Category Archives: innvandring

Den smertelige lengselen hjem

quote-our-native-soil-draws-all-of-us-by-i-know-not-what-sweetness-and-never-allows-us-to-ovid-82-81-14

For omtrent ett år siden ble en mann fra Vietnam arrestert i Bristol etter å ha gått berserk i en Apple butikk, hvor han knuste iPader med en murstein. Vedkommendes advokat forklarte under rettsaken at mannen led av hjemlengsel og hadde vært suicidal i flere måneder. Hans eneste ønske var å bli deportert tilbake til Vietnam, og det var derfor han hadde gått løs på nettbrettene.

I 2013 skrev BBC om fotballspiller Jesus Navas, som var beryktet for sin ekstreme hjemlengsel, i forbindelse med at han skulle overflyttes fra Sevilla til Manchester City.

«For years Navas suffered so severely from homesickness that he could spend no great time away from Seville, itself less than 19 miles from his birthplace of Los Palacios y Villafranca. Anxiety attacks forced him out of training camps and pre-season tours. Now it is said he has overcome his homesickness through counselling.»

I samme artikkel sier psykolog Dr. Caroline Schuster at flytting til et annet land kan være skremmende, spesielt dersom du ikke snakker språket, og at hjemlengsel kan ha lignende symptomer som depresjon. I ekstreme tilfeller kan det utvikle seg til panikkanfall, men det kan også føre til sosial tilbaketrekning, søvnforstyrrelser, mareritt og konsentrasjonsproblemer.

En ire, bosatt i Canada, led i 34 år av det han kaller P.I.H: Persistent Immigration Homesickness. Patrick McKenna forteller at da han endelig fikk muligheten til å flytte tilbake etter så lang tid, gikk plutselig hjemlengselen over:

«On January 31 2009, when the small software company in Montreal where I worked closed its doors, I found myself on the dole at age 59. I was, or so I thought, a perfect candidate for a one-way ticket home. It didn’t work out that way. What did happen really surprised me. In the months leading up to my 60th birthday, I could feel my P.I.H. falling away from me. In my usual haunts, Mont Royal, the Lachine Canal cycle path, the wonderful Botanical Gardens I had the strangest feeling of truly “registering”, for the first time, the sights, sounds, colors, smells, which I had experienced many times before. At the same time, I began to fully appreciate a lot of other things: the health care system, this city’s reasonable cost of living, and its system of bike paths, to name but a few.»

I et forsøk på å forstå denne merkelige, men velkomne nye følelsen, bestemte han seg for å forske litt på fenomenet hjemlengsel, eller P.I.H.

«I discovered that homesickness has a long history. In ancient cultures, exile and suffering are common themes in the lives of the heroes.  Confucius was exiled from Lu, and wandered for many years, suffering privation and hardship. Aeschylus, in Agamemnon says,  “I know how men in exile feed on dreams of hope. ” Homer ‘s Odysseus “weeps and rolls on the ground”, thinking of home. And, of course, Irish mythology speaks to homesickness. In Tír na nÓg, even with the gift of immortality, living in the “Land of Youth”, with beautiful Niamh of the Golden Hair, Oisin, silly man, is homesick, goes back to Ireland and suffers the dire personal consequences we all have read about.»

Susan J. Matt, forfatteren av «Homesickness: An American History,» skriver i New York Times at eksplisitte diskusjoner om hjemlengsel er sjeldne ettersom følelser vanligvis er betraktet som et pinlig hinder for individuell fremgang og velstand. Denne stillheten gjør at mobilitet fremstår som noe veldig enkelt. Men en undersøkelse publisert i Archives of General Psychyiatry i 2011 fant blant annet at meksikanske innvandrere i USA hadde en forekomst av angst og depresjon 40 prosent høyere enn slektninger som hadde blitt igjen i Mexico. Et vell av forskningsrapporter har dokumentert at andre nykommere til Amerika også lider av depresjon og akkulturativt stress.

Historiker Kurt Ole Linn skrev i sin kronikk i Aftenposten Lengselen heimatt (2010) at det snakkes lite om den menneskelige siden ved det å reise fra slekt og venner, nemlig den smertefulle lengselen. Etter å ha fortalt om sin egen mors opplevelser med sorg og savn da hun forlot hjembygda i Setesdal fordi hun forelsket seg i en mann fra Gudbrandsdalen, samt blant annet sine egne erfaringer fra utenlandslivet, skriver han:

«Jeg håper at vi alle kan hente empatien frem i oss når vi møter mennesker som kommer hit til det kalde nord, enten de flykter fra krig, eller de søker et rikere utkomme for seg og sine.»

Det håper jeg også. Virkelig. Empati ser ut til å være en ubrukt ressurs for tiden, dessverre, men heldigvis er det mange som glimter til likevel.

Jeg kan dessuten føye til at det går forbausende bra med min egen hjemlengsel for tiden, og så lenge jeg holder meg unna snødekte vidder med skitupper bilder på facebook så kan Apple store i byen min føle seg trygge. Jeg må også innrømme at lengselen hjem til tider har vært så stor at kofferten har vært pakket for godt – flere ganger, mens «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» runger gjennom hus og land. Men så går det noen dager, og så går det over på et eller annet mystisk vis, helt til neste gang. Jeg innbiller det har noe med at jeg har flere og flere mennesker jeg bryr meg om her nede, samt at jeg etter hvert har gode minner og erfaringer knyttet til Belgia. Og godt er det vel, at det går lengre og lengre mellom hver hypotetiske flytterunde – både for mann og barn.

Anbefaling: «Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra»

keep calm an integrate

Nå skal jeg gjøre Dagbladet en skikkelig stor tjeneste. Jeg skal anbefale et meget lesbart innlegg som de publiserte i dag. Det er skrevet at Hanne Viken fra Nøtterøy og resymerer på en vidunderlig måte hvordan virkelig integrering forgår. Begge veier. Med litt rumpedans. Og ettersom denne bloggen har titusenmillioner faste lesere hver eneste dag, går jeg utfra at Dagbladet vil merke mye trafikk fremover. Bare hyggelig! Fortsett å trykke slike  innlegg så kan det til og med bli mer.

Voilà: Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra

God helg fra gråvær i Belgia!

Integrering i praksis: Hei, kan vi låne deg ut til en innvandrer?

nhcpl.libguides.com

nhcpl.libguides.com

«Fyrverkeriet bibliotek på Vestre Toten etterlyser innbyggere som vil være til utlån. Slik håper de å gjøre kommunen mer inkluderende. Biblioteket låner til vanlig ut bøker, men nå vil de også låne ut mennesker. De etterlyser innbyggere som vil sette av en time til å bli kjent med en innvandrer.

Dette prosjektet har jeg tro på. Vi ønsker å skape en møteplass mellom innvandrere og innbyggere, sier biblioteksjef Mona Myrland.»

Jeg og! Det er en veldig, veldig god idé, og jeg håper mange flere bibliotek følger raskt etter. En uformell prat med en innfødt, som avsluttes med å låne bøker, vil gjøre underverker for både fremmedspråk og fremmedfølelsen. Og som Myrland sier:

«Hvis en innvandrer har hatt samtaler med ti innbyggere, så vil det være ti flere personer som vil si hei når de treffer hverandre på butikken eller gata. Det kan være et viktig bidrag.»

Det er i de små detaljene i hverdagen nøkkelen til god integrering ligger. Bare noe så enkelt som det å ha noen flere innfødte å si hei til, slå av en liten prat med, gjør at følelsen av tilhørighet vokser.

Fyrverkeriet bibliotek har skjønt det. Som jeg skrev tidligere her inne:

«De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.»

Kudos til Fyrverkeriet bibliotek, og så krysser jeg fingrene for at dette initiativet sprer seg til det ganske land.

Resten av artikkelen kan du lese her.

Derfor inviterer innvandrermamma aldri folk på fiskemiddag

Poison

På vei hjem fra skolen i ettermiddag:

– Mamma, er det fisk i yoghurten? spør datter fra baksetet.

– Fisk i yoghurten? Nei, det har jeg aldri hørt om? Hvorfor i all verden spør du om det? lurer jeg.

– Manon sa det.

– Manon er gal i hodet sitt, kommer det tørt fra storebror.

– Ingen er gal i hodet sitt, sånn kan vi ikke snakke om mennesker, vennen, selv om de har andre meninger enn oss. Det er veldig viktig å ikke sette etiketter på folk, ikke sant? Den er dum, den er teit, den er gal osv. Det har vi jo allerede snakket om flere ganger.

Jepp, jeg er varm i trøya nå, og klarer ikke stoppe moralprekenen.

– Tenk om noen synes du var gal i hodet bare fordi du sier noe som er litt rart? Eller fordi du liker noe som en annen ikke liker, sylteagurk, for eksempel?

– Men, mamma … kommer det unisont fra søskenparet.

Men mammaen deres har fått blod på tann, og lar hverken storebror eller lillesøster slippe til.

– Om det er slik at Manon liker fisk i yoghurten sin, så skal hun få lov til det, selv om det kanskje ikke er noe vi har prøvd i vår familie. Hvem vet, kanskje det er en kjempegod kombinasjon, og kanskje vi har gått glipp av en kulinarisk delikatesse fordi vi tenker at det er rart. Det er kjempeviktig å være tolerant og åpen om det meste i livet, det har jeg skjønt som allerede har levd i 43 år på denne kloden! Selv om dere kanskje tenker det mange ganger, så er faktisk ikke mammaen deres dummest i verden. Når dere blir større vil dere forstå at jeg faktisk er ganske smart.

– Men, mamma! insisterer lillesøster. Manon har ikke sagt noe om fisk … Hun sa det var gift i yoghurten min.

– Gift? Hva har det med saken å gjøre ..?

Men så demrer det. Fisk og gift. Poisson og poison. Sistnevnte uttales med en z-lyd jeg ikke alltid får med meg. Eller ikke alltid uttaler skikkelig, for den saks skyld. Fint at vi oppdaget feilen før datteren bekrefter til Manon at hun ifølge sin egen mamma såvisst har gift i yoghurten sin.

Integrering i praksis: Inkludering og fritid

puzzle

Trondheim kommune arrangerer 22. oktober (sammen med flere ulike organisasjoner) et seminar for mennesker som møter barn, unge og familier med invandrerbakgrunn i fritiden. Hvordan kan vi sammen inkludere barn og unge i fritidsaktiviteter i nærmiljøet? spør de, og jeg, da, evig integreringsentusiast som jeg er, synes jo selvfølgelig det er et helt nydelig spørsmål! De har skjønt det jeg gjennom flere hundre bloggposter har gjentatt utallige ganger: At integrering ikke foregår i et vakum hvor det kun er den integrerende personen som skal gjøre en innsats. Integrering fungerer aller best når også de innfødte ser at de kan utgjøre en forskjell, og heldigvis er det mange eksempler på det i Norge, selv om det kanskje ikke er de det blir fokusert på i media. C’est la vie, dessverre. Men, ja, vi trenger dere innfødte så sårt når vi skal lære oss å forstå hvordan dere gjør ting som gjøres annerledes der vi kommer fra. Vi trenger innblikk i hvordan dere omgåes, hvordan dere organiserer fritid og ellers alt mellom himmel og jord som det er vanskelig å finne ut av på egenhånd, spesielt hvis en er litt sjenert og tilbakeholden av natur, for eksempel. For oss er dette et evig puslespill, og vi er alltid takknemlige for brikker.

For de som skulle være interessert, (og det håper jeg er mange!) så legger jeg lenke til arrangementet her.

Skulle gjerne vært der selv, jeg, hadde det ikke vært for at jeg utvandret til det store utland for altfor mange år siden.

Innvandrerkvinne står opp på feil fot

bad day

Eller heter det ‘med feil fot?’ Jeg er som sagt språkforvirra, inkludert på mitt eget morsmål, og en av de tingene jeg har størst problemer med, er preposisjoner. Jeg kunne saktens google det, men orker ikke, for uansett preposisjon, så er foten uansett veldig feil. Jeg har en dårlig dag. Og nettopp denne dagen skulle jeg altså befinne meg på et offentlig kontor i viktig ærend, et sånt ærend som ektemannen måtte ta seg av mens integreringen sto på som verst, før innvandrerkona ble nogenlunde flytende på språket hans.

Jeg har ventet i kø en stund, og da det omsider er min tur, står hjernen stille.

«Eh, jeg skulle, um, hehe, jo, sånn var det, ja, heh, jeg har dette papiret her …»

Jeg roter rundt i veska min og håper jeg ikke har glemt det hjemme.

«Madame, De må sørge for å ha papirene klare når det er Deres tur.»

En  funksjonær med strengt blikk peker mot et skilt over skranken hvor det står klart og tydelig at man skal ha papirene klare. Som regel får jeg jo med meg sånne skilt, og som regel er jeg og alltid beredt og har samtlige papirer klare, og mer til, når jeg befinner meg i slike situasjoner. Men ikke i dag. Jeg hadde sovet dårlig og hjernen kverner konstant rundt et par utfordringer i livet for tida, så egentlig burde  jeg vel holdt meg langt unna dette stedet akkurat i dag.

«Beklager, men …»

Jeg rekker ikke si mer før hun snapper papiret, som jeg heldigvis ikke hadde glemt, utav hendene på meg. Hun trenger ikke lese lenge før hun skjønner hva det dreier seg om.

«Har De  med Dem attestasjon fra lege?» spør hun.

«Eh, nei …»

«Ikke?! Men hvorfor er De her da?»

Jeg skvetter  i stolen, og prøver febrilsk å finne ordene jeg trenger for å forklare. Stressende situasjoner er beste middel for  å glemme det meste av fremmedspråket på 1-2-3. Hun kommer meg selvsagt i forskjøpet, innfødt som hun er.

«Men, det jeg prøver å si er at …»

«Det er ingen vits å komme her uten den forstår De vel, madame?»

«De har fått den allerede,» rekker jeg såvidt å skyte inn, «forrige gang.»

Damen i skranken ser ut som hun har fått nok av meg for lenge siden, og det hjelper heller ikke på min forståelse av fremmedspråket mitt. Det hun lirer av seg nå, skjønner jeg ikke et kvekk av, og jeg må be henne gjenta flere ganger til hennes tydelig store irritasjon mens tårer samler seg klare til avgang i øyekroken. Da hun begynner å snakke sakte og artikulere som om hun prater til et lite barn, renner det over.

«Madame, har De noensinne bodd i utlandet?» spør jeg.

Hun blir paff.

«Nei,» svarer hun. Endelig ser det ut som hun har tid til å lytte.

«Snakker De flere språk?» fortsetter jeg.

«Nei.»

«De har altså aldri vært nødt til å bruke fremmedspråk på et offentlig kontor etter en natt med dårlig søvn på grunn av bekymringer?»

«Nei.»

«Nei, nemlig. Så vit at dette ikke spesielt hyggelig for meg. Dessuten, jeg er også et menneske, selv om jeg kanskje ikke finner de riktige ordene og ikke forstår alt De sier akkurat nå. Jeg snakker faktisk tre språk rimelig flytende og har studert på universitetet.

«Ja vel,» sier hun knapt hørbart.

Resten av  interaksjonen foregår uten ord, og da  jeg reiser meg fra stolen for å gå, beklager jeg utbruddet mitt, som jo seg hør og bør for en innvandrer. Vi skal helst ikke være misfornøyde, eller ha en dårlig dag, men stå opp på/med riktig fot hver eneste morgen, ellers kan vi bare ha oss tilbake dit vi kommer fra. Og, selv om det kanskje ikke har noe med akkurat denne saken å gjøre, er du så uheldig at du er flyktning, skal du i hvert fall ikke ha smart-telefon.

 

Feeerdig!

Med eksamen. Barna altså. Niåringen og seksåringen. Sistnevnte for første gang, mens storebror allerede har fire års erfaring. Sju dager med omtrent to eksamener om dagen, hvor de skal greie ut om alt de har lært gjennom hele skoleåret. Jeg har skrevet om dette på bloggen før. Her og der. Jeg har surmult i kjent innvandrerstil, og fått mye støtte hjemmefra. Eller, støtte og støtte, fru Blom. Folk i gamlelandet er mest opptatt av å riste på hodet over det belgiske skolesystemet, «stakkars elever» etc., og fortelle om skoleavslutninger, is-spisning, turer i skogen, og ellers alt som er gøy å gjøre i juni. Bare én eneste har hittil kommentert at det blir folk av belgiere også, og det gjør overraskende godt å få dette innspillet til tross for min egne innbitte aversjon mot skolesystemet i utlandet mitt.

For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, syter og klager, kommer jo dette skolesystemet til å være akkurat likedan til neste vår og neste eksamensrunde. Og da hjelper det ikke å dvele ved gamlelandets uovertrufne perfeksjon. Nei, da må jeg begynne å overbevise meg selv om at det kommer til å bli folk a barna mine også, selv om de får karakterer fra første klasse på barneskolen, og selv om et par uker i juni måned går med til eksamenslesing. Dersom jeg fortsetter å lese forskningsrapport etter forskningsrapport som motbeviser akkurat det, og dersom jeg fortsetter å vende meg til gamlelandet for støtte, så blir det vanskelig å ha tillit til at avkommet mitt skal komme utav skolen med helsa i behold. I dette smertefulle faktum, ligger integreringen og gliser nådeløst. When in Rome, do as the Romans, nemlig. Selv om det stritter imot i hvert eneste mitokondrium.

Men selv om vi innvandrere skal gjøre som romerne, så går det an å finne sin egen gylne middelvei, eller aurea mediocritas som de kanskje ville sagt i Roma. I år bestemte jeg meg derfor for at den velkjente knuten i magen som pleier å komme i slutten av mai, skulle få innvilget sin velfortjente pensjon. Eksamen kommer jo, uansett hva den knuten foretar seg, så det er i grunnen bare bortkastet energi. Den nagende knuten vaporiserte overraskende fort da jeg simpelthen bestemte meg for å akseptere situasjonen. Ser ut til at viktige folk er enige i akkurat den metoden.

happiness-can-exist-only-in-acceptance-quote-1

Deretter bestemte jeg meg for å gjøre det beste utav hele eksamensperioden, som jo selvfølgelig badet i sol og skyfrihimmel, som seg hør og bør for enhver eksamensperiode med respekt for seg selv. Vi har vært i parken, skogen, på sykkeltur, og ellers nytt finværet for det det er verdt. Is-spising har selvsagt også hørt med. De har lest litt hver dag, men ikke mer enn de orket. Vi har spilt spill og lest Harry Potter høyt. Det siste skulle vise seg å være et skikkelig sjakktrekk, for mot slutten av den sju dager lange eksamensperioden, dukket denne artikkelen opp i strømmen på twitter: Eventyr er viktigere enn tester. Hvor dette sitatet beroliget meg om mulig enda mer i min tilstand av aksept:

EINSTEIN

Fredag var siste eksamensdag, og det er fortsatt litt over ei uke til skoleslutt, men ettersom lærerne retter eksamensbesvarelser og fyller ut karakterbøkene for hånd med sirlig blekkpennskrift i de neste dagene, har elevene fritimer. Barna dro overlykkelige av gårde med Monopol og kortspill til skolen i dag, og snart er den etterlengtede skoleferien her. Alt vel, med andre ord, og jeg kjenner at aksept er en hjelpsom ingrediens i integreringens suppegryte, samtidig som jeg gleder meg over at vi i hvert fall slipper russefeiring i dette flate landet. Og det er da noe.