen var slutt.

Hjemme ventet en privat boklansering skulle det vise seg, hvor jeg og romanen ble feiret med brask og bram av mann og barn – det vanket til og med blomster til en sliten indiedebutant:

Blomster

Akkurat hvor du kan kjøpe «En hel verden forsvinner,» skal jeg komme tilbake til i kveld, for nå må jeg hente barn på skolen. Og der er det ingen som vet at jeg har gitt ut bok.