Snakk med meg!

Da jeg ankom Belgia for snart 15 år siden, snakket jeg svært lite fransk. Og forsto desto mindre. Fransk C-språk på gymnaset var ikke mye til hjelp ettersom vokabularet mitt begrenset seg til ‘ja’, ‘nei’ og ‘kanskje’, samt verbbøyningene av ‘å ha’ og ‘å være’. Det ble det bare noen særdeles vage samtaler utav.

Men optimist som jeg var, begynte jeg på språkkurs ved siden av jobben (hvor jeg heldigvis kunne bruke engelsk som arbeidsspråk). Arbedidsgiveren min sponset dessuten franskkurs via telefon i arbeidstiden, en halvtime per uke, så jeg var veldig privilegert.

Alt lå til rette for at jeg skulle lære dette vakre språket jeg gjerne ville snakke flytende så fort som mulig. Det nye språket fant stadig vekk veien til Brocas og Wernickes områder i den foreløpig lærevillige hjernen min, til den formelig flommet over av fremmede ord og uttrykk som bare ventet på å bli brukt.

Men. Det var et stort men, som jeg overhodet ikke var forberedt på. Språket måtte praktiseres. Selvfølgelig var jeg forberedt på at jeg måtte snakke det, for at det skulle synke inn i kropp og sjel sånn skikkelig. Men jeg var ikke forberedt på hvor få mennesker jeg kunne praktisere det med. De som gikk i klassen min på språkkurset var jo selvsagt snakkesalige nok, men til syvende og sist var vi alle like håpløse i fremmedspråket vårt, i større eller mindre grad. Det vi hadde til felles, var at hjernen vår boblet over av alle de vakre glosene vi så gjerne ville sette sammen til forståelige setninger. Det ble det mange goddag mann økseskaft-samtaler av, som forhåpentligvis var underholdende, og ikke bare frustrerede, for de tålmodige språklærerne våre.

Utenfor den ufarlige språkkursbobla, var det ikke mange å snakke med, annet enn ‘ja takk’ og ‘ha en fin dag’ i diverse fora i det offentlige rom. Det var ikke lett å avansere fra gymnasvokabularet, for å si det sånn. Dessuten gikk disse menneskene over til engelsk straks de forsto at jeg var utlending. Det er hverken gøy eller spesielt effektivt å snakke med en gebrokken sjel, det krever tid og tålmodighet – som jo er mangelvarer i dette travle samfunnet vårt.

Jeg endte ofte med å snakke med meg selv. Jeg førte hverdagslige samtaler mellom to personer om de forskjellige temanene vi hadde på agendaen på språkkurset. I trygg avstand fra normale mennesker, selvfølgelig, vi innvandrere har dårlig nok rykte som det er. Det var den eneste måten å få ut alle disse ordene som lå på vent i en noenlunde konstruktiv rekkefølge, før det flommet fullstendig over.

Løsningen, for mitt vedkommende, kom den dagen vi flyttet til en by hvor ingen snakker engelsk. Da ble det ‘learning the hard way’, og da begynte vi å snakke fransk på heltid i heimen. At det gikk utover den ekteskapelige maktbalansen, sier seg selv, men språklæringen skjøt heldigvis fart etter det. Den dagen jeg fikk min første venninne på fransk, var en merkedag, for det var fra og med da jeg omsider fikk muligheten til å bli så flytende i fremmedspråket mitt som overhodet mulig.

Språklæringsfasen er en ensom fase. Men det er ikke nødvendigvis  underverker som må til for at den skal være litt hyggeligere, og at man lærer språket litt fortere. Voksenopplæringen på Vestre Toten, Kompetanse Norge og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har skjønt akkurat dette. De har funnet på noe som er både genialt og enkelt på én gang. Et jakkemerke hvor det står: «Snakk med meg – jeg lærer norsk» blir i disse dager testet ut på språkelever ved voksenopplæringen på Vestre Toten:

snakk med meg

nrk.no kan du lese om 53-åringen Hesham Almassri fra Syria, som for tiden har språk- og arbeidstrening hos Kiwi Reinsvoll. Han sier blant annet følgende:

«– Når jeg går med jakkemerket ser kundene at jeg holder på å lære norsk. Da snakker de saktere så jeg forstår.»

Han kan fortelle at kundene snakker mer med ham nå enn før. Nrk.no skriver videre:

«Erfaringer fra språkundervisning viser at det ofte er vanskelig å øve på språket i naturlige settinger.»

Nemlig.

Når nrk.no spør voksenopplæringssjef, Per Olav Strande, om de merker progresjon, sier han:

«– Ja, det gjør vi. De får både teoretisk bakgrunn på skolen og språktrening ute i det daglige. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger. Både fra dem som bruker jakkemerket og andre.»

Litt etter litt forstår jeg mer, sier Almassri. Og det er sånn vi lærer språket, litt etter litt. Ikke over natta. De fleste av oss er ikke språkgenier, dessverre. Som det franske ordtaket sier: Litt eller litt, bygger fuglen redet sitt. Jeg husker den gangen jeg lærte dette ordtaket, for da lærte jeg samtidig hva ‘rede’ er på fransk.

petit a petit

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s