Utdrag fra en svært annerledes bok om integrering

Det er en grunn for at jeg ikke jobber med markedsføring, og det er at jeg stinker når det gjelder akkurat det. Da jeg tidligere i dag lovte en special edition bloggpost om romanen min, tenkte jeg overhodet ikke på at det er 16. mai, altså dagen før Dagen. Det er vel ingen som gidder å sette seg i godstolen for å lese de to første kapitlene av den kjempeviktige boka som handler om det kjempeviktige og samfunnsaktuelle temaet som jo integrering er?

Men, vel, jeg må jo holde det jeg lover, så her kommer kapittel 1 og 2 av den kjempeviktige og samfunnsaktuelle romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Kapittel 1 – Ute i rommet

«Fare for permanent gråværssky over Belgia, sier du?»

«Det ser slik ut.»

«Men – hvordan kunne det gå så langt? Vi har prosedyrer for slikt.»

«Det har vært noe forvirring i observasjonsavdelingen. De nordiske skal i utgangspunktet ikke bli så hardt angrepet.»

«Nei, det er sant. Det dreier seg vel stort sett om klimaflyktninger i deres rekker.»

«Nettopp. Dessuten holder de seg stort sett til sine egne, og som regel vender de hjem igjen. På utsiden var det heller ingen utpregede tegn, så hun forsvant fra radaren. Vi fanget henne ikke opp igjen før det indre overtrykket ga utslag på EmoLab.»

«Hvordan er klimaet i landet hun har flyttet til?»

«Mye gråvær.»

«Greit. Gi beskjed til klodekontoret at de kan igangsette rekognosering allerede, for vi kommer umiddelbart – sannsynligheten for intervensjon er stor.»

To høyreiste vesener uten hår, kledd i flagrende, hvite gevanter, snur seg synkront og går vekk fra veggskjermen hvor bildene fra en frisørsalong fortsetter å flimre.

Kapittel 2 – Hår til besvær

«Selv jeg kan ikke utføre mirakler.»

«Hm?»

Roen i den lille frisørsalongen med fire røde skinnstoler foran speil i antikke messingrammer, blir brutt av Vincents hese mumling. Med vante frisørfingre rusker og drar han i Malins blonde, utvokste bob-klipp. Malin kikker opp fra boka i fanget og møter frisørens oppgitte blikk i speilet, men slår øynene raskt ned igjen. Hun trenger ikke speilet på veggen for å vite at hun burde ha sminket vekk de mørke ringene under øynene og smurt litt fuktighet inn i den fargeløse huden. Hun angrer på at hun ikke har kledd seg i noe mer presentabelt enn den mørkeblå, utvaskete hettegenseren som lå øverst i skittentøyskurven. Men da måtte hun i så fall ha vasket klær først.

«Håret Deres har det ikke bra, madame. Det er ikke fornøyd med tingenes tilstand,» sier han.

Malin presser frem et smil. Det er ikke lenge siden hun sto opp for å dra av gårde til frisørtimen klokken tolv, og hun kjenner at dynen gjerne kunne ha stengt verden ute noen timer til. Det tunge vintermørket har endelig veket for et spinkelt vårlys, men tilværelsen er fremdeles mørkegrå og gjennomvåt.

«Jeg går vel ikke til frisøren hvis det ser ut som jeg nettopp har vært der?» svarer Malin. Hun gløtter opp mot Vincent, og det slår henne hvor lite representativ han er for sin egen yrkesgruppe med det skulderlange, uflidde håret, og grått skjegg som burde vært trimmet for flere dager siden. Han rister på hodet.

«De gjøre noe,» sier han.

Malin lurer på hvor lenge hun skal måtte gå til frisør i dette landet før de kan begynne å snakke i andre person entall. I snart sju år har hun vært trofast kunde hos Vincents hårstudio, og hun har ennå ikke turt å spørre om de kan være dus. Hun kaster et blikk på klokken og sukker da hun kommer på at hun går glipp av yndlingsserien sin mens hun sitter her. Hvis Vincent ikke snart slutter å bekymre seg over hårtilstanden hennes, noe han egentlig bare burde være glad for, rekker hun absolutt ingen zapping før tvillingenes skoleoppvisning. Bare tanken på en gymsal full av innfødte foreldre gjør at hjertet banker raskere i brystet. Vincent merker at han ikke har Malins fulle oppmerksomhet og slår ut med armene.

«De må gjøre noe drastisk, madame Malin-e!»

Kvinnen med håret fullt av aluminiumsfolie i stolen ved siden av rykker til og ser mot dem med hevede øyebryn. Malin krymper seg i stolen. Navnet hennes, som hun alltid hadde vært så glad i, hadde blitt fremmed for henne her nede, en kuriositet som det i begynnelsen hadde vært morsomt å forklare. Nå føltes det som det ikke var hennes eget lenger, men noe som hørte dem til. Noe hun til og med var flau over.

«Hva da for noe drastisk?» spør hun og sparker seg selv mentalt i leggen for at hun ikke bare skiftet samtaleemne idet han bøyer seg frem for å se henne ordentlig i øynene. Vi kunne for eksempel snakket om ironien ved manglende hårvask og skjeggtrim, samt fordelene ved grundig tannpuss når man jobber så tett på mennesker, tenker Malin mens hun holder pusten i et forsøk på å stenge ute dunsten fra gårkveldens rødvinsflaske.

«Hva da?!» sier han så høyt at Malin skvetter. Det er umulig for damen ved siden av å heve øyebrynene ytterligere, og de kulerunde øynene klarer ikke lenger å gløtte diskret.

Vær så snill og demp deg, ber Malin inni seg mens hun ser på Vincent med inderlig blikk og holder enda litt hardere rundt boken i fanget. Akkurat da er det som om hele frisørsalongen stilner både fønebrus og hårvask for å få med seg det som blir sagt. En fallen synål ville laget spetakkel på de sjakkrutete flisene. Men Vincent demper seg ikke. Malin registrerer at munnen fortsetter å bevege seg i hurtigtogsfart og armene hans gestikulerer med en slik iver at hun mistenker en overdose med Møllers Tran, noe som i hvert fall ikke hjelper på odøren som med jevne mellomrom siver forbi neseborene. Men den forhatte fiskesirupen fra barndommen i syttitalls-Norge, som det var umulig å unnslippe i alle måneder med R i, finnes ikke i dette landet. Og ethvert forsøk på å innføre tradisjonen i hennes eget hjem, mislyktes. Enten ved at de grønne glassflaskene forsvant på mystisk vis, eller at innholdet ble konsumert med en forbløffende hastighet. Da flasken ble knust i kofferten etter et norgesbesøk, til tross for omhyggelig innpakning, ga hun offisielt opp forsøket på å sniknorskifisere familiens D-vitamininntak. Hun setter på plass bokmerket, det avlange hjertet som det står Je t’aime, maman på, og stryker forsiktig over de lokkende bokstavene før hun slår boken igjen. Knausgårds andre kamp får vente.

«Jo men, jeg har da tross alt født barn og ammet,» sier hun.

«Non! Dette håret er deprimert, lei seg, trist, ikke glad! Barna skal ikke få skylda, for det begynner å bli noen år siden de ble født, compris

Og så følger den vanlige leksa om å komme seg ut av huset. Ut blant folk. Få frisk luft. Tenke positivt. Malin har hørt alt før. De vet ikke hva de snakker om. Hverken de som hun flyttet fra, eller de som hun flyttet til. Inkludert hennes egen ektemann, som er skyld i alt.

«Unnskyld, Vincent, det er ikke meningen å virke uinteressert. Jeg er bare litt trøtt i dag,» sier hun og gjesper. På netthinnen flakker bruddstykker av den ekle drømgjengangeren med tyggegummien som vokser i munnen, og hun kjenner det snører seg i halsen. «Dessuten, en hårkur gjør vel underverker for tørt hår?» Hun blunker til Vincent i speilet og håper å bringe frem en liten latter.

«Les cheveux, madame Malin-e, les, ikke le! Hår er alltid i flertall, det må De vel ha fått med Dem etter så mange år. Il faut bien faire l’effort quand même

«Kjære frisørmonsieurtosk, De skjønte vel hva jeg sa selv om jeg brukte feil artikkel? Vi kan gjerne snakke engelsk dersom grammatiske feil plager Dem så veldig! Hva man sier er tydeligvis ikke så viktig som at man sier det hundre prosent korrekt. Engelsken min er så godt som perfekt, så jeg kan korrigere Dem i stedet slik at De lærer. Engelsk er langt fra fransktalende menneskers sterkeste side, så da vil De omsider få noe utav samtalen, monsieur, for når det gjelder min fransk, så er toget for språklig finesse gått for lenge siden!» sier … ingen. I hvert fall ikke Malin. Ordene ville uansett ha streiket og kommet ut i feil rekkefølge, som de alltid gjør når hun snakker fransk i ubehersket tilstand.

«Sju år,» sier hun.

«Hva?»

«Sju år. Til sommeren er det sju år siden jeg kom hit.»

Sju lange og sju breie skulle hun til å si, men visste ikke hva det ville bli på fransk. Ikke at det hadde spilt noen rolle om hun visste det, for det lar seg uansett ikke oversette. Som så mye av det hun gjerne skulle ha sagt.

«På søndag er det sju år siden Laurent og jeg giftet oss.»

«Jøss, har årene gått så fort? Gratulerer!» sier Vincent før han rynker pannen og fortsetter: «Men hvorfor så alvorlig? Det ser ut som De skal i begravelse i stedet for å feire bryllupsdag –»

«Vi skal ikke feire,» sier Malin nesten uten stemme mens hun stryker over arret på venstre overarm, «ikke denne helgen i hvert fall … Laurents jobb har årsfest, så vi skal på hotellweekend med alle ansatte fra lørdag til søndag, med festlige aktiviteter hele dagen og stivpyntet bankett på kvelden.» Hun slipper pusten ut i et tungt sukk.

«Ja men, det blir da sikkert godt for Dem det, madame Malin-e, å komme ut blant folk, ikke sant? Bli kjent med noen hyggelige mennesker, hm?»

Men Vincents entusiasme smitter ikke over på Malin.

«Romantisk helg i Paris, bare Laurent og meg, hadde vært ti ganger bedre,» mumler hun.

«Nå må De ikke være så negativ, da! Det blir helt sikkert kjempehyggelig.»

Ikke vær så negativ. Da. Den nedlatende tonen er selvsagt ikke ment sånn, det er den aldri fra folk som er velmenende. Hadde Malin fått en euro for hver gang noen mente hun var negativ, ville hun hatt penger nok til å klone en versjon av seg selv som kunne bli her nede mens hun selv reiste tilbake dit hun kom fra. Malin smiler blekt og nikker med noe hun håper ligner spirende begeistring.

«Jo da, det blir helt sikkert kjempehyggelig å stå i en krok mens Laurent pleier det dyrbare nettverket sitt,» sier hun.

«Nei, virkelig, madame Malin-e, nå må De se til å ta Dem sammen! Stakkars monsieur Laurent som må leve med denne pessimismen dag ut og dag inn, han fortjener virkelig medalje.»

Vincents rett-fra-levra-snakk, som en gang hadde vært så sjarmerende, blir for mye for Malin og hun unngår å møte blikket hans i speilet. Det er like før det flyter over i øyekroken. Hjertet banker hardt i brystet, og hun knytter nevene, som om hun skal til å slåss. En varm rødme sprer seg i ansiktet. Hun må ta seg kraftig sammen for ikke å kyle føneren som henger på veggen, rett i fjeset på frisøren.

«Un petit café, madame?»

Hun blir reddet av den unge assistenten med lange, mørkebrune lokker. Vincent klapper Malin på hodet og buster til håret hennes før han går for å blande fargen, men later ikke til å ha merket raseriet som bare for noen sekunder siden invaderte henne, og forduftet like fort som det hadde kommet.

«Ei venninne gjorde det på meg i går kveld, er det ikke fint?» spør assistenten og rister på hodet så hårforlengelsene svinger fra side til side.

«Kjempefint,» sier Malin. Hun ser seg rundt i frisørsalongen og puster lettet ut da det ser ut til at det som nettopp skjedde med henne gikk alle hus forbi.

«Jeg tar gjerne den kaffen,» sier hun. Hun har egentlig ikke lyst på den seige gjørma i den bittelille kaffekoppen som de serverer her nede, men hun kjenner det må noe kruttsterkt til for at hun skal komme seg igjen.

Så fort hun ser ryggen til assistenten borte ved kaffemaskinen, åpner hun boken og setter seg til rette i stolen mens lydene av fønere, sakser som klipper og kammer som legges på plass, surrer i bakgrunnen. Knausgård prater mindre i Sverige enn han gjør i Norge, leser hun. Han har sluttet å småprate med tilfeldige mennesker, sånn som ekspeditører i butikker og på kafeer, og konduktører på tog. Hvor deilig det var å komme til Norge og finne tilbake til den fortroligheten med ukjente mennesker. Kjenne at skuldrene senker seg.

«Og videre all kunnskapen man besatte om sine landsmenn, som nesten overmannet meg når jeg steg ut i ankomsthallen på Gardermoen: Han kom fra Bergen, hun kom fra Trondheim, der var det en arendalitt gitt, og hun, kom ikke hun fra Birkeland? Det samme med alle nyanser i det sosiale bildet. Hva folk jobbet med, hvilken bakgrunn de hadde: Alt ble klart i løpet av sekunder, mens det i Sverige alltid forble skjult. En hel verden forsvant på den måten.»

En hel verden forsvinner. Så enkelt kan utlendigheten oppsummeres, tenker Malin og smiler skjevt. Hun ser fort på klokken, og håper ikke det tar mer tid enn vanlig å fjerne alle spor etter nedtrykte hårstrå.

«Voilà, madame, kaffen Deres, s’il vous plaît

Malin takker og tar imot kaffen. Hun prøver å venne seg til den, men de bittesmå kaffekoppene med den beske, tyktflytende brune væsken, er tunge å svelge. Det må minst to sukkerbiter og en halv desiliter melk til for å klare å drikke den, men det er det selvfølgelig ikke plass til i den knøttlille kaffekoppen. Hun savner generøse kopper med den perfekte blandingen av varm melk og espresso, og brune ruglete sukkerbiter som glitrer mot henne idet hun slipper dem oppi, midt i melkeskumhjertet som blir rørt i stykker av en tankefull skje. Hun hadde prøvd å bestille café au lait noen ganger, for ettersom det tross alt var deres språklige opprinnelse, måtte de vel være gode på akkurat det. Men nei, hun ble servert akkurat den samme beske gjørma, eneste forskjellen var metallmuggen med varm melk ved siden av. Au lait. Med melk. Omsider skulle det vise seg at den café au lait-en hun lette etter, het lait russe. Russisk melk. Hva russerne hadde med dette å gjøre, er og blir et av de mysterier de innfødte fortsatt hadde til gode å gi henne en tilfredsstillende forklaring på.

Hun rynker på nesen idet hun svelger den første slurken, etter å ha rørt inn mer enn et menneskes gjennomsnittlige dagsbehov for sukker. Akkurat da hun skal til å vende blikket ned for å lese videre, får hun øye på en skikkelse som står på utsiden og ser inn gjennom utstillingsvinduet ved inngangsdøren. Mellom stålhyllene med rådyre hårprodukter som lover at enhver kvinnes hår skal bli skinnende blankt, bortsett fra Malins, selvsagt, står en mann med brun skinnjakke og svart motorsykkelhjelm under den ene armen og kikker inn. Øynene deres møtes et øyeblikk, og brått får han det travelt med å ta på seg hjelmen. Han snur seg og forsvinner i den grå horisonten. Sto han der og så på henne? En kald fornemmelse kryper langs ryggraden og bruset fra fønere og hårvask overdøver hjertebanken. Hånden hennes farer umiddelbart opp til arret på venstre overarm og gnir på den ruglete huden.

«Alt vel, madame?»

Malin skvetter med et perplekst Oui, mademoiselle! og smiler til assistenten som står bak henne og rører i plastbollen med hårfarge. Hun vender blikket raskt ned mot boken igjen, slik at det ikke skal være noen som helst tvil om at hun ikke vil småprate. Sakte roer pulsen seg ned, og hun finner tilbake til pusten igjen. Oppgitt rister hun vekk følelsen av å ha blitt betraktet av en fremmed mann fra utsiden av frisørsalongen. Det får da virkelig være måte på til paranoia på høylys dag, selv om den er aldri så grå. Han sjekket nok bare prisen på herreklipp, motorsyklister er vel også opptatt av å være fine på håret, bestemmer hun seg for. Noen minutter senere demrer det for henne. Han hadde vært skallet.


Sånn! Får du lyst til å lese videre? Håper det! Du kan kjøpe den her.

Riktig god 17. mai!

BoldBooks, gardiner & skolefest (pluss bokutgivelse!)

Overskriften oppsummerer forrige ukes små og store høydepunkter i tilfeldig rekkefølge.

Det er cirka ti år siden sist jeg satte mine ben i gamlelandets hovedstad, byen jeg bodde i etter at jeg forlot Trondheim, og før jeg flyttet til utlandet. Fredag 12. mai gikk turen til Oslo på: Seminar og lansering av boldbooks.no på Litteraturhuset! Vel, jeg ankom selve byen et par dager i forveien, slik at jeg fikk treffe et noen venninner som hadde vett nok til å komme seg tilbake til Norge etter sine utelandsopphold.

Jeg reiste fra dette:

IMG_3212

Til dette:

styggvær

Men det gjorde ikke noe. Jeg skulle jo dele familierom på Cochs med manuskonsulenten min, Linda, og treffe venninner på restaurant – OG skravle i timevis på norsk!

Jeg hadde egentlig slått fra meg tanken om å dra på denne lanseringen, selv om jeg hadde skikkelig lyst. Lørdag 13. mai var nemlig dagen for den årlige festen på barnas skole, og jeg tenkte det kom til å bli litt for travelt. Det ble det også, ganske dramatisk faktisk, men det skal jeg komme tilbake til.

Du som leser dette, lurer kanskje på hvem/hva BoldBooks er? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg blir så ivrig at det stokker seg i hodet når jeg skal forklare. Så jeg jukser litt, og kopierer inn fra beskrivelsen på hjemmesiden deres:

«BoldBooks.no er en selvbetjeningsløsning for forfattere som ønsker å gå utenom tradisjonelle forlag. Vår målsetting er å gi forfattere større eierskap til bøkene sine, uten at det tar for mye tid og krefter. Ved å forenkle alle ledd i en bokproduksjon blir dette mulig, og som forfatter kan du konsentrere deg om det som er aller viktigst – nemlig å skrive.

Her finner du alle tjenester du trenger for å utvikle, produsere, markedsføre og selge din egen bok. Du kontrollerer med andre ord hele prosessen selv, og manusrettigheter og overskudd fra boksalg tilfaller ingen andre enn deg. Vi er her for å støtte deg – hele tiden.»

Og, ja, du gjettet riktig: Det er her jeg gir ut romanen min! I løpet av det siste året av skriveprosessen, begynte tanken om selvpublisering å spire i meg. Da jeg leste at kun 1% av alle debutantmanus blir utgitt, skjønte jeg at jeg måtte tenke nytt. Jeg hadde selvsagt mest lyst til at ett av de store forlagene skulle publisere romanen jeg har skrevet på i så mange år, men samtidig føltes det ikke riktig å skulle gi fra meg rettighetene til noe jeg har brukt så mye tid og krefter på. Jeg kjente helt inn til sjela at det ble helt feil.

Akkurat da jeg begynte å tenke seriøst i disse baner, dukket en annonse-kampanje for BoldBooks opp i Facebook-strømmen min. Overtroisk som jeg er, tok jeg det som et tegn fra universet på at, jo da, romanen skal gis ut på egen risiko. Jeg var jo allerede godt i gang, for manuskonsulent og redaktør hadde vært innvolvert i flere omganger. Nå manglet bare omslaget, språkvask og korrektur. «Bare.» Hehehe. Det er en av grunnene til at jeg har vært uvanlig lite tilstede på bloggen min.

Jeg spoler frem til fredag 12. mai, som kanskje heldigvis ikke var den 13? Eller? Som sagt var det jo ikke meningen at jeg skulle dra på denne lanseringen, men det var før jeg visste at jeg skulle likevel. For noen uker siden ble det lagt ut tre billetter til arrangementet som kunne vinnes på Facebook. Jeg smålo litt for meg selv der jeg skrev en kommentar, likte innlegget og delte det. Jeg pleier jo ALDRI å vinne noe som helst på Facebook. Men om så var at jeg mot all formodning skulle være heldig denne gangen, kunne jeg gi bort billetten til ei venninne som jeg visste skulle av gårde. Jeg var derimot ikke klar over at hun allerede hadde kjøpt billett.

Som du sikkert har gjettet for lenge siden, så var jeg én av de heldige vinnerne …! De hadde trukket på nummer, blant annet «ulykkestallet» 13 – og gjett hvem som var nummer 13 i rekka?! Ikke bare det, da jeg ankom Cochs pensjonat, fikk jeg tildelt nøkkel til rom nummer … 313! For ikke å glemme at jeg har bodd i Belgia i, ja … 13 år! Og sist, men aller viktigst, romanen ble faktisk publisert lørdag den 13. mai, men det skal dere få høre mer om i kveld i en special edition.

Uansett, tallet tretten er vitterlig ikke lenger det det engang var.

Seminar og lansering på fredag var rett og slett vel verdt det dramaet jeg skulle oppleve tidlig lørdagsmorgen. Linda og jeg ankom Litteraturhuset i god tid, og der dukket også venninna som heldigvis allerede hadde kjøpt seg billet. Trøndere alle tre. Det var endel trøndere som hadde tatt turen, viste det seg, og det er jo ikke så rart, for trøndere er som kjent smarte folk.

I fire timer, som gikk så altfor fort, fikk vi høre foredrag av indieforfattere som har gjort det selv. Her kan dere lese litt mer detaljert om hvem som snakket om hva. Viktigheten av eierskap og rettigheter ble understreket gang på gang, og når Andreas Christensen, trønder og fantasy-forfatter, kunne fortelle at han har solgt 130 000 bøker (!), gikk det et høylydt gisp gjennom salen. Han lever av forfatterskapet sitt, faktisk. Hele seminaret var en eneste stor inspirasjonskilde for en som meg, som veldig snart skulle publisere helt selv!

Cochs pensjonat hadde perfekt beliggenhet skulle det vise seg. Ikke bare befinner Litteraturhuset seg vis-à-vis, men Lorry ligger bare noen få meter unna, så det sier seg selv at vi endte opp der. I timevis. Vi skravlet og skrålte, lo og lo. En særdeles vellykket dag, med andre ord.

I ellevetiden var kvelden over for mitt vedkommende, ettersom jeg skulle ta et fly som gikk kvart på sju om morgenen – for å rekke barnas skolefest. Flytaxi ble bestilt til klokken fire, og jeg avtalte med Linda at jeg skulle vekke henne for å si hadet før jeg dro. Men det gikk ikke helt etter planen.

Jeg våknet av at Linda sto over meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt ennå, klokka fem – hjelp! Lure meg hade nemlig stappet sov-i-ro i ørene, og hørte selvfølgelig ikke vekkerklokka da den ringte. Den stakkars taxi-sjåføren hadde ringt fem ganger, sendt sms og lagt igjen beskjed på svarer, og dersom han mot all formodning leser dette, så: UNNSKYLD!

Ny flytaxi ble bestilt i en hui og en hast i resepsjonen på Cochs ikledt pyjamas og ullsokker. Jeg rakk heldigvis å skifte og skvette litt kaldt vann i ansiktet før jeg styrtet av gårde. Det er tydelig at det er mange år siden jeg bodde i Oslo, for jeg hadde en idé om at det tok minst én time med bil ut til flyplassen. Heldigvis tok jeg feil! Den hyggelige taxi-sjåføren fra Ghana var fremme på Gardermoen bare en halvtime senere, etter å ha blitt snakket hull i hodet av en bråvåknet indieforfatter som straks skulle publisere romanen sin. Han var sikkert glad for at han ikke skulle tilbringe timevis i mitt selskap.

Etter å ha sovet meg gjennom resten av reisen, ankom jeg endelig huset mitt, som vi nettopp har flyttet tilbake til etter en renovering som har tatt hele to år. Der var ektemannen min i full sving i møte med gardinspesialist, de målte opp vinduer og diskuterte farger og tekstur – og ville selvsagt ha min mening om det meste. Det var den verste dagen for slikt, for akkurat da fikk jeg epost fra BoldBooks gründer Kristin Over-Rein om at: NÅ ligger romanen ute på nettbokhandelen. Jeg måtte holde meg fast mens jeg ringte svigerinnen min for å avtale når jeg skulle hente datter som fikk ordne hår hos tante. Om tjue minutter skulle jeg kjøre henne til skolefesten. Snakk om å lande med begge beina skikkelig pladask på jorda. Skolefesten gikk sin vante gang med ødelagt hoppeslott og fare for regn, og jeg måtte ta meg skikkelig sammen får ikke å bryte sammen i krampegråt da sønnens klasse sang til alle mammaene i anledning morsdagen 14. mai. Følelsene lå i tykke lag utenpå meg, og det var helt greit å gå hjem da festen var slutt.

Hjemme ventet en privat boklansering skulle det vise seg, hvor jeg og romanen ble feiret med brask og bram av mann og barn – det vanket til og med blomster til en sliten indiedebutant:

Blomster

Akkurat hvor du kan kjøpe «En hel verden forsvinner,» skal jeg komme tilbake til i kveld, for nå må jeg hente barn på skolen. Og der er det ingen som vet at jeg har gitt ut bok.

Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp


Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.


 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Eget foretak på fremmedspråk

keep-calm

 

For noen år siden spurte jeg mannen min om å beskrive meg i én setning, og det så ikke ut til at han trengte å tenke seg om før han svarte tvert:

«You never give up!»

Og i stedet for å analysere altfor lenge om dette kunne være negativt ment sånn i ekteskapelig forstand, valgte jeg å trykke det til mitt bryst og ta det som et kompliment.

Egenskapen ‘å aldri gi opp’ har vist seg å være svært nyttig når det gjelder bokskriving, selv om jeg må innrømme at det holder hardt å ikke kaste inn det tårevåte håndkleet en gang for alle når refusjonene hagler inn som perler for svin. Eller noe. Spesielt når dette avslaget kom (eventuelt melde flytting til Tromsø):

«Vi kommer ikke til å utgi dette manuset, men jeg er bombesikker på at flere andre forlag gladelig vil gjøre det. Du skriver om et viktig tema, og budskapet ditt blir formidlet på en lettfattelig og sjarmerende måte. Dessuten skriver du fordømt bra. Med så mye skryt høres det sikkert merkelig ut at ikke vi vil utgi dette, men vi har fått inn nærmere 100 manuskripter hittil i år og har nesten utgivelsesplanen for i år og til neste år ferdig allerede. Dessuten er vi ikke gode nok til å få til et tilfredsstillende salg av forfattere som bor i Oslo eller i utlandet. Derimot er vi veldig flinke til å få frem forfattere i Tromsø, Mosjøen og Sandnessjøen hvor det finnes en lokalpatriotisme som ikke eksister her i hovedstaden.

Det boken din trenger, er at et av de store forlagene som ser det kommersielle potensialet i det du har skrevet og som også har ressurser til å få boken inn i de store bokhandelkjedene. Prøv Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm, Juritzen, Kagge og Tiden. At du vil få napp, er jeg overbevist om.»

Vedkommende kan være så bombesikker og overbevist han bare vil, men realiteten er jo den at romanen har blitt refusert av samtlige forlag han er sikker på at jeg vil få napp hos. Og flere av dem har til og med refusert den flere ganger. Forbedret utkast hver gang, altså. Nå er jeg usikker på om det faktisk finnes flere forlag å sende den til.

Men jeg gir ikke opp.

I hvert fall ikke nå som foredragsvirksomheten er i ferd med å bli etablert på alvor. Jeg har til og med begynt å få oppdrag i Norge, og er herved registrert på talerlisten.no dersom noen skulle være interessert i å hyre meg inn.

Jeg har etter hvert begynt å innse at dersom manus noensinne skal bli til bok på ordentlig, så må den selvpubliseres. Dersom det ikke skulle skje et mirakel i disse juletider, da, men, vel, det begynner å bli noen år siden jeg trodde på julenissen.

Og hvem skulle trodd, den gangen jeg befant meg i selveste krisefasen i kultursjokket, da integreringen var på sitt mest smertefulle, at jeg en vakker dag og noen år senere, skulle befinne meg hos regnskapsfører for å få hjelp til å starte eget foretak – på fransk?! Joda,det er bare noen detaljer igjen nå, så er jeg vitterlig selvstendig næringsdrivende på fremmedspråket mitt … !

Og, nei, jeg  skjønner overhodet ikke alt som blir sagt, så ektemannen må være med som tolk. Formel fransk er virkelig ingen enkel sak, men jeg lar meg ikke skremme lenger av lange fremmede ord i merkelige rekkefølger. Jeg har jo overlevd sjokkfasen, jo!

Da jeg tidligere i uka skulle på et viktig møte med en viktig mann, og ektemannen meldte avbud i siste øyeblikk, avlyste jeg ikke. Neida, tvert imot, jeg møtte opp, forklarte vedkommende med grå høyhalset og runde briller uten innfatning på en spiss nese at fransk er mitt tredje språk (hah!) og at mannen min er tilgjengelig på telefon dersom dette skulle vise seg å være altfor uforståelig for meg. Etter bare ti minutter var det selvsagt behov for tolketjenesten, men jeg er uansett takknemlig for at jeg klarte meg såpass lenge på egen hånd, spesielt tatt i betraktning at dette hadde vært uaktuelt for ikke så altfor lenge siden.

Nå som formalitetene er sånn noenlunde på plass, er jeg skikkelig spent på hva 2017 vil bringe – jeg har en rar følelse av det kommer til å bli veldig bra.

To be continued.

Innvandrerkvinne gjør ting hun ikke kan

stock-photo-wow-face-wow-expression-surprised-woman-vector-pop-art-woman-wow-emotion-comic-woman-wow-403865233

Det er fort gjort at livet stagnerer og uten å merke det befinner vi oss sakte men sikkert i den samme tralten dag ut og dag inn. Når livet begynner å gjespe høylydt litt for ofte i hverdagen, er det viktig at man går seg selv etter i sømmene for å se om det kanskje ikke er på tide med nye utfordringer.

Det begynner å bli noen år siden jeg startet å skrive om integrering. Hvor mange ord det har blitt tilsammen hittil, er det vanskelig å si, men at jeg har skrevet om det meste som kan skrives om når det gjelder dette temaet, kan jeg vel trygt hevde. Roman har det også blitt. Den venter fortsatt tålmodig på utgivelse, og etter å ha befunnet seg flere runder i forlagsmølla, er det mye som tyder på at den kommer til å gi seg ut sånn helt på egen hånd om ikke så altfor lenge. Men det kommer jeg tilbake til i en annen bloggpost.

Mens jeg har holdt på med disse skriveriene mine, er det visse ting i livet mitt som har blitt lagt på vent. Ironisk nok, min egen integrering. For å forbedre min egen skriving, har jeg i løpet av disse årene stort sett lest norsk skjønnlitteratur. Jeg kunne med god samvittighet legge franske romaner på hylla, hvor vår eneste kontakt var å tørke støv av dem i ny og ne.

At det ikke er blitt skrevet veldig mange ordene på fransk, bortsett fra en kjapp statusoppdatering på facebook i ny og ne, sier seg selv. Jeg hadde jo verdens beste unnskyldning for å unngå det marerittet fransk rettskrivning faktisk er, så det så. Muntlig hadde jo språket blitt såpass flytende, at jeg ikke hadde nevneverdige problemer med å kommunisere i de fleste fora. Eller det vil si, de fora jeg selv valgte, sånn som venninnekaffe, foreldremøter og småprat i butikken.

Livet begynte å bli litt for behagelig, med andre ord. Og hvor behagelig det egentlig hadde blitt, gikk opp for meg for noen uker siden da sønnen hadde lånt iPaden min og leverte den tilbake med … mon dieu … fransk … overalt! Han hadde endret språk et sted i innstillingene jeg ikke fant tilbake til, og plutselig var det masse jeg ikke forsto i innboksen på mailen min, på facebook, på twitter, og ellers overalt. Det var ikke så veldig avslappende lenger å bare skulle surfe litt på nettbrettet, for jeg måtte tenke meg om både en og to ganger for å forstå, og det til tross for at jeg jo anså meg selv for å være sånn noenlunde flytende i fransk.

«Du har bare godt av det,» protesterte avkommet da jeg høylydt klaget over omstendighetene. «Så blir du enda bedre i fransk, ikke sant?»

Det er vitterlig fra sine egen en skal høre det.

Men han hadde rett, for det hadde gnagd i meg en stund dette at jeg kanskje ikke var så dyktig i fransk som jeg prøvde å innbille meg selv. For en stund siden hadde jeg forsøkt å forklare legen min om Norge og EU, men ordforrådet mitt kom noe så veldig til kort. Jeg leste ikke fransk på grunn av bokskriving, og nyheter skummet jeg stort sett gjennom på norsk, så jeg visste til syvende og sist mye mer om hva som foregår i Norge på nyhetsfronten, enn i Belgia. Og ettersom jeg sjelden ser på tv eller hører på annet enn musikk på radio, ble jeg ikke eksponert for det franske språket i like stor grad lenger som den gangen jeg iherdig druknet meg i fremmedspråket mitt på alle mulige slags måter.

Noe måtte altså gjøres, for det kunne se ut som jeg hadde landet i en langvarig form for en slags integrerings-fatigue. Denne integreringen blir en tydeligvis aldri ferdig med.

Det første jeg gjorde, var å stille inn radioen i bilen på den kanalen hvor de bare snakker om høyaktuelle tema på en litt mer komplisert fransk. Nå tvinger jeg meg til å høre på denne hver dag når jeg henter barna på skolen, selv om det er skikkelig kjedelig.

Dessuten har jeg begynt å lese franske romaner igjen, og her er jo Kindelen med innebygde ordbøker, helt genial. Jeg prøver å lese litt mer nyheter på fransk også, men ettersom de handler om folk jeg sjelden eller aldri har hørt om ettersom jeg stort sett følger med på det som skjer i Norge, så er jeg ikke veldig entusiastisk.

I tillegg har jeg laget meg ny, og veldig hemmelig, blogg – på fransk! Der har jeg skrevet noen bittesmå tekster allerede, men ettersom den fransk-skriftlig-selvtilliten min er uhyre bitteliten, er disse skriveriene mer top secret enn FBIs hemmelige arkiver. Dette innebærer dessuten anonym twitter konto – også på fransk! Noe som også er litt krevende, ettersom alle de jeg følger bare twitrer om saker jeg ikke vet eller kan noe om. De skriver jo også med en del forkortelser og familiær sjargong som ikke jeg lærte noe om på språkkurs den gangen jeg gikk på det. Da er det deilig med de kontoene som innimellom poster klisjefylte visdomsord, eller som legger ut bildene av kosedyrene sine.

Og sist, men ikke minst, da sjefen for dansegruppa datteren min er med i, spurte meg om jeg ville hjelpe til på neste danseoppvisning, ignorerte min aller første innskytelse, nemlig et raskt: «Nei, uff, dessverre, det passer ikke. Skulle gjerne, altså … Så synd, men det er virkelig ikke mulig.» Etterfulgt av et påtatt trist ansikt og opptrukne skuldre. Før jeg rakk å lire av meg noen som helst integrerings-hemmende fraser, tok jeg sats:

«Ja, selvfølgelig! Trodde aldri dere skulle spørre!»

Hvorfor måtte du ta sats? tenker du kanskje. Det kan da ikke være så komplisert å hjelpe til på en danseoppvisning, overdramatiseres det ikke en smule her nå …?

Jo, det kan du spørre om. Ofte tenker jeg jo det selv, at jeg overdramatiserer når jeg henger meg opp i sånt som før-integrering bare hadde vært en eneste lang selvfølge. Men, sorry, jeg må nok skuffe. Til tross for tolv år med integrering bak meg, er det fortsatt hindre i hverdagen. Dette med å hjelpe til med arrangementer er faktisk en av dem. Og jeg må innrømme at jeg ofte har vært takknemlig for at den typiske norske dugnads-ånden ikke er en sånn gjennomgripende del av kulturen her i Belgia. På barnas nåværende skole finnes det for eksempel ikke foreldreråd, og når det er skolearrangementer er det lærerne som ordner det meste. Helt i orden!

Men hvorfor er dette så big deal, tenker du kanskje fortsatt og gjesper litt ekstra av denne kjedsommelige bloggposten?

Fremmedspråket krever fortsatt en god del ekstra krefter, ser du, og altfor ofte dukker det opp ord og uttrykk jeg ennå ikke har lært. Jo, det er flotte fora for å forbedre nettopp vokabularet, det er bare det at når det skal hjelpes til og ting skal gjøres så kreves det ofte et visst tempo, og i slike situasjoner blir jeg gjerne litt ekstra selvbevisst på at språkforståelsen og evnen til å uttrykke seg fortsatt kommer til kort. Jeg har nevnt det flere ganger her inne, og kommer nok til å gjøre det igjen, Vigdis Finnbogadottirs meget gode oppsummering:

«På morsmålet mitt sier jeg det jeg vil, men på fremmedspråket mitt, sier jeg det jeg kan

Det er to helt forskjellige ting!

Derfor blir en sånn ‘hjelpe-til-på-datterens-danseoppvisning’-greie en sånn situasjon hvor hjernen må jobbe i høyeste gir, og jeg må innrømme at å tilbringe en helg med en hjerne på høygir ikke er noe jeg gjør med lette skritt.

Dette skulle være en helg med tre forskjellige danseoppvisninger over tre kvelder, og den første oppgaven min var på fredagen hvor jeg skulle guide publikum gjennom 7 forestillinger i moderne dans. Hver forestilling varte i 20 minutter og bevegde seg gjennom lokalet hvor de hvite veggene dere ser i bakgrunnen på bildet av mitt skrekkslagne jeg, forflyttet seg alt ettersom hvor danserne, deriblant datteren, danset. Veldig flott oppvisning for publikum, men en nervepirrende opplevelse for ei stakkars innvandrerdame som måtte instruere hele gjengen høylydt til høyre og venstre, frem og tilbake – på fransk …

hege-gjor-ting-hun-ikke-kan

Jeg måtte passe nøye på at jeg bøyde verbene i høflighetsform der jeg ropte ut: «Følg meg!» «Stopp!» «Snu dere!» «Kom hit!» «La de små barna sitte foran!» «Kom her, frue, så ser De bedre!» «Sett Dem på denne krakken, herre, så skal jeg ta stokken Deres!» «Til venstre!» Til høyre!» «Inntil veggen!» «Inntil veggen, sa jeg, skikkelig inntil veggen, lim dere inntil (?!) for danserne løper ved denne linjen her!» mens jeg sprang fra den ene enden og forsiktig dyttet folk bak den hvite linja som virket å være usynlig for alle andre enn den stakkars fremmedkulturelle guiden.

dans
Her er jeg i action ytterst til høyre i bildet – like greit at det er med ryggen til, for jeg er nok ikke like smilende og avslappet som den innfødte dama til venstre!
dans-2
Slik så det ut ovenfra helt i begynnelsen
dans-3
Og etter mye dansing frem og tilbake, så det ut slik på slutten

Da alle de syv forestillingene var over, forsøkte jeg så godt jeg kunne å stå oppreist på noenlunde verdig vis der jeg applauderte og gratulerte danse-ensemblet med fantastisk innsats, og varm i trøya slengte jeg på noen høylytte og kontinentale «BRAVO!»

Inni meg, klappet jeg meg selv på skulderen og gratulerte meg selv med vel gjennomført innsats. At den ikke blir så godt lagt merke til av de innfødte, har jeg blitt godt vant til etter tolv år med integrering. For hva er det vel egentlig som er så slitsomt med å guide et fransktalende publikum gjennom 7 danseforestillinger i løpet av en kveld? De vet jo ikke om de kompliserte franske radiokanalene i bilen, fransk bloggskriving og fransk twitter-konto eller at jeg tvinger meg til å lese franske romaner når jeg mest av alt har lyst til å scrolle gjennom fb-strømmen min for å finne ut hva som rører seg i gamlelandet.