Scene fra et innvandrerekteskap

Vannspreder

Hetebølgene kommer og går i Belgia for tiden, og i dag er det «bare» 26 varmegrader i skyggen. Med høy luftfuktighet føles det enda litt varmere, og det lyner og tordner med jevne mellomrom uten at det letter noe særlig på trykket.

Mandag startet barnas skoleferie, og en av top-ti aktivitene i dette huset,

(i mangel av et slikt serriøst ultrakult svømmebasseng som naboen har, hvorfor har ikke vi det?!? Jo, kjære barna mine, det regner så mye i dette serriøst ultraflate landet, at er det noe vi IKKE trenger, så er det et svømmebasseng  i hagen …!)

er å løpe frem og tilbake gjennom vannsprederen i timevis, men i dag finner vi den ikke.

Hvor er vannsprederen? spør jeg ektemannen på sms. Han har en sånn ordentlig jobb, og det er der han befinner seg på denne solrike dagen.

Hvorfor kan du ikke bruke den som står på vaskerommet? svarer han tvert.

Den står ikke på vaskerommet …

Men det har den jo alltid gjort!?

Hæ?

Og sånn fortsetter vi.

Har du fått solstikk, eller?

Nei, har du?

Jeg sitter på kontoret, så …

Og jeg skulle gjerne sittet på kontoret, jeg også. Skrevet en bok til, for eksempel, eller markedsført romanen min – men kontoret mitt er her, ikke sant?

Joda. Du – hva skal du ha den støvsugeren til, forresten? Det er jo så flott vær. Hvorfor setter du ikke ut vannsprederen i hagen, så får du avkjølt deg litt i steiksola sammen med barna?  

Og jeg bare:

?!?!?!?!?! Nå ringer jeg deg.

Han hadde lest første sms fort, og da hadde asperseur liknet på aspirateur.

Den som tror at det å være innvandrerkvinne er grei skuring, har antakeligvis ikke prøvd det.

Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp


Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.


 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Den smertelige lengselen hjem

quote-our-native-soil-draws-all-of-us-by-i-know-not-what-sweetness-and-never-allows-us-to-ovid-82-81-14

For omtrent ett år siden ble en mann fra Vietnam arrestert i Bristol etter å ha gått berserk i en Apple butikk, hvor han knuste iPader med en murstein. Vedkommendes advokat forklarte under rettsaken at mannen led av hjemlengsel og hadde vært suicidal i flere måneder. Hans eneste ønske var å bli deportert tilbake til Vietnam, og det var derfor han hadde gått løs på nettbrettene.

I 2013 skrev BBC om fotballspiller Jesus Navas, som var beryktet for sin ekstreme hjemlengsel, i forbindelse med at han skulle overflyttes fra Sevilla til Manchester City.

«For years Navas suffered so severely from homesickness that he could spend no great time away from Seville, itself less than 19 miles from his birthplace of Los Palacios y Villafranca. Anxiety attacks forced him out of training camps and pre-season tours. Now it is said he has overcome his homesickness through counselling.»

I samme artikkel sier psykolog Dr. Caroline Schuster at flytting til et annet land kan være skremmende, spesielt dersom du ikke snakker språket, og at hjemlengsel kan ha lignende symptomer som depresjon. I ekstreme tilfeller kan det utvikle seg til panikkanfall, men det kan også føre til sosial tilbaketrekning, søvnforstyrrelser, mareritt og konsentrasjonsproblemer.

En ire, bosatt i Canada, led i 34 år av det han kaller P.I.H: Persistent Immigration Homesickness. Patrick McKenna forteller at da han endelig fikk muligheten til å flytte tilbake etter så lang tid, gikk plutselig hjemlengselen over:

«On January 31 2009, when the small software company in Montreal where I worked closed its doors, I found myself on the dole at age 59. I was, or so I thought, a perfect candidate for a one-way ticket home. It didn’t work out that way. What did happen really surprised me. In the months leading up to my 60th birthday, I could feel my P.I.H. falling away from me. In my usual haunts, Mont Royal, the Lachine Canal cycle path, the wonderful Botanical Gardens I had the strangest feeling of truly “registering”, for the first time, the sights, sounds, colors, smells, which I had experienced many times before. At the same time, I began to fully appreciate a lot of other things: the health care system, this city’s reasonable cost of living, and its system of bike paths, to name but a few.»

I et forsøk på å forstå denne merkelige, men velkomne nye følelsen, bestemte han seg for å forske litt på fenomenet hjemlengsel, eller P.I.H.

«I discovered that homesickness has a long history. In ancient cultures, exile and suffering are common themes in the lives of the heroes.  Confucius was exiled from Lu, and wandered for many years, suffering privation and hardship. Aeschylus, in Agamemnon says,  “I know how men in exile feed on dreams of hope. ” Homer ‘s Odysseus “weeps and rolls on the ground”, thinking of home. And, of course, Irish mythology speaks to homesickness. In Tír na nÓg, even with the gift of immortality, living in the “Land of Youth”, with beautiful Niamh of the Golden Hair, Oisin, silly man, is homesick, goes back to Ireland and suffers the dire personal consequences we all have read about.»

Susan J. Matt, forfatteren av «Homesickness: An American History,» skriver i New York Times at eksplisitte diskusjoner om hjemlengsel er sjeldne ettersom følelser vanligvis er betraktet som et pinlig hinder for individuell fremgang og velstand. Denne stillheten gjør at mobilitet fremstår som noe veldig enkelt. Men en undersøkelse publisert i Archives of General Psychyiatry i 2011 fant blant annet at meksikanske innvandrere i USA hadde en forekomst av angst og depresjon 40 prosent høyere enn slektninger som hadde blitt igjen i Mexico. Et vell av forskningsrapporter har dokumentert at andre nykommere til Amerika også lider av depresjon og akkulturativt stress.

Historiker Kurt Ole Linn skrev i sin kronikk i Aftenposten Lengselen heimatt (2010) at det snakkes lite om den menneskelige siden ved det å reise fra slekt og venner, nemlig den smertefulle lengselen. Etter å ha fortalt om sin egen mors opplevelser med sorg og savn da hun forlot hjembygda i Setesdal fordi hun forelsket seg i en mann fra Gudbrandsdalen, samt blant annet sine egne erfaringer fra utenlandslivet, skriver han:

«Jeg håper at vi alle kan hente empatien frem i oss når vi møter mennesker som kommer hit til det kalde nord, enten de flykter fra krig, eller de søker et rikere utkomme for seg og sine.»

Det håper jeg også. Virkelig. Empati ser ut til å være en ubrukt ressurs for tiden, dessverre, men heldigvis er det mange som glimter til likevel.

Jeg kan dessuten føye til at det går forbausende bra med min egen hjemlengsel for tiden, og så lenge jeg holder meg unna snødekte vidder med skitupper bilder på facebook så kan Apple store i byen min føle seg trygge. Jeg må også innrømme at lengselen hjem til tider har vært så stor at kofferten har vært pakket for godt – flere ganger, mens «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» runger gjennom hus og land. Men så går det noen dager, og så går det over på et eller annet mystisk vis, helt til neste gang. Jeg innbiller det har noe med at jeg har flere og flere mennesker jeg bryr meg om her nede, samt at jeg etter hvert har gode minner og erfaringer knyttet til Belgia. Og godt er det vel, at det går lengre og lengre mellom hver hypotetiske flytterunde – både for mann og barn.

Anbefaling: «Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra»

keep calm an integrate

Nå skal jeg gjøre Dagbladet en skikkelig stor tjeneste. Jeg skal anbefale et meget lesbart innlegg som de publiserte i dag. Det er skrevet at Hanne Viken fra Nøtterøy og resymerer på en vidunderlig måte hvordan virkelig integrering forgår. Begge veier. Med litt rumpedans. Og ettersom denne bloggen har titusenmillioner faste lesere hver eneste dag, går jeg utfra at Dagbladet vil merke mye trafikk fremover. Bare hyggelig! Fortsett å trykke slike  innlegg så kan det til og med bli mer.

Voilà: Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra

God helg fra gråvær i Belgia!

Integrering i praksis: Hei, kan vi låne deg ut til en innvandrer?

nhcpl.libguides.com
nhcpl.libguides.com

«Fyrverkeriet bibliotek på Vestre Toten etterlyser innbyggere som vil være til utlån. Slik håper de å gjøre kommunen mer inkluderende. Biblioteket låner til vanlig ut bøker, men nå vil de også låne ut mennesker. De etterlyser innbyggere som vil sette av en time til å bli kjent med en innvandrer.

Dette prosjektet har jeg tro på. Vi ønsker å skape en møteplass mellom innvandrere og innbyggere, sier biblioteksjef Mona Myrland.»

Jeg og! Det er en veldig, veldig god idé, og jeg håper mange flere bibliotek følger raskt etter. En uformell prat med en innfødt, som avsluttes med å låne bøker, vil gjøre underverker for både fremmedspråk og fremmedfølelsen. Og som Myrland sier:

«Hvis en innvandrer har hatt samtaler med ti innbyggere, så vil det være ti flere personer som vil si hei når de treffer hverandre på butikken eller gata. Det kan være et viktig bidrag.»

Det er i de små detaljene i hverdagen nøkkelen til god integrering ligger. Bare noe så enkelt som det å ha noen flere innfødte å si hei til, slå av en liten prat med, gjør at følelsen av tilhørighet vokser.

Fyrverkeriet bibliotek har skjønt det. Som jeg skrev tidligere her inne:

«De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.»

Kudos til Fyrverkeriet bibliotek, og så krysser jeg fingrene for at dette initiativet sprer seg til det ganske land.

Resten av artikkelen kan du lese her.

Derfor inviterer innvandrermamma aldri folk på fiskemiddag

Poison

På vei hjem fra skolen i ettermiddag:

– Mamma, er det fisk i yoghurten? spør datter fra baksetet.

– Fisk i yoghurten? Nei, det har jeg aldri hørt om? Hvorfor i all verden spør du om det? lurer jeg.

– Manon sa det.

– Manon er gal i hodet sitt, kommer det tørt fra storebror.

– Ingen er gal i hodet sitt, sånn kan vi ikke snakke om mennesker, vennen, selv om de har andre meninger enn oss. Det er veldig viktig å ikke sette etiketter på folk, ikke sant? Den er dum, den er teit, den er gal osv. Det har vi jo allerede snakket om flere ganger.

Jepp, jeg er varm i trøya nå, og klarer ikke stoppe moralprekenen.

– Tenk om noen synes du var gal i hodet bare fordi du sier noe som er litt rart? Eller fordi du liker noe som en annen ikke liker, sylteagurk, for eksempel?

– Men, mamma … kommer det unisont fra søskenparet.

Men mammaen deres har fått blod på tann, og lar hverken storebror eller lillesøster slippe til.

– Om det er slik at Manon liker fisk i yoghurten sin, så skal hun få lov til det, selv om det kanskje ikke er noe vi har prøvd i vår familie. Hvem vet, kanskje det er en kjempegod kombinasjon, og kanskje vi har gått glipp av en kulinarisk delikatesse fordi vi tenker at det er rart. Det er kjempeviktig å være tolerant og åpen om det meste i livet, det har jeg skjønt som allerede har levd i 43 år på denne kloden! Selv om dere kanskje tenker det mange ganger, så er faktisk ikke mammaen deres dummest i verden. Når dere blir større vil dere forstå at jeg faktisk er ganske smart.

– Men, mamma! insisterer lillesøster. Manon har ikke sagt noe om fisk … Hun sa det var gift i yoghurten min.

– Gift? Hva har det med saken å gjøre ..?

Men så demrer det. Fisk og gift. Poisson og poison. Sistnevnte uttales med en z-lyd jeg ikke alltid får med meg. Eller ikke alltid uttaler skikkelig, for den saks skyld. Fint at vi oppdaget feilen før datteren bekrefter til Manon at hun ifølge sin egen mamma såvisst har gift i yoghurten sin.

Integrering i praksis: Inkludering og fritid

puzzle

Trondheim kommune arrangerer 22. oktober (sammen med flere ulike organisasjoner) et seminar for mennesker som møter barn, unge og familier med invandrerbakgrunn i fritiden. Hvordan kan vi sammen inkludere barn og unge i fritidsaktiviteter i nærmiljøet? spør de, og jeg, da, evig integreringsentusiast som jeg er, synes jo selvfølgelig det er et helt nydelig spørsmål! De har skjønt det jeg gjennom flere hundre bloggposter har gjentatt utallige ganger: At integrering ikke foregår i et vakum hvor det kun er den integrerende personen som skal gjøre en innsats. Integrering fungerer aller best når også de innfødte ser at de kan utgjøre en forskjell, og heldigvis er det mange eksempler på det i Norge, selv om det kanskje ikke er de det blir fokusert på i media. C’est la vie, dessverre. Men, ja, vi trenger dere innfødte så sårt når vi skal lære oss å forstå hvordan dere gjør ting som gjøres annerledes der vi kommer fra. Vi trenger innblikk i hvordan dere omgåes, hvordan dere organiserer fritid og ellers alt mellom himmel og jord som det er vanskelig å finne ut av på egenhånd, spesielt hvis en er litt sjenert og tilbakeholden av natur, for eksempel. For oss er dette et evig puslespill, og vi er alltid takknemlige for brikker.

For de som skulle være interessert, (og det håper jeg er mange!) så legger jeg lenke til arrangementet her.

Skulle gjerne vært der selv, jeg, hadde det ikke vært for at jeg utvandret til det store utland for altfor mange år siden.