Den smertelige lengselen hjem

quote-our-native-soil-draws-all-of-us-by-i-know-not-what-sweetness-and-never-allows-us-to-ovid-82-81-14

For omtrent ett år siden ble en mann fra Vietnam arrestert i Bristol etter å ha gått berserk i en Apple butikk, hvor han knuste iPader med en murstein. Vedkommendes advokat forklarte under rettsaken at mannen led av hjemlengsel og hadde vært suicidal i flere måneder. Hans eneste ønske var å bli deportert tilbake til Vietnam, og det var derfor han hadde gått løs på nettbrettene.

I 2013 skrev BBC om fotballspiller Jesus Navas, som var beryktet for sin ekstreme hjemlengsel, i forbindelse med at han skulle overflyttes fra Sevilla til Manchester City.

«For years Navas suffered so severely from homesickness that he could spend no great time away from Seville, itself less than 19 miles from his birthplace of Los Palacios y Villafranca. Anxiety attacks forced him out of training camps and pre-season tours. Now it is said he has overcome his homesickness through counselling.»

I samme artikkel sier psykolog Dr. Caroline Schuster at flytting til et annet land kan være skremmende, spesielt dersom du ikke snakker språket, og at hjemlengsel kan ha lignende symptomer som depresjon. I ekstreme tilfeller kan det utvikle seg til panikkanfall, men det kan også føre til sosial tilbaketrekning, søvnforstyrrelser, mareritt og konsentrasjonsproblemer.

En ire, bosatt i Canada, led i 34 år av det han kaller P.I.H: Persistent Immigration Homesickness. Patrick McKenna forteller at da han endelig fikk muligheten til å flytte tilbake etter så lang tid, gikk plutselig hjemlengselen over:

«On January 31 2009, when the small software company in Montreal where I worked closed its doors, I found myself on the dole at age 59. I was, or so I thought, a perfect candidate for a one-way ticket home. It didn’t work out that way. What did happen really surprised me. In the months leading up to my 60th birthday, I could feel my P.I.H. falling away from me. In my usual haunts, Mont Royal, the Lachine Canal cycle path, the wonderful Botanical Gardens I had the strangest feeling of truly “registering”, for the first time, the sights, sounds, colors, smells, which I had experienced many times before. At the same time, I began to fully appreciate a lot of other things: the health care system, this city’s reasonable cost of living, and its system of bike paths, to name but a few.»

I et forsøk på å forstå denne merkelige, men velkomne nye følelsen, bestemte han seg for å forske litt på fenomenet hjemlengsel, eller P.I.H.

«I discovered that homesickness has a long history. In ancient cultures, exile and suffering are common themes in the lives of the heroes.  Confucius was exiled from Lu, and wandered for many years, suffering privation and hardship. Aeschylus, in Agamemnon says,  “I know how men in exile feed on dreams of hope. ” Homer ‘s Odysseus “weeps and rolls on the ground”, thinking of home. And, of course, Irish mythology speaks to homesickness. In Tír na nÓg, even with the gift of immortality, living in the “Land of Youth”, with beautiful Niamh of the Golden Hair, Oisin, silly man, is homesick, goes back to Ireland and suffers the dire personal consequences we all have read about.»

Susan J. Matt, forfatteren av «Homesickness: An American History,» skriver i New York Times at eksplisitte diskusjoner om hjemlengsel er sjeldne ettersom følelser vanligvis er betraktet som et pinlig hinder for individuell fremgang og velstand. Denne stillheten gjør at mobilitet fremstår som noe veldig enkelt. Men en undersøkelse publisert i Archives of General Psychyiatry i 2011 fant blant annet at meksikanske innvandrere i USA hadde en forekomst av angst og depresjon 40 prosent høyere enn slektninger som hadde blitt igjen i Mexico. Et vell av forskningsrapporter har dokumentert at andre nykommere til Amerika også lider av depresjon og akkulturativt stress.

Historiker Kurt Ole Linn skrev i sin kronikk i Aftenposten Lengselen heimatt (2010) at det snakkes lite om den menneskelige siden ved det å reise fra slekt og venner, nemlig den smertefulle lengselen. Etter å ha fortalt om sin egen mors opplevelser med sorg og savn da hun forlot hjembygda i Setesdal fordi hun forelsket seg i en mann fra Gudbrandsdalen, samt blant annet sine egne erfaringer fra utenlandslivet, skriver han:

«Jeg håper at vi alle kan hente empatien frem i oss når vi møter mennesker som kommer hit til det kalde nord, enten de flykter fra krig, eller de søker et rikere utkomme for seg og sine.»

Det håper jeg også. Virkelig. Empati ser ut til å være en ubrukt ressurs for tiden, dessverre, men heldigvis er det mange som glimter til likevel.

Jeg kan dessuten føye til at det går forbausende bra med min egen hjemlengsel for tiden, og så lenge jeg holder meg unna snødekte vidder med skitupper bilder på facebook så kan Apple store i byen min føle seg trygge. Jeg må også innrømme at lengselen hjem til tider har vært så stor at kofferten har vært pakket for godt – flere ganger, mens «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» runger gjennom hus og land. Men så går det noen dager, og så går det over på et eller annet mystisk vis, helt til neste gang. Jeg innbiller det har noe med at jeg har flere og flere mennesker jeg bryr meg om her nede, samt at jeg etter hvert har gode minner og erfaringer knyttet til Belgia. Og godt er det vel, at det går lengre og lengre mellom hver hypotetiske flytterunde – både for mann og barn.

Reklamer

Tullespråk

Det kommer trillende latterbølger fra barnerommet hvor det foregår intens leking. Junior har kommandert med seg lillesøster og de er i ferd med å leke mor, far og barn. Hun har fått strenge instruksjoner fra bror om å være en uskikkelig smårolling. Selv innehar han rollen som både far og mor, og hermer veslevoksent etter sine egne foreldre der de leker situasjoner fra dagliglivet.

Jeg benytter anledningen til å få litt orden på hjemmet etter en lengre periode med sykdom. 2-åringens ørebetennelse ble for noen dager siden avløst av 5-åringens bronkitt, og nå som de begge er på bedringens vei klør jeg energisk i kroppen etter å lufte ut bakteriefloraens nød og elendighet.

Forfriskende gjennomtrekk mellom stue og kjøkken blir brått avbrutt av intens roping fra barnerommet.

”Mamma! Vi skal leke at vi spiser, så vi må ha noe mat. Kan vi få det, mamma, vær så snill!”

Junior kommer springende for å hente kopper og fat han kan dekke det røde mammut-bordet sitt fra IKEA med, og jeg lover å komme etter med passende proviant. Smiler for meg selv over hvor stor han har blitt, og blir angrepet av et øyeblikks nostalgi over tiden som langer av gårde.

Idet jeg skal til å gå inn på rommet med et brett fylt til randen av alskens godsaker, blir jeg stående foran døren og tyv-lytte til praten som går livlig. Junior forteller lillesøster at hun må sette seg pent ved bordet for nå er det snart mat, men det virker ikke som hun er veldig interessert i å høre etter. Han lokker og truer, uten hell. Til slutt blir han veldig streng og noe lysere i stemmen sin, og forbauset hører jeg ham slå om til norsk:

”Om du ikke setter deg nå blir det ikke noe mat og du må vente til neste måltid med å spise!”

Deretter slår han tilbake til fransk og gjør stemmen sin mørkere:

”Hørte du hva mamma sa? Nå setter du deg ned.”

Lattermildt går det opp for meg at når han er mamma snakker han norsk, og når han er pappa går det for seg på fransk.  Han slår om fra norsk til fransk omtrent slik jeg og venninnene mine snakket bokmål og dialekt om hverandre alt ettersom da vi var små og lekte tilsvarende leker. Vi snakket gjerne bokmål når vi skulle si viktige ting. Slik understreket vi viktigheten i dem. Men én generasjon senere er det ikke dialekter det går i lenger, og slik har altså globaliseringen rukket å snike seg helt inn på barneværelset…