Anbefalt lesning: Angriper innvandringsmytene

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra  NRKs side om innvandring og myter - som jeg ikke visste at fantes engang!
Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra NRKs side om innvandring og myter – som jeg ikke visste at fantes engang! (Ikke så lett å se hva som står, men de blå menneskene er innvandrere og de grå er nordmennkvinner, så …)

Det er fort gjort å gå seg vill i debattene, og en av verstingene er nok innvandring- integrering-asylsøker-debatten hvor alle slags ingredienser sauses sammen i en kasserolle med endeløs bunn. Godt er det derfor at det finnes mennesker som greier å ha ganske mange tanker i hodet samtidig, og som i tillegg skriver dem ned på papir og sender dem inn til en avis.

«Mens demonstrantene roper at landet oversvømmes av asylsøkere og muslimer, viser tallene det stikk motsatte. Innvandringsmytene forpester debatten,» skrev kommunikasjonssjef i Tankesmien Skaperkraft, Filip Rygg, i Bergensavisen den 3. mars.

Og vær så god, akkurat her kan du lese resten. Jeg anbefale deg at du gjør det på det sterkeste dersom du ønsker å se et fint stykke angrep på mytene.

Ha en fin helg!

 

Reklamer

Barn kan lære to språk samtidig!

blog.santelog.com
blog.santelog.com

Utdanningsdirektoratet har talt: Barn kan lære to språk samtidig. I sin veiledning til foreldre og ansatte i barnehager og på helsestasjoner «Barn i flerspråklige familier,» er konklusjonen at det viktigste er samarbeidet mellom barnehage, foreldre og skole.

Ikke at dette er noe som overrasker meg, for jeg, som mor til flerspråklige barn, vet at det ikke skorter på forskning. Dette er noe som interesserer mange, mange familier over hele verden, ettersom jordkoden blir bare mindre og mindre. Og ettersom en del land i verden, har mer enn ett offisielt språk. Flerspråklighet i Norge har også kommet for å bli, og når Frp påstår at innvandrerforeldre må snakke norsk hjemme, er ikke dette i samsvar med barns evne til å tilegne seg språk.

Omniglot, et internettleksikon for skrivesystemer og språk, skriver Christina Bosemark, grunnlegger av Multilingual Children’s Association, blant annet at det at barn vil bli forvirret av å lære mer enn ett språk, er en av de mest typiske mytene når det gjelder flerspråklige barn:

«This belief is prevalent in monolingual countries and has far more politics than science to back it up. Rest assured that your child’s little brain has more than enough neurons firing to cope with two languages (or even more) without frizzing out. On the contrary, decades of research in countless studies actually show significant cognitive advantages to being multilingual. And what about the experience of millions of families around the world where multilingualism is the norm, not the exception? Just look at Canada, Belgium, Switzerland, and Finland — to mention a few.»

Til tross for at dette er noe man vet fra før og som det har vært forsket på i flere tiår, så er Utdanningsdirektoriates veiledning likevel en svært viktig dokument for de som er usikre med hensyn til hvordan det er best å gjøre det dersom man ønsker at barnet sitt skal bavare morsmålet samtidig som det lærer norsk. Og for de som jobber med barn som har denne utfordringen i hverdagen. Tema som berøres er følgende:

  • Kan barn lære to eller flere språk samtidig?
  • Hvilket språk skal foreldre som har et annet morsmål enn norsk, snakke med barna sine hjemme?
  • Hvilket språk skal jeg bruke når jeg snakker med barnet mitt dersom vi som foreldre har ulike morsmål?
  • Kommer barnet mitt til å lære seg norsk dersom jeg fortsetter å snakke morsmålet mitt hjemme?
  • Spiller det noen rolle om barnet mitt blander ulike språk?
  • Hva skal jeg gjøre dersom barnet mitt bare svarer på norsk?
  • Hva kan jeg gjøre for å støtte mitt barns språkutvikling på morsmålet?
  • Hvordan kan jeg støtte mitt barns språkutvikling på norsk?
  • Hva kan være grunnen til at barnet mitt ikke snakker i barnehagen?
  • Bør barnet mitt ha tospråklig assistanse i barnehagen?
  • Bør barnet mitt ha morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring på skolen?
  • Bør barnet mitt ha særskilt norskopplæring/norsk som andrespråk på skolen?

Her er det mye nyttig informasjon som jeg håper når ut til de menneskene Utdanningsdirektoratet ønsker å nå. Men, og det er et ganske stort men, hva med de foreldrene som ikke mestrer norsk bra nok til å kunne lese gjennom denne veiledningen? Det er jo stor forskjell i språkkompetanse på en som har bodd i Norge en del år, og en som nettopp har kommet. Jeg kunne fint klart å lese gjennom en tilsvarende veiledning på fransk i dag, men det samme hadde nok ikke vært tilfellet for noen år siden.

Og nå kommer jeg til et punkt i denne språkdebatten som jeg skulle ønske fikk mer plass. For det virker på meg som om det er en opplest og vedtatt sannhet at innvandrerforeldre bør kunne lære seg språket over natta, og dermed kunne være en språklig ressurs for barna sine allerede fra dag én. Noen kommenterte her inne på bloggen en gang at hun hadde lest om en eller annen, husker ikke detaljene, som hadde lært seg norsk på tre måneder. Ja, joda, det hadde jo vært fantastisk dersom det hadde vært tilfellet, tenker jo jeg, men denne historien hører selvsagt med til et ekstremt mindretall. Jeg og trodde jo at fransklæringen min skulle gå så lett så, før jeg visste hva jeg snakket om og før jeg hadde funnet ut at det språkøret jeg hadde den gangen jeg gikk på gymnaset for hundre år siden, hadde falt av for lenge siden. Det hjalp heller på ikke på overskuddet at jeg ble mor kort tid etter at jeg hadde begynt å lære språket.

Saken er vel heller at når det kommer til språklæring, er vi også her alle forskjellige med hvert vårt utgangspunkt, kjedelig nok. Det nytter ikke å plassere oss alle i den samme båsen, her heller, selv om mange gjør det likevel. Jeg velger å tro at de fleste av oss har rent mel i posen når det kommer til å ville gjøre vårt beste for å lære språket i vårt nye land. Men det er en viss fare for at det tar tid, mer for noen enn for andre. Og dessuten tror jeg, at vi alle vil det beste for barna våre. Akkurat som de som er født og oppvokst og har røttene sine godt plantet der de bor.

 

Kjære VG!

Jeg tror ikke på dere lenger. Ikke at det er noen nyhet i seg selv, og heller ikke noe som har skjedd sånn over natten, men jeg synes det er forferdelig synd at dere er en av de avisene som leses mest over det ganske land. Hadde dere bare holdt dere til kjendisstoff, slanketips og siteringer fra ukeblader om kjendismødres behov for å fortelle andre mødre hva de skal gjøre og ikke gjøre, så hadde det vært greit. Men dere holder dere dessverre for gode til bare å feilsitere mennesker som selv har valgt et liv hvor de må regne med litt offentlig uthengning i ny og ne, selv om det ikke skulle vise seg å ha et snev av sannhet i seg.

Ja, nei, dessverre så skriver dere blant annet om innvandrere også. En gruppe som ikke er bortskjemte på positiv omtale i mediene. VG intet unntak. De som følger denne bloggen vet jo at jeg er i overkant positiv til denne gruppen mennesker, og det er mulig jeg kan beskyldes for ikke å se skogen for bare de fineste trærne. Men ettersom jeg faktisk befinner innvandrerens sko og vet litt om hva jeg snakker om, føler jeg sterkt for å balansere den vinklingen som gjerne presenteres tabloidenes enfoldige verden.

Så til denne saken.

8. februar 2013 skrev dere om minoritetsbarn og særskilt norskopplæring. Regjeringen har brukt 400 millioner kroner på tilbud om gratis barnehage som skulle forbedre norskkunnskaper hos minoritetsbarn. Dette tilbudet skal evalueres til neste år, men det er klart at språksatsningen har mislykkes. Og hvorfor er det klart at språksatsningen har mislyktes? Jo, fordi syv av ti minoritetsbarn har behov for særskilt norskopplæring i skolen.

Er dette virkelig sant?

Det er nemlig ikke første gang vi får akkurat disse tallene presentert. Det er ikke første gang vi hoderystende setter morgenkaffen i halsen over håpløse innvandrerforeldre som er så til de grader udugelige at de ikke skjønner sine barns beste. De snakker bevisst sitt eget språk i heimen og blokkerer således bevisst avkommets fremtidige tilegnelse av det språket som snakkes i alle fora rundt dem utenfor husets fire vegger. At det går an liksom, og å tenke at barna trenger et par måneder på å lære seg norsk før de begynner på skolen.

Men jeg tror ikke noe på det. Jeg tror ikke på at foreldrene til syv av disse minoritetsbarna har en slik tankegang med hensyn til barnas språkutvikling. Og jeg tror heller ikke at disse tallene medfører riktighet.

Hvorfor tror jeg ikke på det? Fordi jeg har skrevet om dette før. Her.

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Du kan dessuten lese en grundiger utredning om saken i Norges flerkulturelle avis, Blend, her. Det kan jeg anbefale dersom du, som jeg, skulle ønsket at VG hadde gått tallene grundigere etter i sømmene. Et raskt google søk hadde vært nok. Og det burde ikke være for mye forlangt av en av Norges største aviser.

Språkmangel blant minoritetsbarn. Hva skjuler seg egentlig bak tallene?

Erik Hollie spør om barn bør kunne norsk før skolealder i kommentaren sin i Aftenposten 7. februar, som han skriver i kjølvannet av at Aften har presentert nokså nedslående tall når det gjelder minoritetsspråklige barn sin språkkompetanse:

«Aften skrev forrige uke at syv av ti minoritetsspråklige første­klassinger trenger særskilt norskopplæring. Og at selv om barna er født og oppvokst i Norge og har gått i barnehage, klarer de ikke å følge norskundervisningen når de har begynt på skolen.»

Det levnes ingen tvil om at dette er altfor mange, det er så mange at jeg sitter her med bakoversveis og har i det hele tatt problemer med å tro at det er sant. Men når det kommer til debatten om integrering av innvandrere, er det dessverre så altfor mye som ikke henger på grep.

Det jeg lurer på når jeg leser dette er: Hvem er disse barna og deres foreldre. Og er disse tallene representative for det ganske land? Når slik statistikk presenteres, er det nemlig lett å plassere alle barna og opphavet deres i én og samme bås. Og når det for eksempel gjelder foreldrene, har jeg på følelsen at mange tror at de boikotter norskopplæring. At de med vitende vilje snakker sitt eget språk slik at barna deres ikke skal bli velintegrerte samfunnsborgere.

Jeg har svært vanskelig for å tro at dette er tilfellet, gitt min egen erfaring som minoritetsspråklig mor. Nå befinner jeg meg riktignok i et flerkulturelt ekteskap hvor mannen snakker som de innfødte i dette landet, og kan derfor ikke helt sette meg inn i hvordan det må være dersom mannen var like språkløs som meg. Jeg kan ikke forestille meg hverdagen dersom han ikke hadde kunnet fungere som den støttespilleren han er som tolk og ellers ekspert på de kulturelle kodene. For ikke å glemme dersom jeg var på flukt fra krig til fred og sånt.

Men jeg har likevel en innsikt i hva det vil si å lære fremmedspråk i godt voksen alder. Det er nettopp derfor jeg er interessert i å vite hvem disse foreldrene er og hva slags norskkompetanse de har. Én sak er uansett helt sikker, og det er at de nok består av en gjeng vidt forskjellige mennesker, med vidt forskjellig utgangspunkt og med én eneste sikker fellesnevner: At de ikke er opprinnelig fra Norge.

Kanskje noen av dem tilhører kategorien jeg skrev om i går? Altså de som ikke har krav på norskopplæring fordi de ankom Norge før 2005 og mister sosialhjelp dersom de går på norskkurs? Og hvor byråkratene stikker ytterligere kjepper i hjulene på denne måten:

«IMDI kjenner godt til de frivillige tilbudene, men anerkjenner ikke deres innsats. Oslo kommunes etat EMI – Enhet for mangfold og integrering har gjort det klart overfor de frivillige at gratis norskkurs ikke vil få støtte fra Oslo kommune. Enkelte bydeler har til og med kuttet i midlene til frivilligheten.»

Eller kanskje denne kategorien som en leser informerer om i sin kommentar:

«På universitetets norskkurs, der jeg jobber, har vi hatt noen saker med studenter som ikke kunne ta eksamen fordi de var arbeidsledige – og hvis de tok eksamen kom de til å miste alle pengene sine. Utrolig idiotisk all den tid det eneste de mangler for å kunne få en super jobb, er språket.»

Kanskje de, som meg den gangen jeg ble mor her nede, behersker sitt nye språk så dårlig, at det blir unaturlig å oppdra barna med ord som ikke strekker til? Dessuten kan det være snakk om foreldre som hverken kan lese eller skrive, og hvor det vil ta lengre tid å tilegne seg et fremmedspråk fordi de allerede mangler de viktige referansene.

Og det neste jeg lurer på er: Hva med de tre av ti barn som ikke har behov for særskilt norskopplæring, hva har de gjort riktig som de resterende syv tilsynelatende ikke gjør? Kunne man kanskje kartlegge litt her, og se om man kan få litt innsikt i hva som fungerer?

Og så lurer jeg: Hva er egentlig særskilt norskopplæring? Hva betyr det i realiteten at man har behov for dette? Vil det for eksempel si at man ikke forstår norsk overhodet, og har problemer med å følge med på den øvrige undervisningen? Eller betyr det at disse barna har problemer med å uttrykke seg på korrekt norsk, slik at det er problematisk å forstå hva de sier? Og betyr det egentlig norsknivået deres er så dårlig at de egentlige ikke er klare for å begynne på skolen? Er det kanskje her fingeren bør stikkes i jorda?

For dersom det er slik at syv av ti barn begynner på skolen uten tilstrekkelig kompetanse i det språket det faktisk undervises i, så er sannsynligheten ganske stor for at majoriteten av disse igjen ikke vil kunne utvikle seg til å bli de samfunnsnyttige borgerne jeg er helt sikker på at foreldrene deres ønsker at de skal bli. Og dersom man ikke ønsker en slik utvikling, tror jeg det er på tide å tenke nytt og gjøre ting annerledes og kanskje vurdere og språkteste barn i skolealder for å se om de er klare for å begynne i første klasse, og eventuelt vente et år til hvor tiden brukes til å lære språk sammen med foreldrene for eksempel. Det ser ut til å være nok av frivillige organisasjoner som kan tilby den språkopplæringen det offentlige ikke tar hånd om, og kanskje med litt økt tilskudd fra staten unngår disse barna å bli en enda større utgift på skattebetalernes regning?

Men når alt dette er sagt, så er vel det jeg egentlig lurer på, og som jeg nevnte i begynnelsen: Stemmer virkelig disse tallene? Eller er denne statistikken en del av det som gang på gang har blitt påpekt av journalist Shazia Sarwar og professor Kamil Øzerk, nemlig et byråkratisk misbruk av innvandrere fordi skolene får et tilskudd på 20 000 kroner per skolebarn som har behov for særskilt norskopplæring? På morsmal.org leser jeg:

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Om du trykker her, kan du lese videre og dermed få litt flere nyanser i akkurat denne debatten enn hva Erik Hollie var interessert i å gi da han uttalte seg så skråsikkert om hvor håpløse vi innvandrere er. Og nok en gang har vi fått en påminnelse om hvor viktig det er å ta tallene med en klype salt, og hvor viktig det er å undersøke hva som egentlig ligger bak.