Hverdagsintergrering og hverdagshelter

Nyttig tips: Finn frem en pakke kleenex før du starter videoen!

Reklamer

Hvor velintegrert går det egentlig an å bli?

Det lurer jeg på, for nå går det over stokk og stein, altså. I morges var jeg i skogen og gikk tur, og da slo det meg: Jeg bare elsker den belgiske skogen! Bare se selv hvor heldig jeg er som har dette rett utenfor min egen dør – magisk:IMG_0653

I flere år etter at jeg hadde flyttet hit til Belgia, savnet jeg norsk natur så regelmessig som det seg hør og bør når man har forlatt majestetiske fjell  til fordel for det flateste av det flate. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg lengtet etter å vandre langs endeløse vidder i dagesvis uten å treffe på en eneste sjel. I et land med allemannsrett og hvor det bor kun 13,5 mennesker per kvadratkilometer, er jo det fullt mulig.

I Belgia, derimot, eksisterer ikke denne retten til å vandre hvor man vil i naturen, og jeg støter stadig vekk på «ferdsel-forbudt-skilt» når jeg ønsker å bevege meg vekk fra den smale sti. Og med 363,5 mennesker per kvadratkilometer, sier det seg selv at det er umulig å gå i dagevis uten å treffe på en hel skokk med mennesker. Med hunder. Som ikke er i bånd. Jeg øver meg på dype innpust og «alle-hunder-er-supersnille-og-vil-ikke-bite-meg-selv-om-jeg-ble-bitt-av-en-supersnill-hund-da-jeg-var-seks-år»-affirmasjoner hver eneste gang elleville, knurrebjeffende hunder kommer springende mot meg.

Selv om jeg har blitt ganske god til å være streng på fransk, så har jeg skjønt at folk med hund ofte har liten forståelse for at noen kan være redde for den enorme schaferen deres med giga hoggtenner. «Han er SUPERSNILL!!» Det hjelper ikke å forklare at hunder straks lukter stresshormonene til en stakkars reddhare som straks produseres en hund skimtes på lang avstand og at det gjør dem «litt» ekstra ekstatiske. Så jeg har bestemt meg for å jobbe med meg selv i stedet for. Etter 44 år på denne planeten, har jeg kommet til den konklusjonen at det er det aller mest effektive når det gjelder det meste, og jeg har blitt ganske flink til å senke hjertebanken noen hakk og ignorere firbente supersnille ulvebjørner når de krysser min begrensete sti.

Men – tilbake til morgenstund med gull i munn i eventyrskogen min. Mens jeg gikk der og kontemplerte livet og dets videverdigheter, bestemte jeg meg for å dele øyblikket på facebook hvor jeg i flere år har lagt ut i det vide og det brede om lengsler og savn til både det ene og det andre i gamlelandet. Jeg hadde tross alt kommet til den milepælen at belgisk skog begynte å måle seg med den vidunderlige norske naturen, og syntes det fortjente å bli delt med resten av verden. Idet jeg slo på telefonen min, så jeg datoen:

17. mai!

Her gikk jeg og nøt belgisk skogduft mens belgiske fulger kvitret muntert om kapp, og hadde helt GLEMT at det var nasjonaldag i gamlelandet …! Og jeg som i tidligere år har sittet for meg selv og snufset over hva jeg går glipp av når hele Norge kler seg i kritthvit lin, tung ull og sølv i alle fasonger, og marsjerer i trampetakt rundt omkring i flaggfylte gater. Her gikk jeg og ante fred og ingen fare, mens gamlelandet var i ferd med å males i rødt, hvitt og blått!

Mon Dieu. Ikke bare elsker jeg belgisk skog sånn plutselig, men jeg går hen og GLEMMER selveste 17. mai. Og ikke bare det, faktisk, jeg kjente INGEN lengsel. At caps-lock er på sin plass, sier seg vel selv.

Hurra for 18. Mai!

I dag holder jeg meg langt unna alt som har noe som helst med fedrelandet å gjøre. Internett aviser, sosiale medier og ellers annet får ikke mange besøk fra denne kanten. Jeg orker ikke. Det blir for mye om bunadsskjorte stryking, sølvpussing og bakst. Hjemlengselen blir så altfor overveldende. Faktisk så ille at jeg får pustebesvær.

17. mai har alltid vært en favorittdag. Det er en glad dag i en glad tid på året. Våren er på hell, og sommeren venter utålmodig rundt hjørnet. Det har nettopp begynt å bli grønt og lyst rundt oss etter vintergrå kulde. Varmen har ikke helt fått overtaket, derfor er bunad et så veldig nyttig klesplagg.

Og så er det så vakkert.

Jeg følte meg aldri så fin som når jeg hadde på meg bunaden min. Bunadsskoene jeg arvet etter mamma ble bedre å gå i for hvert år som gikk. Den gang hun var ung, visste de å produsere kvalitet. Hadde på meg bunaden. Ja, det begynner å bli noen år siden sist. Det er trist, det. Den er ikke så veldig praktisk her nede, ligger bare i en eske på loftet og har vel ikke vært i bruk siden vielsen hos byfogden i hjembyen for fem år siden.

”Du kan jo sikkert feire med andre norske der nede, kan du ikke?” Tenker du kanskje. Joda. Det er 17. mai feiring inne i Brussel har jeg hørt. Men tro meg, det blir ikke det samme. Kanskje er jeg litt sær sånn, men for meg handler denne dagen om stemninger, lukter og lyder. Det at det er offentlig fridag. Det at alle vet hva det dreier seg om der man sprader rundt i finklær og sløyfer. Det at det pyntes med bjørk og flagg. Det er umulig å gjenskape alt dette noe annet sted uten at det blir ”corny.”

Da er det bedre å late som ingenting. Bare man holder seg unna norsktalende internett, så er det fullt mulig å stenge morgendagen ute. Vende det døve øret til, og gjøre unna dagen så fort som overhodet mulig. Fortrenge glade minner om barnefryd og skoletog gjennom gatene. Levere barna på morgenen og gjøre unna alle nødvendige ærend i vanlige klær. Bare pliktskyldigst sende noen sms-er til de nærmeste og gratulere med dagen. Eller late som det er gjort og skylde på overbelastet mobilnettverk når ingen får. Felle en bitteliten tåre for det jeg innerst inne vet jeg går glipp av. For det mine barn ikke får oppleve.

Kos dere. Masse. Så snakkes vi i overmorgen.