Vi må tåle så inderlig vel

Foto: Hege V.Haugvik
Mangfold

Aldri har så mange okket seg så mye over så utbredt knebling mens de slipper til så ofte som de siste fem til ti årene i norsk offentlighet. Dette er ikke mine egne ord, men Anne Holt sitt bidrag i den norske kulturdebatten. De kunne for så vidt godt vært mine egne, for jeg er helt enig. Jeg blir stadig vekk overrasket over mennesker som hevder seg kneblet, for jeg synes ikke de gjør annet enn å få ytre meningene sine ytterst fritt, både skriftlig og muntlig. Tanken har slått meg, at innbilt knebling kanskje egentlig er en form for skuffelse over at ikke alle er enige med dem. Over at meningsmotstandere finnes overalt. At de også har rett til å ytre seg. Og at vi er forskjellige, rett og slett.

Toleranse, skriver Anne Holt, kommer av det latinske tolerantia, å tåle eller å holde ut. Det handler om å tåle den man ikke kan fordra, og heller ikke respekterer. Vi må ikke nødvendigvis respektere andres meninger, fortsetter hun, men dersom Norge skal fortjene å kalle seg en demokratisk og fredelig nasjon, må man tolerere hverandre. Altså tåle de man deler landet sitt med. Dette er kanskje lettere i et homogent samfunn. Men med mindre vi ønsker at alt som er ulikt skal trekkes ut ved rota, så er realiteten i de fleste nasjoner at vi er forskjellige mennesker som lever forskjellige liv.

Jeg lever ikke som deg. Og du lever ikke som meg. Men vi må tolerere hverandre. Vi må tåle å leve sammen.

Jada. Vi må få lov til å ha meninger. Vi må kunne synes at det ene og det andre er forkastelig atferd og imot grunnleggende menneskerettigheter. Vi må kunne diskutere det og eventuelt finne løsninger. Men oppi all debatten, ville det ikke være bortkastet med en smule ydmykhet for hverandres gjøren og laden. Fra alle parter. En forståelse av at så lenge man ikke har gått i andre sko enn sine egne, så er det mange ting man ikke har mulighet til å forstå like godt som de man mener så sterkt om. De har sine egne sko, som også blir slitte med årene. Og kanskje de til  og med blir byttet ut en dag til fordel for et nytt og forbedret par.

Kongen sa det i sin nyttårstale: Mennesker skal være forskjellige. Anne Holt skriver: Vi skal ikke bare. Vi er. Kanskje i langt større grad enn det vi til nå har villet innse.

Les innlegget selv. Det er fin lesning om rettighetene man har dersom man velger å tolerere. Du skal kanskje ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Men du kan tåle at naboen din tenker annerledes og oppfører seg annerledes. Selv om du ikke liker det. Selv om du ikke greier å respektere det. Så lenge vedkommende ikke plager andre, og er grei og snill, burde vedkommende kanskje få gjøre som vedkommende vil?

Reklamer

Hvor blir det av kultursjokkdebatten?

Foto: Hege V. Haugvik
Foto: Hege V. Haugvik

Mens kulturdebatten raser frem og tilbake som et forhåpentligvis snart ferdigtygd og utspyttet refreng, befinner jeg meg fortsatt i min utlendighet. Året er 2013 og i slutten av denne måneden er det ni år siden mannen i mitt liv, han som er skyld i utlendigheten min, og jeg krysset Dover-Calais i en sliten Ford Escort med salongbordet på taket.

Siden den gang har livet bydd på ulike utfordringer, som for eksempel det å bli mamma for første gang på språkløst vis. Anbefales forresten ikke. Bli flytende i ditt fremmede språk før du bestemmer deg for å videreføre slekta i utlendighet. Eller bli hvor du er. Det er nemlig hardt arbeid å kombinere innvandrerens språkløse offerrolle med morsrolle. Tidsklemma blir bare en blek utfordring i forhold. Og jeg kan love deg at ingen vifter med Oscarstatuett uansett om du fremfører rollen din med aldri så mye glans. Nei da, innsats og utførelse nevnes sjelden, ikke så mye som i en bisetning en gang.

Siden den gang, har jeg dessuten vært hardt angrepet av kultursjokk. Dere som følger denne bloggen, har fått stykkevise innblikk i hvordan det har utartet seg. Kultursjokk? Tenker du kanskje. Men Belgia er da ikke så langt unna. Det er jo Europa. Samme hudfarge og slikt. Har du vært i Brussel, sier du? Fin by det. Kan umulig få kultursjokk i slike omgivelser. Det er for sånne som reiser langt.

Men nei, det er ikke det. Vi må alle gjennom det. Ikke du, tenker du kanskje. Du opplevde det ikke det året du studerte til Master i Australia, eller reiste på loffen i Asia. Men å innbille seg at man ikke gjennomgår kultursjokk på reise, er nesten som å tro at man ikke trenger å sørge når man mister noen nær. Du må gjennom det, enten du vil det eller ei. Akkurat som du må finne en ny måte å leve på etter at et menneske du var sterkt knyttet til brått ble borte, så må du finne ut av hvem du er i den nye og fremmede kulturen du har immigrert til.

Den euforiske gleden i begynnelsen. Over alt som er nytt, spennende og eksotisk. Deretter kommer smerten, savnet, mørket. De vanskelige følelsene. Sinnet over det som ikke er mer. Angsten for det som måtte komme etterpå. Ensomheten fordi du er annerledes, til tross for at du kulturelt sett kanskje er tilsynelatende lik.

Du slipper ikke unna. Vi må alle gjennom de forskjellige fasene. Turistfasen. Sjokkfasen. Tilpasning. I ulik grad selvsagt. Noen stagnerer og blir på stedet hvil i én av dem. Andre igjen raser gjennom og gjør seg ferdig med det vanskeligste på kort tid. Det kommer an på hvem vi i utgangspunktet er. Ikke hvor vi kommer fra. Men hvem vi er. Hva slags personlighet vi har. Hvor gode vi i utgangspunktet er på forandring, altså hvor tilpasningsdyktige vi er, uten at det trenger å bli noen konkurranse i hvem som er flinkest.

Utfra personlig erfaring, vil jeg tippe at introverte personlighetstyper har vanskeligere for det enn de som er ekstroverte. Introverte mennesker lader batteriene helst for seg selv, og setter pris på den dype samtalen. Smalltalk er ikke noe en introvert trakter etter, for å si det slik. Hovedingrediensene for mislykket integrering kort oppsummert altså. For skal du lære språk, må du ut å treffe mennesker. Du må tålmodig smalltalke til du blir blålilla, om vær, vind og regn. Og den dype samtalen kan du se langt etter på fremmedspråket ditt, for den ligger noen år frem i tid. Nå etter ni år, har jeg blitt såpass flytende i fransk at jeg endelig kan snakke om det som ligger meg innerst i hjertet på en forståelig måte. Min integrering har tatt lang tid, og jeg er åttini prosent introvert. Noen vil kanskje mene at årsaken til det ligger i at jeg er eksepsjonelt treg. Det trodde jeg jo selv i en del år, selvsagt. Helt til jeg begynte å lese om kultursjokk på ordentlig. Og helt til jeg leste Susan Cains bok, Quiet: The Power of Introverts In a World That Can’t Stop Talking. Sistnevnte er anbefalt lesestoff uansett hvilken personlighetstype du er. Men om kultursjokket kan du vente med å lese til boken min blir ferdigskrevet. Det er like rundt hjørnet.

Så ja, mens kulturdebatten raser i gamlelandet og CTG og hans medsammensvorne får så hatten passer fra alle hold, og folk formelig går av hengslene for å definere hva norsk kultur egentlig er for dem og hvorvidt den er truet eller ikke, så sitter jeg her med, etter min mening, et betimelig spørsmål:

Når kommer kultursjokkdebatten?

Den ville i det minste vært fruktbar, tør jeg påstå. For kultursjokk er noe vi aldri diskuterer. Jeg har til gode å se de fete overskrifter om hvordan kultursjokket gjør at integrering kan stagnere. Eller hvordan personlighetstypen til den eller den gjør at kanskje vedkommende har hatt en spesielt vellykket integrering i forhold til andre vedkommende kan sammenlikne seg med.

En slik debatt hadde vi kanskje lært noe av, for de fleste av oss har jo reist, og noen av oss har bodd lengre borte enn hjemme. En slik debatt kunne til og med være opplysende for innvandreren selv, for ofte er man ganske intetanende om det som foregår på det psykologiske planet mens fremmedspråk pugges og man forsøker å tilpasse seg fremmedtilværelse med vaklende gange. Kanskje vedkommende vil legge opp integreringsstrategien litt annerledes, og holde seg innomhus mens kultursjokkets fase to og sinnet mot vertskulturen raser som verst. Akseptere det. Og vite at det går over.

Kanskje vi ville kunne få nasjonale retningslinjer hva angår integreringskrav og personlighetstype, hvor for eksempel introverte anbefales sterkt å holde seg der de kommer fra. Men dersom de likevel skulle ha forvillet seg utpå utlendighetens evige kanossagang, kunne man i det minste informere om konsekvensene. At de må finne seg i vente lenge på den dype samtalen, men at de likevel ikke må isolere seg inne i vente på den. At det er slikt det blir onde sirkler av. Og at det er lov til å synes at det er i overkant energitappende.

En slik debatt hadde muligens dessuten kunne forklart hvorfor nordmenn på Spanskekysten holder seg til sine egne og ikke lærer seg lokalspråket. Blant annet.

Innvandrerkvinne anbefaler bok hun ikke har lest

(Foto: CappelenDamm)

Her har jeg tenkt å gjøre noe  så uhørt som og komme med en bokanbefaling uten selv å ha lest boka. Men dette fordi jeg ikke har muligheten til å kjøpe den før neste gang jeg skal til Norge, og jeg håper at noen av dere (helst alle selvsagt, og flere til!) kan spre det gode budskap og helst til og med lese den selv før den tid:

«Muhammad Anwar Soofi kom til Norge i 1974 som arbeidsimmigrant fra Pakistan. I den nyutkomne biografien om ham retter han skytset både mot sin egen generasjon, norske politikere og media … Han mener media er et hinder for økt mangfold og bredere forståelse.«

(http://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/23962).

Høres ikke dette uhyre interessant ut, så vet ikke jeg! Men nå er jeg kanskje også spesielt interessert da …

Ha en fin kveld!

Samme statistikk med to forskjellige vinklinger

Foto: Statistisk sentralbyrå
Foto: Statistisk sentralbyrå

Sympatibølgen mot innvandrne etter 22. juli er over, skrives det på nrk.no i dag. Under overskriften «Ikke like positive til innvandrere nå som i ukene etter 22. juli» kan vi lese følgende:

«Statistisk sentralbyrå (SSB) har gjennomført den årlige undersøkelsen om befolkningens holdning til innvandring og innvandrere 2. juli til 11. august. Statistikken viser at holdningen til innvandrere ikke er like positiv som den var like etter terroren 22. juli i fjor. Nå har holdningene vendt tilbake til det nivået som var før terroren, ifølge SSB.»

Blar vi omtrent nederst i artikkelen, ser vi at det mumles noe om mer positive holdninger til innvandrere i arbeid.

Ser vi på Utrop.no derimot, en nettavis med et betydelig lavere lesertall enn det nrk.no helt sikkert har, blir tallene fra SSB sin undersøkelse fremstilt i et noe mer positivt lys. Under overskriften «Flere setter pris på innvandreres innsats i arbeidslivet» leser vi blant annet:

«Befolkningen har blitt mer positive til innvandreres innsats i norsk arbeidsliv i løpet av 2012. Andelen som sluttet seg til påstanden ”Innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv”, økte med fem prosentpoeng fra i fjor.»

Samme statistikk, men to forskjellige vinklinger.

Er det så nøye? Tenker du kanskje.

Fra mitt ståsted, uten at jeg kan skilte med noen statistikk som underbygger magefølelsen min, så innbiller jeg meg at den positive fremstillingen vil ha en mer positiv effekt enn det den negative vinklingen vil kunne oppnå. Dersom man tenker fremover. Og jeg tror det vil gjelde begge grupper, både de såkalt innfødte og innvandrene selv. Kan mest av alt sistnevnte gruppe. En gruppe som stadig vekk må identifisere seg med bråkmakere og kriminelle døgenikt, fordi det er disse det skrives om.

Ja, jeg vil tro det er nøye.

Men jeg håper selvsagt jeg tar feil, for jeg antar vi ikke vil se en merkbar endring i positiv retning hos de større mediene med det første i hvert fall. Til det selger nok svart maling mye bedre enn den rosa.

Skal vi gå en omvei for hverandre?

Jeg leste Sumeet Singh Patpatia sitt innlegg om integrering på VG+ debatt i går morges, og det traff meg midt i ryggmargen. Sånn at det ble med meg hele dagen og jeg ikke helt klarte å legge det bort. Han beskriver integreringsprosessen som en rekke omveier man må ta for å komme i mål, og forteller oss hvilke omveier han selv har måttet ta for å lære og forstå landet han bor i:

«Jeg blir med på lønningspilsen, men jeg kan ikke drikke. I det øyeblikket jeg dropper å stå i baren med min Farris, mens alle de andre holder en pils, går jeg glipp av Norge.»

Jeg tenker tilbake på min egen integrering, og lurer på hva slags omveier jeg selv har måttet ta. De er vage, og ikke så lett å få øye på. Språklæring er en selvfølgelig komponent. Det å stotre og stamme på fremmedspråk i tide og utide, er en ganske lang omvei å gå for og kunne få sagt det en så gjerne vil si noen år senere.

En annen ikke fullt så selvfølgelig, er kanskje husveggene. Det å tvinge seg ut fra den trygge sofakroken og forsere dørstokken, virker kanskje ikke som en omvei men snarere som strake veien rett i mål. Menn akk, så smertefull. Der utenfor husveggene skal språket praktiseres, mennesker skal tituleres enten med De eller du og de skal kysses på kinn eller ikke, og de usynlige kulturelle kodene skal snubles og trynes i både lenge vel.

På en måte er det som om alt har vært en eneste stor omvei, kanskje fordi jeg hele tiden så gjerne skulle ønsket at jeg kunne komme fortere i mål. Nå som jeg mer eller mindre er der, (for jeg har gitt opp illusjonen om hel integrering, og er meget fornøyd med stykkevis og delt ellers tusen takk) så vet jeg jo at tid, tålmodighet og toleranse er integreringens beste venn. Altså omveier.

«Folk som ikke går omveien er de som blir ekskludert, eller rett og slett ekskluderer seg selv. Mennesker som tar omveier får anledning til å lære om annerledeshet. Der kan jeg lære om en annen måte å være nordmann på.»

Men omveiene er ikke enveiskjørte. De gå begge veier. For vet du hva? Ellers skjer den ikke, denne integreringen.

«Jeg anser ikke meg selv som verdens mest samfunnsengasjerte mann, men som ung sikh har jeg en helt naturlig dragning mot alt som står skrevet om «det nye Norge». Artiklene jeg leser er enten fylt til randen av «vi er alle barn av regnbuen»-prat, eller så er de proppfulle av misnøye. Det er misnøyen som fascinerer meg mest. Artiklene som ytrer misnøye med det flerkulturelle Norge inneholder massevis av logisk argumentasjon og flott statistikk for å underbygge misnøyen. Jeg mistenker imidlertid at alle disse artiklene i realiteten kun er ulike versjoner av én ganske trist beskjed: Jeg går ingen omvei for deg!»

Det er tanken som slår meg gang på gang når jeg leser tilsvarende artikler. De som roper høyest og er mest kritisk og krever bedring i integreringen nå(!)! er gjerne de det ikke kunne falle inn å gå en bitteliten omvei engang. De sitter der med oppgitt mine, og gir oss udugelige innvandrere instrukser omhva vi må gjøre og ikke gjøre. Den eneste fingeren de løfter derimot, er pekefingeren. Men de vet heller ikke hva de går glipp av.

«Bestevennen min tror ikke et sekund på det jeg tror på, men han har gått omveien for å forstå hva sikhismen betyr for meg. Han kan gjøre noe så enkelt som å kjøpe en flaske Ringi eplemost til meg når han har vorspiel. Det er stort nok. Nå jobber han som skipsmegler i London. Det gleder meg hver gang han ringer og forteller om hvor mye bedre rustet han er enn sine kollegaer til å gjøre forretninger med indere. Han har mye bedre forståelse for hvordan en inder tenker. På omveien viste han omtanke og der lærte han.»

Så kom igjen, bli med på en omvei! Det kan til og med ta seg godt ut på CV-en.

Er du flytende nok?

Eller sakker du akterut med halen mellom beina når du blir stilt til veggs:

«ER DU FLYTENDE!?!?!»

For sånn egentlig er du jo ikke det. Uansett hvor mye du øver, øver og atter øver. Til du blir blå, grønn og til slutt askegrå. De vil uansett til syvende og sist riste oppgitt på hodet og sette deg rett tilbake på den plassen du hører hjemme, i ghettoen din med andre likesinnede, de som er det. Flytende altså. Selv om de skriver slike annonser:

««Søkere må være over 19 år og KUNNE FLYTENDE norsk og HA førerkort!!!!!! CV sendes med BILDE. PS! Søknader uten bilde vil ikke bli vurdert!!!!!!!»

Jada, selv om de skriver slik at man skjønner at DE I HVERT FALL IKKE!?!?!?! har fulgt med i timen, selv om de selv, når de fyller inn CV-en sin med fyll, skriver at de snakker både engelsk, spansk og tysk selv om det begrenser seg til «Ich bin, du bist» eller «por favour» , så joda, skal de få lov til å slå seg på brystet og apebrøle. Legg til grisenøffing, så blir bildet komplett. Mens du stotrer gebrokkent. Og ler forsiktig fårete med. Mens du innerst inne skjønner at det er deg de ler av.

Du har høyere utdanning fra der du kommer fra, sier du? Du har gått på universitetet i tusen år, og hadde en gang i forrige århundre arbeid med ansvar og frynsegoder. Folk bukket og neide når de passerte deg på gaten? Du er godt voksen og snakker tretti språk? Trettien med norsk? Ja vel, det får bli tretti det da, for du snakker jo ikke norsk FLYTENDE.

Så, hva er egentlig flytende, lurer du kanskje på? Er det dette:

«Norsk er å foretrekke. Vi tilbyr: Project staffing Subcontractor agreement, Exciting challenges with good terms, Many opportunities for new assignments».

Tja, ikke godt å si. En klok dame, hun som jeg siterer fra i dag, ringte litt rundt på byen for å sjekke hva som ligger i dette, hm, ja, jeg bare kan ikke dy meg, litt flytende begrepet. Men:

«En kjapp ringerunde til bemanningsbyråene bekrefter at kundene ofte krever «flytende norsk» uten å ha tenkt seg om.»

Jeg husker en samtale jeg hadde med et bemanningsbyrå i hine hårde dager, som begynte å intervjue meg der og da uten å lure på om det egentlig passet først, mens Junior var i ferd med å rive ned den nye flatskjermede TV-en og vrælte fornærmet når han ikke fikk lov til det lenger og rev og slett i buksebenaa mine «to make a point».

Dette var før jeg begynte å bli såpass flytende i fransk at jeg med korrekt høflig tale respektfullt kunne be madamen om å ringe tilbake på et annet tidspunkt uten å høres ut som ei som hadde vokst opp på gata. Fordi, som jeg gjentar til det uendelige her inne i frustrasjonskroken min, så tar det mange, lange og mange år før det fremmede språket tar en høflig vending. Og dette ikke fordi vi innvandrere ikke vil eller er generelt u(ut)dannede mennesker, men nei da, vi har nemlig nok med å sette ett ord etter det andre mens hjernebarken krøller seg hysterisk og gråter sine modige tårer idet den fortvilet prøver å tyde subtilitetene som snor seg umerkelig rundt omkring og frem og tilbake i hverdagene. Så altså, om du ikke har fått det med deg ennå, det er ikke fordi vi er en egen rase med spesielt uspiselige mennesker, og heller ikke fordi vi har lavere intelligens enn de menneskene vi gjerne skulle likt å sammenlikne oss med, fordi vi faktisk gjerne kan sammenlikne oss med disse menneskene på vårt eget morsmål.

Men altså, tilbake til telefonsamtalen med Madame Bemanningsbyrå. Med én hånd på røret og den andre på TV-en og strengt blikk og hektisk risting på hodet i håp om at Junior skulle finne på andre ting, noe han selvsagt ikke gjør der han er i ferd med å dra av meg mammabuksa jeg burde vært ute av for lenge siden, som sagt, det er tidkrevende å lære språk, for ikke å glemme det å ha blitt mamma i en helt annen verden enn min egen, kjente og kjære.

«Beklager, men De er ikke flytende nok.»

Kommer det kontant i den andre enden.

Det hadde ikke De heller vært, Madame-i-den-andre-enden. Det hadde ikke De heller vært under tilsvarende omstendigheter. Og. Gi meg bare noen uker. Så skal jeg love Dem at jeg kommer til å være mer flytende enn De noensinne kunne forestille Dem. Det er akkurat dette jeg trenger. En jobb. For å komme meg videre til neste nivå. Et nivå jeg ikke har sjans til å komme meg opp på, til tross samvittighetsfull studering på språkkurs, ved å lese bøker, se på TV, høre på radio, lese avisen, snakke med folk på butikken om været, bestille mat på restauranten og ellers konversere med naboen om dette og hint (kommer søppelbilen i dag eller morgen?). Ja, jeg har til og med gitt slipp på den siste lille rest av selvrespekt og begynt å snakke mitt nye språk i heimen. Før snakket vi engelsk oss imellom, mannen og jeg. Men nå snakker vi bare hans morsmål, for slik skal jeg fortere bli flytende. Og vi gjør det, selv om det betyr at jeg snakker som en femåring og at han alltid har overtaket. Selv om jeg er sliten.

Hadde jeg lyst å si. Men jeg var dessverre ikke flytende nok.