Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Blir du med på språk-dugnad?

frivillig

«I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,» sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har nok de fleste partier sine svin på skogen, og for meg er heller ikke de den eneste nøkkelen til vellyket integrering. Tenk om all den dyrebare tiden som brukes til å skrive av seg frustrasjoner i avisinnlegg, debattere i sosiale medier eller andre fånyttige aktiviteter, kunne vært brukt til frivillig arbeid? Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det jo dugnad, så hvorfor ikke sette igang en omfattende språk-dugnad i det ganske land?

På senhøsten i fjor skrev Aftenposten om et kjempegodt initivativ av Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, hvor de kurser frivillige til å bli bedre norsktrenere for innvandrere. Kursdeltakerne i denne artikkelen kom fra frivillige organisasjoner som jobber med flyktninger på forskjellige områder.

Kursleder Kari Gregersen bestemte seg for å bli språklærer etter egen erfaring med språkløshet i Spania:

«Fordi jeg ikke kunne språket opplevde jeg å bli en annen enn den jeg er. Jeg var plutselig en som skulle hjelpes. En som ikke kunne delta på lik linje med andre. Å bli satt utenfor – bli fratatt selvstendigheten – det var så forferdelig. Det at jeg skulle reagere så voldsomt – jeg som når som helst kunne dra hjem til Norge igjen, fikk meg til å tenke. Hva med alle dem som kommer som flyktninger til et land og ikke har noen retrett mulighet? De må jo føle seg enda mer hjelpeløse og utenfor enn jeg følte meg. Det var så fryktelig å tenke på at jeg der og da bestemte meg for å bli språklærer når jeg kom hjem.»

Nøyaktig de samme opplevelsene hadde jeg jo selv den gangen jeg drev og lærte meg fransk. Språk er essensielt for oss mennesker, og når vi mister det, mister vi en viktig del av oss selv.

I Harvard Health Blog referereres det dessuten til en undersøkelse som viser sammenhengen mellom frivillig arbeid og god helse:

«Evidence of volunteerism’s physical effects can be found in a recent study from Carnegie Mellon University, published this month in Psychology and Aging. Adults over age 50 who volunteered on a regular basis were less likely to develop high blood pressure than non-volunteers. High blood pressure is an important indicator of health because it contributes to heart disease, stroke, and premature death.»

Bloggforfatter skriver videre at det er umulig å bevise at man får lavere blodtrykk av frivillig arbeid, men også at funnene i undersøkelsen underbygger andre lignende studier.

Så kom igjen folkens, ikke la politiske vedtak ødelegg dagen deres, men meld dere som frivillige språklærere på asylmottak, så får dere kanskje god helse med på kjøpet i tillegg!

Du må drukne deg i fremmedspråket ditt

lære nytt språk

Er du innvandrer og i ferd med å lære deg fremmedspråket ditt? Da kan muligens denne bloggposten være noe for deg.

«Asylsøker Khamal Alamoudi har vinterferie fra norskopplæringen, men bruker tiden til å lære språket på egenhånd. Han forklarer at de obligatoriske timene ved Volda opplæringssenter hjelper, men at de ikke på langt nær er nok for å lære seg et helt nytt språk. Drømmen er å studere sykepleie, og da er det viktig å kunne snakke norsk godt. Mens han venter på oppholdstillatelse bruker han derfor mye av tiden sin til å lære norsk på egenhånd,» skriver Nernett.

For å lære mer ser han tegnefilmer på NRK super via app-en han har lastet ned på nettbrettet, og blant disse er serien «Petter Kanin» som er dubbet til norsk i Volda. Kombinasjonen med enkle dialoger og muligheten for å slå på undertekster, gjør det til et nyttig verktøy for å absorbere norsk på en lettvint og underholdende måte.

Det minner meg om min fransklærings spede begynnelse, hvor jeg så franske dvd-er med fransk tekst. Det dreide seg stort sett om tegneserier med enkelt språk, og jeg så disse gang på gang til jeg omtrent kunne dem utenat. Akkurat som foreldre som blir gørrleie av podens insistering på å se Thomas-toget for ti millionte gang, måtte ektemannen min lide seg gjennom Oui-Ouis infantile dialoger kveld etter kveld den gangen vi var nygifte og bodde inne i Brussel. Han klaget aldri altså, men det kunne umulig være den slags tv-underholdning han gledet seg til etter en lang dag på jobb. Vel, det skal ikke være enkelt å være innvandrerkvinneektemann. De som vurderer jobben, er herved advart!

Asterix var en mine første lektyrer. Ettersom jeg hadde lest alle Asterix-heftene på norsk allerede, kjente jeg historiene, og med ordboka i fanget, satt jeg i godstolen og slo opp de ordene jeg ikke forsto. Og det var mange! Hver eneste glose ble sirlig notert i ei notatbok som ble pugget mens jeg satt på Metro og buss til og fra jobb. Etter hvert begynte jeg å ta med meg metro-avisa som jeg hver kveld oversatte deler av, og som etter hvert ble mer og mer forståelig.

Noe av jobben min besto av administrative oppgaver som ikke krevde mye konsentrasjon, og mens jeg gjorde disse, hørte jeg alltid på belgisk radio fra den fransktalende delen. Jeg aner ikke hva jeg hørte på, for jeg forsto omtrent ingenting, men jeg hadde en idé om at underbevisstheten min uansett ville fange opp en del ord og vendinger og at det ville gjøre fransklæringen enklere.

Hver lørdag tok jeg trikken til universitetet hvor jeg gikk på franskkurs, til tross for at det til tider var vanskelig å være motivert etter ei arbeidsuke med lange dager. I Brussel snakker de fleste engelsk, og på jobben, hvor arbeidsspråket mitt var engelsk, spiste jeg stort sett lunsj med flamske kollegaer som igjen snakket godt engelsk. De franskspråklige kollegaene mine ville gjerne praktisere engelsken sin med meg, så fransk fikk jeg lite bruk for. Hadde vi blitt boende i hovedstaden, ville jeg muligens vært i samme båt som mange andre fremmedspråklige der inne som etter mange år ennå ikke snakker mer fransk enn det som trengs på restaurant eller i butikken.

Det var da sønnen min ble født og vi flyttet til den franskspråklige delen av Belgia, at det begynte å løsne for min del. Her snakker ingen engelsk! Joda, noen gjør selvsagt det, men ikke de jeg trengte å snakke mest med i denne perioden.

Samtidig som jeg skulle lære å bli mor i et fremmed land, for ja, det å bli mor har sine landegrenser skulle jeg finne ut, så begynte ektemannen og jeg å snakke bare fransk i heimen. Og nå ble tegnefilmer med undertekst erstattet med såpeserier på dagtid. Såpeoperaenes enkle dialoger og ekstremt trege handling er ypperlig for å lære språk! Nå vet jeg ikke hvordan Hotell Cæsar kan fungere for innvandrere i Norge (jeg heller ikke om den går lenger!), men Glamour dubbet på fransk med franske undertekster er genialt. Det er vel den eneste fordelen med fransktalende menneskers hang til dubbing, tenker nå jeg …

Flere språkkurs skulle det også bli, før jeg skulle føle meg så godt som selvstendig på mitt fremmedspråk. Nå kan jeg uttrykke meg godt i de fleste situasjoner, lese romaner uten å måtte slå opp opp ord hele tiden, se på fransk film uten undertekst og høre på radio. Snart skal jeg dessuten holde foredrag på fransk, så om jeg kanskje ikke er utlært, så har jeg i hvert fall kommet langt.

Men som Khamal sier til Nernett, språkkurs er ikke på langt nær nok. Parallelt med språkkursing, er det helt nødvendig å gjøre andre ting. Du må finne måter å drukne deg i fremmedspråket ditt på, om det så er å høre på radio uten å forstå, lese tekster hvor du må slå opp annethvert ord, se på tv med tekst, og så videre. Du må selvsagt forsøke å praktisere så ofte du kan, og selv om det kanskje er vanskelig å få kontakt med lokalbefolkningen på grunn av manglende språk (oh, the irony!), er det mange situasjoner i hverdagen hvor du kan øve deg: På butikken, biblioteket, hos legen, spørre naboen om kildesortering, bussjåføren om veien. Og ikke minst: Snakk med deg selv! Jeg har hatt mange og lange dialoger med meg selv på fransk hvor jeg øvde meg på forskjellige scenarier. Ikke vær redd for at de innfødte skal se på deg som en raring, det gjør de jo uansett, så kjør auto debatt!

Språklæring kan nemlig være en langsom prosess. Petit à petit, l’oiseau fait son nid, sier de her til lands. Fuglen bygger sitt rede litt etter litt. Og det må vi innvandrere også gjøre.

Men – om du ikke er så glad i nitidig arbeid, gjør som Yaman: Lær norsk på tre uker.

Lykke til!

 

 

Hverdagsintegrering

«2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen, og vi må skape de nye arbeidsplassene. I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt. Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen,» sa Solberg i nyttårstalen sin. (VG, 1. januar)

Politikerprat er ikke helt min greie, og jeg må innrømme at som regel går ordene inn det ene øret og ut det andre. Det har muligens med det å gjøre at jeg er omtrent midtveis i livet nå, og gang på gang har erfart at politikere sier en ting, men gjør noe annet, for så å krangle om hvem som har skylda etterpå. Jeg kan dessuten dra den såpass langt å si at det kanskje har å gjøre med en mistillit som oppsto da jeg på min videregående skoles ti års jubileum, fikk vite at det faktisk hadde vært dødt løp den gangen jeg stilte til valg som russepresident og «tapte.» Egentlig burde det vært omvalg, men elevrådslederen, som i tillegg til å være ansvarlig for opptelling av stemmer var en meget aktiv AUF-er, ville vel helst ha kompisen sin som russepresident og lot som det var ham som vant. Russepresidenten betrodde meg dette på jubileet ti år senere, og hevnen ble i grunnen ganske søt da det var ham, på grunn av sitt tidligere verv, som ble utnevnt til å arrangere neste jubileum!

Vel, kan ikke skjære alle politisk aktive mennesker over én kam, for mange av dem gjør jo en kjempejobb, men det virker uansett på meg som om denne politikerpraten blir mer smittsom jo høyere de kommer opp i systemet. Og det gjelder dem alle sammen, etter min mening.

Overraskelsen var derfor stor da statsministeren i sin nyttårstale faktisk kom med konkrete råd til det hun kalte hverdagsintegrering:

«Alle som vokser opp i Norge, må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på, mulighet til å lykkes. Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene,» sa hun og kom med følgende utfordringer til nordmenn i alle aldre og situasjoner:

• Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?
• Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?
• Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?
• Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?
• Kan du som er arbeidsgiver. innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering. Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.» (VG, 1. januar)

Nå snakker vi integrering! Statsministeren kommer her med konkrete råd som vil gjøre tilpasningen i Norge mye enklere. Dette er noe jeg lenge har savnet fra politikere. Integrering er en to-veis prosess og det har statsministeren skjønt. Bravo Erna!

I Aftenposten leser jeg at norsk institutt for by- og regionforskning NIBR på oppdrag fra IMDi og Distriktsenteret har gjennomført undersøkelsen Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrièrer for inkludering. De konkluderer blant annet med følgende:

«Innvandrere som har norske venner og deltar i organisasjoner, har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk. Det normale ved ansettelser i mindre bedrifter er at folk blir rekruttert via lokale bekjentskaper i regionen, stillingene lyses sjelden ut. Flere kommuner har tatt inn over seg at nettverk fremmer innvandreres jobbmuligheter. Det jobbes derfor aktivt med å gi flyktningene innblikk i hva nettverk og fritid betyr på norsk, og hvordan man kan bli del av lokale nettverk.»

Nemlig! Hvordan kan det være så enkelt? Derfor:

«Når innvandrere blir kjent med sambygdinger og sambygdingene blir kjent med dem, endres innvandrerens identitet og nordmenns holdninger. Nykommerne går fra å være «innvandrere» til å bli konkrete personer.

Lokale bekjentskaper gir uformelle referanser fordi folk vet om dem og kan anbefale dem videre. Når en arbeidssøker møter en mulig arbeidsgiver på et foreldremøte, eller blir anbefalt gjennom en felles bekjent, bygger ansettelsen på tillit. Arbeidsgivers usikkerhet på om vedkommende har rett kompetanse og passer inn i bedriften blir redusert.»

Jeg leser dessuten at i enkelte kommuner, er deltakelse i lokale organisasjoner en pliktig del av introduksjonsprogrammet for flyktninger. Dette er en veldig god nyhet, og jeg håper at resten av kommunene i det ganske land følger eksempelet. Når spørsmålet «hvordan kan flyktninger selv lykkes med å bli økonomisk selvhjulpne» stilles, er svaret innlysende: Språkkunnskaper og jobb. Å komme dithen går selvsagt mye raskere dersom:

God inkludering!

Innvandrerkvinne står opp på feil fot

bad day

Eller heter det ‘med feil fot?’ Jeg er som sagt språkforvirra, inkludert på mitt eget morsmål, og en av de tingene jeg har størst problemer med, er preposisjoner. Jeg kunne saktens google det, men orker ikke, for uansett preposisjon, så er foten uansett veldig feil. Jeg har en dårlig dag. Og nettopp denne dagen skulle jeg altså befinne meg på et offentlig kontor i viktig ærend, et sånt ærend som ektemannen måtte ta seg av mens integreringen sto på som verst, før innvandrerkona ble nogenlunde flytende på språket hans.

Jeg har ventet i kø en stund, og da det omsider er min tur, står hjernen stille.

«Eh, jeg skulle, um, hehe, jo, sånn var det, ja, heh, jeg har dette papiret her …»

Jeg roter rundt i veska min og håper jeg ikke har glemt det hjemme.

«Madame, De må sørge for å ha papirene klare når det er Deres tur.»

En  funksjonær med strengt blikk peker mot et skilt over skranken hvor det står klart og tydelig at man skal ha papirene klare. Som regel får jeg jo med meg sånne skilt, og som regel er jeg og alltid beredt og har samtlige papirer klare, og mer til, når jeg befinner meg i slike situasjoner. Men ikke i dag. Jeg hadde sovet dårlig og hjernen kverner konstant rundt et par utfordringer i livet for tida, så egentlig burde  jeg vel holdt meg langt unna dette stedet akkurat i dag.

«Beklager, men …»

Jeg rekker ikke si mer før hun snapper papiret, som jeg heldigvis ikke hadde glemt, utav hendene på meg. Hun trenger ikke lese lenge før hun skjønner hva det dreier seg om.

«Har De  med Dem attestasjon fra lege?» spør hun.

«Eh, nei …»

«Ikke?! Men hvorfor er De her da?»

Jeg skvetter  i stolen, og prøver febrilsk å finne ordene jeg trenger for å forklare. Stressende situasjoner er beste middel for  å glemme det meste av fremmedspråket på 1-2-3. Hun kommer meg selvsagt i forskjøpet, innfødt som hun er.

«Men, det jeg prøver å si er at …»

«Det er ingen vits å komme her uten den forstår De vel, madame?»

«De har fått den allerede,» rekker jeg såvidt å skyte inn, «forrige gang.»

Damen i skranken ser ut som hun har fått nok av meg for lenge siden, og det hjelper heller ikke på min forståelse av fremmedspråket mitt. Det hun lirer av seg nå, skjønner jeg ikke et kvekk av, og jeg må be henne gjenta flere ganger til hennes tydelig store irritasjon mens tårer samler seg klare til avgang i øyekroken. Da hun begynner å snakke sakte og artikulere som om hun prater til et lite barn, renner det over.

«Madame, har De noensinne bodd i utlandet?» spør jeg.

Hun blir paff.

«Nei,» svarer hun. Endelig ser det ut som hun har tid til å lytte.

«Snakker De flere språk?» fortsetter jeg.

«Nei.»

«De har altså aldri vært nødt til å bruke fremmedspråk på et offentlig kontor etter en natt med dårlig søvn på grunn av bekymringer?»

«Nei.»

«Nei, nemlig. Så vit at dette ikke spesielt hyggelig for meg. Dessuten, jeg er også et menneske, selv om jeg kanskje ikke finner de riktige ordene og ikke forstår alt De sier akkurat nå. Jeg snakker faktisk tre språk rimelig flytende og har studert på universitetet.

«Ja vel,» sier hun knapt hørbart.

Resten av  interaksjonen foregår uten ord, og da  jeg reiser meg fra stolen for å gå, beklager jeg utbruddet mitt, som jo seg hør og bør for en innvandrer. Vi skal helst ikke være misfornøyde, eller ha en dårlig dag, men stå opp på/med riktig fot hver eneste morgen, ellers kan vi bare ha oss tilbake dit vi kommer fra. Og, selv om det kanskje ikke har noe med akkurat denne saken å gjøre, er du så uheldig at du er flyktning, skal du i hvert fall ikke ha smart-telefon.