FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.

Reklamer

Stigmatiserende retorikk ovenfor innvandrere

FOTO: Kjartan Bjelland

Bekymrer tidligere fylkestingspolitiker for Frp, Joseph Salomonsen. Jeg leser i Utrop.no at han har valgt å melde seg ut av partiet etter å ha begynt og studere statsvitenskap:

”Jeg begynte å studere statsvitenskap for å gjøre en bedre jobb som politiker. Det gikk ikke helt etter planen. Som jeg pleier å si, når folk spør: Å studere statsvitenskap er politisk selvmord for en Frp-er. Først ble jeg svekket i min tro, siden fant jeg sentrale feil i partiets politikk. Du kan snakke mye om ideologi, men når man ser helheten og systemet, viser historien at den norske modellen med blanding av privat og offentlig fungerer optimalt. Det viser alle indekser. Det er mye å ta fatt i, men man trenger absolutt ingen kursendring.”

Sier han. Og fortsetter:

I Fremskrittspartiet er det en frykt for faglighet. Man skal helst ha skitt på skoene, være tømrer eller noe slik. Partiet mangler også ærlighet og ryggrad til å gå inn i tyngre saker. Siv Jensen sier EU ikke er viktig for oss. Men det er jo det, men partiet går ikke dypt nok i de viktigste sakene. Innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen foreslo å legge norske asylmottak i Afrika. Forslaget hans ville blitt tidenes største uhjelpspakke, fordi man kunne risikere å måtte bygge opp hele samfunnet der disse skulle ligge, for å tilfredsstille krav til slike mottak. Det er Frp, de skyter fra hofta og håper folk går på det.”

Når det gjelder innvandring, kan han fortelle fra sist landsmøte:

”Leder Christian Tybring-Gjedde i Oslo Frp sier «innvandringen truer med å rive Norge i filler». Og da jeg hørte hans uttalelser om innvandrere til landsmøtet i vår ble jeg vettskremt. Slike kollektive utspill hører ikke hjemme i et liberalistisk parti.”

Mine første minner fra Frps stigmatiserende retorikk, handlet om alenemødre. Det er en god del år siden, og jeg husker det skurret allerede veldig i mine unge ører når følgende og mange lignende utsagn fra Carl Ivar Hagen gikk som varmt hvetebrød over eteren:

”Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.”

Alenemødrene var en utgiftspost på budsjettet, og fikk så ørene flagret ved enhver mulig anledning. Det var ikke måte på hvor ille denne gruppen mennesker var. Hadde det ikke vært for alenemødrene, ville sikkert alle økonomiske ”problemene” Norge – med mer – blitt løst over natten.

Jeg er ganske sikker på at disse uansvarlige alenemødrene pustet lettet ut når innvandrerne tok over skuddlinja. Det var ikke måte på hva mennesker fra andre steder i verden skulle få skylden for, og fortsatt i dag skal måtte bære på skuldrene av ansvar. Boligkrisen i Oslo i hine hårde dager for eksempel. I dag er det alt fra manglende integreringsvilje via kriminalitet til forsøpling av visse bydeler i landets hovedstad. Det mangler ikke på indignerte pekefingre ovenfor innvandrere. Og det mangler heller ikke på selvmotsigelser og dobbeltspill fra ett av Norges største parti. En av yndlingpekefingrene er at fremmedspråklige innvandrere og deres barn skal beherske norsk. For i neste øyeblikk å tilføye:

”Partiet vil fjerne all opplæring i norsk og samfunnsfag på asylmottak. Det er ikke meningen at folk skal bli værende lenge på mottak. Da er det ikke vits i at de skal sitte der og lære norsk.” (Stortingsrepresentant Ulf Leirstein, Frp).

Men etter det jeg forstår, så er de lenge på mottak, og de som får opphold vil jo kunne gjøre nytte for seg mye raskere dersom de lærer språket fra dag én. Logisk.

Uansett. Selv om jeg har blitt mindre og mindre politisk opptatt med årene, har jeg alltid vært og kommer alltid til å være innbitt motstander av Frp. De setter såkalte svake grupper opp imot hverandre i hytt og pine og står for en dummifisering av det norske folk jeg skulle ønske det var rettet mange flere indignerte pekefingre mot. Skjønt, svake grupper Fru Blom. Jeg ser ikke mye svakt i å flykte fra krigsherjede områder for å forsøke og trygge fremtiden for seg selv og sine. Mon tro om vi hadde taklet en bitteliten promille av det mange har måttet gjennom for å komme til vår del av verden. Jeg benytter anledningen til å anbefale en av disse historiene her. Det er dessverre bare en dråpe i havet.

Det ville nok vært et enormt fremskritt for det ganske land dersom flere partifeller gjorde som Salomonsen. At de satte seg på skolebenken for å faktisk forstå at den politikken de ønsker å føre, til syvende og sist er en mye større trussel enn innvandring og innvandrere noensinne kommer til å være.