Anbefalt lesning: «Tante Ulrikkes vei»

Lurer du på hva du skal lese i jula? Eller er du på utkikk etter passende bøker å gi bort i julegave til sånne som leser alt? Da kan jeg på det sterkeste anbefale denne:

BOK tante Ulrikkes vei
Må igjen takke Hedda Vormeland for denne generøse gaven jeg dessverre leste ut altfor fort!

Jeg anbefalte den bittelitt i en tidligere bloggpost, men jeg synes også at boka er såpass bra at den fortjener en egen – for en ære!

«Tante Ulrikkes vei» er utgitt på Gyldendal forlag, og på hjemmesiden står det følgende om forfatteren:

«Zeshan Shakar (f. 1982 i Oslo) er oppvokst på Stovner. Han er utdannet statsviter, og har også studert økonomi på BI. Shakar har arbeidet i ulike departementer, direktorat og nå på Oslo rådhus. Han debuterer høsten 2017 med romanen Tante Ulrikkes vei

Jeg har forresten alltid drømt om å kunne analysere bøker ned til den minste detalj, for deretter å skrive noe vettugt om dem etterpå. Det er alltid litt usikkert for meg hvorfor jeg liker ei bok, eller hvorfor jeg ikke liker. Når jeg en sjelden gang etter femti sider (aldri før) gir opp, er det fordi jeg er i ferd med å kjede meg ihjel. Men nøyaktig hva som ikke fenger, er ikke noe jeg kan si så mye om annet enn at den kjedet meg. Derfor har jeg alltid beundret anmeldere som klarer å sette mange ord på alle disse tingene.

Det er er kanskje en rar ting å si, når jeg selv skrevet en hel roman, og gitt den ut attpåtil. Vel, jeg skal ikke legge skjul på at jeg helt sikkert er rar (og måtte bli godt voksen før jeg innfant meg med det – nå synes jeg det faktisk er ganske strålende), men mens jeg skrev, hadde jeg dyktige folk til å hjelpe meg og som pekte ut alle darlingene som måtte drepes. For ikke å glemme alle gangene jeg fortalte i stedet for å vise! Jeg lærte jo masse av dette, og har nok sikkert blitt en noe mer kritisk leser enn jeg var før. I dag leser jeg grundigere, og verdsetter perfekte setninger og orginale beskrivelser i større grad. Men jeg klarer fortsatt ikke helt å sette ord på det. Så jeg overlater ordet til de som kan.

Arne Hugo Stølan ga «Tante Ulrikkes vei» fem stjerner i VG, og skriver blant annet følgende:

«Man merker raskt at forfatteren skriver både med hodet og hjertet når han gir liv til sine høyst ulike hovedpersoner. Han har gitt hver av dem et språk og en tone som gjør at leserens empati for dem utvikler seg i takt med forståelsen for hvem de er og hvilke liv de lever.»

Og:

«Boken virker sterkt både som oppvekstroman og politisk roman. Det historiske bakteppet inndrar bl.a. 11. september og karikaturtegningene i Jyllandsposten; hvordan dette oppleves i innvandrermiljøet guttene vokser opp i, og hvordan rikspolitikere slår politisk mynt på «negative nyheter» om forhold de ikke kjenner.»

Du kan lese resten av anmeldelsen her. Og så håper jeg du får lyst til å ta turen til nærmeste bokhandel, for hvis mange nok leser den, tror jeg verden kommer til å bli et bittelitt bedre sted ❤

Reklamer

Har du boktips?

Vinterferie
Vinterferie

I morgen går turen til gamlelandet. Kofferter er så godt som pakket, og jeg sitter her og tvinner tommeltotter. Av erfaring vet jeg at det kommer til å bli vanskelig å sove i natt, til det er reisefeberen for høy. Det er mange ting jeg gleder meg til. Kjenne på de kjente luktene, nyte de gode, gamle smakene, men først og fremst skravle hull i hodet på den stakkars familien min. På norsk.

Én av de tingene som alltid står på agendaen i gamlelandet, er bokhandling. Jeg sørger for at det er plass i kofferten til såpass mange bøker at det omtrent holder til neste Norgesbesøk. Stort sett har innkjøpene vært nokså vilkårlige. Jeg må innrømme at jeg ikke følger så godt med på hva som rører seg i norsk litteratur, ettersom jeg i hovedsak leser enten franske eller engelske forfattere. Denne gangen har jeg tenkt å gå mer målrettet til verks. Jeg trenger en skikkelig vitamininnsprøyting av godt, norsk språk, for når jeg kommer hjem fra vinterferie skal romanskrivingen fortsette og jeg trenger inspirasjon.

Så derfor, dersom du kan tipse meg om bøker (helst skrevet norske forfattere, men gode oversettelser kan også gå til nød) med godt, norsk språk, ville jeg satt veldig stor pris på det.

Tusen takk!

Innvandrerkvinne anbefaler bok hun ikke har lest

(Foto: CappelenDamm)

Her har jeg tenkt å gjøre noe  så uhørt som og komme med en bokanbefaling uten selv å ha lest boka. Men dette fordi jeg ikke har muligheten til å kjøpe den før neste gang jeg skal til Norge, og jeg håper at noen av dere (helst alle selvsagt, og flere til!) kan spre det gode budskap og helst til og med lese den selv før den tid:

«Muhammad Anwar Soofi kom til Norge i 1974 som arbeidsimmigrant fra Pakistan. I den nyutkomne biografien om ham retter han skytset både mot sin egen generasjon, norske politikere og media … Han mener media er et hinder for økt mangfold og bredere forståelse.«

(http://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/23962).

Høres ikke dette uhyre interessant ut, så vet ikke jeg! Men nå er jeg kanskje også spesielt interessert da …

Ha en fin kveld!

Fredløs. Dette er en inderlig bokanbefaling.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Eller hvor jeg skal slutte for den saks skyld. Denne bloggposten skal nemlig handle om en bok jeg skulle ønske alle kunne lese. Og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne fordi det er så mye jeg vil si. Så mye jeg håper å uttrykke på en skikkelig måte slik at du skal få lyst til å springe til nærmeste bokhandel og rive til deg et eksemplar som du kaster deg over straks du er hjemme i godstolen. Gjerne med en god kopp te.

Jeg er så redd for at du allerede har forlatt denne bloggposten, at jeg ikke klarer å holde på oppmerksomheten til jeg har fått sagt det jeg så gjerne skulle sagt. Dessuten frykter jeg at du etter å ha skummet gjennom hele teksten, surfer videre på internettet med en slags intensjon om å lese den uten å notere det ned med store, røde bokstaver slik at det glemmes straks neste nyhet fenger oppmerksomheten din.

Jeg har ikke for vane å anmelde bøker. Men etter siste visitt til gamlelandet dro jeg hjem med kofferten full av slike som skulle bidra til å nyansere verdensbildet enda litt til. Dersom du har fulgt denne bloggen en stund, vet du at jeg er en stor tilhenger av nyansene. Og at jeg misliker en verden som bare er svart og hvit. Maria Amelie sin beretning om et liv på flukt var én av dem. Den har jeg anbefalt her. Elin Brodin sin ”Fredløs” som handler om de nye folkevandringene og fremmedfrykten, ønsker jeg å anbefale nå.

”… Det viktigste av alt er og blir å unngå fordummende, forrående generalisering. Enkelte mennesker er selvsagt brutale, feige, uærlige, fanatiske, avstumpede eller til og med onde – men dette er aldri fordi de er menn, kvinner, muslimer, kristne, norske, pakistanske, lyse, mørke, rike, fattige, innfødte eller migranter (s. 104).”

Skriver hun. Jeg har lest den sakte. Lagt den fra meg mange ganger for å utsette den uunngåelige slutten. Den inneholder de sårt tiltrengte nyansene som jeg så ofte savner i den norske innvandringsdebatten. Det er forfriskende å lese om dette temaet uten å bli bombardert av fremmedfrykt og de mest pessimistiske dommedagsprofetier.

”Polarisering øker avstanden mellom folk og vanskeliggjør innsikt. Å lete etter ting vi kan gjenkjenne hos hverandre, gir motsatt effekt (s. 180).”

For innvandrere kommer i alle former og farger. De er også mennesker. Og de er akkurat like unike som du og jeg og ellers folk flest. De har alle sine egne historier, og dersom vi satt oss ned og lyttet til dem ville vi forstå at det ikke nødvendigvis dreier seg om ”dem” og ”oss” men at vi til tross for ulik opprinnelse har mye mer til felles enn vi i vår tid blir oppfordret til å tro. Leser du kun de største avisene, skal det mye til at du får innblikk i disse nyansene. Det er ikke fargene som selger. Det er det svarte og hvite.

”Fredløs er ikke en dokumentarbok med statistikk og bevisføring i sentrum, men en filosoferende, diskuterende tekst med hovedvekt på refleksjon rundt situasjonen vi befinner oss i, begrepene vi bruker og strømningene som påvirker oss i samfunnet. Tidvis benytter jeg et ganske sterkt språk, med en vekselvis appellerende og provoserende tone, for å vekke følelser og stimulere til videre debatt. Jeg legger ikke skjul på at mitt utgangspunkt er å ta et oppgjør med fordommer og fremmedfiendtlighet, og slik sett har boken helt klart tendens. Det jeg ønsker å belyse, er først og fremst en mentalitet og en generell samfunnsutvikling (s. 7 – 8).”

Skriver Brodin i forordet.  Men jeg lurer på hvorfor denne boken får så lite oppmerksomhet? Bortsett fra lenker til diverse nettbokhandlere, finner jeg kun én anmeldelse på nett skrevet av Shabana Rehman Gaarder i Aftenposten. De fleste aviser med lite respekt for seg selv bruker uhorvelige mengder trykksverte på alle problemene som knyttes opp mot innvandring, men virker ikke like interessert i historiene som nyanserer. Blir «Fredløs» sett på som idealistisk svadapjatt som ingen tilregnelige mennesker med forståelse for livets harde realiteter og tilværelsens uunngåelige vanskeligheter burde være interessert i? Er dette en bok kun for tullinger som er så til de grader blåøyde at de tror på noe så absurd som fredelige sameksistens mellom mennesker fra ulike kulturer? Er det kanskje bare lesning for naive sjeler som synes det er interessant å sette dagens migrantsituasjon i et historisk perspektiv hvor det er dags for at stormaktene betaler tilbake en bitteliten del av det de har plyndret rundt om i den ganske verden?

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg synes du skal lese den. Anbefal den videre. Og kom gjerne tilbake hit og fortell meg hva du synes.  I mellomtiden skal jeg lese den enda en gang, samt de bøkene Brodin benytter anledningen til å anbefale og mener kan være ”gode instrumenter for å øke forståelsen for tiden vi lever i, og til å mestre utviklingen bedre.”