Den tunge fasen i integreringen

Berg- og dalbane

«Hvorfor er det så vanskelig å bli tatt imot i Norge? Er det på grunn av språkbarrierene? Skyldes det våre, altså innvandrernes, vanskeligheter med å uttale enkelte ord? Har andre problemer med kulturen vår?» spør Aneta (18) i Aftenpostens Si ;D 22. september.

Anetas innlegg har ligget i bakhodet mitt og murret i lengre tid, og jeg tar meg stadig vekk i å tenke på den unge kvinnens hjertesukk. Jeg kjenner godt igjen fortvilelsen fra mine første år som innvandrer i Belgia. Nygift og gravid, tenkte jeg ikke at integreringen skulle by på særlig store problemer. Tvert imot gledet jeg meg til å bli kjent med mitt nye land og dets kultur. Og ettersom vi skulle bo i den fransktalende delen av landet, ble jeg også nødt til å lære fransk, noe som ikke stresset meg nevneverdig i begynnelsen. Jeg hadde derimot ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg i denne perioden.

«Men jeg frykter hele tiden at hver feil jeg gjør angående norsk språk, blir ansett som mangel på innsats fra min side,» skriver Aneta.

Jeg skjønner frykten. I den offentlige debatten blir det jevnlig uttrykt misnøye med innvandrerens manglende vilje til å lære språket. Språklæring som foregår 24/7 med hvite knoker og sammenbitte tenner, koker ned til et «De bare vil ikke!» når en tar seg et velfortjent fem-minutt med morsmålet sitt. Det er kanskje mer nyanser det skorter på her, enn manglende vilje til å lære språket. Å lære fremmedspråk er omfattende. Å ikke forstå eller bli forstått, krever mye energi og en så stor dose ydmykhet det er vanskelig å forestille seg før man må.

Jeg ble vant til å uttrykke meg ufullstendig i språklæringsprosessen, og det var sikkert like greit at jeg ikke var klar over at sosiolingvistisk forskning stadig vekk viser at gebrokne mennesker blir sett som mindre begavede og ubehagelige å lytte til. Dette er noe som foregår mer eller mindre ubevisst hos de fleste mennesker, til og med de mest tolerante og bereiste blant oss.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg nettopp hadde kommet tilbake til Belgia fra den årlige sommerferien i Norge. Flyet hadde landet sent på kvelden, og morgenen etter våkner jeg til ei altfor tidlig dørklokke. En av svigerinnene mine står utenfor og vil vite hvordan jeg har hatt det. Jeg inviterer henne litt motvillig inn, for jeg er ikke helt klar for å bli gebrokken ennå etter tre avslappende uker med morsmålet mitt. Mens jeg setter på kaffen spør jeg henne om det er noe annet hun har lyst på. Ja da, svarer hun, om hun kan få et stykke kake hadde det vært fint, akkurat som om det er den naturligste ting i verden å stå opp grytidlig dagen etter hjemkomst å bake kake til kaffen. Jeg svarer at, nei, det har jeg ikke, og klarer i siste liten å stagge et sammenbitt selvfølgelig fra å følge etter. Mens jeg leter febrilsk etter ord som kan forklare på en vennlig måte at der jeg kommer fra, er ikke kakebaking prioritet når man etter en lang reise har lagt seg sent kvelden før, blir hun rar i ansiktet og sender lange blikk mot kjøkkenbenken hvor det ligger et brød jeg hadde tatt ut fra fryseren kvelden før. Etter en rask kaffekopp reiser hun seg for å gå, og jeg blir sittende igjen med en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. En følelse jeg forresten måtte tåle jevnlig i denne perioden. Noen dager senere demrer det: Svigerinnen min hadde ikke bedt om kake (tarte), nei, hun hadde sikkert ikke spist frokost og lurte på om hun kunne få seg ei brødskive (tartine) … Da jeg traff henne igjen neste gang, hadde jeg dessverre ikke vokabular nok til å rette opp inntrykket. Jeg måtte raskt venne meg til at språket ofte læres the hard way, men ble etter hvert lei det fårete gliset som ble sittende klistret til fjeset etter hver fadese.

«Jeg ble vant til å føle meg utenfor,» skriver Aneta.

Jeg hadde kanskje ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg mens jeg lærte fransk, men jeg hadde heller ikke tatt med i beregningen hvor mye energi som må til for å tyde de usynlige sosiale og kulturelle kodene jeg møter hver eneste dag. Koder det ikke finnes noen kodebok for, og som ikke oppdages før man har tråkket skikkelig over grensen for høflighet og god oppførsel. Som Aneta, ble også jeg vant til å føle meg utenfor.

Utenforskap er en gjennomtrengende følelse i hverdagen hos oss innvandrere. Mens vi pugger gloser på fremmedspråket vårt, og prøver på gebrokkent vis og nokså uelegant å uttrykke noen tanker i ny og ne, forsøker vi også å komme inn i varmen. Av og til får vi små, korte glimt gjennom døråpninger her og der.

«De ønsker deg velkommen med et bredt smil i ansiktet, stiller et par spørsmål om livet ditt, kanskje inviterer de deg på besøk, dersom du er heldig. Og der slutter det.»

Ja, der slutter det i lang tid. Dører lukkes raskt igjen før vi rekker å sette foten godt imellom. Akkurat som glasstaket forhindrer kvinner fra å inneha ledende stillinger, er det som om glassdører stenger for innvandrernes forsøk på kontakt med lokalbefolkningen. I rapporten «Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere» melder Statistisk sentralbyrå at én av fire nordmenn er ensomme, mens tallet er hele 46% for utenlandsfødte. På grunn av stresshormonene som produseres i kroppen vår, kan ufrivillig ensomhet være nesten like skadelig som røyking.

Jeg glemmer ikke den desperate følelsen av ikke å ha noen venninner, og uansett hvor kreativ jeg forsøkte å være for å bli kjent med belgiske, jevnaldrende kvinner på babymassasje, kurs i avslapning, i parken, mislyktes jeg hver gang. Jeg måtte beherske språket først selvsagt, men uten fransktalende mennesker å praktisere med, tok det lengre tid.

Så hva er løsningen på denne elendigheten for innvandrerens del? Jo, vi må vite at vi ikke slipper unna denne vanskelige perioden. Det skal ikke være lett å finne sin plass i et fremmed land på fremmedspråk. Språket må læres, og det tar tid. Vi må venne oss til det nye i den nye kulturen, og det er ofte smertefullt å snuble i de usynlige kodene. Evnen til å le av seg selv, kommer godt med. Og det er viktig å ikke ha det altfor travelt, for integrering skjer ikke over natten.

Aneta har kommet dithen at hun elsker sitt nye hjem, men skriver at hun aldri glemmer hvor problemfylt det var å komme seg dit hun er nå.

Og det er problemfylt. Det kan sammenliknes med å være på en berg- og dalbane med altfor skarpe svinger og altfor bratte fall – altfor lenge. Hvor lenge, fins det heller ingen fasit for dessverre. Men vi må gjøre litt hver dag, og akseptere at det tar tid. Vi må kave oss gjennom sorgen, frustrasjonene, sinnet, bekymringene. Det er vanlige følelser i den tiden læringskurven er på det høyeste. Men én dag letner det, gjerne når det første vennskapet på fremmedspråket oppstår. Gjennom den sosiale omgangen som først blir mulig når språket sitter sånn noenlunde, lærer vi den nye kulturen bedre å kjenne på en tryggere og hyggeligere måte. Våre viktigste mantra i denne perioden vil rett og slett være: Ikke gi opp, hang in there, og det vil som regel ordne seg til slutt. Men aldri glem at det ikke går av seg selv.

Advertisements

Nabokjærringa viktigst for integrering?

wrong_question_header

Når du driver med integrering på fulltid, er det store sjanser for at du synes livet er skikkelig kjipt innimellom. Dette er helt normalt. Du skal lære deg et fremmedspråk, samtidig som du skal bli kjent med en helt ny kultur – en kultur hvor du kanskje synes menneskene er kalde og reserverte i forhold til der du kommer fra. Du tenker kanskje det er din skyld at de står minst ti meter unna deg på bussholdeplassen, og det skal godt gjøres å ikke bli en smule paranoid når ingen ser deg i øynene eller setter seg ved siden av deg på bussen. Det tar tid å venne seg til disse «små» tingene i hverdagen, det krever ofte en god overdose av både energi og mot.

Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder hvor ofte og hvor langvarig disse kjipe periodene kommer til å være i løpet av integreringsprosessen din. Men noe som er ganske sikkert, er at de fleste må gjennom dem i større eller mindre grad. I verste fall blir du der såpass lenge at det fortoner seg håpløst å komme videre. Depresjon er ikke uvanlig blant migranter.

Derfor er det viktig å være føre var. Og du har sikkert fått med deg at det er mange gode råd for sånne som oss: Lær språket så fort som mulig, finn deg en jobb, bli kjent med dine nye landsmenn, tren, vær positiv, pust dypt, gå utenfor din egen komfortsone 24/7, vær i naturen, syng, dans, og gjør masse yoga.

Selv har jeg gjort det meste av disse tingene, og mer til, bortsett fra sang og dans – der gikk faktisk grensen for andregenerasjons innvandrerbarna mine. Det er langt mellom de kjipeste periodene nå, men når de kommer, er det som regel fordi det er litt for lenge siden siste norgesbesøk eller skypesamtale med de nærmeste i gamlelandet.

I forbindelse med nytt bokprosjekt, leser jeg for tiden en del litteratur om hva som kan gjøre mennesker lykkelige. Alt fra hjerneforskning til lykkestudier ligger ligger på skrivebordet mitt. Jeg har hengt meg litt opp i en ni år gammel studie hvor forskere fra blant annet Harvard har funnet ut at det ikke nødvendigvis bare er individuelle selvhjelpsteknikker som er avgjørende for hvorvidt vi er lykkelige eller ikke:

«… the researchers found that when an individual becomes happy, a friend living within a mile experiences a 25 percent increased chance of becoming happy. A co-resident spouse experiences an 8 percent increased chance, siblings living within one mile have a 14 percent increased chance, and for next-door neighbors, 34 percent.»

Ettersom sjansene er skrale for at du har en venn i det nye landet ditt mens du lærer språket (de kommer som regel etterpå, feigingene), og søsken gjerne befinner seg i gamlelandet, sats på naboen – dersom naboen din er lykkelig, øker sjansene dine med hele 34%!

Derfor, når integreringens klamme grep strammer til og slår pusten utav deg: Sjekk hvorvidt naboen er lykkelig. Hvis dette ikke er tilfellet, flytt til et sted hvor naboene er såpass lykkelige at de kan garantere for ditt velbefinnende.

Lykke til!

Bloggpost

 

Innvandrerkvinne senker skuldrene: Endelig kyssefri!

La bise

«Mamma, se!» roper datteren, og peker med entusiastisk pekefinger mot vinduet i flykabinen. Dette skjer hver gang ved innflyvningen mot Værnes. Den årlige sommerferien til Norge og en god dose sniknorskifisering av barna står for tur. Og ikke ett sekund for tidlig. Etter flytting tilbake til nyrenovert hus, tre runder på legevakt med avkommet med bare få ukers mellomrom og flere bruddskader, brukne fortenner og jeg vet ikke hva, samt bokutgivelse og annet smårusk (for ikke å glemme noen ekstra store rusk), er behovet for å returnere til røttene mildt sagt til stede.

«Se fjellene! Det er magnifique

Sønnen tar bilder, hundre minst, for nå har han omsider fått egen telefon. Seks års skolegang på barneskolen er over, han har bestått ei heftig eksamensuke og fått tildelt vitnemål på byens teater av selveste Elio Di Rupo. Til høsten venter ungdomsskole og større ansvar. Han skal til og med begynne å ta buss til skolen, helt alene, så egen telefon er et nødvendig onde. Skjønt, han ser det selvsagt ikke slik. Han er storfornøyd. Moi? Not so much.

Jeg har visst blitt litt belgisk, og er ikke helt klar for å øke bevegelsesarealet til gutten – selv om han blir tolv til høsten. Ettersom det ikke er vanlig at barneskolebarn drar til og fra skolen på egenhånd (den monstrøse Dutroux-saken på nitti-tallet satt dessverre en effektiv stopper for barns bevegelsesfrihet), skjer det en brå overgang da de skal over i ungdomsskolen. Jeg ser det når jeg er i Norge, at mine barn ikke har den samme kompetansen på å bevege seg fritt som norske barn. Det brister litt når slikt går opp for meg. Integreringens uutholdelige bakside.

Men, vel, det går helst bra til slutt. Om ett år sitter jeg forhåpentligvis her og lurer på hvorfor jeg bekymret meg.

Nå har jeg uansett endelig senket skuldrene. Det er ferie og da jeg omsider står på trøndersk jord og drar den friske trønderlufta langt ned i lungene, kjenner jeg sjelen smiler bredt på mine vegne. Jeg klemmer pappa og lillebror som har kommet til flyplassen for å hente oss, i full visshet om at jeg ikke trenger å styre med nærgående hilsningsritualer og ufrivillig nærhet i tre uker fremover. Jeg trenger ikke å lure på når jeg skal kysse hvem, og når jeg kan la være. La bise er kun forbeholdt mine barn i hele tre salige uker.

Når det gjelder denne kysse-skikken, kan den visstnok dateres helt tilbake til bibelsk tid: «Så snart Laban hørte nyheten om Jakob, hans søstersønn, sprang han imot ham, omfavnet ham og kysset ham før han førte ham til sitt hus.» (Første Mosebok, 29/13). I dag er den et uunngåelig tegn på vennskap og respekt, ifølge FranceSoir.

«Det er det første tegnet på likeverd,» sier filosofen Gerarld Cahen. «Det som er slående i dag, er at alle kysser alle. I våre foreldres eller besteforeldres generasjon, kysset ikke voksne før etter de hadde spist et måltid sammen. Nå har kysseritualet gjennomgått en demokratiseringsprosess, i en tid der vi trenger å gjenskape en manglende kontakt mellom mennesker.»

Så det skal vel litt til for ei nordkvinne å kvitte seg med dette hilsningsritualet med det aller første.

Belgiere ser rart på meg når forklarer at joda, når jeg reiser til Norge på ferie, får pappa en klem når jeg kommer dit, og en klem når jeg drar igjen, noen uker senere. That’s it. Det eksisterer ingen kysserunde i familien hver morgen når vi har stått opp, eller hver kveld før vi skal legge oss. Går det an? Jah. Takk og lov.

En skulle jo tro at dette hilsningsritualet ikke burde by på de helt store utfordringene lenger, etter at jeg har bodd i fremmedlandet mitt i over tretten år. Det hadde vært fint, men det er dessverre ikke så enkelt. Noe jeg får bekreftet omtrent daglig. Når jeg henter barna på skolen, for eksempel, er det fortsatt vanskelig å vite hvem av foreldrene det skal kysses på.

I en periode tok jeg for meg de fleste, noe som var både tidkrevende og et overtramp av mine intime grenser. Dessuten, og jeg vet ikke om det er det norske i meg som stritter imot, men jeg får meg ikke til å kysse på en, gå forbi den neste med et nikk, og kysse på den tredje igjen. Hvor går grensen for kyss og ikke-kyss ovenfor mennesker du uansett ikke kjenner? Føler ikke den du hopper over seg skikkelig utenfor? Jeg klarer ikke å utelate noen, og jeg misliker sterkt å være årsaken til at en stakkars sjel skal føle at den ikke er inkludert. Nå, derimot, takket være telefonen, fordyper jeg meg i den, later som ingenting, og kysser bare på de som kommer bort til meg for å slå av en prat. Voilà.

Sønnens fotballtreninger og kamper har alltid vært et lite mareritt. Spillerne flytter fra det ene laget til det andre, noen slutter og andre kommer til i løpet av året, og det er ikke lett å holde oversikten over de forskjellige foreldrene og vite hvem man skal kysse på og ikke fra gang til gang. Spesielt når du lider av ansiktsblindhet, og ikke husker ansikt like lett som navn. Da de skulle spille fotball-cup for noen uker siden, innbilte jeg meg at jeg hadde slagplanen klar. Ettersom laget hadde trykt opp t-skjorter spesielt for begivenheten, tenkte jeg at, yesss, nå er det bare å kysse på de som har røde t-skjorter med grønn skrift.

Da jeg ankom stadion, så jeg straks en gruppe foreldre med samme t-skjorte som meg, og gikk sporenstreks bort for å gjøre unna dette nærgående hilsningsritualet. Jeg kjente ikke igjen noen av dem, men pytt, tenkte jeg, det er vel enda en ny gruppe som har kommet til nå som det er cup-finale og alt. De så litt forundret ut, noe jeg tolket som beskjeden takknemlighet for at en av de gode gamle som har vært mamma på laget siden 2011, drevent inkluderer dem i sin intimsone så raskt. Bare hyggelig, tenkte jeg, og sendte en bitter tanke til alle de årene jeg selv hadde følt meg utenfor og forbigått i liknende situasjoner. Her vendte jeg det andre kinnet til, bokstavelig talt, og det med et varmt smil i tillegg! Da jeg omsider var ferdig med å kysse på alle som én blant disse som sto i ring og svarte med lett rynkete panner og forvirrede smil, gikk jeg videre i folkemengden.

Jeg fortsatte å kysse på de røde t-skjortene, og konstaterte forundret at det var mange av oss. Veldig mange. Alle sammen faktisk. Det kunne da ikke være riktig at motstanderne også hadde samme supporter-skjorter som oss? Nei, selvfølgelig hadde de ikke det. Den røde t-skjorta med grønn skrift var den offisielle cupfinale-skjorta, og jeg var offisielt cup-finalens høyst ufrivillige kysse-entusiast. Dårlig gjort at de ikke ventet med denne kyssedemokratiseringsprosessen til neste generasjon.

Jeg unner meg denne ferien i gamlelandet. Virkelig.

vive les vacances

 

Scene fra et innvandrerekteskap

Vannspreder

Hetebølgene kommer og går i Belgia for tiden, og i dag er det «bare» 26 varmegrader i skyggen. Med høy luftfuktighet føles det enda litt varmere, og det lyner og tordner med jevne mellomrom uten at det letter noe særlig på trykket.

Mandag startet barnas skoleferie, og en av top-ti aktivitene i dette huset,

(i mangel av et slikt serriøst ultrakult svømmebasseng som naboen har, hvorfor har ikke vi det?!? Jo, kjære barna mine, det regner så mye i dette serriøst ultraflate landet, at er det noe vi IKKE trenger, så er det et svømmebasseng  i hagen …!)

er å løpe frem og tilbake gjennom vannsprederen i timevis, men i dag finner vi den ikke.

Hvor er vannsprederen? spør jeg ektemannen på sms. Han har en sånn ordentlig jobb, og det er der han befinner seg på denne solrike dagen.

Hvorfor kan du ikke bruke den som står på vaskerommet? svarer han tvert.

Den står ikke på vaskerommet …

Men det har den jo alltid gjort!?

Hæ?

Og sånn fortsetter vi.

Har du fått solstikk, eller?

Nei, har du?

Jeg sitter på kontoret, så …

Og jeg skulle gjerne sittet på kontoret, jeg også. Skrevet en bok til, for eksempel, eller markedsført romanen min – men kontoret mitt er her, ikke sant?

Joda. Du – hva skal du ha den støvsugeren til, forresten? Det er jo så flott vær. Hvorfor setter du ikke ut vannsprederen i hagen, så får du avkjølt deg litt i steiksola sammen med barna?  

Og jeg bare:

?!?!?!?!?! Nå ringer jeg deg.

Han hadde lest første sms fort, og da hadde asperseur liknet på aspirateur.

Den som tror at det å være innvandrerkvinne er grei skuring, har antakeligvis ikke prøvd det.

Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp


Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.


 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Innvandrerkvinne gjør ting hun ikke kan

stock-photo-wow-face-wow-expression-surprised-woman-vector-pop-art-woman-wow-emotion-comic-woman-wow-403865233

Det er fort gjort at livet stagnerer og uten å merke det befinner vi oss sakte men sikkert i den samme tralten dag ut og dag inn. Når livet begynner å gjespe høylydt litt for ofte i hverdagen, er det viktig at man går seg selv etter i sømmene for å se om det kanskje ikke er på tide med nye utfordringer.

Det begynner å bli noen år siden jeg startet å skrive om integrering. Hvor mange ord det har blitt tilsammen hittil, er det vanskelig å si, men at jeg har skrevet om det meste som kan skrives om når det gjelder dette temaet, kan jeg vel trygt hevde. Roman har det også blitt. Den venter fortsatt tålmodig på utgivelse, og etter å ha befunnet seg flere runder i forlagsmølla, er det mye som tyder på at den kommer til å gi seg ut sånn helt på egen hånd om ikke så altfor lenge. Men det kommer jeg tilbake til i en annen bloggpost.

Mens jeg har holdt på med disse skriveriene mine, er det visse ting i livet mitt som har blitt lagt på vent. Ironisk nok, min egen integrering. For å forbedre min egen skriving, har jeg i løpet av disse årene stort sett lest norsk skjønnlitteratur. Jeg kunne med god samvittighet legge franske romaner på hylla, hvor vår eneste kontakt var å tørke støv av dem i ny og ne.

At det ikke er blitt skrevet veldig mange ordene på fransk, bortsett fra en kjapp statusoppdatering på facebook i ny og ne, sier seg selv. Jeg hadde jo verdens beste unnskyldning for å unngå det marerittet fransk rettskrivning faktisk er, så det så. Muntlig hadde jo språket blitt såpass flytende, at jeg ikke hadde nevneverdige problemer med å kommunisere i de fleste fora. Eller det vil si, de fora jeg selv valgte, sånn som venninnekaffe, foreldremøter og småprat i butikken.

Livet begynte å bli litt for behagelig, med andre ord. Og hvor behagelig det egentlig hadde blitt, gikk opp for meg for noen uker siden da sønnen hadde lånt iPaden min og leverte den tilbake med … mon dieu … fransk … overalt! Han hadde endret språk et sted i innstillingene jeg ikke fant tilbake til, og plutselig var det masse jeg ikke forsto i innboksen på mailen min, på facebook, på twitter, og ellers overalt. Det var ikke så veldig avslappende lenger å bare skulle surfe litt på nettbrettet, for jeg måtte tenke meg om både en og to ganger for å forstå, og det til tross for at jeg jo anså meg selv for å være sånn noenlunde flytende i fransk.

«Du har bare godt av det,» protesterte avkommet da jeg høylydt klaget over omstendighetene. «Så blir du enda bedre i fransk, ikke sant?»

Det er vitterlig fra sine egen en skal høre det.

Men han hadde rett, for det hadde gnagd i meg en stund dette at jeg kanskje ikke var så dyktig i fransk som jeg prøvde å innbille meg selv. For en stund siden hadde jeg forsøkt å forklare legen min om Norge og EU, men ordforrådet mitt kom noe så veldig til kort. Jeg leste ikke fransk på grunn av bokskriving, og nyheter skummet jeg stort sett gjennom på norsk, så jeg visste til syvende og sist mye mer om hva som foregår i Norge på nyhetsfronten, enn i Belgia. Og ettersom jeg sjelden ser på tv eller hører på annet enn musikk på radio, ble jeg ikke eksponert for det franske språket i like stor grad lenger som den gangen jeg iherdig druknet meg i fremmedspråket mitt på alle mulige slags måter.

Noe måtte altså gjøres, for det kunne se ut som jeg hadde landet i en langvarig form for en slags integrerings-fatigue. Denne integreringen blir en tydeligvis aldri ferdig med.

Det første jeg gjorde, var å stille inn radioen i bilen på den kanalen hvor de bare snakker om høyaktuelle tema på en litt mer komplisert fransk. Nå tvinger jeg meg til å høre på denne hver dag når jeg henter barna på skolen, selv om det er skikkelig kjedelig.

Dessuten har jeg begynt å lese franske romaner igjen, og her er jo Kindelen med innebygde ordbøker, helt genial. Jeg prøver å lese litt mer nyheter på fransk også, men ettersom de handler om folk jeg sjelden eller aldri har hørt om ettersom jeg stort sett følger med på det som skjer i Norge, så er jeg ikke veldig entusiastisk.

I tillegg har jeg laget meg ny, og veldig hemmelig, blogg – på fransk! Der har jeg skrevet noen bittesmå tekster allerede, men ettersom den fransk-skriftlig-selvtilliten min er uhyre bitteliten, er disse skriveriene mer top secret enn FBIs hemmelige arkiver. Dette innebærer dessuten anonym twitter konto – også på fransk! Noe som også er litt krevende, ettersom alle de jeg følger bare twitrer om saker jeg ikke vet eller kan noe om. De skriver jo også med en del forkortelser og familiær sjargong som ikke jeg lærte noe om på språkkurs den gangen jeg gikk på det. Da er det deilig med de kontoene som innimellom poster klisjefylte visdomsord, eller som legger ut bildene av kosedyrene sine.

Og sist, men ikke minst, da sjefen for dansegruppa datteren min er med i, spurte meg om jeg ville hjelpe til på neste danseoppvisning, ignorerte min aller første innskytelse, nemlig et raskt: «Nei, uff, dessverre, det passer ikke. Skulle gjerne, altså … Så synd, men det er virkelig ikke mulig.» Etterfulgt av et påtatt trist ansikt og opptrukne skuldre. Før jeg rakk å lire av meg noen som helst integrerings-hemmende fraser, tok jeg sats:

«Ja, selvfølgelig! Trodde aldri dere skulle spørre!»

Hvorfor måtte du ta sats? tenker du kanskje. Det kan da ikke være så komplisert å hjelpe til på en danseoppvisning, overdramatiseres det ikke en smule her nå …?

Jo, det kan du spørre om. Ofte tenker jeg jo det selv, at jeg overdramatiserer når jeg henger meg opp i sånt som før-integrering bare hadde vært en eneste lang selvfølge. Men, sorry, jeg må nok skuffe. Til tross for tolv år med integrering bak meg, er det fortsatt hindre i hverdagen. Dette med å hjelpe til med arrangementer er faktisk en av dem. Og jeg må innrømme at jeg ofte har vært takknemlig for at den typiske norske dugnads-ånden ikke er en sånn gjennomgripende del av kulturen her i Belgia. På barnas nåværende skole finnes det for eksempel ikke foreldreråd, og når det er skolearrangementer er det lærerne som ordner det meste. Helt i orden!

Men hvorfor er dette så big deal, tenker du kanskje fortsatt og gjesper litt ekstra av denne kjedsommelige bloggposten?

Fremmedspråket krever fortsatt en god del ekstra krefter, ser du, og altfor ofte dukker det opp ord og uttrykk jeg ennå ikke har lært. Jo, det er flotte fora for å forbedre nettopp vokabularet, det er bare det at når det skal hjelpes til og ting skal gjøres så kreves det ofte et visst tempo, og i slike situasjoner blir jeg gjerne litt ekstra selvbevisst på at språkforståelsen og evnen til å uttrykke seg fortsatt kommer til kort. Jeg har nevnt det flere ganger her inne, og kommer nok til å gjøre det igjen, Vigdis Finnbogadottirs meget gode oppsummering:

«På morsmålet mitt sier jeg det jeg vil, men på fremmedspråket mitt, sier jeg det jeg kan

Det er to helt forskjellige ting!

Derfor blir en sånn ‘hjelpe-til-på-datterens-danseoppvisning’-greie en sånn situasjon hvor hjernen må jobbe i høyeste gir, og jeg må innrømme at å tilbringe en helg med en hjerne på høygir ikke er noe jeg gjør med lette skritt.

Dette skulle være en helg med tre forskjellige danseoppvisninger over tre kvelder, og den første oppgaven min var på fredagen hvor jeg skulle guide publikum gjennom 7 forestillinger i moderne dans. Hver forestilling varte i 20 minutter og bevegde seg gjennom lokalet hvor de hvite veggene dere ser i bakgrunnen på bildet av mitt skrekkslagne jeg, forflyttet seg alt ettersom hvor danserne, deriblant datteren, danset. Veldig flott oppvisning for publikum, men en nervepirrende opplevelse for ei stakkars innvandrerdame som måtte instruere hele gjengen høylydt til høyre og venstre, frem og tilbake – på fransk …

hege-gjor-ting-hun-ikke-kan

Jeg måtte passe nøye på at jeg bøyde verbene i høflighetsform der jeg ropte ut: «Følg meg!» «Stopp!» «Snu dere!» «Kom hit!» «La de små barna sitte foran!» «Kom her, frue, så ser De bedre!» «Sett Dem på denne krakken, herre, så skal jeg ta stokken Deres!» «Til venstre!» Til høyre!» «Inntil veggen!» «Inntil veggen, sa jeg, skikkelig inntil veggen, lim dere inntil (?!) for danserne løper ved denne linjen her!» mens jeg sprang fra den ene enden og forsiktig dyttet folk bak den hvite linja som virket å være usynlig for alle andre enn den stakkars fremmedkulturelle guiden.

dans
Her er jeg i action ytterst til høyre i bildet – like greit at det er med ryggen til, for jeg er nok ikke like smilende og avslappet som den innfødte dama til venstre!
dans-2
Slik så det ut ovenfra helt i begynnelsen
dans-3
Og etter mye dansing frem og tilbake, så det ut slik på slutten

Da alle de syv forestillingene var over, forsøkte jeg så godt jeg kunne å stå oppreist på noenlunde verdig vis der jeg applauderte og gratulerte danse-ensemblet med fantastisk innsats, og varm i trøya slengte jeg på noen høylytte og kontinentale «BRAVO!»

Inni meg, klappet jeg meg selv på skulderen og gratulerte meg selv med vel gjennomført innsats. At den ikke blir så godt lagt merke til av de innfødte, har jeg blitt godt vant til etter tolv år med integrering. For hva er det vel egentlig som er så slitsomt med å guide et fransktalende publikum gjennom 7 danseforestillinger i løpet av en kveld? De vet jo ikke om de kompliserte franske radiokanalene i bilen, fransk bloggskriving og fransk twitter-konto eller at jeg tvinger meg til å lese franske romaner når jeg mest av alt har lyst til å scrolle gjennom fb-strømmen min for å finne ut hva som rører seg i gamlelandet.