Omfattende referat fra foredragsturné i Trøndelag – gratulerer til deg hvis du leser hele!

Mye har skjedd disse månedene, så mye at bloggen igjen har fått lide. Den har i grunnen fått lide altfor mye altfor lenge, vi snakker egentlig år. Jeg håper det vil endre seg nå, for jeg savner å skrive her inne – så da sier vi at det blir nyttårsforsettet for 2018!

En av grunnene til at jeg har vært hardt angrepet av tidsklemma i den siste tiden, er at jeg har forberedt meg på foredragsturné i hjembyen og omegn. Den gikk av stabelen i uke 47, men i begynnelsen av uke 45 ble sønnen syk. Ikke noe alvorlig, men han måtte være hjemme fra skolen et par dager. Og mot slutten av samme uka var det min tur. Jeg ble sånn type syk som passet dårligst av alt mens jeg øvde meg på foredrag: Mistet stemmen på grunn av omfattende hosting, og doktorens ordre ble tre dager med snakkeforbud mens jeg egentlig burde øvd intensivt i og med at jeg skulle holde fem foredrag på fire dager.

Noen i universet ville tydeligvis ikke at jeg skulle forberede meg så mye som jeg gjerne skulle gjort før den intensive foredragsturnéen i gamlelandet, Overtroisk som jeg er, så burde jeg egentlig tolket dette som et omen. At det ikke er foredrag jeg burde fordrive tiden med. Men, jeg har tydeligvis blitt voksen underveis, og valgte heller å tolke pausen som at jeg faktisk trengte hvile. Det var overraskende deilig å kommunisere med omgivelsene kun med penn og papir i de tre dagene taleforbudet varte. Anbefales!

Da jeg omsider var ferdig med snakkeforbudet, var det datteren sin tur. Og nå snakker vi uke 46, uka før den store uka! Igjen ble det liten tid til forberedelser, men i bunn og grunn var jeg godt forberedt og sier som utenriksministeren: Jeg er jo tross alt steinbukk.

Så kom omsider uke 47. Jeg landet på Værnes med en følelse av skrekkblandet fryd og skjøre stemmebånd, og ble som vanlig godt mottatt av pappa med frue. Uke 47 hadde definitivt ikke vært den samme uten deres gjestfrihet og hjelpsomhet med foredragslogistikk.

Første foredrag tok plass mandagkveld 20. november i Bojersalen på Åsly skole i Rissa. Altså på andre siden av fjorden. Fergeleiet på Flakk hadde ikke endret seg nevneverdig siden jeg var der sist en gang på begynnelsen av nitti-tallet, men skuffende var det at  lengselsfulle blikk mot sveler med brunost måtte bli med de lengselsfulle blikkene. Foredragsnerver tillot ikke slik ekstragavanse denne mandagskvelden.

På Fosen ble jeg hentet av Kari Klepp, en gammel bekjent som for noen år siden fant kjærligheten på bygda og emigrerte fra fastlandet. Hun hadde ikke flyttet like langt som meg, men vi fant ut at vi likevel har en del til felles når det kommer til integrering. Du trenger ikke reise til et annet land for at kulturen skal endre seg, nemlig. Av og til holder det å skifte bydel. Og så kom jeg frem til den flotte salen (godt de giga-store sommerfuglene jeg hadde i magen sånn like før ikke vises på bildet!):

Foredragsbilde Rissa nov. 2017
Fotograf: Kari Klepp

Takket være publikum, arrangører og spesielt Maie Sætherskar som har vært min engasjerte og energiske kontaktperson hele veien, ble det en skikkelig bra kveld. Kommer aldri til å glemme den syriske tenåringsjenta som strålte mot meg etter foredraget, og snakket nydelig norsk etter å ha vært i landet i knappe to år (!). Her må jeg bare sette inn et ❤ for DET er intet annet enn en solid bragd!

Etter fin diskusjon og boksigneringer, rakk jeg én av de siste fergene tilbake til fastlandet, vel vitende om at kaféen med de fristende svelene kom til å være stengt. Akkurat da hadde det vært ekstra godt, liksom for å feire vel overstått, og jeg sukket og henga meg til den ukledelige offerrollen mens jeg fant meg en plass å sitte. Men da så jeg det: Ett av bordene var dekket med både vafler og påsmurte sveler! What are the chances?! Det var selvbetjening, og ved siden av brettet med godsakene sto det en isboks du kunne legge pengene i. Det er virkelig bare i Norge ❤ du finner en sånn nydelig tillit til folk flest ❤ (blir mange hjerter her nå, men de er ikke til å stagge)

Tirsdagmorgen gikk turen til Kirkens bymisjon i Trondheim, hvor jeg skulle snakke på personalmøtet deres. Jeg synes bymisjonen gjør en så veldig viktig jobb for de svakerestilte blant oss, og tok derfor kontakt med leder og tidligere gateprest Dag Aakre i høst, for å tilby et foredrag. Men da jeg ankom den flotte bygningen øverst i Munkegata litt før ni, var døren stengt. Jeg ringte på og håpet inderlig de ikke hadde glemt meg der jeg sto og småfrøs i vinterkulda. Kvinnen som åpnet kunne ikke forstå hva jeg skulle gjøre der, og i et øyeblikks panikk var jeg sikker på at jeg var glemt. Skulle akkurat til å svelge skuffelsen da det heldigvis gikk opp for oss begge at jeg befant meg i feil bygg. Omsider kom jeg meg til riktig sted, og fikk være med på høytidelig sermoni med lystenning og vakker musikk. Da jeg endelig fikk snakke, var jeg så avslappet og zen at jeg kunne stått der hele dagen og snakket med den fine gjengen som fylte det ærverdige lokalet denne tirsdagsmorgenen.

Engel
Sjekk den fine gaven jeg fikk av Kirkens bymisjon etter endt foredrag! Slike engler lages av knust glass på bymisjonens verksted og skal være en påminnelse om at selv det som er gått i stykker, kan bli noe nytt og vakkert ❤

Nytt foredrag ventet på Vikhammer bibliotek samme kveld. Jeg gledet meg ekstra til dette, for nå skulle jeg få treffe selveste @asmleinum! Vi har «kjent» hverandre i flere år på twitter, og det var Anne som fikset slik at det ble foredrag på Malvik. Når man bare har kommunisert på 140 tegn (ja, det var før, i gamle dager – allerede!), så tror jeg de fleste av oss gjør oss opp en mening om hvordan tweepsa er/snakker/oppfører seg i virkeligheten. For meg var Anne selvfølgelig kav trønder, hun bor jo på Malvik, ikke sant? Første gangen vi snakket sammen på telefonen, var jeg sikker på at vedkommende i andre enden av røret hadde ringt feil. Dette var ikke Anne fra twitter i hvert fall, for denne personen snakket slik som kona til fetteren min, og hun kommer fra Jæren …! Men det skulle vise seg at Anne forvillet seg til Trøndelag for mange år siden, og syntes tydeligvis at vi trøndere er så trivelige at hun bestemte seg for å bli. Skjønner henne godt. og nynner ubevisst på «Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist i fra dæ» …

Oppmøtet på Vikhammer bibliotek var litt tynt, men det veide en superengasjert bibliotekar opp for (hun forvilla seg til Malvik fra Røros noen år tilbake, og mente kulturforskjellene var såpass store at hun fortsatt følte seg som en raritet – vi lo godt av den gangen hun gikk tur med katten hun passet, i bånd! Sånt er det jo bare innvandrere som finner på). Hun mente forresten bestemt at jeg burde komme på tv med budskapet mitt, så ja, jeg kunne like henne! Det ble mer dialog enn foredrag denne kvelden, da de tre andre damene som også hadde funnet veien, kom med jevnlige innspill og synspunkter underveis. De ville så gjerne engasjere seg for nykommere fra fremmede land, men var usikker på hvordan. Det har jeg forresten tenkt å komme tilbake til i annen bloggpost, så følg med. Jeg lover at det ikke skal gå et halvt år til neste gang!

Én ting jeg har angret på i ettertid, er at jeg ikke tok selfie sammen med Anne. Eller filmet henne. Hun har en sprudlende personlighet, og er vakker både inni og utenpå, så fatter ikke at jeg tenkte på å forevige treffet mens jeg var der. Hun derimot, tok bilder og intervjuet meg til radioen hun jobber i. Resultatet kan du lese/høre her om du er interessert. Men scroll gjerne forbi.

Voilà! Der var jeg ferdig med tre foredrag på tjuefire timer, men det er to til om du fortsatt henger med. Hvis ikke, kan du alltids komme tilbake siden.

Jeg må ikke glemme å nevne at jeg mellom slagene ble tatt godt vare på av pappa og fruen, som kjørte meg hit og dit, og disket opp med næringsrik mat. Lillebror stilte også opp. Og niesa mi, Thea, som plutselig har blitt voksen – hvor ble tida av (!!) – kom dessuten hele veien fra eksamenslesning på Levanger for å treffe den gamle tanta si. Hyggelig!

Dagen etter var det bare ett foredrag på agendaen, på et av de beste stedene på denne jord, nemlig Hovedbiblioteket. Mitt kjære folkebibliotek er noe av det jeg savner aller mest i utlendigheten, og jeg har kanskje ikke vært på alle bibliotekene i hele verden, men jeg tør påstå at det befinner seg i øverste sjiktet hva bygninger som ivaretar bøker angår. Så jeg pynta meg med den fineste kjolen jeg har, sjekk da:

Foredrag hovedbib
Finkjolen i Magistratsalen på Trondheim folkebibliotek (Fotograf: Berit Nilsen)

Jeg fikk omsider truffet den hyggelige arrangementskoordinatoren Johanna Haug, som innvandret fra Tyskland for mange år siden, og kjente seg godt igjen i mine erfaringer med integrering. Dette var forresten en skikkelig morsom kveld! Masse kjentfolk i salen, til og med fra riktig gamledager på Katta – så det føltes nesten litt som et russetreff. Veldig koselig! Litt familietreff ble det jo også med pappa og frua, lillebror, kjæresten hans, niese, søskenbarn med frue pluss barn, onkel og tante – de tre førstnevnte har hørt meg før, og håper vel dette er siste gangen. Da kan de bare tro om igjen.

Ekstra hyggelig var det å hilse på @einjen irl som jeg har «kjent» på twitter en del år nå. Og litt rørende at han ble strarstruck (følte meg litt kjendis da, gitt – men var vel helst ganske starstruck selv):

Twitter bilde

Enda et trivelig møte med ei som jeg hittil bare hadde «kjent» virtuelt, var med Hedda Vormeland. Hun har litt sånne fjerne røtter i Belgia via sin svigermor, havnet i Trondheim uten spesielle røtter (skjønner henne godt! Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist …. ja, du skjønner tegninga!), og er flytende i ett av de tre offisielle språkene her i Belgia, nemlig nederlandsk. Hun er så dreven at hun oversetter bøker til norsk fra dette språket som jeg hadde ambisjoner om å lære meg mens jeg ennå befant meg i turistfasen. Jeg skulle også lære meg arabisk. Her passer det forresten godt med en sånn flire-seg-i-hjæl emoij. Som du sikkert har forstått, så ble det ikke til noen av delene. Hedda tok også selfie av oss, så som du skjønner var det flere som ble litt starstuck over å være i samme rom som meg (flire-seg-i-hjæl emoji passer også godt inn her), så nå er det Farmen neste, altså!

Bilde med Hedda
Artig å treffe Hedda irl omsider!

Oppi all viraken tenkte også Hedda på å ta bilde av boksigneringskøen, godt noen holder hodet kaldt og gjør det som må til for å bevise at romanen min faktisk selger:

Boksigneringskø
Her ser du også litt av slekta mi! Niese Thea står ytterst til høyre med hvit jakke og snakker med venninnen sin, og fruen til fetteren min, Kristin, står i brun genser med ryggen til og venter på å få kjøpe mesterverket ❤

Hedda holder ikke bare hodet kaldt, hun er også generøs! Sjekk hva jeg fikk av henne – denne flotte boken som jeg allerede har lest og anbefaler til alle (kommer egen bloggpost om denne etterhvert):

BOK tante Ulrikkes vei
Tusen takk, Hedda ❤

Kveldens og ukas soleklart mest rørende innspill kom etter dette foredraget (altså for meg personlig, for jeg setter selvsagt stor pris på ALLE innspill og kommentarer) da en kvinne fra Bosnia rakk opp hånden og sa (med en nesten umerkelig, men helt nydelig aksent):

«Jeg har bodd i Norge i 24 år nå, og dette er første gangen jeg føler meg forstått av noen som er norsk.»

❤ ❤ ❤

(Ja, jeg elsker hjerter)

Det føltes både fint og særdeles passende å avrunde foredragene som handler om hvor tøff man må være når man driver med denne forbaskete integreringen, med akkurat denne kommentaren.

Den harde kjerne endte opp på Ni Muser etterpå med nydelig blosterbukett (som jeg glemte å ta bilde av), hvor undertegnede ble småbrisen av en Munkholm. Skulle bare mangle etter fire foredrag på tre dager. Har heldigvis hverken bilder eller videosnutter av fniseanfallene som aldri tok slutt.

Fjerde dag, torsdag, var hviledag med pyjamas, vørterøl, grovbrødskiver med godt smør og brunost, utsikt mot den fineste fjorden og MASSE deilig tv som pappa og fruen har tatt opp til meg så jeg ikke skal gå glipp av alt som er gøy selv om jeg har rotet meg bort på kontinentet. Elsker sånne dager!

Aller siste enetale var på fredag og handlet om noe litt annet enn det jeg hadde pratet om hittil. Jeg skulle holde innlegg på Litteraturhuset i Trondheim om det å gi ut roman uten et etablert forlag i ryggen på et seminar for indieforfattere. Seminaret ble arrangert av av BoldBooks, den digitale plattformen hvor boken min kom ut som eBok i mai. Siden den gang har den også blitt trykket opp, og det går opp for meg i skrivende stund at jeg kanskje ikke har nevnt et pip om dette her inne på bloggen. Tror kanskje jeg skal skrive en egen bloggpost om akkurat det. Sånn rett før jul. I tilfellet du ikke aner hva du skal gi i julegave til han onkelen som ALDRI slutter å snakke om hvor dårlig det står til med integreringen.

Vel, kvelden på Litteraturhuset ble en morsom og inspirerende kveld med innlegg fra flere andre som har gjort som meg, men av vidt forskjellige grunner og på ekstremt forskjellige måter. Du kan se mer fra de ulike indieforfatterne her. Jeg var så smart at jeg kontaktet primus motor og gründer bak BoldBooks Kristin Over-Rein og ba om å få snakke først, slik at jeg kunne lene meg tilbake og nyte de andre bidragene fra Lars Erik Sira, Daniel Milford, Anniken Bjørnes, Ståle Gerhardsen og Kristin. Smart!

Utdrag fra mitt innlegg kan du se nedenunder. Hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle poste det, men nå er jeg så trøtt, det er jo langt over leggetid for mitt vedkommende, at jeg nok har mistet et par hemninger:

Sånn! Snipp, snapp, snute så var den foredragsturnéen ute. Nå er jeg tilbake i Belgia, full av inntrykk og nye ideer til videre prosjekter. OG – i går var jeg på møte med Mellomkulturelt senter i byen min som kunne fortelle at de venter fint besøk fra hovedstaden i mars 2018, hvor temaet er dette:

bilde til fransk foredrag
Ja, jeg må sjekke ordboka for å finne ut hva dette egentlig betyr …

Så gjett, da, hvorfor de tok kontakt med meg?! Jaaaa, de vil at jeg skal holde foredraget mitt den dagen … på fransk, hjelp …! Jeg er så klar for dette, samtidig som jeg er ekstremt lite klar. Og det er jo en flott kombinasjon, eller?!

Natta til dere som har holdt ut denne latterlig lange bloggposten. Kudos!

Reklamer

Vel overstått foredrag på Trøndelags Europakontors årsmøte

I går gikk ferden inn til Trøndelags Europakontor i Brussel atter en gang! Det var tredje gangen i år, faktisk, for jeg hadde en økt der inne forrige tirsdag hvor jeg snakket om integrering og kultursjokk til en hyggelig gruppe traineer fra Innherred. Det var samme dag som generalstreiken stoppet både togavganger og metro, så jeg måtte kjøre inn til hovedstaden. Noe jeg ikke er kjempebegeistret for, ettersom det går litt vel vilt for seg i trafikken der inne. Men sjansen til å indoktrinere unge mennesker med integreringspropagandaen min kunne jeg ikke la gå fra meg, så jeg satt meg bak rattet og hold pusten mens jeg geleidet den trofaste Peugeoten min blant streiketrøtte og litt over gjennomsnittet ampre bilister – og ikke bare overlevde jeg, men jeg fant til og med parkeringsplass!

I går kunne jeg heldigvis ta toget inn, det hjalp litt på foredrags-nervene som i grunnen var forbausende rolige, og jeg ante fred og ingen fare der jeg med oppløftende musikk på ørene sendte en liten stemnings-tweet fra turen:

Men så fikk jeg uventet svar!

Hjelp! Der kom nervene, gitt. Plutselig ble det hele så virkelig at kosebobla på toget sprakk tvert, og jeg måtte legge mobilen tilbake i veska med skjelvende hender. Resten av togturen ble det praktisert ekstremt dype innpust, mens pulsen gikk sin elleville gang. Jeg kom frem til et Brussel i strålende solskinn jeg var altfor nervøs til å nyte, men det var uansett uaktuelt å ta første og beste tog tilbake på grunn av nerver, så jeg bare fortsatte å praktisere såpass dype innpust at sidemannen på Metroen sikkert begynte å lure.

Men det er rart med det, plutselig står man der, foran alle menneskene (neida, det var ikke så altfor mange, men dog …):

IMG_6443.JPG

Og så blir man introdusert av daglig leder på Trøndeligs Europakontor, Vidar Segtnan:

IMG_6435.JPG

Og så snakker man:

IMG_6438.JPG

… og snakker og snakker om det man brenner sånn for (og ler litt av egne hjemmesnekrede slides):

IMG_6439

Tilhørerne trekker også på smilebåndet, har vel ikke sett maken til slides siden 80-tallet:

IMG_6456.JPG

Og snakker litt til:

IMG_6445

Og så reklamerer man litt for romanen sin som ennå ikke er utgitt (pytt, mangler bare bokkontrakt):

IMG_6448.JPG

Og snipp, snapp, snute så er det plutselig over, like plutselig som det begynte – og jeg får kjempeflott preseang: «Velkommen til Havet – mer enn en kokebok,» skrevet av Kari H. Bachke Andresen – var  virkelig ikke klar over at det bare i Trondheimsfjorden befinner seg godt og vel 100 fiskearter:

IMG_6458

Og så ble det til og med klem, gitt!

IMG_6460.JPG

Så senker omsider skuldrene seg, og pulsen kan bevege seg ned på roligere modus:

IMG_0765

Helt til neste gang!

PS dersom du vil lese hva en av tilhørerne skriver om foredraget på sin blogg, så kan du lese her:

http://gunnarbendixen.blogspot.be/2016/06/integrering-pa-norsk-i-belgia.html?spref=fb

Hjelp!

Nei da. Jeg har ikke krympet barna. Skjønt, det hadde vært en fordel å kunne putte dem i lomma når jeg reiser til Norge, ettersom flybillettene er ganske dyre. Men nei, barna har ikke krympet. De er akkurat så store eller små som de skal være. Det er ikke derfor jeg roper hjelp med tynn, skjelvende stemme. Akkurat nå synes jeg nemlig veldig synd på meg selv helt uten grunn, og trenger en bitteliten realitetsorientering. I klare øyeblikk er jeg jo i stand til å se at jeg har mye å være takknemlig for. Alle jeg bryr meg om er friske, jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet, varme klær, trygghet og frihet til å si stort sett det jeg vil – bare jeg ikke roper «leve republikken» når kongen og dronningen er i byen. Det er ikke der skoen trykker.

Nei. Skoen trykker i den bekvemme tilværelsen ved tastaturet, hvor romanen har blitt skrevet om og om igjen i de fem siste årene. Her er det trygt og godt! Altfor trygt og godt. Noen i unviverset har tydeligvis bestemt seg for at dette ikke kunne vare. Og noen (meg) gikk fem på.

På den fjerde dagen i det nye året befant jeg meg på flyet fra Amsterdam til Brussel. Da trønderen som satt på setet ved siden av meg lurte på hva jeg drev på med i Belgia, var det akkurat som om han puttet på meg en tier. I den neste timen snakket jeg hull i hodet på stakkaren om favorittemaene mine: Integrering og kultursjokk. Og da flyturen (endelig, for hans del) var over, ga jeg ham adressen til bloggen min. Uten blygsel.

Etter et par dager kontaktet han meg. Kontoret han jobber på venter besøk fra Norge i mars. Dette besøket er spesielt interessert i yndlingstemaet mitt. Jah, du gjettet riktig: Integrering. Om jeg ville komme inn til Brussel mens de er der og snakke om kultursjokk og integrering i en times tid cirka? Jeg tenker meg ikke om en gang. Mars er jo langt unna, så jeg takker ja og føler meg beæret og forteller det til alle som gidder å høre på. Frykten for public speaking blir elegant ignorert og jeg tenker at nå er tiden inne.

Endelig skal jeg ut fra skrivestua og snakke om alt jeg har på hjertet. Helt inn til hovedstaden, faktisk. Åh, jeg ser for meg passende antrekk, sjekker togtider – ja, det er bare sånn jeg er, skjemmes bare litt – og planlegger sammen med en entusiastisk ektemann hvordan barnelogistikken skal ordnes akkurat den dagen. God tid i forveien lager jeg ferdig presentasjonen. Er ganske stolt over at jeg ikke trengte å børste støv av gamle power point kunnskaper så altfor lenge før jeg begynte å leke meg med modeller og bokstavskygger. Nå er både presentasjon og foredragsnotater i boks, og det gjenstår bare å øve seg.

Det er der det stopper. Jeg får det ikke til. Finner på allverdens dårlige unnskyldninger for å slippe. Utetrappa har aldri vært så ekstremt bra kostet. Det finnes ikke et eneste støvkorn i huset, og klesvasken er tatt for flere uker fremover. Det er like før jeg tilbyr meg å vaske naboens vinduer og gå tur med hunden deres. Albert Åbergs «skal bare» kan bare gå hjem og legge seg. Jeg vinner den konkurransen glatt. I morgen har jeg til og med planlagt tur til den nye IKEA-en som ble åpnet for to uker siden. Jeg som hater shopping, og hater nyåpnede butikker og helst venter til folk har gått lei før jeg gidder. Skjønt, jeg har inntrykk av at er det noe folk aldri går lei av, så er det IKEA. Men dit skal jeg altså i morgen, for å kjøpe … kaviar!? Det finnes jo ikke i butikkene her i Belgia, og nå som jeg har klart meg i hele tolv år uten, så får det virkelig være måte på – kaviar må til. NÅ.

ahh-procrastination

Tror kanskje jeg må begynne med belønningsstrategier. Foredrag først, kaviar etterpå. Foredrag først, lufte naboens hund etterpå. Foredrag først, og støvkorn etterpå. Og så videre. Jeg gleder meg jo egentlig veldig, samtidig som jeg helst skulle blitt her oppe på skrivelofte mitt i noen år til. Skrekkblandet fryd er nok den mest treffende beskrivelsen, så da er det bare å brette opp ermene og takke deg for at du gadd lese helt hit.