Dersom du ønsker deg en god latter

… Så leser du denne.

I anledning 11 årsdagen til eldste sønn, er det på sin plass med reprise. Nå, fem år senere, klarer jeg faktisk å le av det selv, samtidig som jeg jo selvfølgelig vet at jeg ALDRI kommer til å arrangere en slik bursdag igjen:

«Prøv å rope gebrokne ordre på fremmedspråk mens du strever med å kontrollere – og faktisk sørge for at de ikke blir påkjørt av illsinte bilister som er drittlei av veiarbeid og ikke trenger se opp for snørrunger i tillegg – tretten gutter foran et publikum av selvtilfredse voksne som tripper forbi, sender kritiske blikk eller slenger kommentarer som jeg ikke forstår men skjønner av tonefallet at ikke er ment som noen sårt tiltrengt oppmuntring.»

ALDRI.

happy-smiley_650x400_61439186708

Advertisements

Goodbye in the bathroom your old chocolate

Direkte oversettelser kan være hysterisk morsomme. Første gangen jeg leste akkurat denne stripa, lo jeg så jeg gråt:

Hadet på badet din gamle sjokolade

Eller, som det ville blitt på mitt fremmedspråk: Au revoir dans la salle de bain de votre ancien chocolat. Ha ha ha! Jeg hikster! Ingen her skjønner hvorfor, selvsagt. Men jeg prøvde likevel å forklare, jeg måtte liksom, der jeg rullet rundt på gulvet å lo til krampa tok meg og jeg ikke hadde pust igjen. Ektemannen ble naturligvis ikke klokere etter at jeg forsøkte å forklare kilden til latteranfallet, for det er sjelden at humor lar seg oversette til fremmedspråk. Men han lo likevel forsiktig med, og var vel glad på mine vegne over at jeg fikk meg en god latter.

Dette eksemplet på direkte oversettelse blir jo litt ekstremt, ettersom frasen ikke har noen som helst mening på norsk heller. Den lar seg rett og slett ikke oversette, og det er liksom ikke google-translate sin feil at det blir feil. Her derimot, kan man kanskje tenke seg at google-translate har en finger med i spillet:

I’ll be right behind you, wathcing your back: Jeg står rett bak deg og kikker på ryggen din

Luke, take my lightsword: Luke, ta mitt lette sverd

He worked as a navy-seal: Han jobbet som marinesel

Fnis.

Når det gjelder de berømte svindlerbrevene som dukker opp med jevne mellomrom i de elektroniske postkassene til folk, så har heller ikke google-translate vært spesielt hjelpsom. Dette eksemplet er hentet fra Nettavisen:

«Jeg vil gi detaljene sen, men i sammendrag, kommer fondene via en finans Firma i utlandet, gjennom ØYA-AV-MANNEN BANKEN, U.K.»

I den engelske versjonen like under forstår vi mer av denne merkelige setningen:

«I will give the details later, but in summary, the funds are coming via a finance Firm abroad, through the ISLE OF MAN BANK U.K.»

Det hele avsluttes med den hysterisk morsomme høflighetsfrasen: «Behag snilt svar på engelsk hvis mulig. Hensyn, Herr Michael Anthony.»

Dobbeltfnis.

Dersom du ikke er en av de som har latt deg lure av slike henvendelser fra folk du ikke kjenner, så synes du sannsynligvis at disse oversettelsene er særdeles god underholdning.

Forestill deg derimot at du har noe svært viktig du vil si. Du befinner deg for eksempel på et foreldremøte, og du skal videreformidle til læreren at sønnen din har betrodd deg at han blir mobbet på skolen. Eller se for deg at en idiot nettopp har kræsja inni den splitter nye bilen din, og alt er hans feil, men han prøver å lure seg unna. Kanskje er du på sykehuset og skal forklare vage symptomer som har pågått over lengre tid til en lege som har det travelt med å se på klokka. Tenk hvordan det måtte føles, dersom det som kom ut av munnen din i disse situasjonene var underholdende fraser fra google-translate. Da er det kanskje ikke morsomt lenger? Kjenner du hvordan latteren setter seg fast i halsen?

Hverdagen til en fremmedspråklig (i hvert fall min!), er å leve med en hjerne som har google-translates konstante utilstrekkelighet.

Kulturdebatten anno 2050

(Advarsel: Langlesning)

Idet hun skal til å gå ned i kjelleren med boksen full av bøker, hører hun en lyd fra hagen. Akkurat som når en kvist knekker. Og enda én. Hun stopper opp og blir stående som fastfrosset. Klarer så vidt å holde tilbake lyden av skrekk som ligger i halsen. Hendene begynner å skjelve, og hun blir nødt til å sette boksen fra seg så hun ikke mister den ned på det harde steingolvet. Bråket ville avslørt henne, og det kan hun ikke risikere nå. Mentale bilder av det verste som kan skje, farer gjennom hodet hennes. Det er for tidlig. For rått, og hun er fortsatt skjør. Hjertebanken alene er nok til å røpe tingenes tilstand.

Hun setter seg forsiktig ned på det øverste trappetrinnet, og prøver å puste dypt med magen. Innpust på tre. Utpust på fem. Sånn som hun har lært på leiren. Det er det første som må gjøres, og det eneste man kan gjøre dersom man ikke kan røre på seg. Regel nummer én er å slette symptomene. For man vet aldri om de bryter seg inn. Og da gjelder det å være beredt. Helt vanlig, som om det er en helt vanlig dag.

Slik blir hun sittende mens hun prøver å puste stille inn, stille ut. Det kommer ikke flere lyder fra hagen. Klokka viser halv elleve. Om fem timer må hun hente barna på skolen, og hun har ikke mye tid på seg til å slette alle spor. Til å gjemme vekk sviket. Det skal hun klare. Hun har gjort det så mange ganger før.

Hendene slutter å skjelve og hjertebanken er tilbake til vanlig rytme, der hun reiser seg for å fortsette med arbeidet. Den bratte trappen ned til kjelleren knirker avslørende idet hun bærer boksen ned til skjulestedet, men hun smiler av seg selv. Det hadde nok bare vært en falsk alarm. En katt som jaget etter mus. Eller hennes egen fantasi som spilte henne et puss. Det skal ikke mye til, sånn rett etterpå.

Det er nøyaktig elleve timer og førtiåtte minutter siden hun kom tilbake. Nesten tolv timer gjenstår. Til å gjemme bort indisier, fjerne symptomer og komme til sans og samling. Det klarer hun. Det må hun klare. For det skal ikke mye til for å bli oppdaget. Det hadde hun ikke forstått før hun så hvordan det gikk med mannen som pleier å handle i samme matbutikk som henne. Og når hun tenkte på hva som hadde skjedd i ettertid, skyndte hun seg ned til skjulestedet. Bildet av barna og moren deres som sitter igjen alene på uviss tid, fester seg på netthinnen hennes som en blinkende advarsel. Hun må skynde seg å få alt på plass, det er ingen tid å miste. Men det er ikke lett å skynde seg i stillhet, og hun prøver febrilsk å puste dypt med magen mens hun lister seg frem og tilbake i huset sitt.

I de neste timene jobber hun jevnt, og får gjort det aller meste av ryddingen. Hun pakker ut kofferter, og vasker og tørker klær. Legger sammen og legger vekk. Vekk med lukter og flekker. Det er viktig. Slikt som kan gi erindringer og gi symptomer. Hele tiden er hun på vakt for ureglementerte lyder utenfra. Men hun hører ikke mer etter knitringen fra hagen.

Hun ser på klokken. Det begynner å nærme seg slutten på skoledagen. Det kommer rumlelyder fra magen, og idet hun skal til å gå inn på kjøkkenet for å lage seg mat, kaster hun et blikk i pyntespeilet som henger over den massive slagbenken på spisestuen. De mørke ringene under sorgfulle øyne, stirrer tilbake. Håret er ugredd og det går opp for henne at hun fortsatt går rundt i pysjamasen. Ser de dette, skjønner de alt og kommer til å kjøre henne av gårde med én gang. Det vil ikke nytte og protestere. De vet jo hvor hun har vært. Og hun vet at de alltid følger prosedyren. Hvordan kunne hun være så uforsiktig, når hun hadde vært så flink med alt det andre?! I det samme ringer det på døren. Det isner til i brystet og denne gangen klarer hun ikke å holde tilbake lyden som presser seg opp halsen.

«Nei!» Roper hun, og kjenner det visne fra anklene opp til knærne idet hun faller sammen på det kalde golvet. Det er for sent. Tiden har rent ut, og det er ikke plass til å rydde opp i fasaden. Førsteinntrykket. Det som kan lure dem til å tro at alt er i orden på innsiden. De kan bare komme og hente henne nå med én gang.

Det ringer på enda én gang, men mer nølende. Akkurat som om noen holder klokka inne litt ekstra, før de slipper den ut. Så hører hun en lett banking etterfulgt av et hviskende «Elga! Er du der?»

Helga kjenner igjen stemmen. Den tilhører nabokona to hus bortenfor. Veronique. De har vært venninner de siste par årene, etter å ha gått forbi hverandres hus, daglig, i ti. Tårene, som har ligget og ulmet i nesten tjue timer, finner veien ut fra kroken og letter det sørgmodige blikket. Hun hadde glemt hvor befriende det kunne føles. Med samme dukker en skikkelse opp i vinduet til hagedøren ved speilet, og det går opp for henne at hun ikke bare har glemt å rydde opp i det avslørende utseendet sitt, men hun har også ryddet vekk beviser foran åpne persienner.

Hva er det som går av meg?! Kjefter hun på seg selv mens hun stolprer den tunge kroppen opp på bena, og skynder seg å åpne døren.

«Elga! Hva er det som foregår?!»

Veronique ser på venninnen sin med store øyne mens hun rister på hodet.

«Vi har ikke ett sekund å miste! Fort deg i dusjen mens jeg ordner opp i resten her! Det er jammen flaks for deg at det er mange som har vært på tur og at du befinner seg langt uti alfabetet!»

Hun dytter Helga inn på badet, og omtrent river av henne pysjamasen og setter i gang dusjen.

«Her! Du har fem minutter, og innen de fem minuttene er gått, skal fasade og hjerterytme være i balanse, så fort deg nå!»

Helga gisper idet hun kjenner de iskalde strålene treffe kroppen, men hun vet det må til, og det har umiddelbar effekt. Gjensynet med Veronique ga henne dyttet hun trenger for å klare den siste distansen. Den kritiske fasen. Hun gjør seg fort ferdig, og når dusjen er skrudd av hører hun glad musikken fylle huset sammen med venninnens romsterende lyder. Kopper som klirrer og vann som renner fra springen og munter nynning. Hun finner frem rene, representative klær og skynder seg å kle på seg. Alt dette mens hun gjør de foreskrevne pusteøvelsene. Under øynene legger hun dekkremen som hun betalte en formue for på taxfree, og konstaterer lettet at den holder det den oversminkete butikkdamen hadde lovet. Fire minutter og femti sekunder har gått, og nå er hun fasadeklar. En rask sjekk av blodtrykk og puls viser at hun om ikke lenge er klar på innsiden også.

Når Helga kommer inn i stuen, ser hun lettelsen i Veroniques øyne idet venninnen bryter ut et henrykt «Bravo!» og ber henne sette seg i sofaen. Nå er det favorittkomedien deres som står for tur. Det må ekte latter til. Og litt mat, sammen med en deilig kopp kaffe. Alle forsøk på takksigelser fra Helga sin side, blir viftet vekk med advarende pekefinger.

«Ikke nå! Det vet du godt! Vi snakker om det siden. Nå skal vi stabilisere hormonene, og viske vekk ethvert tegn på stress!»

Og slik sitter de litt på vent, i den romslige sofaen. De småsnakker om været innimellom ektefølte latterkuler.

«Rrrrring!»

Der. Nå. Ingen vei tilbake. Men Helga er klar. De kan bare komme. Hun slår av TV-en, og omtrent spretter opp fra sofaen og går for å åpne ytterdøren med et vennlig smil. Utenfor står de, to stykker, i de sorte uniformene sine. Én til intervju, og én som tar seg av de fysiske undersøkelsene. Bak dem skimter hun prosedyrebussen, og kjenner blodet ise til da hun ser at det sitter mennesker der. Men hun kan ikke la det glippe nå. Hun tar seg drevent sammen med en dyp, nesten usynlig, innpust, og inviterer dem inn. De takker ja til kaffe. Et godt tegn. Helga serverer ferdig kaffe og insisterer på godmodig vis at de også skal ta et stykke kake ved siden av. Men det tar ikke lang tid før kosepraten er over og kaffekoppene tomme.

«Papirer, takk!»

«Et øyeblikk.»

Svarer Helga med fast stemme, og reiser seg fra sofaen for å hente dokumentene sine. Hun kjenner at hun er på rett vei, at hun ikke kommer til å ende opp som de der ute i bussen. Hjertet banker med sindig takt i brystet.  Det er ikke hennes egen fortjeneste, men venninnens. Hun som sitter ute i stuen og underholder Etterretningen med vær og vind.

«Vær så god, konstabel.»

Hun rekker ham bunken med papirer som ble fylt ut i gamlelandet. Papirer fylt ut av en som hadde et lettvint forhold til sannheten, og som lett lot seg kjøpe. Papirer som skal bevise at hun var der av nødvendige årsaker. Én i familien som er alvorlig syk. Det var derfor hun måtte dra. Ikke fordi hun hadde lyst. Ikke fordi hun savnet noe som helst derfra. Selvfølgelig ikke. Hun hadde jo ikke flyttet hit for så å sørge over røttene sine.

Intervjueren går gjennom de sedvanlige spørsmålene. Hun kan dem utenat nå, og svarer uten å blunke mens løgndetektoren tikker og går og blodtrykk måles og blodprøver tas for å avsløre eventuell manglende sannhetsgehalt. Men dette har hun trent på. Dette kan hun. Hun vet at de kommer mellom tjuefire og førtiåtte timer etter ankomst, og at de kroppslige symptomene på savn og tungsindighet egentlig trenger lengre tid enn det. Derfor har hun tilegnet seg stabiliseringsteknikker som får fortgang i de naturlige prosessene. Den hemmelige integreringsleiren lærte henne alt hun trenger å vite.

Så er det tid for ransakelsen. De endevender huset etter tegn på at det nye landet hennes ikke er bra nok, på at hun ikke er villig til å bli én av dem og deres kultur. Musikk, flagg, litteratur, film, mat. Alt som lukter av gammel kultur, er uforenelig med den nye.

Men de finner ingenting. Og etter den times lange seansen minner Helga dem på at hun må hente barna sine på skolen. Hun møter blikket deres og holder det. De finner ingen symptomer på mislykket tilpasning.

«Selvsagt! Tusen takk, Madame, for oppvartning! De er et utmerket eksempel på ypperlig tilpasningsevne, et forbilde for dem alle! Adjø!»

De klikker fra støvletthælene i det harde steingolvet mens de marsjerer ut.

«Ikke alle er så heldige som meg, som er langt uti alfabetet. Ikke alle er så heldige som meg, som har et menneske som deg i livet sitt.»

Hvisker Helga idet de hører bussen kjøre av gårde til neste hjemvendte.

«Nei.»

Hvisker Veronique tilbake.

«Du reddet livet mitt.»

«Ja.»

Svarer venninnen med tynn stemme.

«Men la oss hente barna på skolen!»

Bryter hun ut med det samme.

«Ja! Så godt de ikke var hjemme allerede, jeg liker ikke når de er her. Takk og lov at de er andre generasjon og slipper dette. La oss hente dem. Men først må du bli med ned i kjelleren. Jeg har litt brunost til deg.»

God jul på begge kakene

God jul på begge kakene Foto Kystverket
Foto: Kystverket

Marsipankake er yndlingskaken min. Det er en av de tingene jeg savner her nede, for jeg har ennå til gode å finne tilsvarende smak i denne kanten av verden. Hver gang jeg er på tur i gamlelandet, er det én av godsakene som står på menyen, sammen med fiskeboller, fiskepudding, fiskekaker og ellers mat som har fisk i seg.

Derfor tok det ikke lang tid før jeg fikk vann i munnen og akutt hjemlengsel da jeg leste saken om den uheldige kaketeksten på VG.no.

Denne kaken skulle jeg gjerne ha spist. Den har navnet mitt skrevet over hele seg, sammen med den ypperlige teksten som jeg ikke kan annet enn å sympatisere dypt og inderlig med. For i denne heimen er det også litt sånn ‘god jul på begge kakene’ tilstand når det kommer til det å skulle skrive på det fremmede språket mitt.

Jeg tenkte det med én gang jeg så teksten, at her har en sånn som meg fått fritt spillerom.  Når jeg leser nedover i artikkelen, blir mistanken bekreftet. Fremmedspråklig.

Skriftlig er et særdeles ømt punkt i min hverdag. Det har blitt så ømt, at jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter med å le helhjertet av denne kakehistorien. Som jo er morsom. Veldig morsom. Så morsom at jeg skjønner godt at Kystverket ville beholde kaken, har brukt historien som eksempel på kommunikasjon i opplæringen av sine ansatte og at de fortsatt, ett år senere faktisk, ler like godt og legger denne meldingen ut på twitter. De rir tydeligvis ikke den dagen de sadler. Som jo også er litt morsomt.

Leser du litt i kommentarfeltet til én av avisene som har trykket saken, ser du noen nevne at man må lære seg språket før man får seg en jobb. Det er flere elementer i akkurat den påstanden jeg har lyst til å skrive om, men det skal jeg komme tilbake til, for først og fremst reagerer jeg på at folk, og gjerne fe, trekker konklusjoner uten at vi kjenner hele historien.

For hva var det som egentlig skjedde den dagen Baker Walderhaug tok imot denne kakebestillingen fra Kystverket i førjulstiden 2011? Det ser ut til å være en generell aksept for at det var bakeren som skrev på kaken som hadde tatt imot bestillingen. Det synes jeg er litt mystisk. For Kystverket ønsket to kaker. En av de første tingene vi lærer oss på språkkurs, er å telle til ti. Tall og alfabet er noe av det man pugger aller iherdigst. Så telle, det kan vi, vi fremmedspråklige. Jeg har derfor vanskelig for å tro at vedkommende som skrev teksten på kaken, var den samme person som tok imot telefonbestillingen. Han eller hun ville ha visst at det dreide seg om to kaker, og ikke en. Kanskje det var Marianne Walderhaug som selv skrev den skjebnesvangre bestillingen på en lapp:

«Det skal stå god jul på begge kakene.»

Kanskje hun hadde tatt for gitt at vedkommende som skulle fullføre bestillingen, skjønte at begge kakene betød to kaker, og brydde seg derfor ikke om å utbrodere den saken nærmere med et to-tall? Ikke vet jeg, jeg leker bare litt Poirot, som seg hør og bør i det landet jeg befinner meg. For dersom det er tilfellet at det var denne beskjeden bakeren fikk, så er det jo bare et kolon bak ‘stå’ som mangler for at vedkommende baker har utført jobben hundre prosent korrekt.

Ja, nei, hva vet vi egentlig om hva som foregikk bak kulissene hos Baker Walderhaug i Ålesund? Hva vet vi vel om kommunikasjonsrutinene? Og om så var at det var den fremmedspråklige bakeren som hadde tatt imot beskjeden per telefon, så have bittelitt mercy, for nå kan vel ikke akkurat sunnmørsk være drømmedialekten når en stakkars fremmedspråklig innvandrersjel skal lære seg norsk.

Nei, vi har ikke alle fakta på kakebordet i denne historien, annet enn at den er fryktelig festlig og har blitt delt mer enn tusen ganger på twitter. Og jeg lurer på om jeg har mistet humoren min etter at jeg ble utlending. Det ser ut til å være visse ting jeg ikke klarer å le av lengre. Gebrokkenhet er én av dem. Hårsårheten ser ut til å ha blitt permanent på det området, om jeg vil det eller ikke. Fordi det er ikke gøy å  ikke kunne skrive eller snakke slik man jo er vant og tar for gitt til på sitt eget språk.

Rettskriving er en sann verkebyll hos meg, og har flere ganger vært årsaken til at jeg ikke har fått en av de flerfoldige jobbene jeg har søkt på. Så ja, tilbake til det flere av kommentatorene i VGs kommentarfelt, som jeg dessverre kastet bort tiden min i, lirte av seg så klokt. Man må kunne språket for å få seg en jobb. JA MEN, brøles det fortvilet fra mitt dypeste indre, for å lære språket skikkelig man få seg en jobb. For, let’s face it, hvor ellers skal en lære det? På språkkurs ja, men der lærer du kun det grunnleggende, for det begrenser seg hvor mye muntlig fremgang du får av konstruerte restaurantdialoger med andre gebrokne mennesker i klasserommet. Og sånn ellers, utenom klasserommet, hvor mange fremmedspråklige omgås du til daglig? Har du noen fremmedspråklige venner som kan få bryne seg på deg mens du tålmodig nikker deg gjennom uforståelige fraser og forsøker å tolke hva i helsikke det er vedkommende prøver å si. For duh! Den uforståelige frase fasen er ikke så kort de innfødte gjerne vil ha det til, nei du, den er så langtrukken og dritkjedelig at dere faller av lasset og mister interessen nesten før vi har begynt. For innrøm det bare, du blir litt sliten og det går gjerne litt rundt i toppen av å måtte konsentrere deg om hva samtalepartneren sier, så det er ikke den fremmedspråklige bekjente du ringer til når du ønsker å slappe av med venner en lørdagskveld.

For nei, gebrokne mennesker er ikke spesielt festlig selskap. Bortsett fra når vi sier noe helt bort i natta, eller skriver noe sånt som god jul på begge kakene.

Det var flaut, sier Marianne Walderhaug. Uten at vi jo egentlig vet noe om henne eller de andre norskspråklige kollegaene sin medvirkning i saken. Men nok om det. Det var flaut, syntes hun. Men da vil jeg gjerne få lov til å si noe om det å være flau. Det er flaut å ikke kunne skrive skikkelig i en alder av førti. Det er flaut å bli bedt om å notere noe kjapt for noen, en beskjed for eksempel, uten å ha ektemann eller Google Translate for hånden. Det er flaut å ikke kunne slenge om seg med korrekte høflighetsfraser skriftlig, for dem er det jammen mer enn nok av i det franske språket. Jeg må beskjemmet innrømme at jeg har blitt ganske god på å unngå slike situasjoner, fordi jeg blir flau når jeg med skjelvende hånd vet at jeg skriver dårligere enn en første klassing.

Nå overdriver jeg, tenker du kanskje. Ja, kanskje jeg gjør det. Men tro meg, jeg synes ofte det overdrives når det snakkes om innvandrere, så det er vel kanskje hver sin gang. Og dersom du aldri har prøvd å bevege deg i gebrokne sko, så ha i hvert fall nok ydmykhet til å innrømme at du ikke vet hva du snakker om. For nei, engelsk teller ikke. Det gjør heller ikke spansk på ferie. Og de fleste av oss er ikke Super Mario.

Innvandrerkvinnenes kaffeslabberas

Un petit café

«Jobber hun egentlig?»  Hun himler med øynene mens hun legger overdrevent trykk på hver eneste stavelse.

«Dette spørsmålet får alltid mannen min fra innfødte mennesker når de ser hva slags kone han har.» Kommer det videre lattermildt fra min sårt etterlengtede og nyervervete venninne. Når du er innvandrer, må du jo lære språket før du kan gjøre nytte som venn. Og det er ikke gjort over natten.  Selv da er det heller ikke sikkert det er deg forunt. Derfor er dette et stort skritt for min menneskehet. Vi sitter på kjøkkenet hennes over en kopp kaffe og kontemplerer hverdagslivets små og store frustrasjoner.  Barna er på skolen, bortsett fra to av hennes minste som dilter rundt kjøkkenstolene med hver sine gjøremål.

«Nei, du er vel for lat og udugelig til det?» Parerer jeg lett fnisende. Vi slår oss på låret. Ikke bare har jeg språk nok til å være venninne, men jeg har i tillegg til alt annet godt i livet funnet meg ei som ler av de samme tingene som meg. Selv om vi opprinnelig kommer fra hver vår kant av verden. Innimellom latterkulene fortsetter hun:

«Lat ja!? Det er jo selvsagt det som er sakens kjerne. Jeg har jo bare gått på universitetet i trillioner år. Studert til krampa tok meg. Og til og med arbeidserfaring har jeg. Men hva er det jeg innbiller meg?! Alt dette skjedde i AFRIKA! Der kan vi jo ingenting.» Med kulerunde øyne ser hun på meg og nikker seriøst alvorlig. Jeg nikker samtykkende med. Og så ler vi oss skakke. Igjen.

«Men det er da vel bare å søke jobb. Ikke gi opp. Ikke være så pessimistisk. Eller lat.» Hermer jeg etter innfødte forståsegpåere.

«Ja, du kan skjønne det. Jeg var jo så dum at jeg trodde det var så enkelt jeg også, ja. Søkte i vei. Ble kalt inn til diverse intervjuer til og med. Det var ikke dét det sto på.» Hun rister på hodet.

«Når det kom til studiebakgrunnen min, så er responsen hver gang og uten unntak: Du har gått på universitet i AFRIKA ja. Jahaja, kremt, jo, vi ringer deg vi. Det gjør de jo selvfølgelig ikke. Nei. Laisse tomber! Bare glem det…» Etter en dyp innpust, fortsetter hun:

«Jeg studerte til og med ett ekstra år etter jeg kom hit. Men det hjelper jo ikke. Helst burde jeg sikkert gjort hele utdannelsen på nytt. Da, kanskje, kunne jeg fått meg en jobb. Men det gidder jeg altså ikke. Jeg er vel for lat.» Jeg benytter pausen i taleflommen til selv å tømme meg for litt hverdagsgørr.

«Det vet der jeg altså alt om. Jeg er jo gift med en som kommer derfra, og kan herved uttale meg med faglig tyngde. Det beste han vet, er å innta horisontalen på sofaen og se fotball. Typisk latsekk når plen og hekk skal klippes altså. Men han har jo jobb da. Begynner å bli tre stykker snart med det nye firmaet han starter parallelt med fast jobb og byggeprosjektene på si. Skulle bare mangle. Ellers er han jo selvsagt ekstremt ubrukelig.»

«Ja, han har kanskje jobb selv om han er født i AFRIKA. Men han studerte jo her. Og her er jo universitetene et sted hvor man lærer nyttige ting. Et sted hvor menneskene er intelligente. Sånn er det jo ikke der jeg har gått på skole!» Avbryter hun og ser konspiratorisk på meg.

«Men du da? Du får vel ikke lov til å jobbe du av han der macho mannen din?» De kulerunde øynene er tilbake igjen og hun vugger overkroppen forståsegpåelig frem og tilbake. Jeg nikker og bekrefter med samme forståmegpåelige mine. Når er det på sin plass med Ricky Lake pekefingeren og hodebevegelser fra høyre til venstre.

«Moi!? Får lov til å jobbe?! Nei, selvsagt gjør jeg ikke det! Han har lenket meg godt fast til kjøkkenbenken i håp om at jeg en vakker dag skal lære meg å lage skikkelig mat. Sånn som moren hans for eksempel. Men bortsett fra det, så er han jo ganske snill altså. Eller, det er vel helst bare noe jeg innbiller meg.»

Som du sikkert har skjønt, så ler vi oss fordervet nok en gang. Slår oss på låret og fyller på med kaffe. Dersom det faktisk er slik at en god latter forlenger livet, kommer jo vi til å å leve ekstremt evig.

Og sånn går liksom dagene oss innvandrerkvinner imellom. For det jeg vet, foregår slikt snakk også blant innvandrerkjerringene i gamlelandet.

Humor er den korteste avstanden mellom to mennesker

Jamel Debbouze er en av mannens yndlingskomikere. Han er ekstremt morsom, og en av de første komikerne jeg stiftet bekjentskap med på fransk og som jeg ler av. Dessverre, dessverre, dessverre fikk vi ikke med oss enmannsshowet hans da han var på turne i landet her i våres, og jeg sparker meg i leggen fremdeles. “Tout sur Jamel” (Alt om Jamel) handler om ham selv. Han er født i Paris og har samme opprinnelse som min mann, som jeg forøvrig traff for nøyaktig ti år og fire dager siden. For nøyaktig ti år siden satt vi på en kafe i Sør-England og fordøyde ettermiddagens hendelser.

Det er mer enn syv år siden Jamel var på scenen sist og i et intervju med Paris Match i juni, som jeg leste og rappet med meg etter å ha roet meg ned etter den famøse skyllebøtten, sies det – både fritt og direkte oversatt av meg – at han “lenge har følt et sterkt behov for å finne frem latterens våpen for å uttrykke sin indignasjon over de fremmedfiendtlige tilstandene som ryster landet hans som en dårlig hikke.” Her følger et lite utdrag jeg tar meg bryet med å oversette så godt jeg kan fordi det sier noe om det jeg har lyst til å si om dagen i dag.

Paris Match:

“Et show mer eller mindre etnologisk! Eller snarere, et morsomt manifest for toleranse og aksept av andre. Dette showet kan til og med sies å ha pedagogisk verdi…”

Jamel Debbouze:

“Er det noe som gjør at jeg føler meg skikkelig uvel og som jeg synes er såpass vilt og grotesk at jeg nesten blir stum, så er det disse menneskene som ikke har forstått at folk som meg, altså innvandrere, er franske! Det å måtte forklare at vi er franske, gjør at vi til syvende og sist føler oss schizofrene! Det at man har nordafrikanske, vietnamesiske eller kenyanske foreldre, burde være et kulturelt pluss. I stedet for, får de oss til å føle det som om vi bærer på en byrde. Da Frankrike vant VM fotball med Zidane, var vi alle brødre. Deretter kommer 11 september 2001, og plutselig er alle fransk arabere potensielle terrorister, hverken mer  eller mindre. Jeg opplever det selv, når jeg møter blikk på gata. Til tross for at jeg er en av de araberne i Frankrike som er bedre stilt. Vi burde ikke være nødt til å rettferdiggjøre at vi er glade i dette landet, bordel de merde! Dette er hovedårsakene til at jeg bestemte meg for å gå på scenen igjen.” (Paris Match 9 – 15 juni 2011)

Jeg er heldigvis privilegert nok til å slippe å måtte stå til globalt ansvar for det forferdelige som fant sted i gamlelandet for snart to måneder siden. Og jeg er slett ikke sikker på at jeg hadde klart å se det humoristiske i en slik heksejakt dersom det var meg og mine som hele tiden skulle befinne oss i skuddlinjen for mistanker og stygge blikk. Men ifølge Victor Borge er humor den korteste avstanden mellom to mennesker, og det er vel heller ingen tvil om latterens forløsende effekt. Og, som Fredrico Fellini sa – dette er dagen for sitater – om vi glemmer humoren, hvordan skal det da gå med oss alle?

Så jeg sitter her og håper på at dette enmanns showet kanskje kommer tilbake på turné til nabolandet hans. Eller at det i hvert fall kommer på DVD. Veldig snart. Før høstens mulm og mørke setter inn.