Multikulturell yoga

«Se for deg at du er på vei opp mot en fjelltopp. Du går opp langs åssiden og trekker den friske fjellufta dypt ned i lungene.»

Yogalærerens stemme messer dempet ut i det parkettbelagte rommet, hvor vi ligger på rekke og rad på de tynne madrassene våre. Jeg har drevet med yoga sånn av og på siden jeg var femten (Jøss, er det virkelig snart tretti år siden jeg var på mitt første kurs på Friundervisningen i Trondheim? Det skulle en ikke tro når en ser hvor stiv og støl jeg fortsatt er – konkluderer med at frekvensen i ‘av og på’ har vært noe uheldig med hensyn til progresjon), og det er en av de aktivitene her nede som har hjulpet kropp og sjel med å finne sin plass.

«Du kjenner lette vindpust streife ansiktet mens lydene i naturen som omgir deg, gir deg et dypt velvære.»

Fortsetter han etter en liten pause. Jeg har ingen problemer med å visualisere dette der jeg ligger med lukkede øyne og lar kroppen hvile etter en litt i overkant hard økt. Fjelluft er et evig savn i dette flate landet, og bildene ligger på netthinna fra fordums tid, eller preintegrering, vet ikke om det er et ord, i så fall har jeg nettopp funnet opp et som kan være temmelig nyttig når vi innvandrere skal forklare dere innfødte at vi faktisk var rimelige kapable mennesker før vi begynte å stotre og stamme på morsmålet deres.

«Du kommer omsider opp på toppen av fjellet og nyter den fantastiske utsikten.»

Og jeg ser selvfølgelig for meg dette:

Vakkert!
Vakkert!

Jeg er så avslappet som jeg kan bli, og kjenner at dagens stress og hit og dit har sluppet taket. Men det skal det dessverre bli slutt på.

«Du setter deg ned og lener ryggen inntil en trestamme.»

Hm? Hva for noe …? En trestamme?! Men, hvor kom det treet fra? Tregrensa gikk jeg jo forbi for lenge siden! Og like fort som det er sagt, så er mitt indre blikk invadert av trær. Den fantastiske utsikten forsvinner i en skog hvor trærne er en salig blanding av gran, bjørk og slike jeg ikke kan navnet på sånn umiddelbart. Kroppen spenner seg og pusten ligger ikke nederst i magen lenger, som seg hør og bør når du har drevet på med yoga av og på i nesten et halvt århundre, nei, den har krøpet opp under kravebeinet og peser så nervøst at jeg er redd for at jeg forstyrrer harmoniske stemningen i salen – hvorfor fulgte jeg ikke bedre med i botanikktimene på skolen?! Ikke får jeg med meg noe mer av visualiseringsinstruksjonene fra yogalæreren heller, der jeg fortvilt prøver å bli kvitt trelast etter trelast med ukjente trær og det er like før jeg starter skogbrann der oppe på den fjelltoppen som jeg for litt siden hadde besteget med fred i sinnet. Det er fristende å gløtte bort mot ghetto-venninna, som også befinner seg i samme sal på onsdagskveldene, for å sjekke om hun er akkurat like satt ut som meg. Men jeg besinner meg, og klarer også å motstå fristelsen til å rekke opp hånda og få en liten avklaring i høyden på dette fjellet, for det er vel strengt tatt ikke et fjell dersom det vokser trær helt oppe på toppen av det? I hvert fall ikke et norsk fjell. Jeg må til slutt innse at det nok dreier seg om en belgisk yogalærers vett på fjell, og omsider er endelig avslapningsøvelsen over og det er tid for å avslutte med tre rungende OM.

Etterpå, når min norske venninne og jeg står ute på fortauet etter endt økt, kommer det undrende fra henne:

«Du, de der trærne der oppe på fjelltoppen, klarte du å se for deg dem, eller? Mista konsentrasjonen, jeg …»

Nei, det er ikke lett å være innvandrer. Skal ikke få slappe av på yoga engang. Jeg synes godt at yogalærere med multikulturell kompetanse burde komme på den politiske agendaen så snart som mulig, ellers er det ikke godt å si hvordan det skal gå med denne integreringen, gitt.

Integrering i praksis: Integreres i norsk natur

Når belgiere spør meg hva jeg savner mest av alt fra Norge, bortsett fra familie og venner, så er det selvfølgelig dette bildet som kommer på netthinna aller først:

reisetips.nettavisen.no
reisetips.nettavisen.no

Norsk natur er fantastisk og allemannsretten unik, og det er dette jeg har felt aller flest tårer over når hjemlengselen sliter som verst. Det å gå tur i skog og mark, er en av kjerneverdiene i norsk kultur, og jeg vil kanskje tro at det er den delen som favner folk flest aller mest, både på tvers av generasjoner, kjønn og ellers alt annet som måtte skille oss som mennesker. Og det er denne delen av norsk kultur nordmenn bør lære sine nye landsmenn å kjenne. Det har lokallaget React i Volda forstått. De driver med mangfoldige og praktiske aktiviteter, blant annet leksehjelp for barna på det lokale asylmottaket, svømmetrening og turgruppe:

«Tirsdag hver tredje uke arrangerer React Volda friluftstur for beboerne på asylmottaket. Turene, som stadig er etterspurt blant asylsøkerne, er med på å gjøre overgangen til et nytt land litt enklere.»

Adel Dabbas er i Norge etter å ha måttet flykte fra krigen i Syria. Han har vært i Norge i litt over tre måneder, og klarer allerede å føre en samtale på norsk. Han sier blant annet:

«– Jeg synes Norge er et vakkert land, med flotte mennesker. Når jeg er på utflukter som dette, hjelper det meg ved å forstå det nye landet jeg bor i.»

Leder i React Volda, Malin Grendal, sier følgende:

«– Det vi vil oppnå med sammenkomster som dette er å skape en sosial møteplass for asylsøkerne. Vi opplever at dette er viktig for deres integrering, her lærer de mye om Norge samtidig som de får seg et sosialt nettverk, forteller Aas Vestre. «

Godt tenkt og et eksempel til etterfølgelse for dere som lurer på hva dere kan bidra med for å hjelpe nye landsmenn med integreringen.

God helg!

Speed-integrering

Rome

«Rome ne fu[t] pas faite toute en un jour», eller Rom ble ikke bygd på en dag, som det opprinnelige franske uttrykket fra middelalderen har blitt til på norsk. Fra 1190, sånn ganske nøyaktig – jada, jeg har gjort min research for en gangs skyld. Ettersom det er en viss opphengthet i opprinnelse i visse miljøer, tenkte jeg det kunne være litt lurt å ha med akkurat det.

Men – hvor lang tid tok det egentlig?

“So far it’s taken approximately 1,009,491 days to build Rome. This is based on the traditional founding of the city (21 April 753 BCE), but we should also consider that the city has been sacked and rebuilt several times.”

Sier en her. Jeg har ikke verifisert regnestykket, for bare tanken får det til å gå litt rundt for meg. Det jeg egentlig vil frem til, er at dette er ett av uttrykkene jeg jevnlig strør om meg med når jeg snakker om integrering. Ting tar tid, du må nok vente litt, forklares formuleringen nokså edruelig på Wiktionary.

Det tar forhåpentligvis ikke like lang tid som Roma, men at det er omfattende arbeid, synes jeg kanskje ikke det er nødvendig at jeg går nærmere innpå her, selv om det kan være fristende. Jeg lurer ofte på om de som roper høyest om integreringen og dens såkalte fallitt, noensinne har forsøkt å lære seg et språk samtidig som de er nødt til å bruke det daglig til viktige ting. Stress, er det første en burde tenke om akkurat den saken. De negative konsekvensene av jevnlig (negativt) stress, er vel kjent for de fleste, men dersom du fortsatt ikke har fått det med deg, kan du lese med om det her. Og ellers overalt på nettet.

Når du legger til faktorer som kultursjokk, hjemlengsel, ensomhet, utenforhet og skjeve blikk fra omverdenen, er det i grunnen underlig at det ikke står verre til med integreringen enn det faktisk gjør. At det skyldes at vi innvandrere egentlig er mennesker med superkrefter, er foreløpig en godt bevart hemmelighet.

Fra alvor til spøk, jeg har selvsagt jevnlig reflektert mye over hva som kunne få opp farta på min egen integrering, og har til tider fabulert om magiske trylledrikker og lettvinte snarveier, men språk læres dessverre ikke over natta (ett annet favorittuttrykk som begynner å bli litt slitent), så hverken abrakadabra eller hokus pokus har hjulpet for meg. Hardt arbeid og endeløs pugging samt en overdose med prøving og feiling, var det som skulle til for at jeg skulle få dreisen på mitt fremmedspråk. Likevel, at det er enkle grep som kan være med på å dytte den integrerende personen i riktig retning, det er helt sikkert. En av dem er noe så enkelt som kontakt med de innfødte. Jeg har skrevet om det før, og kommer nok til å gjøre det igjen, vennskap mellom innfødte og gebrokne mennesker er en magisk ingrediens i den suppa den integrerende befinner seg i. Det var det som skulle bli prikken på i-en for meg, for at jeg skulle finne meg til rette og endelig bli fortrolig med franske ord og vendinger.

Men vennskap blir dessverre heller ikke til over natten. Det tar tid å bli kjent med noen du finner tonen med, og ofte er vennene dine med deg fra barnsben av. Det å være den nye som ikke kjenner noen, og som attpåtil er gebrokken, er ikke lett. Den gangen jeg begynte å skrive på denne bloggen, hadde jeg ei liste med en rekke emner jeg skulle skrive om. Speed-integrering var ett av dem. En venninne fortalte at hun hadde vært på speed-dating, og jeg så for meg samme modell for innvandrere med manglende nettverk og at skulle plasseres rundt et bord vis-à-vis innfødte og hadde to minutter til å presentere seg selv og vice versa før de måtte flytte seg videre til neste person. Glimrende! tenkte jeg, men det ble aldri til at jeg skrev den bloggposten. Helt til i dag, hvor jeg leser følgende på Utrop.no:

«Det står fjorten halvsjenerte personer i rommet. De blir fortalt at de nå skal gjøre speed-friending, en situasjon hvor to og to går sammen og skal bli kjent med hverandre i løpet av noen minutter. Selv om folk nøler litt i starten tar det ikke lang tid for de er godt i gang med å prate.»

De sosiale entreprenørene OsloTalks står bak:

«Vi ser at mange mennesker kan mangle nettverk av ulike grunner. Kanskje man nettopp har flyttet til Oslo fra en annen by eller man er innvandrer. Vi ønsker et rausere og mer inkluderende samfunn hvor man ser hverandre uten å nødvendigvis kjenne personen fra før, forklarer Caroline Aurora Grevstad, som er en av initiativtakerne til prosjektet Oslotalks.»

Bravo! sier jeg, og sprer herved det gode budskap. Dette er tiltak som virkelig kan utgjøre en forskjell, og jeg håper det sprer seg utover det ganske land, så spre det gjerne du også.

Anbefalt lesning: Angriper innvandringsmytene

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra  NRKs side om innvandring og myter - som jeg ikke visste at fantes engang!
Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra NRKs side om innvandring og myter – som jeg ikke visste at fantes engang! (Ikke så lett å se hva som står, men de blå menneskene er innvandrere og de grå er nordmennkvinner, så …)

Det er fort gjort å gå seg vill i debattene, og en av verstingene er nok innvandring- integrering-asylsøker-debatten hvor alle slags ingredienser sauses sammen i en kasserolle med endeløs bunn. Godt er det derfor at det finnes mennesker som greier å ha ganske mange tanker i hodet samtidig, og som i tillegg skriver dem ned på papir og sender dem inn til en avis.

«Mens demonstrantene roper at landet oversvømmes av asylsøkere og muslimer, viser tallene det stikk motsatte. Innvandringsmytene forpester debatten,» skrev kommunikasjonssjef i Tankesmien Skaperkraft, Filip Rygg, i Bergensavisen den 3. mars.

Og vær så god, akkurat her kan du lese resten. Jeg anbefale deg at du gjør det på det sterkeste dersom du ønsker å se et fint stykke angrep på mytene.

Ha en fin helg!

 

Min egen bittelille ghetto

Selv om det fortsatt hendte at jeg gikk meg vill, hadde det allerede begynt å gå seg til i integreringens intrikate irrganger. Fremmedspråket var på plass så godt som det lot seg gjøre, og vennskap på fransk hadde befunnet seg i sin skjøre begynnelse såpass lenge at jeg hadde faste kaffemorgener og nesten ikke tid til å skrive bok lenger. Det hadde til og med gått så langt at ektemannens talsmannsrolle ble overflødig, og han gikk av med en velfortjent pensjon. Kultursjokket var i ferd med å flate seg ut og gå over i den fasen hvor jeg stort sett var selvstendig i hverdagen, uansett hva jeg skulle foreta meg. Jeg var ikke en voksen dame som følte og oppførte seg som en tre-åring i trassalderen lenger, så livet lekte, kort sagt, temmelig jevnt.

Dette er to år siden nå, og den gang trodde jeg at jeg visste det jeg trengte å vite om byen som hadde begynt å føles som min. At det tok mindre enn ti minutter å gå til bakeren og kjøpe ferskt brød, for eksempel. Eller at jeg måtte gå i cirka en tjue minutter for å kjøpe kattemat i dyrebutikken. Og ville jeg inn til bysentrum, så var ikke det mer enn en liten halvtimes spasertur. Men at det, rett nedi gata her, skulle bo ei dame med samme etniske opprinnelse som meg, det hadde jeg overhodet ingen anelse om. Helt til den dagen en felles bekjent av oss fortalte meg at hun visste om ei som kom fra Norge. En informasjon jeg tvert bestemte meg for å høflig avvise, for jeg var sikker på at hun mente noen fra NATO-leiren som ligger i nærheten her, og jeg var ikke interessert i å stifte bekjentskap med militære mennesker som uansett skulle flytte etter tre års tjeneste, og at jeg alltid skulle være den som ble igjen i det regnfulle, flate landet. Men nei da, forsikret vår felles bekjente, denne damen hadde ikke noe med militæret å gjøre. Hun hadde bodd her en del år allerede, og var gift med en belgier. Akkurat som meg. Fra Norge? Rett nedi gata her? Det kunne ikke være sant. Det var det så altfor godt til. Men det var helt sant.

For knappe to år siden møttes vi for første gang. Det hadde gått noen eposter frem og tilbake mellom oss før det ble bestemt at vi skulle møtes på kafé. Like nervøs som om jeg var på en «blind date», satt jeg og ventet på henne på yndlingskaféen min. Jeg husker det som det var i går. Det var vanskelig å skjule skjelvingen på hånden der jeg tok nervøse slurker av kaffen. Tenk om vi ikke gikk over ens? Den eneste fellesnevneren vi hadde, var at vi begge kom fra samme land, men det var jo ingen garanti for at vi skulle finne tonen. Jeg så for meg det ene marerittscenarioet etter det andre, og forestilte meg at hun hadde lest bloggen min og syntes at det jeg skrev om var kjempeteit og at hun ikke hadde opplevd noen av de vanskelighetene som jeg hadde gjort med integrering. At hun hadde lært seg fransk over natta. Og at det i bunn og grunn var meg det var noe alvorlig galt med. Det hadde vært en fordel å være den eneste nordkvinnen den lille byen, og det var at jeg kunne innbille meg at jeg faktisk var helt normal. Det plaget meg at et raskt google-søk avslørte det meste om meg, mens da jeg søkte på hennes navn, ikke fant noen ting. Og slik sneglet minuttene seg av gårde mens jeg ventet på at hun skulle komme. Alle som kom alene inn døren til kafelokalet, ble grundig analysert fra bordet mitt, men ingen liknet det blonde, blåøyde og selvsikre koftebekledde kvinnemennesket jeg så for meg for mitt indre øye. At det skulle være ei lita brunette med et forsiktig smil som kom bort til meg og lurte på om jeg var Hege, hadde jeg i hvert fall ikke forestilt meg. Og vi gikk over ens. Med en eneste gang og noe så grundig. What are the chances?! sier jeg bare.

Det var nok like greit at vi ikke ble kjent før, for da kan jeg garantere deg at jeg hadde sittet på fanget hennes og surmult på morsmålet vårt i de periodene det stormet som verst. Jeg hadde ikke tvunget meg av gårde på franskkurs med blytunge steg. Jeg hadde nok heller ikke vært like villig til å praktisere dette famøse språket til annet enn det aller mest nødvendigste, som for eksempel å spørre hvor toalettet er, eller hjelp til å finne veien hjem. Vennskap på fremmedspråket ville vært en saga blott, og talsmannen ville fortsatt vært i beredskap døgnet rundt, mens vi to nordkvinnene selvsagt ville vært opptatt med å steke slike:

Bildet er hentet fra: dagbladet.no
Bildet er lånt fra dagbladet.no

Sannheten er at vi ikke har stekt en eneste vaffel. Men vi skravler. Går på kino sammen. Skravler. Trener sammen. Skravler. Møtes hjemme hos hverandre, for å: Skravle. Med mye mer.

Mitt norske vennskap betyr enormt mye for meg. Der kan jeg være meg selv fullt og helt, uten å tenke på grammatiske feil eller om jeg tråkker (snubler) over de kulturelle usynlige barrierene. Det er den siste brikken i integreringspuslespillet: Mitt eget lille stykke Norge. Og forhåpentligvis fortsetter det og blir akkurat slik: