Norskfødte med innvandrerforeldre i større grad i arbeid eller utdanning enn innvandrere

immigration
http://www.picserver.org

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser følgende:

«Norskfødte i aldersgruppen 16–34 år med innvandrerforeldre, ligger mye nærmere resten av befolkningen i andelen i arbeid eller utdanning enn innvandrere i samme alder.»

Sjekk hvor nærme norskfødte av innvandrerforeldre ligger med hensyn til resten av befolkningen:

I aldersgruppen 16–34 år, er forskjellen mellom andelen norskfødte med innvandrerforeldre i arbeid eller utdanning og tilsvarende andel i resten av befolkningen, 4 prosentpoeng.»

Imponerende, ikke sant? Dette skulle vi virkelig ikke trodd etter å ha fulgt med i diverse medier de siste årene.

Tallene for innvandrere, derimot, er ikke like oppløftende:

«Forskjellen blant de som selv har innvandret og resten av befolkningen, er derimot mye større, 26 prosentpoeng.»

Men kommer dette som en stor overraskelse på noen, egentlig? Jeg, som har befunnet meg i integreringens klamme grep i noe som føles som et halvt århundre, men faktisk ikke er mer enn 14 år, er ikke overrasket i det hele tatt. Jeg husker godt at jeg lenge trodde at jeg var eksepsjonelt treg. Innimellom hadde jeg sterke mistanker om at jeg måtte være særdeles lite begavet intellektuelt sett, sammenliknet med folk flest. For meg tok denne hersens språklæringen altfor lang tid, og jeg fikk lenge allergisk utslett av vesentlige deler av den belgiske kulturen. Som for eksempel det franske språk. Å ikke ha albuene på bordet mens jeg spiser. (Noe jeg etter alle disse årene, ennå ikke har klart å venne meg av med, så jeg prøver å unngå å spise med etniske belgiere). For ikke å glemme måten de sier «hei» på. Sistnevnte kan høres enkelt ut for utenforstående, men forestill deg å måtte foreta én trillion subtile vurderinger  i løpet av altfor få sekunder. Ja, jeg vet, jeg har skrevet om dette på bloggen allerede cirka én trillion ganger, men det er det noe som har gitt meg hodepine, elveblest og intens hjemlengsel, så er det nettopp hilsningsritualet. Dessuten tok overraskende lang tid før jeg virkelig begynte å følge meg hjemme her til lands.

Når det er sagt, er det viktig å legge til at jeg tross alt har vært en heldig innvandrer. Jeg har fått lære fremmedspråket, bli kjent med kulturen og funnet min lille plass, uten å måtte tåle dømmende, sterotypiske og urettferdige karakteristikker av landet og kulturen jeg kommer fra. Folk er svært imøtekommende når de får høre at jeg er fra Norge, bortsett fra den ene gangen jeg skrev om her. Det har heldigvis skjedd hverken før eller siden. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å måtte jevnlig forsvare seg mot tilsvarende opplevelser, og har en enorm beundring for mennesker som må tåle slikt dette i tillegg.

Ikke bare ble jeg lite overrasket over resultatene ovenfor, jeg har også lenge hatt en mistanke om at jo yngre man er når man immigerer, jo bedre. Denne studien bekrefter dette:

«På den andre siden er de som har innvandret før skolepliktig alder nesten på nivå med norskfødte med innvandrerforeldre, viser tall fra rapporten «Unge med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning 2016».»

Innenfor den gruppen av barn av innvandrerforeldre som gjør det så bra, er det samme tendens: Jo yngre, jo bedre.

«Vi ser noen nyanser når vi deler opp i mindre aldersgrupper. Blant annet er det litt lavere andel i arbeid eller utdanning blant norskfødte over 24 år, enn i de yngre aldersgruppene. I aldersgruppen 25–29 år er avstanden til resten av befolkningen 6,9 prosentpoeng, og i alderen 30–34 år 8,7 prosentpoeng. Dette er aldersgrupper der sysselsetting er den dominerende aktiviteten. I den eldste gruppen er det kvinnene som har størst avstand til majoriteten, med 9,8 prosentpoeng.»

Én av de viktigste forklaringene på dette, og som SSB også påpeker, er at blant de yngre som gjør det bedre befinner det seg i hovedsak studenter. Avstanden til resten av befolkningen mht prosentpoeng stiger jo eldre man blir innenfor denne gruppen, og spesielt kvinner. Så hva ha skjedd her? Vil de ikke jobbe? Blir kvinnene i kommende innvandrergenerasjoner lenket til kjøkkenbenken til tross for mange års skolegang? Eller er det kanskje mer nyansert enn som så? Jeg leste nylig en nedslående kronikk på NRK Ytring vedrørende akkurat dette, med tittelen Hjerneflukten fra Norge. Den var skrevet av Huda Ghalegolabi, som, til tross for to mastergrader, tre år som juniorekspert i FN og åtti jobbsøknader, ikke fikk jobb i Norge. Hun fikk først napp da hun søkte på en stilling i London, og der ble hun tatt imot med stormende jubel. Hun skriver blant annet:

«Det finnes nok av studier, forskningsrapporter, stortingsmeldinger og enkeltsaker som dokumenterer diskriminering basert på religion og etnisitet i Norge, spesielt i arbeidsmarkedet. Noen av disse rapportene ser også på kjønnsperspektivet, der kvinner med ikke vestlig bakgrunn er spesielt utsatt. Skjeie-utvalget (likestillingsutvalget) bekreftet også mye av det i sin rapport fra 2012. I tillegg er det en lang rekke nyhetssaker som har avdekket at denne type diskriminering skjer.»

Disse kvalifikasjonene hadde ikke Norge bruk for:

«Ved fylte 27 år hadde jeg studert i tre land og fått to mastergrader, en i jus og en i internasjonale forhold. Jeg snakket fire språk, jobbet som frivillig, gjennomført minst ti kompetansegivende kurs, samt var praktikant ved både en av en Norges ambassader og FNs hovedsete i Norge. Strategien hjalp meg ikke stort. Til tross for kvalifikasjonene og selv om jeg i midten av tjueårene tok et bevisst valg om å ikke bruke hijab, fikk jeg ikke jobb.»

Og verst av alt:

«Jeg opplevde også å få komme til intervju, men da med etnisk norsk navn på CVen.»

Overskriften på rapporten fra Statistisk sentralbyrå «Norsfødte med innvandrerforeldre i større grad i arbeid og utdanning enn innvandrere», burde kanskje heller vært: «Norskfødte med innvandrerforeldre opplever å komme til jobbintervju kun når de norskifiserer navnet sitt.»

Reklamer

Hverdagsintegrering

«2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen, og vi må skape de nye arbeidsplassene. I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt. Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen,» sa Solberg i nyttårstalen sin. (VG, 1. januar)

Politikerprat er ikke helt min greie, og jeg må innrømme at som regel går ordene inn det ene øret og ut det andre. Det har muligens med det å gjøre at jeg er omtrent midtveis i livet nå, og gang på gang har erfart at politikere sier en ting, men gjør noe annet, for så å krangle om hvem som har skylda etterpå. Jeg kan dessuten dra den såpass langt å si at det kanskje har å gjøre med en mistillit som oppsto da jeg på min videregående skoles ti års jubileum, fikk vite at det faktisk hadde vært dødt løp den gangen jeg stilte til valg som russepresident og «tapte.» Egentlig burde det vært omvalg, men elevrådslederen, som i tillegg til å være ansvarlig for opptelling av stemmer var en meget aktiv AUF-er, ville vel helst ha kompisen sin som russepresident og lot som det var ham som vant. Russepresidenten betrodde meg dette på jubileet ti år senere, og hevnen ble i grunnen ganske søt da det var ham, på grunn av sitt tidligere verv, som ble utnevnt til å arrangere neste jubileum!

Vel, kan ikke skjære alle politisk aktive mennesker over én kam, for mange av dem gjør jo en kjempejobb, men det virker uansett på meg som om denne politikerpraten blir mer smittsom jo høyere de kommer opp i systemet. Og det gjelder dem alle sammen, etter min mening.

Overraskelsen var derfor stor da statsministeren i sin nyttårstale faktisk kom med konkrete råd til det hun kalte hverdagsintegrering:

«Alle som vokser opp i Norge, må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på, mulighet til å lykkes. Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene,» sa hun og kom med følgende utfordringer til nordmenn i alle aldre og situasjoner:

• Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?
• Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?
• Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?
• Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?
• Kan du som er arbeidsgiver. innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering. Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.» (VG, 1. januar)

Nå snakker vi integrering! Statsministeren kommer her med konkrete råd som vil gjøre tilpasningen i Norge mye enklere. Dette er noe jeg lenge har savnet fra politikere. Integrering er en to-veis prosess og det har statsministeren skjønt. Bravo Erna!

I Aftenposten leser jeg at norsk institutt for by- og regionforskning NIBR på oppdrag fra IMDi og Distriktsenteret har gjennomført undersøkelsen Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrièrer for inkludering. De konkluderer blant annet med følgende:

«Innvandrere som har norske venner og deltar i organisasjoner, har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk. Det normale ved ansettelser i mindre bedrifter er at folk blir rekruttert via lokale bekjentskaper i regionen, stillingene lyses sjelden ut. Flere kommuner har tatt inn over seg at nettverk fremmer innvandreres jobbmuligheter. Det jobbes derfor aktivt med å gi flyktningene innblikk i hva nettverk og fritid betyr på norsk, og hvordan man kan bli del av lokale nettverk.»

Nemlig! Hvordan kan det være så enkelt? Derfor:

«Når innvandrere blir kjent med sambygdinger og sambygdingene blir kjent med dem, endres innvandrerens identitet og nordmenns holdninger. Nykommerne går fra å være «innvandrere» til å bli konkrete personer.

Lokale bekjentskaper gir uformelle referanser fordi folk vet om dem og kan anbefale dem videre. Når en arbeidssøker møter en mulig arbeidsgiver på et foreldremøte, eller blir anbefalt gjennom en felles bekjent, bygger ansettelsen på tillit. Arbeidsgivers usikkerhet på om vedkommende har rett kompetanse og passer inn i bedriften blir redusert.»

Jeg leser dessuten at i enkelte kommuner, er deltakelse i lokale organisasjoner en pliktig del av introduksjonsprogrammet for flyktninger. Dette er en veldig god nyhet, og jeg håper at resten av kommunene i det ganske land følger eksempelet. Når spørsmålet «hvordan kan flyktninger selv lykkes med å bli økonomisk selvhjulpne» stilles, er svaret innlysende: Språkkunnskaper og jobb. Å komme dithen går selvsagt mye raskere dersom:

God inkludering!

Integrering i praksis: Inspirerer asylsøkere med juksastevne

«Sommerens juksastevne på Lundenes vil vise integrering i praksis og har invitert beboerne på Harstad mottak til å oppleve ramsalt kystkultur og folkelig engasjement på Grytøya.»

Må beskjemmet innrømme at jeg ikke ante hva juksa er, og fant heldigvis følgende på Wikipedia:

«Jukse er et fiskeredskap som består av dypagnsnøre eller håndsnøre med synkelodd, og en eller flere angler. Juksa er et gammelt redskap som har vært i bruk i århundrer. I den eldste tida ble det brukt stein som søkke, særlig jernmalm; seinere overtok blylodd. Juksa består av er et fiskesnøre med mange kroker og et tungt søkke i enden. Dette snøret må rykkes opp og slippes ned hele tiden for at fisken skal bite på. Før juksemaskinen kom, var «juksinga» hardt arbeid for fiskerne på fiskebåtene. Juksa er et universalredskap som har vært brukt til mange slags fisk, men framfor alt i torskefisket. I 1960 ble den første juksemaskinen oppfunnet av Thorbjørn Christiansen i Nyksund.»

På YouTube ligger det dessuten flere videoer, blant annet denne:

Da har jeg lært noe nytt, og det er alltid en berikelse i hverdagen, noe beboerne på Harstad asylmottak sikkert er enige i. Men for dem, i kjølvannet av det å lære noe nytt, ligger det selvfølgelig også veldig mye mer:

«Ønsket er å skape sterke bånd mellom lokale fastboende og asylsøkerne som er ny, både i landet og i nærmiljøet. Gjennom å presentere en mangeårig tradisjon og kultur er tanken bak prosjektet å vise at lokal innsats og engasjement gir grunnlag for integrering.»

I Harstad har de skjønt det. De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg på måter som de har gjort med Harstad mottak, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.

Resten av avisartikkelen kan du lese her.

Anbefalt lesning: Angriper innvandringsmytene

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra  NRKs side om innvandring og myter - som jeg ikke visste at fantes engang!
Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra NRKs side om innvandring og myter – som jeg ikke visste at fantes engang! (Ikke så lett å se hva som står, men de blå menneskene er innvandrere og de grå er nordmennkvinner, så …)

Det er fort gjort å gå seg vill i debattene, og en av verstingene er nok innvandring- integrering-asylsøker-debatten hvor alle slags ingredienser sauses sammen i en kasserolle med endeløs bunn. Godt er det derfor at det finnes mennesker som greier å ha ganske mange tanker i hodet samtidig, og som i tillegg skriver dem ned på papir og sender dem inn til en avis.

«Mens demonstrantene roper at landet oversvømmes av asylsøkere og muslimer, viser tallene det stikk motsatte. Innvandringsmytene forpester debatten,» skrev kommunikasjonssjef i Tankesmien Skaperkraft, Filip Rygg, i Bergensavisen den 3. mars.

Og vær så god, akkurat her kan du lese resten. Jeg anbefale deg at du gjør det på det sterkeste dersom du ønsker å se et fint stykke angrep på mytene.

Ha en fin helg!

 

Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

«Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».»

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen «Roskilde», har nylig gitt ut sin andre roman «Furuset».

«Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.»

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

Har kontantstøtte skylden for manglende yrkesdeltakelse av innvandrerkvinner?

Jeg har nettopp sett opptak av debatt med blant andre Mammadame bloggeren Karianne Gamkinn fra NRK nyhetene i gå kveld. Hun er i disse dager aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma», som jeg gleder meg til å skaffe så snart jeg har kommet gjennom litt av bokhaugen fra forrige Norgestur. Her kan du lese hva Tanum skriver om utgivelsen:

«Karianne Gamkinn, kjent fra bloggen mammadamen.com, forteller i denne boka om hverdagslivet med mann og to små barn. Som markedsfører med en jobb med høyt tempo hver dag merket Gamkinn plutselig tidsklemma på kroppen. Hun satt på jobbmøter med melkespreng i brystene og lengtet etter sønnen som hadde begynt i barnehagen. Det endte med at hun sa opp jobben og startet eget firma, slik at hun selv kan styre tiden. Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er det viktigste, er det kaffekoppen med kollegaen eller de små barnehendene rundt halsen din? Her får du ærlige og tankevekkende historier om jobbliv og hverdagsliv, generasjonsforskjeller, syke barn og sure sjefer, det å konstant ha dårlig samvittighet for noe eller noen, og å føle seg om en udugelig mor. Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det? Her får du ærlige og usminkede historier fra dagens familieliv, en mammas tanker og erfaringer og om viktigheten av å leve her og nå.»

Og dersom du er interessert i å lese om familielivets utfordringer: Løp og kjøp! Jeg har fulgt bloggen til Karianne Gamkinn lenge, og kan se for meg at hun har mange interessante tanker rundt dette.

Når det gjelder debatten på TV i går kveld, var det spesielt ett punkt jeg hengte meg opp i, og det handlet – ikke overraskende kanskje – om innvandrerkvinner og deres såkalt manglende integrering på grunn av kontantstøtten. Denne bloggposten skal ikke handle om hverken for eller motargumenter når det gjelder kontantstøtten, men den skal handle om i hvor stor grad den hemmer integreringen av innvandrerkvinner.

En av debattantene, Mari Teigen, fra institutt for samfunnsforskning, hevder nemlig at kontantstøtten reduserer innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Og ergo integrering. Men gjør den egentlig det? Jeg ønsker bevis på at kontantstøtten hemmer integrering av innvandrerkvinner. Ikke anekdotisk. Ikke uttalelser som at: «Altfor mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtten, og veldig få innvandrerkvinner er i jobb – ergo hemmer kontantstøtten integrering.» Her kan vi ende opp med en diskusjon om hva som kom først, høna eller egget. Jeg er nemlig opptatt av om innvandrerkvinnen ville fått jobb i det hele tatt, selv om ikke kontantstøtten hadde vært der.

Etter min mening legger den type argumentasjon et slør over de virkelige utfordringene med hensyn til integrering, nemlig at det ikke er en enveisprosess. Integrering av for eksempel innvandrerkvinner krever at arbeidsgivere gir disse kvinnene jobb. Og når da forskning viser at dersom du har et utenlandsklingende navn, reduseres sjansene dine til å bli innkalt til intervju med 25 prosent, får vi raskt øye på en del av problematikken. Vi kan for eksempel lese følgende på nrk.no:

«Er det vanskeligere for jobbsøkere med utenlandsk navn å komme inn i arbeidslivet enn for søkere med norske navn? Selv når kvalifikasjonene er identiske?

For å finne ut av dette har forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning sendt ut 1800 fiktive jobbsøknader til «ekte» stillingsutlysninger.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn, heter det i rapporten.»

Vi kan dessuten lese i en kronikk i Aftenposten skrevet av en gruppe innvandrerkvinner at:

«Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.»

Videre skriver de:

«SSB definerer innvandrerbefolkning som personer som enten selv har innvandret til Norge eller er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, men norske medier har skapt en helt annet definisjon og bilde av innvandrere. Antropologen Marianne Gullestad sier at ordet «innvandrer» – selv om det eksisterer en offentlig definisjon – i praksis underforstått brukes om mennesker som oppfattes som synlig forskjellige og som tilhører en form for lavklasse eller underklasse. Mørk hud, aksent, rart navn og religiøs tilknytning utenfor den norske kirke er noen sentrale tegn på det å være innvandrer.

I tillegg til denne underforståtte definisjonen har vi innvandrerkvinner fått noen andre kjennetegn via mediene, for eksempel stakkarslig, analfabet, undertrykket og dårlig integrert. Alle disse stigmatiserende mediekonstruerte bildene har vært med på å svartmale oss innvandrerkvinner og skade ryktet vårt blant folk flest. Mange som ikke selv har noen kontakt med innvandrerkvinner kan lett tro på disse stereotypiene, uten å finne sannheten gjennom egen erfaring.»

Selv har det ikke lykkes meg å få noen av de jobbene jeg har søkt på. Nå bor ikke jeg i et land som tilbyr kontantstøtte, men til tross for 500 timer med språkkurs og vel så det, samt praktisering av fransk i hjemmet ettersom det er mannen min sitt morsmål, så fikk jeg gang på gang beskjeden at jeg må beherske språket bedre. Men jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre for å bli mer flytende i språket enn det å begynne og jobbe på en arbeidsplass med bare fransktalende kollegaer. På et tidspunkt gikk jeg tom for ideer rett og slett. For meg var det en jobb som trengtes for å komme over den siste språklige kneika. Men den sjansen var det ingen som var villige til å gi meg. Og det hører med til situasjonen at jeg søkte på jobber som lå langt under min kompetanse, så jeg var ikke veldig kravstor med hensyn til jobbkriterier. Etter flere år med jobbsøk ga jeg opp, og skapte min egen arbeidsplass. Og dessverre opplever jeg ofte nok kommentarer som « ja, du får vel ikke lov til å jobbe du» på grunn av ektemannens arabiske opprinnelse. I rest my case.

Nei, for meg handler derfor ikke manglende integrering av innvandrerkvinner kun om kontantstøtte og gammeldagse kjønnsrollemønster. Jeg er overbevist om at bildet er mye større og mye mer komplekst enn som så. Eller kanskje ganske enkelt, det kommer an på øyet som ser. Det handler om at det ikke er kult å være gebrokken. Det handler om at det er litt slitsomt å omgåes noen som ikke er så flytende som en selv. Det handler om at det som er annerledes er noe man holder seg unna dersom man kan. Ens egne er en tryggere investering, rett og slett, og krever mindre innsats fra en selv.

FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.