Innvandrerkvinne senker skuldrene: Endelig kyssefri!

La bise

«Mamma, se!» roper datteren, og peker med entusiastisk pekefinger mot vinduet i flykabinen. Dette skjer hver gang ved innflyvningen mot Værnes. Den årlige sommerferien til Norge og en god dose sniknorskifisering av barna står for tur. Og ikke ett sekund for tidlig. Etter flytting tilbake til nyrenovert hus, tre runder på legevakt med avkommet med bare få ukers mellomrom og flere bruddskader, brukne fortenner og jeg vet ikke hva, samt bokutgivelse og annet smårusk (for ikke å glemme noen ekstra store rusk), er behovet for å returnere til røttene mildt sagt til stede.

«Se fjellene! Det er magnifique

Sønnen tar bilder, hundre minst, for nå har han omsider fått egen telefon. Seks års skolegang på barneskolen er over, han har bestått ei heftig eksamensuke og fått tildelt vitnemål på byens teater av selveste Elio Di Rupo. Til høsten venter ungdomsskole og større ansvar. Han skal til og med begynne å ta buss til skolen, helt alene, så egen telefon er et nødvendig onde. Skjønt, han ser det selvsagt ikke slik. Han er storfornøyd. Moi? Not so much.

Jeg har visst blitt litt belgisk, og er ikke helt klar for å øke bevegelsesarealet til gutten – selv om han blir tolv til høsten. Ettersom det ikke er vanlig at barneskolebarn drar til og fra skolen på egenhånd (den monstrøse Dutroux-saken på nitti-tallet satt dessverre en effektiv stopper for barns bevegelsesfrihet), skjer det en brå overgang da de skal over i ungdomsskolen. Jeg ser det når jeg er i Norge, at mine barn ikke har den samme kompetansen på å bevege seg fritt som norske barn. Det brister litt når slikt går opp for meg. Integreringens uutholdelige bakside.

Men, vel, det går helst bra til slutt. Om ett år sitter jeg forhåpentligvis her og lurer på hvorfor jeg bekymret meg.

Nå har jeg uansett endelig senket skuldrene. Det er ferie og da jeg omsider står på trøndersk jord og drar den friske trønderlufta langt ned i lungene, kjenner jeg sjelen smiler bredt på mine vegne. Jeg klemmer pappa og lillebror som har kommet til flyplassen for å hente oss, i full visshet om at jeg ikke trenger å styre med nærgående hilsningsritualer og ufrivillig nærhet i tre uker fremover. Jeg trenger ikke å lure på når jeg skal kysse hvem, og når jeg kan la være. La bise er kun forbeholdt mine barn i hele tre salige uker.

Når det gjelder denne kysse-skikken, kan den visstnok dateres helt tilbake til bibelsk tid: «Så snart Laban hørte nyheten om Jakob, hans søstersønn, sprang han imot ham, omfavnet ham og kysset ham før han førte ham til sitt hus.» (Første Mosebok, 29/13). I dag er den et uunngåelig tegn på vennskap og respekt, ifølge FranceSoir.

«Det er det første tegnet på likeverd,» sier filosofen Gerarld Cahen. «Det som er slående i dag, er at alle kysser alle. I våre foreldres eller besteforeldres generasjon, kysset ikke voksne før etter de hadde spist et måltid sammen. Nå har kysseritualet gjennomgått en demokratiseringsprosess, i en tid der vi trenger å gjenskape en manglende kontakt mellom mennesker.»

Så det skal vel litt til for ei nordkvinne å kvitte seg med dette hilsningsritualet med det aller første.

Belgiere ser rart på meg når forklarer at joda, når jeg reiser til Norge på ferie, får pappa en klem når jeg kommer dit, og en klem når jeg drar igjen, noen uker senere. That’s it. Det eksisterer ingen kysserunde i familien hver morgen når vi har stått opp, eller hver kveld før vi skal legge oss. Går det an? Jah. Takk og lov.

En skulle jo tro at dette hilsningsritualet ikke burde by på de helt store utfordringene lenger, etter at jeg har bodd i fremmedlandet mitt i over tretten år. Det hadde vært fint, men det er dessverre ikke så enkelt. Noe jeg får bekreftet omtrent daglig. Når jeg henter barna på skolen, for eksempel, er det fortsatt vanskelig å vite hvem av foreldrene det skal kysses på.

I en periode tok jeg for meg de fleste, noe som var både tidkrevende og et overtramp av mine intime grenser. Dessuten, og jeg vet ikke om det er det norske i meg som stritter imot, men jeg får meg ikke til å kysse på en, gå forbi den neste med et nikk, og kysse på den tredje igjen. Hvor går grensen for kyss og ikke-kyss ovenfor mennesker du uansett ikke kjenner? Føler ikke den du hopper over seg skikkelig utenfor? Jeg klarer ikke å utelate noen, og jeg misliker sterkt å være årsaken til at en stakkars sjel skal føle at den ikke er inkludert. Nå, derimot, takket være telefonen, fordyper jeg meg i den, later som ingenting, og kysser bare på de som kommer bort til meg for å slå av en prat. Voilà.

Sønnens fotballtreninger og kamper har alltid vært et lite mareritt. Spillerne flytter fra det ene laget til det andre, noen slutter og andre kommer til i løpet av året, og det er ikke lett å holde oversikten over de forskjellige foreldrene og vite hvem man skal kysse på og ikke fra gang til gang. Spesielt når du lider av ansiktsblindhet, og ikke husker ansikt like lett som navn. Da de skulle spille fotball-cup for noen uker siden, innbilte jeg meg at jeg hadde slagplanen klar. Ettersom laget hadde trykt opp t-skjorter spesielt for begivenheten, tenkte jeg at, yesss, nå er det bare å kysse på de som har røde t-skjorter med grønn skrift.

Da jeg ankom stadion, så jeg straks en gruppe foreldre med samme t-skjorte som meg, og gikk sporenstreks bort for å gjøre unna dette nærgående hilsningsritualet. Jeg kjente ikke igjen noen av dem, men pytt, tenkte jeg, det er vel enda en ny gruppe som har kommet til nå som det er cup-finale og alt. De så litt forundret ut, noe jeg tolket som beskjeden takknemlighet for at en av de gode gamle som har vært mamma på laget siden 2011, drevent inkluderer dem i sin intimsone så raskt. Bare hyggelig, tenkte jeg, og sendte en bitter tanke til alle de årene jeg selv hadde følt meg utenfor og forbigått i liknende situasjoner. Her vendte jeg det andre kinnet til, bokstavelig talt, og det med et varmt smil i tillegg! Da jeg omsider var ferdig med å kysse på alle som én blant disse som sto i ring og svarte med lett rynkete panner og forvirrede smil, gikk jeg videre i folkemengden.

Jeg fortsatte å kysse på de røde t-skjortene, og konstaterte forundret at det var mange av oss. Veldig mange. Alle sammen faktisk. Det kunne da ikke være riktig at motstanderne også hadde samme supporter-skjorter som oss? Nei, selvfølgelig hadde de ikke det. Den røde t-skjorta med grønn skrift var den offisielle cupfinale-skjorta, og jeg var offisielt cup-finalens høyst ufrivillige kysse-entusiast. Dårlig gjort at de ikke ventet med denne kyssedemokratiseringsprosessen til neste generasjon.

Jeg unner meg denne ferien i gamlelandet. Virkelig.

vive les vacances

 

Advertisements

Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Blir du med på språk-dugnad?

frivillig

«I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,» sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har nok de fleste partier sine svin på skogen, og for meg er heller ikke de den eneste nøkkelen til vellyket integrering. Tenk om all den dyrebare tiden som brukes til å skrive av seg frustrasjoner i avisinnlegg, debattere i sosiale medier eller andre fånyttige aktiviteter, kunne vært brukt til frivillig arbeid? Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det jo dugnad, så hvorfor ikke sette igang en omfattende språk-dugnad i det ganske land?

På senhøsten i fjor skrev Aftenposten om et kjempegodt initivativ av Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, hvor de kurser frivillige til å bli bedre norsktrenere for innvandrere. Kursdeltakerne i denne artikkelen kom fra frivillige organisasjoner som jobber med flyktninger på forskjellige områder.

Kursleder Kari Gregersen bestemte seg for å bli språklærer etter egen erfaring med språkløshet i Spania:

«Fordi jeg ikke kunne språket opplevde jeg å bli en annen enn den jeg er. Jeg var plutselig en som skulle hjelpes. En som ikke kunne delta på lik linje med andre. Å bli satt utenfor – bli fratatt selvstendigheten – det var så forferdelig. Det at jeg skulle reagere så voldsomt – jeg som når som helst kunne dra hjem til Norge igjen, fikk meg til å tenke. Hva med alle dem som kommer som flyktninger til et land og ikke har noen retrett mulighet? De må jo føle seg enda mer hjelpeløse og utenfor enn jeg følte meg. Det var så fryktelig å tenke på at jeg der og da bestemte meg for å bli språklærer når jeg kom hjem.»

Nøyaktig de samme opplevelsene hadde jeg jo selv den gangen jeg drev og lærte meg fransk. Språk er essensielt for oss mennesker, og når vi mister det, mister vi en viktig del av oss selv.

I Harvard Health Blog referereres det dessuten til en undersøkelse som viser sammenhengen mellom frivillig arbeid og god helse:

«Evidence of volunteerism’s physical effects can be found in a recent study from Carnegie Mellon University, published this month in Psychology and Aging. Adults over age 50 who volunteered on a regular basis were less likely to develop high blood pressure than non-volunteers. High blood pressure is an important indicator of health because it contributes to heart disease, stroke, and premature death.»

Bloggforfatter skriver videre at det er umulig å bevise at man får lavere blodtrykk av frivillig arbeid, men også at funnene i undersøkelsen underbygger andre lignende studier.

Så kom igjen folkens, ikke la politiske vedtak ødelegg dagen deres, men meld dere som frivillige språklærere på asylmottak, så får dere kanskje god helse med på kjøpet i tillegg!

Integrering i praksis: Asylsøkere stiller som frivillige

I Budstikka leser jeg følgende gla’ nyhet:

«Når Vestmarkrittet går av stabelen i helgen er løypevakter og sanitetsposter bemannet med asylsøkere. – En vinn-vinn-situasjon, sier leder i Norsk Folkehjelp.»

Ettersom det visstnok er vanskelig å få tak i frivillige blant de med etnisk norsk opprinnelse, eller hva det nå er nordmenn og nordkvinner heter nå til dags, så er det jo dette en glimrende mulighet for potensielt nye landsmenn til å praktisere norsk og bli kjent med mennesker, kultur og land.

«– Vi er på 23 aktiviteter i Asker og Bærum i år. Disse 23 arrangementene hadde vi hatt vanskeligheter med å gjennomføre om vi ikke hadde hatt med asylsøkerne, sier Erik Engh. Han er styremedlem i Norsk Folkehjelp Asker og Bærum. De har sanitetsavtaler med massevis av arrangementer og lærer opp asylsøkere til å bli sanitetspersonell. Engh ramser opp norgescup i padling, Vivil-lekene, Asker kulturfestival og Sandvika bydager som noen av arrangementene de er til stede på. Lørdag er de på Vestmarkrittet.»

Og jeg bare:

image