Bedre norsk med skreddersydd språk-app

Det er ikke så veldig lenge siden jeg krøp til korset og ga etter for smarttelefon-presset. Frem til da fremsto betegnelsen «app» som noe eksotisk og helt uforståelig for ei som var den aller siste i venneflokken til å skaffe seg både vanlig mobiltelefon og  minibankkort.

At jeg faktisk ble i besittelse av en Kindle mange år før smarttelefonen tok over livet mitt, er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg er ei sånn ei som stritter imot det meste av nymotens teknologi, helt til det er umulig å unngå. Fordelen er jo at jeg slipper unna de første modellene med sine feil og mangler, og kan gå rett til gjennomtestede og utprøvede versjoner uten altfor mye hodepine.

Dessverre hadde jeg ikke tilgang på de flotte applikasjonene som finnes for språklæring mens jeg lærte fransk. Det hadde nok gjort tilegnelsen av fremmedspråket mitt både enklere og hyggeligere. På gemini.no kan vi lese om en norsk språkapp som blir lansert etter ti år med forskning:

«77 morsmål og 6 norske dialekter. En ny app har norske språkøvelser spesialtilpasset folk på deres eget morsmål. Appen som lanseres i dag, kan være et nyttig verktøy i voksenopplæringen.»

Her kan du se en liten testrunde av appen som kommer til å gjøre hverdagen for innvandrere som lærer norsk mye lettere:

Håper jeg får testet den selv en dag, og ønsker de lure menneskene bak denne applikasjonen all verdens lykke til!

Reklamer

Det viktige morsmålet

Etter ett av foredragene jeg holdt i fjor vår, kom en tilhører bort og viste meg sitatet nedenfor av den samiske poeten Paulus Utsi. Jeg har tenkt mye på denne beskrivelsen av morsmålet, som traff meg rett i hjertet. Og jeg tror alle som snakker et fremmedspråk til daglig vil kjenne seg igjen:

Morsmål
Tusen takk til damen som delte dette med meg! Det er hennes telefon og hennes hånd som holder, men jeg vet dessverre ikke hva hun heter.

At morsmålet mitt løsner tankene, folder ut sinnet og lindrer livet, opplever jeg hver gang jeg er på besøk i gamlelandet. Nå senest nyttårshelga. I Belgia er skolen alltid stengt to uker i forbindelse med jul og nyttår, og denne gangen tilbrakte barna og jeg siste uka av juleferien hos storebrors familie i Sarpsborg.

Når jeg er i Norge, blir det ikke bare overdose av den flotte naturen som ligger rundt hvert eneste hjørne og er tilgjengelig for alle:

Bilde fra Sarpsborg
Lysløypa i gode gamle Norge like før solnedgang

En omfattende skravleoverdose er også uunngåelig. Det er akkurat som om jeg skal ta igjen alle norske ord og uttrykk som må ligge brakk i utlendigheten. Storebror gjemmer seg bak pc-en på loftet. Barna holder seg langt unna, og de være i nærheten, holder de seg for ørene. De kjenner ikke igjen mammaen sin. Hun snakker for mye. Ler for mye. For høyt. Av alt, men mest av ingenting. Og den stakkars svigerinna kan ikke gå noen vei, men leter desperat etter spennende filmer og serier på netflix som kan stagge den endeløse ordflommen som kommer fra godkroken i stua. Hun er sikkert glad for at vi bare kommer på besøk én gang i året.

Morsmålet er så viktig at det til og med har fått sin egen merkedag! 21. februar hvert år feires den internasjonale morsmålsdagen over hele verden, og hensikten er å fremme språklig og kulturelt mangfold samt flerspråklighet. At markeringen av morsmålsdagen begynte som et minne for noe som skjedde i Øst-Pakistan i 1952, var jeg ikke klar over:

«Studentene protesterte mot innføring av urdu som det eneste nasjonale språket i Pakistan og krevde likebehandling av sitt morsmål, bangla. De ble skutt på av politiet under en fredelig demonstrasjon.» 

Det gjør inntrykk at flere studenter faktisk ble drept da de marsjerte for retten til å være likeverdige på sine respektive morsmål, og jeg kan anbefale deg å lese bakgrunnen til historien her.

Jeg kan ikke forestille meg å bli fratatt retten til å bruke mitt eget morsmål, eller at det skal bli sett på som noe annenrangs. For som Paulus Utsi skrev:

«Ingenting blir så djupt igjen hos mennesket som morsmålet.»

 

Den tunge fasen i integreringen

Berg- og dalbane

«Hvorfor er det så vanskelig å bli tatt imot i Norge? Er det på grunn av språkbarrierene? Skyldes det våre, altså innvandrernes, vanskeligheter med å uttale enkelte ord? Har andre problemer med kulturen vår?» spør Aneta (18) i Aftenpostens Si ;D 22. september.

Anetas innlegg har ligget i bakhodet mitt og murret i lengre tid, og jeg tar meg stadig vekk i å tenke på den unge kvinnens hjertesukk. Jeg kjenner godt igjen fortvilelsen fra mine første år som innvandrer i Belgia. Nygift og gravid, tenkte jeg ikke at integreringen skulle by på særlig store problemer. Tvert imot gledet jeg meg til å bli kjent med mitt nye land og dets kultur. Og ettersom vi skulle bo i den fransktalende delen av landet, ble jeg også nødt til å lære fransk, noe som ikke stresset meg nevneverdig i begynnelsen. Jeg hadde derimot ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg i denne perioden.

«Men jeg frykter hele tiden at hver feil jeg gjør angående norsk språk, blir ansett som mangel på innsats fra min side,» skriver Aneta.

Jeg skjønner frykten. I den offentlige debatten blir det jevnlig uttrykt misnøye med innvandrerens manglende vilje til å lære språket. Språklæring som foregår 24/7 med hvite knoker og sammenbitte tenner, koker ned til et «De bare vil ikke!» når en tar seg et velfortjent fem-minutt med morsmålet sitt. Det er kanskje mer nyanser det skorter på her, enn manglende vilje til å lære språket. Å lære fremmedspråk er omfattende. Å ikke forstå eller bli forstått, krever mye energi og en så stor dose ydmykhet det er vanskelig å forestille seg før man må.

Jeg ble vant til å uttrykke meg ufullstendig i språklæringsprosessen, og det var sikkert like greit at jeg ikke var klar over at sosiolingvistisk forskning stadig vekk viser at gebrokne mennesker blir sett som mindre begavede og ubehagelige å lytte til. Dette er noe som foregår mer eller mindre ubevisst hos de fleste mennesker, til og med de mest tolerante og bereiste blant oss.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg nettopp hadde kommet tilbake til Belgia fra den årlige sommerferien i Norge. Flyet hadde landet sent på kvelden, og morgenen etter våkner jeg til ei altfor tidlig dørklokke. En av svigerinnene mine står utenfor og vil vite hvordan jeg har hatt det. Jeg inviterer henne litt motvillig inn, for jeg er ikke helt klar for å bli gebrokken ennå etter tre avslappende uker med morsmålet mitt. Mens jeg setter på kaffen spør jeg henne om det er noe annet hun har lyst på. Ja da, svarer hun, om hun kan få et stykke kake hadde det vært fint, akkurat som om det er den naturligste ting i verden å stå opp grytidlig dagen etter hjemkomst å bake kake til kaffen. Jeg svarer at, nei, det har jeg ikke, og klarer i siste liten å stagge et sammenbitt selvfølgelig fra å følge etter. Mens jeg leter febrilsk etter ord som kan forklare på en vennlig måte at der jeg kommer fra, er ikke kakebaking prioritet når man etter en lang reise har lagt seg sent kvelden før, blir hun rar i ansiktet og sender lange blikk mot kjøkkenbenken hvor det ligger et brød jeg hadde tatt ut fra fryseren kvelden før. Etter en rask kaffekopp reiser hun seg for å gå, og jeg blir sittende igjen med en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. En følelse jeg forresten måtte tåle jevnlig i denne perioden. Noen dager senere demrer det: Svigerinnen min hadde ikke bedt om kake (tarte), nei, hun hadde sikkert ikke spist frokost og lurte på om hun kunne få seg ei brødskive (tartine) … Da jeg traff henne igjen neste gang, hadde jeg dessverre ikke vokabular nok til å rette opp inntrykket. Jeg måtte raskt venne meg til at språket ofte læres the hard way, men ble etter hvert lei det fårete gliset som ble sittende klistret til fjeset etter hver fadese.

«Jeg ble vant til å føle meg utenfor,» skriver Aneta.

Jeg hadde kanskje ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg mens jeg lærte fransk, men jeg hadde heller ikke tatt med i beregningen hvor mye energi som må til for å tyde de usynlige sosiale og kulturelle kodene jeg møter hver eneste dag. Koder det ikke finnes noen kodebok for, og som ikke oppdages før man har tråkket skikkelig over grensen for høflighet og god oppførsel. Som Aneta, ble også jeg vant til å føle meg utenfor.

Utenforskap er en gjennomtrengende følelse i hverdagen hos oss innvandrere. Mens vi pugger gloser på fremmedspråket vårt, og prøver på gebrokkent vis og nokså uelegant å uttrykke noen tanker i ny og ne, forsøker vi også å komme inn i varmen. Av og til får vi små, korte glimt gjennom døråpninger her og der.

«De ønsker deg velkommen med et bredt smil i ansiktet, stiller et par spørsmål om livet ditt, kanskje inviterer de deg på besøk, dersom du er heldig. Og der slutter det.»

Ja, der slutter det i lang tid. Dører lukkes raskt igjen før vi rekker å sette foten godt imellom. Akkurat som glasstaket forhindrer kvinner fra å inneha ledende stillinger, er det som om glassdører stenger for innvandrernes forsøk på kontakt med lokalbefolkningen. I rapporten «Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere» melder Statistisk sentralbyrå at én av fire nordmenn er ensomme, mens tallet er hele 46% for utenlandsfødte. På grunn av stresshormonene som produseres i kroppen vår, kan ufrivillig ensomhet være nesten like skadelig som røyking.

Jeg glemmer ikke den desperate følelsen av ikke å ha noen venninner, og uansett hvor kreativ jeg forsøkte å være for å bli kjent med belgiske, jevnaldrende kvinner på babymassasje, kurs i avslapning, i parken, mislyktes jeg hver gang. Jeg måtte beherske språket først selvsagt, men uten fransktalende mennesker å praktisere med, tok det lengre tid.

Så hva er løsningen på denne elendigheten for innvandrerens del? Jo, vi må vite at vi ikke slipper unna denne vanskelige perioden. Det skal ikke være lett å finne sin plass i et fremmed land på fremmedspråk. Språket må læres, og det tar tid. Vi må venne oss til det nye i den nye kulturen, og det er ofte smertefullt å snuble i de usynlige kodene. Evnen til å le av seg selv, kommer godt med. Og det er viktig å ikke ha det altfor travelt, for integrering skjer ikke over natten.

Aneta har kommet dithen at hun elsker sitt nye hjem, men skriver at hun aldri glemmer hvor problemfylt det var å komme seg dit hun er nå.

Og det er problemfylt. Det kan sammenliknes med å være på en berg- og dalbane med altfor skarpe svinger og altfor bratte fall – altfor lenge. Hvor lenge, fins det heller ingen fasit for dessverre. Men vi må gjøre litt hver dag, og akseptere at det tar tid. Vi må kave oss gjennom sorgen, frustrasjonene, sinnet, bekymringene. Det er vanlige følelser i den tiden læringskurven er på det høyeste. Men én dag letner det, gjerne når det første vennskapet på fremmedspråket oppstår. Gjennom den sosiale omgangen som først blir mulig når språket sitter sånn noenlunde, lærer vi den nye kulturen bedre å kjenne på en tryggere og hyggeligere måte. Våre viktigste mantra i denne perioden vil rett og slett være: Ikke gi opp, hang in there, og det vil som regel ordne seg til slutt. Men aldri glem at det ikke går av seg selv.

Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp


Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.


 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Blir du med på språk-dugnad?

frivillig

«I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,» sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har nok de fleste partier sine svin på skogen, og for meg er heller ikke de den eneste nøkkelen til vellyket integrering. Tenk om all den dyrebare tiden som brukes til å skrive av seg frustrasjoner i avisinnlegg, debattere i sosiale medier eller andre fånyttige aktiviteter, kunne vært brukt til frivillig arbeid? Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det jo dugnad, så hvorfor ikke sette igang en omfattende språk-dugnad i det ganske land?

På senhøsten i fjor skrev Aftenposten om et kjempegodt initivativ av Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, hvor de kurser frivillige til å bli bedre norsktrenere for innvandrere. Kursdeltakerne i denne artikkelen kom fra frivillige organisasjoner som jobber med flyktninger på forskjellige områder.

Kursleder Kari Gregersen bestemte seg for å bli språklærer etter egen erfaring med språkløshet i Spania:

«Fordi jeg ikke kunne språket opplevde jeg å bli en annen enn den jeg er. Jeg var plutselig en som skulle hjelpes. En som ikke kunne delta på lik linje med andre. Å bli satt utenfor – bli fratatt selvstendigheten – det var så forferdelig. Det at jeg skulle reagere så voldsomt – jeg som når som helst kunne dra hjem til Norge igjen, fikk meg til å tenke. Hva med alle dem som kommer som flyktninger til et land og ikke har noen retrett mulighet? De må jo føle seg enda mer hjelpeløse og utenfor enn jeg følte meg. Det var så fryktelig å tenke på at jeg der og da bestemte meg for å bli språklærer når jeg kom hjem.»

Nøyaktig de samme opplevelsene hadde jeg jo selv den gangen jeg drev og lærte meg fransk. Språk er essensielt for oss mennesker, og når vi mister det, mister vi en viktig del av oss selv.

I Harvard Health Blog referereres det dessuten til en undersøkelse som viser sammenhengen mellom frivillig arbeid og god helse:

«Evidence of volunteerism’s physical effects can be found in a recent study from Carnegie Mellon University, published this month in Psychology and Aging. Adults over age 50 who volunteered on a regular basis were less likely to develop high blood pressure than non-volunteers. High blood pressure is an important indicator of health because it contributes to heart disease, stroke, and premature death.»

Bloggforfatter skriver videre at det er umulig å bevise at man får lavere blodtrykk av frivillig arbeid, men også at funnene i undersøkelsen underbygger andre lignende studier.

Så kom igjen folkens, ikke la politiske vedtak ødelegg dagen deres, men meld dere som frivillige språklærere på asylmottak, så får dere kanskje god helse med på kjøpet i tillegg!