Scene fra et innvandrerekteskap

Vannspreder

Hetebølgene kommer og går i Belgia for tiden, og i dag er det «bare» 26 varmegrader i skyggen. Med høy luftfuktighet føles det enda litt varmere, og det lyner og tordner med jevne mellomrom uten at det letter noe særlig på trykket.

Mandag startet barnas skoleferie, og en av top-ti aktivitene i dette huset,

(i mangel av et slikt serriøst ultrakult svømmebasseng som naboen har, hvorfor har ikke vi det?!? Jo, kjære barna mine, det regner så mye i dette serriøst ultraflate landet, at er det noe vi IKKE trenger, så er det et svømmebasseng  i hagen …!)

er å løpe frem og tilbake gjennom vannsprederen i timevis, men i dag finner vi den ikke.

Hvor er vannsprederen? spør jeg ektemannen på sms. Han har en sånn ordentlig jobb, og det er der han befinner seg på denne solrike dagen.

Hvorfor kan du ikke bruke den som står på vaskerommet? svarer han tvert.

Den står ikke på vaskerommet …

Men det har den jo alltid gjort!?

Hæ?

Og sånn fortsetter vi.

Har du fått solstikk, eller?

Nei, har du?

Jeg sitter på kontoret, så …

Og jeg skulle gjerne sittet på kontoret, jeg også. Skrevet en bok til, for eksempel, eller markedsført romanen min – men kontoret mitt er her, ikke sant?

Joda. Du – hva skal du ha den støvsugeren til, forresten? Det er jo så flott vær. Hvorfor setter du ikke ut vannsprederen i hagen, så får du avkjølt deg litt i steiksola sammen med barna?  

Og jeg bare:

?!?!?!?!?! Nå ringer jeg deg.

Han hadde lest første sms fort, og da hadde asperseur liknet på aspirateur.

Den som tror at det å være innvandrerkvinne er grei skuring, har antakeligvis ikke prøvd det.

Reklamer

BoldBooks, gardiner & skolefest (pluss bokutgivelse!)

Overskriften oppsummerer forrige ukes små og store høydepunkter i tilfeldig rekkefølge.

Det er cirka ti år siden sist jeg satte mine ben i gamlelandets hovedstad, byen jeg bodde i etter at jeg forlot Trondheim, og før jeg flyttet til utlandet. Fredag 12. mai gikk turen til Oslo på: Seminar og lansering av boldbooks.no på Litteraturhuset! Vel, jeg ankom selve byen et par dager i forveien, slik at jeg fikk treffe et noen venninner som hadde vett nok til å komme seg tilbake til Norge etter sine utelandsopphold.

Jeg reiste fra dette:

IMG_3212

Til dette:

styggvær

Men det gjorde ikke noe. Jeg skulle jo dele familierom på Cochs med manuskonsulenten min, Linda, og treffe venninner på restaurant – OG skravle i timevis på norsk!

Jeg hadde egentlig slått fra meg tanken om å dra på denne lanseringen, selv om jeg hadde skikkelig lyst. Lørdag 13. mai var nemlig dagen for den årlige festen på barnas skole, og jeg tenkte det kom til å bli litt for travelt. Det ble det også, ganske dramatisk faktisk, men det skal jeg komme tilbake til.

Du som leser dette, lurer kanskje på hvem/hva BoldBooks er? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg blir så ivrig at det stokker seg i hodet når jeg skal forklare. Så jeg jukser litt, og kopierer inn fra beskrivelsen på hjemmesiden deres:

«BoldBooks.no er en selvbetjeningsløsning for forfattere som ønsker å gå utenom tradisjonelle forlag. Vår målsetting er å gi forfattere større eierskap til bøkene sine, uten at det tar for mye tid og krefter. Ved å forenkle alle ledd i en bokproduksjon blir dette mulig, og som forfatter kan du konsentrere deg om det som er aller viktigst – nemlig å skrive.

Her finner du alle tjenester du trenger for å utvikle, produsere, markedsføre og selge din egen bok. Du kontrollerer med andre ord hele prosessen selv, og manusrettigheter og overskudd fra boksalg tilfaller ingen andre enn deg. Vi er her for å støtte deg – hele tiden.»

Og, ja, du gjettet riktig: Det er her jeg gir ut romanen min! I løpet av det siste året av skriveprosessen, begynte tanken om selvpublisering å spire i meg. Da jeg leste at kun 1% av alle debutantmanus blir utgitt, skjønte jeg at jeg måtte tenke nytt. Jeg hadde selvsagt mest lyst til at ett av de store forlagene skulle publisere romanen jeg har skrevet på i så mange år, men samtidig føltes det ikke riktig å skulle gi fra meg rettighetene til noe jeg har brukt så mye tid og krefter på. Jeg kjente helt inn til sjela at det ble helt feil.

Akkurat da jeg begynte å tenke seriøst i disse baner, dukket en annonse-kampanje for BoldBooks opp i Facebook-strømmen min. Overtroisk som jeg er, tok jeg det som et tegn fra universet på at, jo da, romanen skal gis ut på egen risiko. Jeg var jo allerede godt i gang, for manuskonsulent og redaktør hadde vært innvolvert i flere omganger. Nå manglet bare omslaget, språkvask og korrektur. «Bare.» Hehehe. Det er en av grunnene til at jeg har vært uvanlig lite tilstede på bloggen min.

Jeg spoler frem til fredag 12. mai, som kanskje heldigvis ikke var den 13? Eller? Som sagt var det jo ikke meningen at jeg skulle dra på denne lanseringen, men det var før jeg visste at jeg skulle likevel. For noen uker siden ble det lagt ut tre billetter til arrangementet som kunne vinnes på Facebook. Jeg smålo litt for meg selv der jeg skrev en kommentar, likte innlegget og delte det. Jeg pleier jo ALDRI å vinne noe som helst på Facebook. Men om så var at jeg mot all formodning skulle være heldig denne gangen, kunne jeg gi bort billetten til ei venninne som jeg visste skulle av gårde. Jeg var derimot ikke klar over at hun allerede hadde kjøpt billett.

Som du sikkert har gjettet for lenge siden, så var jeg én av de heldige vinnerne …! De hadde trukket på nummer, blant annet «ulykkestallet» 13 – og gjett hvem som var nummer 13 i rekka?! Ikke bare det, da jeg ankom Cochs pensjonat, fikk jeg tildelt nøkkel til rom nummer … 313! For ikke å glemme at jeg har bodd i Belgia i, ja … 13 år! Og sist, men aller viktigst, romanen ble faktisk publisert lørdag den 13. mai, men det skal dere få høre mer om i kveld i en special edition.

Uansett, tallet tretten er vitterlig ikke lenger det det engang var.

Seminar og lansering på fredag var rett og slett vel verdt det dramaet jeg skulle oppleve tidlig lørdagsmorgen. Linda og jeg ankom Litteraturhuset i god tid, og der dukket også venninna som heldigvis allerede hadde kjøpt seg billet. Trøndere alle tre. Det var endel trøndere som hadde tatt turen, viste det seg, og det er jo ikke så rart, for trøndere er som kjent smarte folk.

I fire timer, som gikk så altfor fort, fikk vi høre foredrag av indieforfattere som har gjort det selv. Her kan dere lese litt mer detaljert om hvem som snakket om hva. Viktigheten av eierskap og rettigheter ble understreket gang på gang, og når Andreas Christensen, trønder og fantasy-forfatter, kunne fortelle at han har solgt 130 000 bøker (!), gikk det et høylydt gisp gjennom salen. Han lever av forfatterskapet sitt, faktisk. Hele seminaret var en eneste stor inspirasjonskilde for en som meg, som veldig snart skulle publisere helt selv!

Cochs pensjonat hadde perfekt beliggenhet skulle det vise seg. Ikke bare befinner Litteraturhuset seg vis-à-vis, men Lorry ligger bare noen få meter unna, så det sier seg selv at vi endte opp der. I timevis. Vi skravlet og skrålte, lo og lo. En særdeles vellykket dag, med andre ord.

I ellevetiden var kvelden over for mitt vedkommende, ettersom jeg skulle ta et fly som gikk kvart på sju om morgenen – for å rekke barnas skolefest. Flytaxi ble bestilt til klokken fire, og jeg avtalte med Linda at jeg skulle vekke henne for å si hadet før jeg dro. Men det gikk ikke helt etter planen.

Jeg våknet av at Linda sto over meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt ennå, klokka fem – hjelp! Lure meg hade nemlig stappet sov-i-ro i ørene, og hørte selvfølgelig ikke vekkerklokka da den ringte. Den stakkars taxi-sjåføren hadde ringt fem ganger, sendt sms og lagt igjen beskjed på svarer, og dersom han mot all formodning leser dette, så: UNNSKYLD!

Ny flytaxi ble bestilt i en hui og en hast i resepsjonen på Cochs ikledt pyjamas og ullsokker. Jeg rakk heldigvis å skifte og skvette litt kaldt vann i ansiktet før jeg styrtet av gårde. Det er tydelig at det er mange år siden jeg bodde i Oslo, for jeg hadde en idé om at det tok minst én time med bil ut til flyplassen. Heldigvis tok jeg feil! Den hyggelige taxi-sjåføren fra Ghana var fremme på Gardermoen bare en halvtime senere, etter å ha blitt snakket hull i hodet av en bråvåknet indieforfatter som straks skulle publisere romanen sin. Han var sikkert glad for at han ikke skulle tilbringe timevis i mitt selskap.

Etter å ha sovet meg gjennom resten av reisen, ankom jeg endelig huset mitt, som vi nettopp har flyttet tilbake til etter en renovering som har tatt hele to år. Der var ektemannen min i full sving i møte med gardinspesialist, de målte opp vinduer og diskuterte farger og tekstur – og ville selvsagt ha min mening om det meste. Det var den verste dagen for slikt, for akkurat da fikk jeg epost fra BoldBooks gründer Kristin Over-Rein om at: NÅ ligger romanen ute på nettbokhandelen. Jeg måtte holde meg fast mens jeg ringte svigerinnen min for å avtale når jeg skulle hente datter som fikk ordne hår hos tante. Om tjue minutter skulle jeg kjøre henne til skolefesten. Snakk om å lande med begge beina skikkelig pladask på jorda. Skolefesten gikk sin vante gang med ødelagt hoppeslott og fare for regn, og jeg måtte ta meg skikkelig sammen får ikke å bryte sammen i krampegråt da sønnens klasse sang til alle mammaene i anledning morsdagen 14. mai. Følelsene lå i tykke lag utenpå meg, og det var helt greit å gå hjem da festen var slutt.

Hjemme ventet en privat boklansering skulle det vise seg, hvor jeg og romanen ble feiret med brask og bram av mann og barn – det vanket til og med blomster til en sliten indiedebutant:

Blomster

Akkurat hvor du kan kjøpe «En hel verden forsvinner,» skal jeg komme tilbake til i kveld, for nå må jeg hente barn på skolen. Og der er det ingen som vet at jeg har gitt ut bok.

Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp


Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.


 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Den smertelige lengselen hjem

quote-our-native-soil-draws-all-of-us-by-i-know-not-what-sweetness-and-never-allows-us-to-ovid-82-81-14

For omtrent ett år siden ble en mann fra Vietnam arrestert i Bristol etter å ha gått berserk i en Apple butikk, hvor han knuste iPader med en murstein. Vedkommendes advokat forklarte under rettsaken at mannen led av hjemlengsel og hadde vært suicidal i flere måneder. Hans eneste ønske var å bli deportert tilbake til Vietnam, og det var derfor han hadde gått løs på nettbrettene.

I 2013 skrev BBC om fotballspiller Jesus Navas, som var beryktet for sin ekstreme hjemlengsel, i forbindelse med at han skulle overflyttes fra Sevilla til Manchester City.

«For years Navas suffered so severely from homesickness that he could spend no great time away from Seville, itself less than 19 miles from his birthplace of Los Palacios y Villafranca. Anxiety attacks forced him out of training camps and pre-season tours. Now it is said he has overcome his homesickness through counselling.»

I samme artikkel sier psykolog Dr. Caroline Schuster at flytting til et annet land kan være skremmende, spesielt dersom du ikke snakker språket, og at hjemlengsel kan ha lignende symptomer som depresjon. I ekstreme tilfeller kan det utvikle seg til panikkanfall, men det kan også føre til sosial tilbaketrekning, søvnforstyrrelser, mareritt og konsentrasjonsproblemer.

En ire, bosatt i Canada, led i 34 år av det han kaller P.I.H: Persistent Immigration Homesickness. Patrick McKenna forteller at da han endelig fikk muligheten til å flytte tilbake etter så lang tid, gikk plutselig hjemlengselen over:

«On January 31 2009, when the small software company in Montreal where I worked closed its doors, I found myself on the dole at age 59. I was, or so I thought, a perfect candidate for a one-way ticket home. It didn’t work out that way. What did happen really surprised me. In the months leading up to my 60th birthday, I could feel my P.I.H. falling away from me. In my usual haunts, Mont Royal, the Lachine Canal cycle path, the wonderful Botanical Gardens I had the strangest feeling of truly “registering”, for the first time, the sights, sounds, colors, smells, which I had experienced many times before. At the same time, I began to fully appreciate a lot of other things: the health care system, this city’s reasonable cost of living, and its system of bike paths, to name but a few.»

I et forsøk på å forstå denne merkelige, men velkomne nye følelsen, bestemte han seg for å forske litt på fenomenet hjemlengsel, eller P.I.H.

«I discovered that homesickness has a long history. In ancient cultures, exile and suffering are common themes in the lives of the heroes.  Confucius was exiled from Lu, and wandered for many years, suffering privation and hardship. Aeschylus, in Agamemnon says,  “I know how men in exile feed on dreams of hope. ” Homer ‘s Odysseus “weeps and rolls on the ground”, thinking of home. And, of course, Irish mythology speaks to homesickness. In Tír na nÓg, even with the gift of immortality, living in the “Land of Youth”, with beautiful Niamh of the Golden Hair, Oisin, silly man, is homesick, goes back to Ireland and suffers the dire personal consequences we all have read about.»

Susan J. Matt, forfatteren av «Homesickness: An American History,» skriver i New York Times at eksplisitte diskusjoner om hjemlengsel er sjeldne ettersom følelser vanligvis er betraktet som et pinlig hinder for individuell fremgang og velstand. Denne stillheten gjør at mobilitet fremstår som noe veldig enkelt. Men en undersøkelse publisert i Archives of General Psychyiatry i 2011 fant blant annet at meksikanske innvandrere i USA hadde en forekomst av angst og depresjon 40 prosent høyere enn slektninger som hadde blitt igjen i Mexico. Et vell av forskningsrapporter har dokumentert at andre nykommere til Amerika også lider av depresjon og akkulturativt stress.

Historiker Kurt Ole Linn skrev i sin kronikk i Aftenposten Lengselen heimatt (2010) at det snakkes lite om den menneskelige siden ved det å reise fra slekt og venner, nemlig den smertefulle lengselen. Etter å ha fortalt om sin egen mors opplevelser med sorg og savn da hun forlot hjembygda i Setesdal fordi hun forelsket seg i en mann fra Gudbrandsdalen, samt blant annet sine egne erfaringer fra utenlandslivet, skriver han:

«Jeg håper at vi alle kan hente empatien frem i oss når vi møter mennesker som kommer hit til det kalde nord, enten de flykter fra krig, eller de søker et rikere utkomme for seg og sine.»

Det håper jeg også. Virkelig. Empati ser ut til å være en ubrukt ressurs for tiden, dessverre, men heldigvis er det mange som glimter til likevel.

Jeg kan dessuten føye til at det går forbausende bra med min egen hjemlengsel for tiden, og så lenge jeg holder meg unna snødekte vidder med skitupper bilder på facebook så kan Apple store i byen min føle seg trygge. Jeg må også innrømme at lengselen hjem til tider har vært så stor at kofferten har vært pakket for godt – flere ganger, mens «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» runger gjennom hus og land. Men så går det noen dager, og så går det over på et eller annet mystisk vis, helt til neste gang. Jeg innbiller det har noe med at jeg har flere og flere mennesker jeg bryr meg om her nede, samt at jeg etter hvert har gode minner og erfaringer knyttet til Belgia. Og godt er det vel, at det går lengre og lengre mellom hver hypotetiske flytterunde – både for mann og barn.

Anbefaling: «Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra»

keep calm an integrate

Nå skal jeg gjøre Dagbladet en skikkelig stor tjeneste. Jeg skal anbefale et meget lesbart innlegg som de publiserte i dag. Det er skrevet at Hanne Viken fra Nøtterøy og resymerer på en vidunderlig måte hvordan virkelig integrering forgår. Begge veier. Med litt rumpedans. Og ettersom denne bloggen har titusenmillioner faste lesere hver eneste dag, går jeg utfra at Dagbladet vil merke mye trafikk fremover. Bare hyggelig! Fortsett å trykke slike  innlegg så kan det til og med bli mer.

Voilà: Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra

God helg fra gråvær i Belgia!

Fremmedspråk er dyrt!

I hvert fall for denne karen:

(Oversettelse følger under for de som har behov, men se gjerne klippet selv om du ikke forstår fransk, lattersalven på slutten, omtrent ved 00:57, er verdt det)

En fremmedspråklig ringer inn til fransk radio for å snakke om vanskelighetene med det franske språk:

–  Jeg har et problem når jeg er på bakeriet, sier innringer.

–  Hvorfor det? spør radioverten.

–  Fordi jeg vet ikke om det heter en eller ei baguette. Jeg har en venn som er fransk, og han ga meg et godt råd som jeg gjerne vil dele med andre som har samme problem med en eller ei.

–  Ja?

–  Jeg går på kveldsskole for å lære meg fransk skikkelig for de gangene jeg prøver å snakke armensk med familien min, så sier de til meg at jeg må snakke fransk.

–  Ja, det er sant det er bedre. Det gjør alt enklere, for lærer du ikke språket, kommer du ikke til å integrere deg skikkelig og så videre …

– Ja, jeg skal lære det.

–  Så hva er trikset du bruker for å vite om det heter en eller ei baguette?

–  Vel, det blir jo dyrere for meg, da, men jeg spør alltid etter to baguetter.

smiley-304294_640-300x295

Ha en strålende dag!

Derfor inviterer innvandrermamma aldri folk på fiskemiddag

Poison

På vei hjem fra skolen i ettermiddag:

– Mamma, er det fisk i yoghurten? spør datter fra baksetet.

– Fisk i yoghurten? Nei, det har jeg aldri hørt om? Hvorfor i all verden spør du om det? lurer jeg.

– Manon sa det.

– Manon er gal i hodet sitt, kommer det tørt fra storebror.

– Ingen er gal i hodet sitt, sånn kan vi ikke snakke om mennesker, vennen, selv om de har andre meninger enn oss. Det er veldig viktig å ikke sette etiketter på folk, ikke sant? Den er dum, den er teit, den er gal osv. Det har vi jo allerede snakket om flere ganger.

Jepp, jeg er varm i trøya nå, og klarer ikke stoppe moralprekenen.

– Tenk om noen synes du var gal i hodet bare fordi du sier noe som er litt rart? Eller fordi du liker noe som en annen ikke liker, sylteagurk, for eksempel?

– Men, mamma … kommer det unisont fra søskenparet.

Men mammaen deres har fått blod på tann, og lar hverken storebror eller lillesøster slippe til.

– Om det er slik at Manon liker fisk i yoghurten sin, så skal hun få lov til det, selv om det kanskje ikke er noe vi har prøvd i vår familie. Hvem vet, kanskje det er en kjempegod kombinasjon, og kanskje vi har gått glipp av en kulinarisk delikatesse fordi vi tenker at det er rart. Det er kjempeviktig å være tolerant og åpen om det meste i livet, det har jeg skjønt som allerede har levd i 43 år på denne kloden! Selv om dere kanskje tenker det mange ganger, så er faktisk ikke mammaen deres dummest i verden. Når dere blir større vil dere forstå at jeg faktisk er ganske smart.

– Men, mamma! insisterer lillesøster. Manon har ikke sagt noe om fisk … Hun sa det var gift i yoghurten min.

– Gift? Hva har det med saken å gjøre ..?

Men så demrer det. Fisk og gift. Poisson og poison. Sistnevnte uttales med en z-lyd jeg ikke alltid får med meg. Eller ikke alltid uttaler skikkelig, for den saks skyld. Fint at vi oppdaget feilen før datteren bekrefter til Manon at hun ifølge sin egen mamma såvisst har gift i yoghurten sin.