Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Blir du med på språk-dugnad?

frivillig

«I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,» sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har nok de fleste partier sine svin på skogen, og for meg er heller ikke de den eneste nøkkelen til vellyket integrering. Tenk om all den dyrebare tiden som brukes til å skrive av seg frustrasjoner i avisinnlegg, debattere i sosiale medier eller andre fånyttige aktiviteter, kunne vært brukt til frivillig arbeid? Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det jo dugnad, så hvorfor ikke sette igang en omfattende språk-dugnad i det ganske land?

På senhøsten i fjor skrev Aftenposten om et kjempegodt initivativ av Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, hvor de kurser frivillige til å bli bedre norsktrenere for innvandrere. Kursdeltakerne i denne artikkelen kom fra frivillige organisasjoner som jobber med flyktninger på forskjellige områder.

Kursleder Kari Gregersen bestemte seg for å bli språklærer etter egen erfaring med språkløshet i Spania:

«Fordi jeg ikke kunne språket opplevde jeg å bli en annen enn den jeg er. Jeg var plutselig en som skulle hjelpes. En som ikke kunne delta på lik linje med andre. Å bli satt utenfor – bli fratatt selvstendigheten – det var så forferdelig. Det at jeg skulle reagere så voldsomt – jeg som når som helst kunne dra hjem til Norge igjen, fikk meg til å tenke. Hva med alle dem som kommer som flyktninger til et land og ikke har noen retrett mulighet? De må jo føle seg enda mer hjelpeløse og utenfor enn jeg følte meg. Det var så fryktelig å tenke på at jeg der og da bestemte meg for å bli språklærer når jeg kom hjem.»

Nøyaktig de samme opplevelsene hadde jeg jo selv den gangen jeg drev og lærte meg fransk. Språk er essensielt for oss mennesker, og når vi mister det, mister vi en viktig del av oss selv.

I Harvard Health Blog referereres det dessuten til en undersøkelse som viser sammenhengen mellom frivillig arbeid og god helse:

«Evidence of volunteerism’s physical effects can be found in a recent study from Carnegie Mellon University, published this month in Psychology and Aging. Adults over age 50 who volunteered on a regular basis were less likely to develop high blood pressure than non-volunteers. High blood pressure is an important indicator of health because it contributes to heart disease, stroke, and premature death.»

Bloggforfatter skriver videre at det er umulig å bevise at man får lavere blodtrykk av frivillig arbeid, men også at funnene i undersøkelsen underbygger andre lignende studier.

Så kom igjen folkens, ikke la politiske vedtak ødelegg dagen deres, men meld dere som frivillige språklærere på asylmottak, så får dere kanskje god helse med på kjøpet i tillegg!

Integrering i praksis: Asylsøkere stiller som frivillige

I Budstikka leser jeg følgende gla’ nyhet:

«Når Vestmarkrittet går av stabelen i helgen er løypevakter og sanitetsposter bemannet med asylsøkere. – En vinn-vinn-situasjon, sier leder i Norsk Folkehjelp.»

Ettersom det visstnok er vanskelig å få tak i frivillige blant de med etnisk norsk opprinnelse, eller hva det nå er nordmenn og nordkvinner heter nå til dags, så er det jo dette en glimrende mulighet for potensielt nye landsmenn til å praktisere norsk og bli kjent med mennesker, kultur og land.

«– Vi er på 23 aktiviteter i Asker og Bærum i år. Disse 23 arrangementene hadde vi hatt vanskeligheter med å gjennomføre om vi ikke hadde hatt med asylsøkerne, sier Erik Engh. Han er styremedlem i Norsk Folkehjelp Asker og Bærum. De har sanitetsavtaler med massevis av arrangementer og lærer opp asylsøkere til å bli sanitetspersonell. Engh ramser opp norgescup i padling, Vivil-lekene, Asker kulturfestival og Sandvika bydager som noen av arrangementene de er til stede på. Lørdag er de på Vestmarkrittet.»

Og jeg bare:

image

 

Integrering i praksis: Den første dag i det nye livet

image

Dersom du ikke har fått med deg Ole Johannes Øvretveits betimelige innlegg på Facebook om Samer-slekta, anbefaler jeg deg å gjøre det her.

Og om du ennå ikke overbevist, så limer jeg inn en liten smakebit:

«Lurar du på kven han er, så er han kanskje litt mørkare i huda enn deg, han er kanskje mann, kanskje kvinne, kanskje ung, kanskje gamal. Han snakkar kanskje dårleg norsk, og går kanskje i ganske billege klede. Det han ynskjer seg mest av alt, er at du skal seie hei til han. Han ynskjer ikkje å bli eit gjengmedlem eller bygge eit lovlaust utanforområde som fostrar ekstremistar og lovlause bandittar. Han ynskjer å bli ein av oss. Men då må vi la han få lov til det.»

Maria Amelie: Ser vi på flyktninger som ressurser, blir de ressurser

Maria Amelie

«Den største trusselen mot velferdsstaten er ikke flyktninger. Det er dagens asyl- og integreringspolitikk,» skriver Maria Amelie i Aftenposten.

«Ja, vi kan ikke ta imot alle, og nei jeg er ikke for åpne grenser. Men enn så lenge har vi allerede tatt imot 20.000 mennesker. Behandler vi dem som fiender, åndssvake personer som skal tvangsnyte tilværelsen på asylmottak uten mulighet til å bidra til samfunnet, kan mange av dem få enda større vanskeligheter med å begynne å jobbe.»

Hør, hør. Nå er jo ikke jeg asylsøker, og det er jeg vitterlig svært takknemlig for. Jeg har heldigvis «bare» kjent skikkelig grundig på den følelsesmessige siden ved integrering, og det har vært mer enn nok for meg i utlendigheten. At jeg er en privilegert innvandrer som slipper stigmatisering, mistenkeliggjøring og å bli sett på som en byrde, etc etc, det minner jeg meg selv på hver eneste dag.

«Mai Camilla Munkefjord har forsket på innvandrere og noen asylsøkere som satset på gründervirksomhet. Noe av den viktigste årsaken til at de lyktes med integrering her var måten de ble tatt imot på, skriver Maria Amelie videre. Jeg oppfordrer deg til å lese hele kronikken, og dele den videre alle mulige steder.

Ha en fin dag!

Har nesten for mange som vil hjelpe flyktningene

humanity

«Røde Kors i Tromsø opplever en så stor pågang av folk som ønsker å bli flyktningguider at de per i dag har flere guider enn flyktninger,» står det her.

Jeg leser artikkelen til øyet blir stort og vått. Om nordmenn som ønsker å gjøre en forskjell fordi de har ekstra tid til overs, om at det er mennesker i alle aldre som melder seg til tjeneste, men at de trenger flere menn. Og jeg leser om Arun Gadgil. Han kom selv til Tromsø for 39 år siden, og ble veldig godt mottatt. Nå ønsker han å gi noe tilbake:

«Vi må alle gjøre det vi kan. Når jeg ser køen av folk som ønsker å være her i dag sier det meg at det finnes en underskog av velvillighet i Tromsø, som ikke alltid kommer frem. Det eneste som kommer frem er uttalelsene til politikerne som bare vil gjøre ting verre. Da er det viktig at vi som vil hjelpe viser oss, og er en slags motvekt, sier han.»

I kjølvannet av flyktningekrisen som toppet seg i fjor, slår det meg stadig vekk at nordmenn flest ikke er så egoistiske og bortskjemte som enkelte vil ha det til. Omtrent daglig leser jeg om flotte initiativer rundt om i landet, hvor mannen i gata og nabokjerringa bidrar med en utstrakt hånd til medmennesker som har flyktet fra krig. Det virker på meg som om folk flest virkelig har forstått hva integrering dreier seg om, og at dersom det skal lykkes så må lokalsamfunnet bidra. Fortsetter det slik over det ganske land, kan det tenkes at integreringen i Norge blir ekstremt vellykket.

God helg!