Den tunge fasen i integreringen

Berg- og dalbane

«Hvorfor er det så vanskelig å bli tatt imot i Norge? Er det på grunn av språkbarrierene? Skyldes det våre, altså innvandrernes, vanskeligheter med å uttale enkelte ord? Har andre problemer med kulturen vår?» spør Aneta (18) i Aftenpostens Si ;D 22. september.

Anetas innlegg har ligget i bakhodet mitt og murret i lengre tid, og jeg tar meg stadig vekk i å tenke på den unge kvinnens hjertesukk. Jeg kjenner godt igjen fortvilelsen fra mine første år som innvandrer i Belgia. Nygift og gravid, tenkte jeg ikke at integreringen skulle by på særlig store problemer. Tvert imot gledet jeg meg til å bli kjent med mitt nye land og dets kultur. Og ettersom vi skulle bo i den fransktalende delen av landet, ble jeg også nødt til å lære fransk, noe som ikke stresset meg nevneverdig i begynnelsen. Jeg hadde derimot ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg i denne perioden.

«Men jeg frykter hele tiden at hver feil jeg gjør angående norsk språk, blir ansett som mangel på innsats fra min side,» skriver Aneta.

Jeg skjønner frykten. I den offentlige debatten blir det jevnlig uttrykt misnøye med innvandrerens manglende vilje til å lære språket. Språklæring som foregår 24/7 med hvite knoker og sammenbitte tenner, koker ned til et «De bare vil ikke!» når en tar seg et velfortjent fem-minutt med morsmålet sitt. Det er kanskje mer nyanser det skorter på her, enn manglende vilje til å lære språket. Å lære fremmedspråk er omfattende. Å ikke forstå eller bli forstått, krever mye energi og en så stor dose ydmykhet det er vanskelig å forestille seg før man må.

Jeg ble vant til å uttrykke meg ufullstendig i språklæringsprosessen, og det var sikkert like greit at jeg ikke var klar over at sosiolingvistisk forskning stadig vekk viser at gebrokne mennesker blir sett som mindre begavede og ubehagelige å lytte til. Dette er noe som foregår mer eller mindre ubevisst hos de fleste mennesker, til og med de mest tolerante og bereiste blant oss.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg nettopp hadde kommet tilbake til Belgia fra den årlige sommerferien i Norge. Flyet hadde landet sent på kvelden, og morgenen etter våkner jeg til ei altfor tidlig dørklokke. En av svigerinnene mine står utenfor og vil vite hvordan jeg har hatt det. Jeg inviterer henne litt motvillig inn, for jeg er ikke helt klar for å bli gebrokken ennå etter tre avslappende uker med morsmålet mitt. Mens jeg setter på kaffen spør jeg henne om det er noe annet hun har lyst på. Ja da, svarer hun, om hun kan få et stykke kake hadde det vært fint, akkurat som om det er den naturligste ting i verden å stå opp grytidlig dagen etter hjemkomst å bake kake til kaffen. Jeg svarer at, nei, det har jeg ikke, og klarer i siste liten å stagge et sammenbitt selvfølgelig fra å følge etter. Mens jeg leter febrilsk etter ord som kan forklare på en vennlig måte at der jeg kommer fra, er ikke kakebaking prioritet når man etter en lang reise har lagt seg sent kvelden før, blir hun rar i ansiktet og sender lange blikk mot kjøkkenbenken hvor det ligger et brød jeg hadde tatt ut fra fryseren kvelden før. Etter en rask kaffekopp reiser hun seg for å gå, og jeg blir sittende igjen med en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. En følelse jeg forresten måtte tåle jevnlig i denne perioden. Noen dager senere demrer det: Svigerinnen min hadde ikke bedt om kake (tarte), nei, hun hadde sikkert ikke spist frokost og lurte på om hun kunne få seg ei brødskive (tartine) … Da jeg traff henne igjen neste gang, hadde jeg dessverre ikke vokabular nok til å rette opp inntrykket. Jeg måtte raskt venne meg til at språket ofte læres the hard way, men ble etter hvert lei det fårete gliset som ble sittende klistret til fjeset etter hver fadese.

«Jeg ble vant til å føle meg utenfor,» skriver Aneta.

Jeg hadde kanskje ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg mens jeg lærte fransk, men jeg hadde heller ikke tatt med i beregningen hvor mye energi som må til for å tyde de usynlige sosiale og kulturelle kodene jeg møter hver eneste dag. Koder det ikke finnes noen kodebok for, og som ikke oppdages før man har tråkket skikkelig over grensen for høflighet og god oppførsel. Som Aneta, ble også jeg vant til å føle meg utenfor.

Utenforskap er en gjennomtrengende følelse i hverdagen hos oss innvandrere. Mens vi pugger gloser på fremmedspråket vårt, og prøver på gebrokkent vis og nokså uelegant å uttrykke noen tanker i ny og ne, forsøker vi også å komme inn i varmen. Av og til får vi små, korte glimt gjennom døråpninger her og der.

«De ønsker deg velkommen med et bredt smil i ansiktet, stiller et par spørsmål om livet ditt, kanskje inviterer de deg på besøk, dersom du er heldig. Og der slutter det.»

Ja, der slutter det i lang tid. Dører lukkes raskt igjen før vi rekker å sette foten godt imellom. Akkurat som glasstaket forhindrer kvinner fra å inneha ledende stillinger, er det som om glassdører stenger for innvandrernes forsøk på kontakt med lokalbefolkningen. I rapporten «Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere» melder Statistisk sentralbyrå at én av fire nordmenn er ensomme, mens tallet er hele 46% for utenlandsfødte. På grunn av stresshormonene som produseres i kroppen vår, kan ufrivillig ensomhet være nesten like skadelig som røyking.

Jeg glemmer ikke den desperate følelsen av ikke å ha noen venninner, og uansett hvor kreativ jeg forsøkte å være for å bli kjent med belgiske, jevnaldrende kvinner på babymassasje, kurs i avslapning, i parken, mislyktes jeg hver gang. Jeg måtte beherske språket først selvsagt, men uten fransktalende mennesker å praktisere med, tok det lengre tid.

Så hva er løsningen på denne elendigheten for innvandrerens del? Jo, vi må vite at vi ikke slipper unna denne vanskelige perioden. Det skal ikke være lett å finne sin plass i et fremmed land på fremmedspråk. Språket må læres, og det tar tid. Vi må venne oss til det nye i den nye kulturen, og det er ofte smertefullt å snuble i de usynlige kodene. Evnen til å le av seg selv, kommer godt med. Og det er viktig å ikke ha det altfor travelt, for integrering skjer ikke over natten.

Aneta har kommet dithen at hun elsker sitt nye hjem, men skriver at hun aldri glemmer hvor problemfylt det var å komme seg dit hun er nå.

Og det er problemfylt. Det kan sammenliknes med å være på en berg- og dalbane med altfor skarpe svinger og altfor bratte fall – altfor lenge. Hvor lenge, fins det heller ingen fasit for dessverre. Men vi må gjøre litt hver dag, og akseptere at det tar tid. Vi må kave oss gjennom sorgen, frustrasjonene, sinnet, bekymringene. Det er vanlige følelser i den tiden læringskurven er på det høyeste. Men én dag letner det, gjerne når det første vennskapet på fremmedspråket oppstår. Gjennom den sosiale omgangen som først blir mulig når språket sitter sånn noenlunde, lærer vi den nye kulturen bedre å kjenne på en tryggere og hyggeligere måte. Våre viktigste mantra i denne perioden vil rett og slett være: Ikke gi opp, hang in there, og det vil som regel ordne seg til slutt. Men aldri glem at det ikke går av seg selv.

Advertisements

Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp


Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.


 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Blir du med på språk-dugnad?

frivillig

«I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,» sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har nok de fleste partier sine svin på skogen, og for meg er heller ikke de den eneste nøkkelen til vellyket integrering. Tenk om all den dyrebare tiden som brukes til å skrive av seg frustrasjoner i avisinnlegg, debattere i sosiale medier eller andre fånyttige aktiviteter, kunne vært brukt til frivillig arbeid? Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det jo dugnad, så hvorfor ikke sette igang en omfattende språk-dugnad i det ganske land?

På senhøsten i fjor skrev Aftenposten om et kjempegodt initivativ av Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, hvor de kurser frivillige til å bli bedre norsktrenere for innvandrere. Kursdeltakerne i denne artikkelen kom fra frivillige organisasjoner som jobber med flyktninger på forskjellige områder.

Kursleder Kari Gregersen bestemte seg for å bli språklærer etter egen erfaring med språkløshet i Spania:

«Fordi jeg ikke kunne språket opplevde jeg å bli en annen enn den jeg er. Jeg var plutselig en som skulle hjelpes. En som ikke kunne delta på lik linje med andre. Å bli satt utenfor – bli fratatt selvstendigheten – det var så forferdelig. Det at jeg skulle reagere så voldsomt – jeg som når som helst kunne dra hjem til Norge igjen, fikk meg til å tenke. Hva med alle dem som kommer som flyktninger til et land og ikke har noen retrett mulighet? De må jo føle seg enda mer hjelpeløse og utenfor enn jeg følte meg. Det var så fryktelig å tenke på at jeg der og da bestemte meg for å bli språklærer når jeg kom hjem.»

Nøyaktig de samme opplevelsene hadde jeg jo selv den gangen jeg drev og lærte meg fransk. Språk er essensielt for oss mennesker, og når vi mister det, mister vi en viktig del av oss selv.

I Harvard Health Blog referereres det dessuten til en undersøkelse som viser sammenhengen mellom frivillig arbeid og god helse:

«Evidence of volunteerism’s physical effects can be found in a recent study from Carnegie Mellon University, published this month in Psychology and Aging. Adults over age 50 who volunteered on a regular basis were less likely to develop high blood pressure than non-volunteers. High blood pressure is an important indicator of health because it contributes to heart disease, stroke, and premature death.»

Bloggforfatter skriver videre at det er umulig å bevise at man får lavere blodtrykk av frivillig arbeid, men også at funnene i undersøkelsen underbygger andre lignende studier.

Så kom igjen folkens, ikke la politiske vedtak ødelegg dagen deres, men meld dere som frivillige språklærere på asylmottak, så får dere kanskje god helse med på kjøpet i tillegg!

Du må drukne deg i fremmedspråket ditt

lære nytt språk

Er du innvandrer og i ferd med å lære deg fremmedspråket ditt? Da kan muligens denne bloggposten være noe for deg.

«Asylsøker Khamal Alamoudi har vinterferie fra norskopplæringen, men bruker tiden til å lære språket på egenhånd. Han forklarer at de obligatoriske timene ved Volda opplæringssenter hjelper, men at de ikke på langt nær er nok for å lære seg et helt nytt språk. Drømmen er å studere sykepleie, og da er det viktig å kunne snakke norsk godt. Mens han venter på oppholdstillatelse bruker han derfor mye av tiden sin til å lære norsk på egenhånd,» skriver Nernett.

For å lære mer ser han tegnefilmer på NRK super via app-en han har lastet ned på nettbrettet, og blant disse er serien «Petter Kanin» som er dubbet til norsk i Volda. Kombinasjonen med enkle dialoger og muligheten for å slå på undertekster, gjør det til et nyttig verktøy for å absorbere norsk på en lettvint og underholdende måte.

Det minner meg om min fransklærings spede begynnelse, hvor jeg så franske dvd-er med fransk tekst. Det dreide seg stort sett om tegneserier med enkelt språk, og jeg så disse gang på gang til jeg omtrent kunne dem utenat. Akkurat som foreldre som blir gørrleie av podens insistering på å se Thomas-toget for ti millionte gang, måtte ektemannen min lide seg gjennom Oui-Ouis infantile dialoger kveld etter kveld den gangen vi var nygifte og bodde inne i Brussel. Han klaget aldri altså, men det kunne umulig være den slags tv-underholdning han gledet seg til etter en lang dag på jobb. Vel, det skal ikke være enkelt å være innvandrerkvinneektemann. De som vurderer jobben, er herved advart!

Asterix var en mine første lektyrer. Ettersom jeg hadde lest alle Asterix-heftene på norsk allerede, kjente jeg historiene, og med ordboka i fanget, satt jeg i godstolen og slo opp de ordene jeg ikke forsto. Og det var mange! Hver eneste glose ble sirlig notert i ei notatbok som ble pugget mens jeg satt på Metro og buss til og fra jobb. Etter hvert begynte jeg å ta med meg metro-avisa som jeg hver kveld oversatte deler av, og som etter hvert ble mer og mer forståelig.

Noe av jobben min besto av administrative oppgaver som ikke krevde mye konsentrasjon, og mens jeg gjorde disse, hørte jeg alltid på belgisk radio fra den fransktalende delen. Jeg aner ikke hva jeg hørte på, for jeg forsto omtrent ingenting, men jeg hadde en idé om at underbevisstheten min uansett ville fange opp en del ord og vendinger og at det ville gjøre fransklæringen enklere.

Hver lørdag tok jeg trikken til universitetet hvor jeg gikk på franskkurs, til tross for at det til tider var vanskelig å være motivert etter ei arbeidsuke med lange dager. I Brussel snakker de fleste engelsk, og på jobben, hvor arbeidsspråket mitt var engelsk, spiste jeg stort sett lunsj med flamske kollegaer som igjen snakket godt engelsk. De franskspråklige kollegaene mine ville gjerne praktisere engelsken sin med meg, så fransk fikk jeg lite bruk for. Hadde vi blitt boende i hovedstaden, ville jeg muligens vært i samme båt som mange andre fremmedspråklige der inne som etter mange år ennå ikke snakker mer fransk enn det som trengs på restaurant eller i butikken.

Det var da sønnen min ble født og vi flyttet til den franskspråklige delen av Belgia, at det begynte å løsne for min del. Her snakker ingen engelsk! Joda, noen gjør selvsagt det, men ikke de jeg trengte å snakke mest med i denne perioden.

Samtidig som jeg skulle lære å bli mor i et fremmed land, for ja, det å bli mor har sine landegrenser skulle jeg finne ut, så begynte ektemannen og jeg å snakke bare fransk i heimen. Og nå ble tegnefilmer med undertekst erstattet med såpeserier på dagtid. Såpeoperaenes enkle dialoger og ekstremt trege handling er ypperlig for å lære språk! Nå vet jeg ikke hvordan Hotell Cæsar kan fungere for innvandrere i Norge (jeg heller ikke om den går lenger!), men Glamour dubbet på fransk med franske undertekster er genialt. Det er vel den eneste fordelen med fransktalende menneskers hang til dubbing, tenker nå jeg …

Flere språkkurs skulle det også bli, før jeg skulle føle meg så godt som selvstendig på mitt fremmedspråk. Nå kan jeg uttrykke meg godt i de fleste situasjoner, lese romaner uten å måtte slå opp opp ord hele tiden, se på fransk film uten undertekst og høre på radio. Snart skal jeg dessuten holde foredrag på fransk, så om jeg kanskje ikke er utlært, så har jeg i hvert fall kommet langt.

Men som Khamal sier til Nernett, språkkurs er ikke på langt nær nok. Parallelt med språkkursing, er det helt nødvendig å gjøre andre ting. Du må finne måter å drukne deg i fremmedspråket ditt på, om det så er å høre på radio uten å forstå, lese tekster hvor du må slå opp annethvert ord, se på tv med tekst, og så videre. Du må selvsagt forsøke å praktisere så ofte du kan, og selv om det kanskje er vanskelig å få kontakt med lokalbefolkningen på grunn av manglende språk (oh, the irony!), er det mange situasjoner i hverdagen hvor du kan øve deg: På butikken, biblioteket, hos legen, spørre naboen om kildesortering, bussjåføren om veien. Og ikke minst: Snakk med deg selv! Jeg har hatt mange og lange dialoger med meg selv på fransk hvor jeg øvde meg på forskjellige scenarier. Ikke vær redd for at de innfødte skal se på deg som en raring, det gjør de jo uansett, så kjør auto debatt!

Språklæring kan nemlig være en langsom prosess. Petit à petit, l’oiseau fait son nid, sier de her til lands. Fuglen bygger sitt rede litt etter litt. Og det må vi innvandrere også gjøre.

Men – om du ikke er så glad i nitidig arbeid, gjør som Yaman: Lær norsk på tre uker.

Lykke til!

 

 

Hverdagsintegrering

«2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen, og vi må skape de nye arbeidsplassene. I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt. Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen,» sa Solberg i nyttårstalen sin. (VG, 1. januar)

Politikerprat er ikke helt min greie, og jeg må innrømme at som regel går ordene inn det ene øret og ut det andre. Det har muligens med det å gjøre at jeg er omtrent midtveis i livet nå, og gang på gang har erfart at politikere sier en ting, men gjør noe annet, for så å krangle om hvem som har skylda etterpå. Jeg kan dessuten dra den såpass langt å si at det kanskje har å gjøre med en mistillit som oppsto da jeg på min videregående skoles ti års jubileum, fikk vite at det faktisk hadde vært dødt løp den gangen jeg stilte til valg som russepresident og «tapte.» Egentlig burde det vært omvalg, men elevrådslederen, som i tillegg til å være ansvarlig for opptelling av stemmer var en meget aktiv AUF-er, ville vel helst ha kompisen sin som russepresident og lot som det var ham som vant. Russepresidenten betrodde meg dette på jubileet ti år senere, og hevnen ble i grunnen ganske søt da det var ham, på grunn av sitt tidligere verv, som ble utnevnt til å arrangere neste jubileum!

Vel, kan ikke skjære alle politisk aktive mennesker over én kam, for mange av dem gjør jo en kjempejobb, men det virker uansett på meg som om denne politikerpraten blir mer smittsom jo høyere de kommer opp i systemet. Og det gjelder dem alle sammen, etter min mening.

Overraskelsen var derfor stor da statsministeren i sin nyttårstale faktisk kom med konkrete råd til det hun kalte hverdagsintegrering:

«Alle som vokser opp i Norge, må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på, mulighet til å lykkes. Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene,» sa hun og kom med følgende utfordringer til nordmenn i alle aldre og situasjoner:

• Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?
• Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?
• Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?
• Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?
• Kan du som er arbeidsgiver. innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering. Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.» (VG, 1. januar)

Nå snakker vi integrering! Statsministeren kommer her med konkrete råd som vil gjøre tilpasningen i Norge mye enklere. Dette er noe jeg lenge har savnet fra politikere. Integrering er en to-veis prosess og det har statsministeren skjønt. Bravo Erna!

I Aftenposten leser jeg at norsk institutt for by- og regionforskning NIBR på oppdrag fra IMDi og Distriktsenteret har gjennomført undersøkelsen Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrièrer for inkludering. De konkluderer blant annet med følgende:

«Innvandrere som har norske venner og deltar i organisasjoner, har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk. Det normale ved ansettelser i mindre bedrifter er at folk blir rekruttert via lokale bekjentskaper i regionen, stillingene lyses sjelden ut. Flere kommuner har tatt inn over seg at nettverk fremmer innvandreres jobbmuligheter. Det jobbes derfor aktivt med å gi flyktningene innblikk i hva nettverk og fritid betyr på norsk, og hvordan man kan bli del av lokale nettverk.»

Nemlig! Hvordan kan det være så enkelt? Derfor:

«Når innvandrere blir kjent med sambygdinger og sambygdingene blir kjent med dem, endres innvandrerens identitet og nordmenns holdninger. Nykommerne går fra å være «innvandrere» til å bli konkrete personer.

Lokale bekjentskaper gir uformelle referanser fordi folk vet om dem og kan anbefale dem videre. Når en arbeidssøker møter en mulig arbeidsgiver på et foreldremøte, eller blir anbefalt gjennom en felles bekjent, bygger ansettelsen på tillit. Arbeidsgivers usikkerhet på om vedkommende har rett kompetanse og passer inn i bedriften blir redusert.»

Jeg leser dessuten at i enkelte kommuner, er deltakelse i lokale organisasjoner en pliktig del av introduksjonsprogrammet for flyktninger. Dette er en veldig god nyhet, og jeg håper at resten av kommunene i det ganske land følger eksempelet. Når spørsmålet «hvordan kan flyktninger selv lykkes med å bli økonomisk selvhjulpne» stilles, er svaret innlysende: Språkkunnskaper og jobb. Å komme dithen går selvsagt mye raskere dersom:

God inkludering!