Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp


Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.


 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Fremmedfølelse

«Kultursjokk er ofte grunnlaget for fremmedfølelse,» sa psykolog Judith van der Weele da hun i 2006 ble intervjuet av Gudrun Vinsrygg i Sinnets Helse. «En definisjon på kultursjokk lyder slik: Det er ikke det fremmede i den andre kulturen som er problemet, men at det er ingen som bekrefter deg for den du er. Det motsatte av fremmedfølelse er altså anerkjennelse og tilhørighet.»

Jeg har tidligere reklamert for dette intervjuet her inne i bloggposten «Man må øve seg på å høre til,» men da det gikk opp for meg hvor fort tiden flyr, for det er faktisk hele fem år siden allerede, så tenkte jeg at det er på tide med en reprise. Spesielt i disse flyktningkrisetider hvor integreringsdebatten har nådd nye høyder.

Da Judith van der Weele blir spurt om hva fremmedfølelse kan føre til, sier hun blant annet:

«Når du føler deg hjemme, kan du slappe av og være deg selv. Er du fremmedgjort, føler du deg usikker, anspent, selvopptatt, gjerne paranoid og overfortolker alt som skjer som om det handler om deg selv: (”De som står og snakker og ler der borte, snakker sikkert om meg!”), du blir innadvendt og har vanskelig for å gi av deg selv, og du har lett for å nedvurdere deg selv, bli deprimert og gi opp. Mange får psykosomatiske plager som muskelstramminger, muskelsmerter og hodepine. Noen har beskrevet denne tilstanden som ”beinsliten” og sier at de føler seg inn i margen slitne.»

På spørsmål om fremmedfølelse kan forebygges, sier hun videre:

«Ja, det tror jeg.  For at jeg skal bli gjenspeilt og kjenne meg igjen i mine omgivelser, må jeg oppleve at jeg er viktig – omgivelsene må gi signaler om at jeg hører til

For meg tok det gangske lang tid å bli kvitt denne fremmedfølelsen jeg ikke visste at jeg hadde engang. Jeg ble ikke oppmerksom på dette intervjuet før jeg et par år etter at jeg begynte å skrive blogg, men det hadde nok hjulpet meg å lese om tilstanden den gangen kultursjokket mitt sto på som verst. Når jeg tenker etter, hadde jeg faktisk en hodepine som varte i ukesvis og var sikker på at jeg var rammet av en alvorlig sykdom den gangen jeg gikk til legen med hypokonderens tunge skritt. Hun fant heldigvis ikke noe, men kom heller ikke på å koble hodepinen til integreringens strammende grep.

Den gangen tenkte jeg ikke over det som Dracula åpenbart var inneforstått med:

Dracula Quote

Vi innvandrere må nok innfinne oss med at vi møtes med en viss likegyldighet i en lengre periode, og at de innfødte ikke helt klarer å se for seg at vi faktisk var helt normale og kapable mennesker i vårt tidligere liv – før integrering. At vi faktisk snakker og skriver vårt eget morsmål flytende, og at vi en gang i fortiden kanskje hadde en viktig jobb og til og med var fullstendig klar over hvordan vi skulle sette kopper inn i oppvaskmaskina. For, ja, det er helt utrolig hva man skal bli forklart før man har språk nok til å gi beskjed på en høflig måte at det også finnes oppvaskmaskiner i det landet man er født og oppvokst i.

Å bli kvitt fremmedfølelsen helt, vet jeg ikke om er mulig. For mitt vedkommende kommer og går den med ujevne mellomrom, men det kan også gå lange perioder i mellom. Flere faktorer har selvfølgelig spilt inn, som for eksempel da jeg tok mot til meg og meldte meg inn i Nordic Walking turgruppe. Bloggen har definitivt vært et fint sted å få ut fremmedfølelse frustrasjonene. Men den store forandringen begynte no å skje da jeg hadde fått språk nok til å finne venninner. Som Rebekka Borsch skrev i Morgenbladet i 2011:

“Immigrasjonssjokket og den sosiale ensomheten som følger med på lasset, kan overvinnes, men det krever tid og krefter. Overskudd. Mot. Og en ting til: Det krever, som så mye annet i livet, litt flaks. Å oppdage en person der ute i menneskehavet som man møter på samme bølgelengde, på tvers av språkproblemer, kultur og herkomst, gir følelsen av å ha gjort et lykketreff. Det som før var litt mer selvfølgelig – en krets av venner opparbeidet gjennom barndom, hobbyer, studium og naboskap – kan for immigranter bli uoppnåelig. Som innvandrer er du nødt til å lære deg å svømme i det øyeblikk du blir kastet ut i integrasjonsprosessens krappe sjø. Den første ekte norske vennen kan bli en livbøye.”

Selv om det kan ta tid, så mist aldri troen på at du kommer til å finne din egen livbøye – uansett hvor på kloden du måtte befinne deg. Frem til da, la tiden gjøre det den må og vær ekstra snill mot deg selv.

Lykke til!

Hverdagsintegrering

«2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen, og vi må skape de nye arbeidsplassene. I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt. Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen,» sa Solberg i nyttårstalen sin. (VG, 1. januar)

Politikerprat er ikke helt min greie, og jeg må innrømme at som regel går ordene inn det ene øret og ut det andre. Det har muligens med det å gjøre at jeg er omtrent midtveis i livet nå, og gang på gang har erfart at politikere sier en ting, men gjør noe annet, for så å krangle om hvem som har skylda etterpå. Jeg kan dessuten dra den såpass langt å si at det kanskje har å gjøre med en mistillit som oppsto da jeg på min videregående skoles ti års jubileum, fikk vite at det faktisk hadde vært dødt løp den gangen jeg stilte til valg som russepresident og «tapte.» Egentlig burde det vært omvalg, men elevrådslederen, som i tillegg til å være ansvarlig for opptelling av stemmer var en meget aktiv AUF-er, ville vel helst ha kompisen sin som russepresident og lot som det var ham som vant. Russepresidenten betrodde meg dette på jubileet ti år senere, og hevnen ble i grunnen ganske søt da det var ham, på grunn av sitt tidligere verv, som ble utnevnt til å arrangere neste jubileum!

Vel, kan ikke skjære alle politisk aktive mennesker over én kam, for mange av dem gjør jo en kjempejobb, men det virker uansett på meg som om denne politikerpraten blir mer smittsom jo høyere de kommer opp i systemet. Og det gjelder dem alle sammen, etter min mening.

Overraskelsen var derfor stor da statsministeren i sin nyttårstale faktisk kom med konkrete råd til det hun kalte hverdagsintegrering:

«Alle som vokser opp i Norge, må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på, mulighet til å lykkes. Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene,» sa hun og kom med følgende utfordringer til nordmenn i alle aldre og situasjoner:

• Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?
• Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?
• Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?
• Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?
• Kan du som er arbeidsgiver. innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering. Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.» (VG, 1. januar)

Nå snakker vi integrering! Statsministeren kommer her med konkrete råd som vil gjøre tilpasningen i Norge mye enklere. Dette er noe jeg lenge har savnet fra politikere. Integrering er en to-veis prosess og det har statsministeren skjønt. Bravo Erna!

I Aftenposten leser jeg at norsk institutt for by- og regionforskning NIBR på oppdrag fra IMDi og Distriktsenteret har gjennomført undersøkelsen Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrièrer for inkludering. De konkluderer blant annet med følgende:

«Innvandrere som har norske venner og deltar i organisasjoner, har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk. Det normale ved ansettelser i mindre bedrifter er at folk blir rekruttert via lokale bekjentskaper i regionen, stillingene lyses sjelden ut. Flere kommuner har tatt inn over seg at nettverk fremmer innvandreres jobbmuligheter. Det jobbes derfor aktivt med å gi flyktningene innblikk i hva nettverk og fritid betyr på norsk, og hvordan man kan bli del av lokale nettverk.»

Nemlig! Hvordan kan det være så enkelt? Derfor:

«Når innvandrere blir kjent med sambygdinger og sambygdingene blir kjent med dem, endres innvandrerens identitet og nordmenns holdninger. Nykommerne går fra å være «innvandrere» til å bli konkrete personer.

Lokale bekjentskaper gir uformelle referanser fordi folk vet om dem og kan anbefale dem videre. Når en arbeidssøker møter en mulig arbeidsgiver på et foreldremøte, eller blir anbefalt gjennom en felles bekjent, bygger ansettelsen på tillit. Arbeidsgivers usikkerhet på om vedkommende har rett kompetanse og passer inn i bedriften blir redusert.»

Jeg leser dessuten at i enkelte kommuner, er deltakelse i lokale organisasjoner en pliktig del av introduksjonsprogrammet for flyktninger. Dette er en veldig god nyhet, og jeg håper at resten av kommunene i det ganske land følger eksempelet. Når spørsmålet «hvordan kan flyktninger selv lykkes med å bli økonomisk selvhjulpne» stilles, er svaret innlysende: Språkkunnskaper og jobb. Å komme dithen går selvsagt mye raskere dersom:

God inkludering!

Integrering i praksis: Inspirerer asylsøkere med juksastevne

«Sommerens juksastevne på Lundenes vil vise integrering i praksis og har invitert beboerne på Harstad mottak til å oppleve ramsalt kystkultur og folkelig engasjement på Grytøya.»

Må beskjemmet innrømme at jeg ikke ante hva juksa er, og fant heldigvis følgende på Wikipedia:

«Jukse er et fiskeredskap som består av dypagnsnøre eller håndsnøre med synkelodd, og en eller flere angler. Juksa er et gammelt redskap som har vært i bruk i århundrer. I den eldste tida ble det brukt stein som søkke, særlig jernmalm; seinere overtok blylodd. Juksa består av er et fiskesnøre med mange kroker og et tungt søkke i enden. Dette snøret må rykkes opp og slippes ned hele tiden for at fisken skal bite på. Før juksemaskinen kom, var «juksinga» hardt arbeid for fiskerne på fiskebåtene. Juksa er et universalredskap som har vært brukt til mange slags fisk, men framfor alt i torskefisket. I 1960 ble den første juksemaskinen oppfunnet av Thorbjørn Christiansen i Nyksund.»

På YouTube ligger det dessuten flere videoer, blant annet denne:

Da har jeg lært noe nytt, og det er alltid en berikelse i hverdagen, noe beboerne på Harstad asylmottak sikkert er enige i. Men for dem, i kjølvannet av det å lære noe nytt, ligger det selvfølgelig også veldig mye mer:

«Ønsket er å skape sterke bånd mellom lokale fastboende og asylsøkerne som er ny, både i landet og i nærmiljøet. Gjennom å presentere en mangeårig tradisjon og kultur er tanken bak prosjektet å vise at lokal innsats og engasjement gir grunnlag for integrering.»

I Harstad har de skjønt det. De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg på måter som de har gjort med Harstad mottak, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.

Resten av avisartikkelen kan du lese her.

En innvandrermammas hakk i plata

picture88.com
picture88.com

Det er i grunnen rart at de ikke har bedt meg ha meg tilbake dit jeg kommer fra, men jeg vil tro det er det de tenker med seg selv når jeg for n’te gang denne uka lirer av meg:

«Der jeg kommer fra, får ikke barna karakterer i barneskolen.»
«Der jeg kommer fra, har ikke barna i barneskolen eksamener.»
«Der jeg kommer fra, koser barna seg med is i sola i juni.»

(Ja, vi har faktisk sol, må jeg som regel legge til, og ikke veldig mye mindre enn dette landet, avslutter jeg innbitt.)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt meg selv, men jeg har et umettelig behov for å fortelle alt fra postmannen til tannlegen at det de driver med her nede er FEIL. Selv om jeg lover meg selv at nå skal jeg ikke syte over skolesystemet her nede idet jeg for eksempel venter i kø på boulangeriet, ja, så tar det ikke mer enn et halvt minutt før jeg havner på galeien og serverer den samme klagesangen til den vennlige bakeridamen. Jeg klarer ikke la være. C’est plus fort que moi, tenker jeg, som sønnen pleier å si når han bedriver rampestreker. Det er sterkere enn meg.

Når jeg står og venter foran skoleporten for å hente barna, prøver jeg å stenge ute de andre foreldrenes prat om hvor spente de er på å høre dagens resultater. Foreldre som jeg vet har barn i første klasse, blant annet, står der og bekymrer seg for hvordan det har gått med eksamenene til den stakkars poden deres. Det koster alt jeg har av viljestyrke når jeg klarer å la være og blande meg i samtalen til folk jeg ikke kjenner. Jeg kjenner jeg er bare én centimeter fra å rope høyt:

«GET A LIFE!!! DER JEG KOMMER FRA ER SKOLEN MYE BEDRE!!!»

Så langt har jeg heldigvis ikke kommet. Jeg vet jo ikke om det er sant en gang. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om der jeg hver eneste ettermiddag henger over skulderen til Junior mens han løser oppgave etter oppgave etter oppgave. Min egen puls raser av gårde mens åtteåringen bryner seg på verbbøyninger i nåtid, fortid og fremtid, for det går nemlig opp for meg at om ikke så veldig lenge vil jeg ikke kunne klare å hjelpe ham med fransk grammatikk. Så komplisert har den faktisk blitt allerede.

I dag er det siste dagen, og det er geografi, naturfag og historie som står for tur. Om ikke lenge er det over, og om én uke begynner en særdeles etterlengtet sommerferie. I morges, på vei til skolen, sa Junior til meg at nå var han lei. Jeg klarte å la være å si at jeg har vært lei siden forrige torsdag, og at nå er det like før vi flytter tilbake til der mammaen hans kommer fra. Ellers må hun finne på noe lurt i juni måned årene fremover. Gå i hi, eller noe.

Integrering = kamelsvelging på høyt nivå

I disse dager er vel skolebarna i ferd med å ta ferie der hjemme hos dere i gamlelandet. Skoleåret er på hell, og har de litt flaks, koser de seg med finværsdager og nyter at vinterjakka er lagt vekk for i år. På skolen slakkes det kanskje litt, og mentalt er de fleste i gang med sommerferien allerede. Det er det jeg ser for meg i hvert fall. Vi innvandrere har en tendens til å idyllisere mange rare ting fra der vi kommer fra, og for meg er juni måned en av de tingene jeg helst skulle hatt med meg hjemmefra.

Hvorfor det? Lurer du kanskje. Er det ikke et mildere klima her nede hos meg, for eksempel, og er det ikke større sikkerhet for finvær på denne tiden av året? Joda, det er vel det. Vi har hatt vår i et par måneder allerede, og gressklipperen har nok blitt brukt et titalls ganger hittil. Sola skinner i dag fra skyfri himmel. Fuglene kvitrer og brisen er mild. Joda, vi koser oss med været. Det har ikke noe med været å gjøre, at jeg lengter hjemover akkurat i disse dager.

I dag er Junior, 8 år, i gang med første dag av avsluttende eksamener for tredje klasse. Han kom hjem med karakterboka forrige fredag, med karakterene for siste semester. Siste karakterbok kommer når eksamener er ferdig, med endelige resultater for 2014.

Minstejenta slipper unna for siste gang, til neste år er det hennes tur, for til høsten begynner hun i første klasse på barneskolen.

Forberedelsene til dagens eksamener, er kanskje ikke all verdens. Et dikt han har lært seg utenat skal fremføres foran klassen, og lærer setter karakter på fremføring, flyt, intonasjon, etc. Deretter er det diktat som ikke er forberedt, som inneholder aspekter av det de har lært av fransk grammatikk gjennom skoleåret. I matematikk, er det gangetabellen som står for tur. Når han kommer hjem fra skolen, må han forberede seg til morgendagen. I helgen må han gjøre oppgaver i de forskjellige fagene, pluss øve på diktat som de får utlevert fredag. De har eksamener hver dag i sju dager. Og for lesere som behersker fransk, ser planen slik ut:

photo eksamen
Det hører med til historien at det blir satt karakter i hvert aspekt av både fransk, matematikk, naturfag, geografi og historie. Karakterene regnes ut i prosenter, og legges inn, for hånd (!) av lærerne, i karakterboka. Til slutt regner de ut totalen for hvert av hovedfagene. Læreren til Junior har altså nettopp gjort denne jobben, For fjerde gang dette skoleåret. Og neste helg skal hun i gang med å rette eksamener og legge inn de avsluttende karakterene for til slutt å regne ut gjennomsnittene. Igjen. For hver enkelt elev. For hånd. Respekt, sier jeg bare.
Men selv om jeg har all respekt for lærerne i dette landet (og ellers i verden, selvsagt!!), så er det ikke det denne bloggposten handler om. Den handler om karakterjaget som begynner allerede når barna er seks år gamle. Til tross for all forskning som sier oss at dette ikke nødvendigvis bedrer læring, tvert imot, i følge blant annet Alfie Kohn, som har skrevet en hel del bøker om skolelivet. Han sier følgende her:

The research suggests three consistent effects of giving students grades – or leading them to focus on what grade they’ll get. First, their interest in the learning itself is diminished. Second, they come to prefer easier tasks – not because they’re lazy, but because they’re rational. After all, if the point is to get an A, your odds are better if you avoid taking intellectual risks. Third, students tend to think in a more superficial fashion – and to forget what they learned more quickly – when grades are involved.
To put it positively, students who are lucky enough to be in schools (or classrooms) where they don’t get letter or number grades are more likely to want to continue exploring whatever they’re learning, more likely to want to challenge themselves, and more likely to think deeply. The evidence on all of these effects is very clear, and it seems to apply to students of all ages.

Så til dere småbarnsfamilier der hjemme, nyt eksamensfri juni, og vær takknemlig for at dere slipper. Og la oss for all del håpe at dere alltid kommer til å slippe. Jeg for min del, er i ferd med å tilberede en fullspekket kamelmiddag med all the trimmings, men frykter at denne kamelen for alltid vil komme til å ha én pukkel for mye.

www.fohn.net
http://www.fohn.net

(Trøster meg med at vi er med i fotball-VM i hvert fall. La dere merke til at jeg sa vi, eller?! Kan tenkes at kamelen smaker bedre når VI vinner!? Dessuten, russefeiring er i hvert fall helt utelukket i dette landet … Jada, når du er innvandrer, er det ekstra viktig å lete etter the silverlining.)

Vennskap på fremmedspråk og Catch-22

goodreads.com
goodreads.com

Denne uken har jeg hatt besøk fra gamlelandet. I fire dager har jeg skravlet hull i hodet på en god venninne mens barna våre har lekt på befriende norskt vis, ute, i trær, og med masse skrål. I tillegg har barna mine fått en real dose av det norske språket, og jeg har kunnet si akkurat det som ligger meg på hjertet – på mitt morsmål.

Det er stille i hus og hage nå. Skrålet og latteren har lagt seg, og tomheten, som alltid kommer etter et slikt besøk, skal heldigvis snart fylles av hverdages vanlige sysler. Imens surfer jeg litt på nett.

3 Reasons Why You Don’t Have Any Belgian Friends, skriver en blogger her.  Jeg smiler for meg selv mens jeg leser gjennom de tre punktene, og for en gang skyld hopper jeg ikke over kommentarfeltet men leser hver eneste én og koser meg med de ulike reaksjonene. Noen er helt enige, gjerne de som selv ikke har noen belgiske venner, naturlig nok. Andre er mer nyanserte, og flere av disse har bodd forskjellige steder på kloden og mener de tre punktene kan favne de fleste nasjonaliteter. Mens andre igjen, flest belgiere ser det ut til, ikke kan få sagt hvor feil og usaklig hele bloggposten er. Personlig konkluderer jeg ganske enkelt med at dette er et særdeles ømtålig tema, og forstår bloggforfatters frustrasjoner godt, for vennskap på fremmedspråk må være noe av det tyngste med hele integreringen.

Det er en drøss med ulike årsaker til hvorfor vi velger å forlate røttene våre. Mange nok har ikke engang valget, men er nødt til å flykte fra seg og sitt. Jeg er ofte takknemlig over at jeg ikke tilhører den kategorien. Integrering er vitterlig komplisert nok i seg selv, om en ikke skal slite med krigstraumer i tillegg. For til tross for at jeg har valgt dette selv, og stort sett er fornøyd med dette valget, så har det selvsagt ikke skortet på utfordringer. Ensomheten har nok vært den største. Det kom faktisk som en overraskelse på meg hvor ensomt det skulle bli å lære fremmedspråk som voksen, og det var nok heller ikke noe jeg reflekterte så veldig over den gangen jeg bestemte meg for at fransk skulle bli tredjespråket mitt. Du befinner deg plutselig i en boble av vokabular og verb fra situasjoner i hverdagen, som f.eks bestille mat på restaurant, spørre om veien, på legebesøk, etc. som du lærer på språkkurs sammen med andre gebrokne mennesker. Og det tar lang tid før du kan sette sammen ordene på en måte som sier noe om hvem du egentlig er.

En av kommentatorene (en innfødte kan det lett virke som) til ovennevnte bloggpost, oppsummerer utfordringene slik:

“Great article, there is def some truth in it but I might want to point out some things. These so called problems are the direct consequence of not speaking the language. I have met expats before and although they try to speak the language in the beginning, they give up really easy. We will be really happy that you try and very patient. I do understand that it is easy to switch to English because Dutch or French isn’t the easiest language to speak. But opening up to someone who doesn’t understand you or doesn’t want to make the effort to do so, is not too convenient. This makes it hard to get in the inner circle, to read someone and to keep a genuine friendship in my opinion.”

Jepp, tenker jeg, det er ikke veldig beleilig med noen som ikke kan språket. Ikke spesielt beleilig for den som ikke kan det heller. Heller ikke gøy å snakke med noen som ikke vil anstrenge seg så veldig for å snakke språket hun eller han holder på å lære seg. Og jeg kan forestille meg at det må være kjipt å snakke med noen som ikke forstår. Dette går selvfølgelig begge veier. Men forskjellen er at den innfødte kan det innvandreren er så desperat etter å lære, helst med én gang. Jeg husker hvordan jeg drømte om å bli flytende over natta, og hvor innmari tregt jeg syntes den fordømte språklæringen gikk. For det kom ikke over natta. Og som kommentatoren oppsummerer så riktig i sin siste setning: Manglende språk gjør det vanskelig å komme inn i den innerste sirkelen – der hvor vennskapene er. Jeg tør påstå at den sirkelen som går rundt det innerste, er temmelig ond. De innfødte ser helst at vi er flytende før vi kommer i kontakt med dem, mens vi innvandrere trenger de innfødte for å bli flytende. Integreringens catch22.

Nå, etter ti år her nede, er jeg så godt som flytende. Godt nok for de svina, får jeg nesten lyst til å si, ettersom jeg nettopp har lest den boka som handler om akkurat det og forstått at det ikke dreier seg om svin i negativ forstand. Les boka, så skjønner du hva jeg mener. Men altså, flytende er jeg på en god dag. Er jeg sliten, syk, eller stresset, kommer ikke nødvendigvis de riktige ordene i rett rekkefølge, men heldigvis godt nok til å ha fått venninner på fransk. Det har tatt tid.

Det tar tid. Og det at vi innvandrere i lengre perioder føler oss ensomme, må vi kanskje bare finne oss i? Alenetiden kan vi jo bare bruke til å pugge verb.