Den avslappede nasjonen: Et empatisk eksperiment

20499796

Det var nok en del godtfolk over det ganske land som satte kaffen i halsen i morges, da de klikket inn på Sanna Sarromaas  debattinnlegg på vg.no «Den avlappede nasjonen» og leste følgende:

«Nordmennenes forhold til arbeid er halvhjertet, eller til og med slapt. I Finland omtales nordmenn som Nord-Europas italienere eller ­spanjoler.» 

Jeg hører for meg det unisone gispet da den finske feministen og forfatteren siterer en finsk sykepleier med arbeidserfaring i Norge:

«Jeg vet ikke om nordmenn er late eller tankeløse eller hva det er, men på jobben gjør de bare akkurat det som trengs i deres jobb … og hvis man kan skulke litt unna også, så går det greit».

Det er ikke første gang Sanna Sarromaa spisser penna og lar sine skråblikk gå utover det norske folk. Nok er tydeligvis nok:

Det er ikke morsomt å bli skåret over én og samme kam, men når det gjelder generaliseringer og bruk av enkelthendelser som representativt for hele befolkningen, så er vel egentlig nordmenn et temmelig privilegert folkeferd. Min erfaring etter mange år som som innvandrer her i Belgia, er at opprinnelsen min bare blir møtt med entusiasme og lovord fra mennesker jeg møter på min vei. Folk flest har bare gode ting å si om Norge og nordmenn, og i løpet av den tiden jeg har bodd her, har jeg bare opplevd en gang at gamlelandet har blitt uthengt på urettferdig vis. Jeg har skrevet om opplevelsen i bloggposten «Norske foreldre er kalde«, som handlet om den gangen ektemannen og jeg var på et foredrag om barn og skjermbruk.

Jeg hadde sett frem til å høre foredraget til den anerkjente psykologen, som blir ansett for å være en av regionens fremste eksperter på barn og psykisk helse. Da han plutselig spurte om det satt noen nordmenn i salen, skvatt jeg i stolen, for jeg hadde til gode at nasjonaliteten min ble etterspurt i slike sammenhenger. Jeg husker at jeg forberedte meg til den sedvanlige lovsangen om hjemlandet mitt, og var fullstendig uforberedt på det skeptiske uttrykket som bredde seg utover ansiktet hans da det ble bekreftet at joda, det sitter ei nordkvinne i salen.

«Da må jeg vel kanskje tone ned litt det jeg skal til å si nå,» sa han med et sukk, hvorpå det fårete innvandrersmilet bredde seg utover ansiktet mitt, det som alltid kommer når jeg på grunn av språklige eller kulturelle begrensninger ikke helt får med meg sammenhengen.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?»

Ja, jeg vet. Norge har vel aldri vunnet noe PISA. Ikke vært i nærheten engang. Men hva skal man si når man sitter i en sal full av mennesker som sikkert tar dette som god fisk, og som humrer mens de kaster diskret blikk bakover mot den blodrøde tomaten med uekte blondt hår? Det er nemlig i slike stunder fremmedspråket mitt kommer så smertelig til kort.

«De går ikke ut, ikke sant,» fortsatte han, «det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer. Ikke nok med det, foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Nei. Jeg sa fortsatt ingenting. For hva skulle jeg sagt? At han, eksperten som alle hadde tillit til, tok feil? At det får da være måte på å befinne seg ut på så ekstremt ville veier? Ikke bare hadde det vært umulig å si noe av det jeg skulle ha sagt, ettersom det franske vokabularet aldri ville strukket til, men et harmdirrende «dumme monsieur!!» ville dessuten ikke stilt meg i noe godt lys, men snarere sidestilt meg med en femåring i trassalderen.

Fremmedspråk er nemlig skikkelig lunefullt når det kommer sterke følelser inn i bildet, og i situasjoner hvor det er ekstra viktig at en holder tunga rett i munnen, skal det godt gjøres å uttrykke seg noenlunde elegant. Saken var dessuten også den at jeg begynte å tvile på meg selv og min egen beregnelighet der jeg satt og håpet at  et sort hull skulle åpne seg i bakken slik jeg kunne hoppe i det og bli borte på mirakuløst vis. Kanskje han faktisk hadde rett? Tenkte jeg. Han var jo tross alt fagperson …

Da jeg hadde roet meg såpass ned at jeg kunne tenke tilbake på hendelsen med et noenlunde objektivt blikk, gikk det opp for meg at det jeg opplevde på dette foredraget, opplever enkelte innvandrergrupper faktisk regelmessig. Dette var min første gang, etter hele elleve år i fremmedlandet mitt, og jeg kjente at jeg var ekstremt takknemlig for at det ikke var hverdagskost i innvandrertilværelsen min, for da hadde nok integreringsviljen lidd kraftig.

Det er slett ikke hverdagskost for oss i den nordlige kanten av verden å bli utsatt for negative halvsannheter, så kanskje burde vi lese Sarromaas innlegg som et empatisk eksperiment og faktisk takke henne for den muligheten hun gir oss til å forestille oss hvordan det er å være innvandrere, som, i tillegg til språklæring, kulturlæring og etc etc, må tåle å bli plassert i bås med den ene døgenikten etter den andre.

Lykke til!

Reklamer

Den smertelige lengselen hjem

quote-our-native-soil-draws-all-of-us-by-i-know-not-what-sweetness-and-never-allows-us-to-ovid-82-81-14

For omtrent ett år siden ble en mann fra Vietnam arrestert i Bristol etter å ha gått berserk i en Apple butikk, hvor han knuste iPader med en murstein. Vedkommendes advokat forklarte under rettsaken at mannen led av hjemlengsel og hadde vært suicidal i flere måneder. Hans eneste ønske var å bli deportert tilbake til Vietnam, og det var derfor han hadde gått løs på nettbrettene.

I 2013 skrev BBC om fotballspiller Jesus Navas, som var beryktet for sin ekstreme hjemlengsel, i forbindelse med at han skulle overflyttes fra Sevilla til Manchester City.

«For years Navas suffered so severely from homesickness that he could spend no great time away from Seville, itself less than 19 miles from his birthplace of Los Palacios y Villafranca. Anxiety attacks forced him out of training camps and pre-season tours. Now it is said he has overcome his homesickness through counselling.»

I samme artikkel sier psykolog Dr. Caroline Schuster at flytting til et annet land kan være skremmende, spesielt dersom du ikke snakker språket, og at hjemlengsel kan ha lignende symptomer som depresjon. I ekstreme tilfeller kan det utvikle seg til panikkanfall, men det kan også føre til sosial tilbaketrekning, søvnforstyrrelser, mareritt og konsentrasjonsproblemer.

En ire, bosatt i Canada, led i 34 år av det han kaller P.I.H: Persistent Immigration Homesickness. Patrick McKenna forteller at da han endelig fikk muligheten til å flytte tilbake etter så lang tid, gikk plutselig hjemlengselen over:

«On January 31 2009, when the small software company in Montreal where I worked closed its doors, I found myself on the dole at age 59. I was, or so I thought, a perfect candidate for a one-way ticket home. It didn’t work out that way. What did happen really surprised me. In the months leading up to my 60th birthday, I could feel my P.I.H. falling away from me. In my usual haunts, Mont Royal, the Lachine Canal cycle path, the wonderful Botanical Gardens I had the strangest feeling of truly “registering”, for the first time, the sights, sounds, colors, smells, which I had experienced many times before. At the same time, I began to fully appreciate a lot of other things: the health care system, this city’s reasonable cost of living, and its system of bike paths, to name but a few.»

I et forsøk på å forstå denne merkelige, men velkomne nye følelsen, bestemte han seg for å forske litt på fenomenet hjemlengsel, eller P.I.H.

«I discovered that homesickness has a long history. In ancient cultures, exile and suffering are common themes in the lives of the heroes.  Confucius was exiled from Lu, and wandered for many years, suffering privation and hardship. Aeschylus, in Agamemnon says,  “I know how men in exile feed on dreams of hope. ” Homer ‘s Odysseus “weeps and rolls on the ground”, thinking of home. And, of course, Irish mythology speaks to homesickness. In Tír na nÓg, even with the gift of immortality, living in the “Land of Youth”, with beautiful Niamh of the Golden Hair, Oisin, silly man, is homesick, goes back to Ireland and suffers the dire personal consequences we all have read about.»

Susan J. Matt, forfatteren av «Homesickness: An American History,» skriver i New York Times at eksplisitte diskusjoner om hjemlengsel er sjeldne ettersom følelser vanligvis er betraktet som et pinlig hinder for individuell fremgang og velstand. Denne stillheten gjør at mobilitet fremstår som noe veldig enkelt. Men en undersøkelse publisert i Archives of General Psychyiatry i 2011 fant blant annet at meksikanske innvandrere i USA hadde en forekomst av angst og depresjon 40 prosent høyere enn slektninger som hadde blitt igjen i Mexico. Et vell av forskningsrapporter har dokumentert at andre nykommere til Amerika også lider av depresjon og akkulturativt stress.

Historiker Kurt Ole Linn skrev i sin kronikk i Aftenposten Lengselen heimatt (2010) at det snakkes lite om den menneskelige siden ved det å reise fra slekt og venner, nemlig den smertefulle lengselen. Etter å ha fortalt om sin egen mors opplevelser med sorg og savn da hun forlot hjembygda i Setesdal fordi hun forelsket seg i en mann fra Gudbrandsdalen, samt blant annet sine egne erfaringer fra utenlandslivet, skriver han:

«Jeg håper at vi alle kan hente empatien frem i oss når vi møter mennesker som kommer hit til det kalde nord, enten de flykter fra krig, eller de søker et rikere utkomme for seg og sine.»

Det håper jeg også. Virkelig. Empati ser ut til å være en ubrukt ressurs for tiden, dessverre, men heldigvis er det mange som glimter til likevel.

Jeg kan dessuten føye til at det går forbausende bra med min egen hjemlengsel for tiden, og så lenge jeg holder meg unna snødekte vidder med skitupper bilder på facebook så kan Apple store i byen min føle seg trygge. Jeg må også innrømme at lengselen hjem til tider har vært så stor at kofferten har vært pakket for godt – flere ganger, mens «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» runger gjennom hus og land. Men så går det noen dager, og så går det over på et eller annet mystisk vis, helt til neste gang. Jeg innbiller det har noe med at jeg har flere og flere mennesker jeg bryr meg om her nede, samt at jeg etter hvert har gode minner og erfaringer knyttet til Belgia. Og godt er det vel, at det går lengre og lengre mellom hver hypotetiske flytterunde – både for mann og barn.

Ryk eller reis!

IMG_1754 (1)

Det er noe i det å møte fremmede lands kulturer som kan bidra til å øke forståelsen for mennesker som tenker og gjør ting annerledes enn det en er vant til der hvor en kommer fra, men det kommer selvfølgelig an på hvordan en reiser. At jeg fikk uendelig mye mer utav en studiereise til én av Indias fattigste stater i unge år enn charterreisen til Mallorca noen år senere, sier seg vel selv.

Nå skulle jeg egentlig bruke denne bloggposten til å rette en harmdirrende pekefinger mot USAs tidligere president George Bush, som etter sigende aldri hadde satt sine ben utenfor hjemlandet sitt før han flyttet inn i det Hvite Hus, for å vise hvor galt det kan gå. Men, vel, så fant jeg dette her:

QUOTE: According to Bush staffers, George W. Bush had visited these countries
before becoming President:

Bermuda
Canada
China
Egypt
England
France
Gambia
Israel
Italy
Mexico
Scotland

Hvorpå harmdirrende perkefinger visnet indignert og poenget mitt forsvant. Men uansett, en trenger ikke nødvendigvis ikke reise så veldig langt for at det skal monne, tenker jeg, noen ganger holder det å dra fra den ene kanten av landet sitt til den andre (heldigvis for meg i bittelille Belgia – det er verre for dere i Norge). For som Marcel Proust skal ha sagt:

«Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne.»

God tur!

Norske foreldre er kalde

En muligens veldig kald pappa.
En muligens veldig kald pappa.

Jeg sitter i en forelesningssal på universitetet blant foreldre, lærere og studenter og aner fred og ingen fare da foreleser spør: Det er vel ikke tilfeldigvis noen fra Norge her i kveld? Jeg rødmer da ektemannen ved min side bekrefter at, jo, det er det, og da de få som sitter der som kjenner meg også nikker bekreftende, jeg blir nødt til å rekke opp hånda og tilkjennegi min tilstedeværelse. I går kveld befant vi oss nemlig på en foredrag, mannen min og jeg, hvor en psykopedagog (vet ikke om dette er en tittel på norsk, så jeg oversetter direkte fra fransk) foreleste om barn og skjerm.

«Hm,» sier han da han får øye på den røde tomaten med uekte blondt hår og røtter som avslører hvilken vei alderen har tatt (meg, ja). «Jeg må forsøke å tone ned dette litt, da, skjønner jeg,» fortsetter han før han fyrer løs. Jeg skulle likt å høre den unedtonede versjonen, for det som kommer nå er jeg overhodet ikke forberedt på.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?» Salen humrer og noen snur seg diskret og gløtter mot plassen min. Jada, jeg er fortsatt like rød. Ikke bare har jeg fått uønsket oppmerksomhet i en sal full av folk på en forelesning hvor jeg må konsentrere meg max for å følge med på det som blir sagt på fremmedspråket mitt, men jeg har fått en oppmerksomhet jeg aldri før har opplevd på vegne av landet jeg kommer fra. I alle de årene jeg har bodd i utlandet, har alle kommentarer om min opprinnelse vært udelt positiv.

Jeg kjenner at sinnarynken mellom øyenbrynene mine er i ferd med å få en del å tygge på. Hva i allverden er det han snakker om? Vi har vel aldri vunnet PISA, var ikke det Finland? Og at Oslobarn bare sitter inne og gjør skolearbeid fordi det blir så tidlig mørkt, vel, den var ny for meg.

«De går ikke ut, ikke sant, det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer.»

Hva?! Sitter bare inne, aldri ute, og det er derfor så mange norske barn får ADHD? Jeg begynner å få lyst til å si noe, men det er ingen åpning for kommentarer, og det er egentlig ikke dette forelesningen handler om. Henvisningen til Norge gjøres i en bisetning for å vise til ekstreme tilstander. Tilstander jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, og som jeg til og med er temmelig sikker på at ikke er sanne engang.

«Ikke nok med det,» fortsetter han, «foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Sånn, der var han ferdig å snakke om landet mitt, og i salen befinner det seg en forsamling som vil ta dette inntrykket med seg hjem og kanskje snakke om det til andre i sin omkrets. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg burde forsvart meg og det jeg kommer fra, at jeg burde sagt noe for å rette opp dette inntrykket som nå er skapt. At jeg burde si noe om at det å si at norske foreldre er kalde, er som at jeg skulle si at belgiske foreldre er voldelige fordi jeg med jevne mellomrom ser dem klapse til barna sine i det offentlige rom. Eller at belgiske foreldre er tyranniske fordi de sender barna sine skammekroken når de har gjort noe galt. Eller at det belgiske samfunnet er barnefiendtlig ettersom barns stemmer som regel ikke blir hørt. Elevråd på skolene er ikke-eksisterende, for eksempel. Eller at her er det INGEN barn som leker i gatene, mens mine barn gjerne vil flytte til Norge nettopp fordi at der leker barna ute og har en mye større frihetsradius og selvstendighet. Jeg kunne laget et poeng utav at her til lands får barna karakterer på barneskolen, helt fra de er seks år, og at det presset som legges på dem er enormt sammenliknet med den karakterfrie barneskolen i Norge. Og så videre, og så videre. Men det er selvsagt helt uaktuelt sånn på direkten og på fransk gjennom den mikrofonen som blir sendt rundt til de blant publikum som har spørsmål til monsieur foreleser da forelesningen er ferdig.

I bilen på vei hjem, mens den verste dirringen fra harmen er i ferd med å gi seg, slår det meg. Denne kvelden fikk jeg faktisk muligheten til å kjenne på følelsen av å bli plassert i en urettferdig bås, av en person som folk flest nok har tillitt til og stoler på at det som blir sagt medfører riktighet. Det er ikke hverdagskost for hverken ei nordkvinne eller en nordmann. I går skrev jeg om empati på bloggen, om det å ta på seg skoa til den personen du prøver å forstå. Vel, ikke mange timene etterpå skulle jeg få lov til å prøve dette i virkeligheten. Sånn føles det altså å bevitne ens eget land og kultur bli hengt ut til spott og spe for et ukritisk publikum. Og jeg kan herved skrive under på at jeg er svært takknemlig for at jeg slipper å oppleve dette jevnlig, for det var ikke spesielt gøy. At integreringsviljen min ville ha lidd unødvendig, trenger jeg vel heller ikke å nevne, eller?

Et empatisk eksperiement litt utenom det vanlige

www.adaptastraining.com
http://www.adaptastraining.com

«Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget.» (Wikipedia)

Eller som sosiologen Sam Richards ber deg om å gjøre i dette TED-foredraget: Put yourself in their shoes (Ta på deg skoa til den du prøver å forstå, selv om det stinker.)

Verdt å se, for som den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij skrev, og som dette foredraget avslutter:

«Ingenting er lettere enn å fordømme den som gjør ondt; ingenting er vanskeligere enn å forstå ham.»

I vår tid er det kanskje ekstra viktig å prøve å forstå.