Bedre norsk med skreddersydd språk-app

Det er ikke så veldig lenge siden jeg krøp til korset og ga etter for smarttelefon-presset. Frem til da fremsto betegnelsen «app» som noe eksotisk og helt uforståelig for ei som var den aller siste i venneflokken til å skaffe seg både vanlig mobiltelefon og  minibankkort.

At jeg faktisk ble i besittelse av en Kindle mange år før smarttelefonen tok over livet mitt, er fortsatt et lite mysterium for meg. Jeg er ei sånn ei som stritter imot det meste av nymotens teknologi, helt til det er umulig å unngå. Fordelen er jo at jeg slipper unna de første modellene med sine feil og mangler, og kan gå rett til gjennomtestede og utprøvede versjoner uten altfor mye hodepine.

Dessverre hadde jeg ikke tilgang på de flotte applikasjonene som finnes for språklæring mens jeg lærte fransk. Det hadde nok gjort tilegnelsen av fremmedspråket mitt både enklere og hyggeligere. På gemini.no kan vi lese om en norsk språkapp som blir lansert etter ti år med forskning:

«77 morsmål og 6 norske dialekter. En ny app har norske språkøvelser spesialtilpasset folk på deres eget morsmål. Appen som lanseres i dag, kan være et nyttig verktøy i voksenopplæringen.»

Her kan du se en liten testrunde av appen som kommer til å gjøre hverdagen for innvandrere som lærer norsk mye lettere:

Håper jeg får testet den selv en dag, og ønsker de lure menneskene bak denne applikasjonen all verdens lykke til!

Reklamer

Derfor inviterer innvandrermamma aldri folk på fiskemiddag

Poison

På vei hjem fra skolen i ettermiddag:

– Mamma, er det fisk i yoghurten? spør datter fra baksetet.

– Fisk i yoghurten? Nei, det har jeg aldri hørt om? Hvorfor i all verden spør du om det? lurer jeg.

– Manon sa det.

– Manon er gal i hodet sitt, kommer det tørt fra storebror.

– Ingen er gal i hodet sitt, sånn kan vi ikke snakke om mennesker, vennen, selv om de har andre meninger enn oss. Det er veldig viktig å ikke sette etiketter på folk, ikke sant? Den er dum, den er teit, den er gal osv. Det har vi jo allerede snakket om flere ganger.

Jepp, jeg er varm i trøya nå, og klarer ikke stoppe moralprekenen.

– Tenk om noen synes du var gal i hodet bare fordi du sier noe som er litt rart? Eller fordi du liker noe som en annen ikke liker, sylteagurk, for eksempel?

– Men, mamma … kommer det unisont fra søskenparet.

Men mammaen deres har fått blod på tann, og lar hverken storebror eller lillesøster slippe til.

– Om det er slik at Manon liker fisk i yoghurten sin, så skal hun få lov til det, selv om det kanskje ikke er noe vi har prøvd i vår familie. Hvem vet, kanskje det er en kjempegod kombinasjon, og kanskje vi har gått glipp av en kulinarisk delikatesse fordi vi tenker at det er rart. Det er kjempeviktig å være tolerant og åpen om det meste i livet, det har jeg skjønt som allerede har levd i 43 år på denne kloden! Selv om dere kanskje tenker det mange ganger, så er faktisk ikke mammaen deres dummest i verden. Når dere blir større vil dere forstå at jeg faktisk er ganske smart.

– Men, mamma! insisterer lillesøster. Manon har ikke sagt noe om fisk … Hun sa det var gift i yoghurten min.

– Gift? Hva har det med saken å gjøre ..?

Men så demrer det. Fisk og gift. Poisson og poison. Sistnevnte uttales med en z-lyd jeg ikke alltid får med meg. Eller ikke alltid uttaler skikkelig, for den saks skyld. Fint at vi oppdaget feilen før datteren bekrefter til Manon at hun ifølge sin egen mamma såvisst har gift i yoghurten sin.

Integrering i praksis: Inkludering og fritid

puzzle

Trondheim kommune arrangerer 22. oktober (sammen med flere ulike organisasjoner) et seminar for mennesker som møter barn, unge og familier med invandrerbakgrunn i fritiden. Hvordan kan vi sammen inkludere barn og unge i fritidsaktiviteter i nærmiljøet? spør de, og jeg, da, evig integreringsentusiast som jeg er, synes jo selvfølgelig det er et helt nydelig spørsmål! De har skjønt det jeg gjennom flere hundre bloggposter har gjentatt utallige ganger: At integrering ikke foregår i et vakum hvor det kun er den integrerende personen som skal gjøre en innsats. Integrering fungerer aller best når også de innfødte ser at de kan utgjøre en forskjell, og heldigvis er det mange eksempler på det i Norge, selv om det kanskje ikke er de det blir fokusert på i media. C’est la vie, dessverre. Men, ja, vi trenger dere innfødte så sårt når vi skal lære oss å forstå hvordan dere gjør ting som gjøres annerledes der vi kommer fra. Vi trenger innblikk i hvordan dere omgåes, hvordan dere organiserer fritid og ellers alt mellom himmel og jord som det er vanskelig å finne ut av på egenhånd, spesielt hvis en er litt sjenert og tilbakeholden av natur, for eksempel. For oss er dette et evig puslespill, og vi er alltid takknemlige for brikker.

For de som skulle være interessert, (og det håper jeg er mange!) så legger jeg lenke til arrangementet her.

Skulle gjerne vært der selv, jeg, hadde det ikke vært for at jeg utvandret til det store utland for altfor mange år siden.

Innvandrerkvinne står opp på feil fot

bad day

Eller heter det ‘med feil fot?’ Jeg er som sagt språkforvirra, inkludert på mitt eget morsmål, og en av de tingene jeg har størst problemer med, er preposisjoner. Jeg kunne saktens google det, men orker ikke, for uansett preposisjon, så er foten uansett veldig feil. Jeg har en dårlig dag. Og nettopp denne dagen skulle jeg altså befinne meg på et offentlig kontor i viktig ærend, et sånt ærend som ektemannen måtte ta seg av mens integreringen sto på som verst, før innvandrerkona ble nogenlunde flytende på språket hans.

Jeg har ventet i kø en stund, og da det omsider er min tur, står hjernen stille.

«Eh, jeg skulle, um, hehe, jo, sånn var det, ja, heh, jeg har dette papiret her …»

Jeg roter rundt i veska min og håper jeg ikke har glemt det hjemme.

«Madame, De må sørge for å ha papirene klare når det er Deres tur.»

En  funksjonær med strengt blikk peker mot et skilt over skranken hvor det står klart og tydelig at man skal ha papirene klare. Som regel får jeg jo med meg sånne skilt, og som regel er jeg og alltid beredt og har samtlige papirer klare, og mer til, når jeg befinner meg i slike situasjoner. Men ikke i dag. Jeg hadde sovet dårlig og hjernen kverner konstant rundt et par utfordringer i livet for tida, så egentlig burde  jeg vel holdt meg langt unna dette stedet akkurat i dag.

«Beklager, men …»

Jeg rekker ikke si mer før hun snapper papiret, som jeg heldigvis ikke hadde glemt, utav hendene på meg. Hun trenger ikke lese lenge før hun skjønner hva det dreier seg om.

«Har De  med Dem attestasjon fra lege?» spør hun.

«Eh, nei …»

«Ikke?! Men hvorfor er De her da?»

Jeg skvetter  i stolen, og prøver febrilsk å finne ordene jeg trenger for å forklare. Stressende situasjoner er beste middel for  å glemme det meste av fremmedspråket på 1-2-3. Hun kommer meg selvsagt i forskjøpet, innfødt som hun er.

«Men, det jeg prøver å si er at …»

«Det er ingen vits å komme her uten den forstår De vel, madame?»

«De har fått den allerede,» rekker jeg såvidt å skyte inn, «forrige gang.»

Damen i skranken ser ut som hun har fått nok av meg for lenge siden, og det hjelper heller ikke på min forståelse av fremmedspråket mitt. Det hun lirer av seg nå, skjønner jeg ikke et kvekk av, og jeg må be henne gjenta flere ganger til hennes tydelig store irritasjon mens tårer samler seg klare til avgang i øyekroken. Da hun begynner å snakke sakte og artikulere som om hun prater til et lite barn, renner det over.

«Madame, har De noensinne bodd i utlandet?» spør jeg.

Hun blir paff.

«Nei,» svarer hun. Endelig ser det ut som hun har tid til å lytte.

«Snakker De flere språk?» fortsetter jeg.

«Nei.»

«De har altså aldri vært nødt til å bruke fremmedspråk på et offentlig kontor etter en natt med dårlig søvn på grunn av bekymringer?»

«Nei.»

«Nei, nemlig. Så vit at dette ikke spesielt hyggelig for meg. Dessuten, jeg er også et menneske, selv om jeg kanskje ikke finner de riktige ordene og ikke forstår alt De sier akkurat nå. Jeg snakker faktisk tre språk rimelig flytende og har studert på universitetet.

«Ja vel,» sier hun knapt hørbart.

Resten av  interaksjonen foregår uten ord, og da  jeg reiser meg fra stolen for å gå, beklager jeg utbruddet mitt, som jo seg hør og bør for en innvandrer. Vi skal helst ikke være misfornøyde, eller ha en dårlig dag, men stå opp på/med riktig fot hver eneste morgen, ellers kan vi bare ha oss tilbake dit vi kommer fra. Og, selv om det kanskje ikke har noe med akkurat denne saken å gjøre, er du så uheldig at du er flyktning, skal du i hvert fall ikke ha smart-telefon.

 

En helt vanlig dag i en innvandrerkvinnes liv

keep-calm-poster-low_large

Jeg er i ferd med å rydde i papirer. Flytting til temporært husvære mens renovering pågår, er en glimrende anledning til å få orden i sakene. Det er forbausende mye rusk og rask som samler seg i mørke kriker og kroker mens livet ellers går sin uungåelige gang. Å kvitte seg med det som det ikke lenger er bruk for i tilværelsen og som kun bidrar til at støvlagrene fylles opp, er en sann renselse for sjela. Men alt kan ikke kastes. Noe kan gis bort, og noe må settes i permer. Sånt er jeg veldig flink til, når jeg omsider kommer i gang. I kjølvannet av igangsetting, hadde jeg følgende samtale med ektemannen per telefon:

– Jeg finner ikke hullemaskina.

– Hva i allverden skal du med den?!

(Må han virkelig ha det inn med teskje?)

– Hva i allverden jeg skal med den?! Hva tror du jeg skal med den?!

(Stating the obvious)

– Ja, det er jo det jeg spør om!

(Tror ikke teskje hjelper.)

– Men det sier da seg selv!

(Grrr.)

– Jeg er straks hjemme, svarer han og lager en fnyselyd i andre enden av røret jeg synes er svært uberettiget. Er det noen som skal fnyse her, så er det i hvert fall ikke ham.

Et kvarter senere står han i døra. Med ei borremaskin.

– Jeg fant den i garasjen.

Ja, og så, liksom? Jeg er fortsatt irritert etter telefonsamtalen, og kunne ikke bry meg mindre. Alt jeg ønsker er ei hullemaskin så jeg kan rydde i papirveldet som har invadert spisestuebordet.

– Jaha?

– Jaha?!

– Ja, jaha! Kunne du ikke heller brukt tida på å finne hullemaskina?!

(Stating the obvious. AGAIN!)

– Men dette ER jo ei hullemaskin!

Der lærte jeg forskjellen på hullemaskin og borremaskin. Perforatrice og perceuse. Og sånn går nu dagan i et språkforvirra ekteskap.

Feeerdig!

Med eksamen. Barna altså. Niåringen og seksåringen. Sistnevnte for første gang, mens storebror allerede har fire års erfaring. Sju dager med omtrent to eksamener om dagen, hvor de skal greie ut om alt de har lært gjennom hele skoleåret. Jeg har skrevet om dette på bloggen før. Her og der. Jeg har surmult i kjent innvandrerstil, og fått mye støtte hjemmefra. Eller, støtte og støtte, fru Blom. Folk i gamlelandet er mest opptatt av å riste på hodet over det belgiske skolesystemet, «stakkars elever» etc., og fortelle om skoleavslutninger, is-spisning, turer i skogen, og ellers alt som er gøy å gjøre i juni. Bare én eneste har hittil kommentert at det blir folk av belgiere også, og det gjør overraskende godt å få dette innspillet til tross for min egne innbitte aversjon mot skolesystemet i utlandet mitt.

For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, syter og klager, kommer jo dette skolesystemet til å være akkurat likedan til neste vår og neste eksamensrunde. Og da hjelper det ikke å dvele ved gamlelandets uovertrufne perfeksjon. Nei, da må jeg begynne å overbevise meg selv om at det kommer til å bli folk a barna mine også, selv om de får karakterer fra første klasse på barneskolen, og selv om et par uker i juni måned går med til eksamenslesing. Dersom jeg fortsetter å lese forskningsrapport etter forskningsrapport som motbeviser akkurat det, og dersom jeg fortsetter å vende meg til gamlelandet for støtte, så blir det vanskelig å ha tillit til at avkommet mitt skal komme utav skolen med helsa i behold. I dette smertefulle faktum, ligger integreringen og gliser nådeløst. When in Rome, do as the Romans, nemlig. Selv om det stritter imot i hvert eneste mitokondrium.

Men selv om vi innvandrere skal gjøre som romerne, så går det an å finne sin egen gylne middelvei, eller aurea mediocritas som de kanskje ville sagt i Roma. I år bestemte jeg meg derfor for at den velkjente knuten i magen som pleier å komme i slutten av mai, skulle få innvilget sin velfortjente pensjon. Eksamen kommer jo, uansett hva den knuten foretar seg, så det er i grunnen bare bortkastet energi. Den nagende knuten vaporiserte overraskende fort da jeg simpelthen bestemte meg for å akseptere situasjonen. Ser ut til at viktige folk er enige i akkurat den metoden.

happiness-can-exist-only-in-acceptance-quote-1

Deretter bestemte jeg meg for å gjøre det beste utav hele eksamensperioden, som jo selvfølgelig badet i sol og skyfrihimmel, som seg hør og bør for enhver eksamensperiode med respekt for seg selv. Vi har vært i parken, skogen, på sykkeltur, og ellers nytt finværet for det det er verdt. Is-spising har selvsagt også hørt med. De har lest litt hver dag, men ikke mer enn de orket. Vi har spilt spill og lest Harry Potter høyt. Det siste skulle vise seg å være et skikkelig sjakktrekk, for mot slutten av den sju dager lange eksamensperioden, dukket denne artikkelen opp i strømmen på twitter: Eventyr er viktigere enn tester. Hvor dette sitatet beroliget meg om mulig enda mer i min tilstand av aksept:

EINSTEIN

Fredag var siste eksamensdag, og det er fortsatt litt over ei uke til skoleslutt, men ettersom lærerne retter eksamensbesvarelser og fyller ut karakterbøkene for hånd med sirlig blekkpennskrift i de neste dagene, har elevene fritimer. Barna dro overlykkelige av gårde med Monopol og kortspill til skolen i dag, og snart er den etterlengtede skoleferien her. Alt vel, med andre ord, og jeg kjenner at aksept er en hjelpsom ingrediens i integreringens suppegryte, samtidig som jeg gleder meg over at vi i hvert fall slipper russefeiring i dette flate landet. Og det er da noe.

Multikulturell yoga

«Se for deg at du er på vei opp mot en fjelltopp. Du går opp langs åssiden og trekker den friske fjellufta dypt ned i lungene.»

Yogalærerens stemme messer dempet ut i det parkettbelagte rommet, hvor vi ligger på rekke og rad på de tynne madrassene våre. Jeg har drevet med yoga sånn av og på siden jeg var femten (Jøss, er det virkelig snart tretti år siden jeg var på mitt første kurs på Friundervisningen i Trondheim? Det skulle en ikke tro når en ser hvor stiv og støl jeg fortsatt er – konkluderer med at frekvensen i ‘av og på’ har vært noe uheldig med hensyn til progresjon), og det er en av de aktivitene her nede som har hjulpet kropp og sjel med å finne sin plass.

«Du kjenner lette vindpust streife ansiktet mens lydene i naturen som omgir deg, gir deg et dypt velvære.»

Fortsetter han etter en liten pause. Jeg har ingen problemer med å visualisere dette der jeg ligger med lukkede øyne og lar kroppen hvile etter en litt i overkant hard økt. Fjelluft er et evig savn i dette flate landet, og bildene ligger på netthinna fra fordums tid, eller preintegrering, vet ikke om det er et ord, i så fall har jeg nettopp funnet opp et som kan være temmelig nyttig når vi innvandrere skal forklare dere innfødte at vi faktisk var rimelige kapable mennesker før vi begynte å stotre og stamme på morsmålet deres.

«Du kommer omsider opp på toppen av fjellet og nyter den fantastiske utsikten.»

Og jeg ser selvfølgelig for meg dette:

Vakkert!
Vakkert!

Jeg er så avslappet som jeg kan bli, og kjenner at dagens stress og hit og dit har sluppet taket. Men det skal det dessverre bli slutt på.

«Du setter deg ned og lener ryggen inntil en trestamme.»

Hm? Hva for noe …? En trestamme?! Men, hvor kom det treet fra? Tregrensa gikk jeg jo forbi for lenge siden! Og like fort som det er sagt, så er mitt indre blikk invadert av trær. Den fantastiske utsikten forsvinner i en skog hvor trærne er en salig blanding av gran, bjørk og slike jeg ikke kan navnet på sånn umiddelbart. Kroppen spenner seg og pusten ligger ikke nederst i magen lenger, som seg hør og bør når du har drevet på med yoga av og på i nesten et halvt århundre, nei, den har krøpet opp under kravebeinet og peser så nervøst at jeg er redd for at jeg forstyrrer harmoniske stemningen i salen – hvorfor fulgte jeg ikke bedre med i botanikktimene på skolen?! Ikke får jeg med meg noe mer av visualiseringsinstruksjonene fra yogalæreren heller, der jeg fortvilt prøver å bli kvitt trelast etter trelast med ukjente trær og det er like før jeg starter skogbrann der oppe på den fjelltoppen som jeg for litt siden hadde besteget med fred i sinnet. Det er fristende å gløtte bort mot ghetto-venninna, som også befinner seg i samme sal på onsdagskveldene, for å sjekke om hun er akkurat like satt ut som meg. Men jeg besinner meg, og klarer også å motstå fristelsen til å rekke opp hånda og få en liten avklaring i høyden på dette fjellet, for det er vel strengt tatt ikke et fjell dersom det vokser trær helt oppe på toppen av det? I hvert fall ikke et norsk fjell. Jeg må til slutt innse at det nok dreier seg om en belgisk yogalærers vett på fjell, og omsider er endelig avslapningsøvelsen over og det er tid for å avslutte med tre rungende OM.

Etterpå, når min norske venninne og jeg står ute på fortauet etter endt økt, kommer det undrende fra henne:

«Du, de der trærne der oppe på fjelltoppen, klarte du å se for deg dem, eller? Mista konsentrasjonen, jeg …»

Nei, det er ikke lett å være innvandrer. Skal ikke få slappe av på yoga engang. Jeg synes godt at yogalærere med multikulturell kompetanse burde komme på den politiske agendaen så snart som mulig, ellers er det ikke godt å si hvordan det skal gå med denne integreringen, gitt.