Nabokjærringa viktigst for integrering?

wrong_question_header

Når du driver med integrering på fulltid, er det store sjanser for at du synes livet er skikkelig kjipt innimellom. Dette er helt normalt. Du skal lære deg et fremmedspråk, samtidig som du skal bli kjent med en helt ny kultur – en kultur hvor du kanskje synes menneskene er kalde og reserverte i forhold til der du kommer fra. Du tenker kanskje det er din skyld at de står minst ti meter unna deg på bussholdeplassen, og det skal godt gjøres å ikke bli en smule paranoid når ingen ser deg i øynene eller setter seg ved siden av deg på bussen. Det tar tid å venne seg til disse «små» tingene i hverdagen, det krever ofte en god overdose av både energi og mot.

Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder hvor ofte og hvor langvarig disse kjipe periodene kommer til å være i løpet av integreringsprosessen din. Men noe som er ganske sikkert, er at de fleste må gjennom dem i større eller mindre grad. I verste fall blir du der såpass lenge at det fortoner seg håpløst å komme videre. Depresjon er ikke uvanlig blant migranter.

Derfor er det viktig å være føre var. Og du har sikkert fått med deg at det er mange gode råd for sånne som oss: Lær språket så fort som mulig, finn deg en jobb, bli kjent med dine nye landsmenn, tren, vær positiv, pust dypt, gå utenfor din egen komfortsone 24/7, vær i naturen, syng, dans, og gjør masse yoga.

Selv har jeg gjort det meste av disse tingene, og mer til, bortsett fra sang og dans – der gikk faktisk grensen for andregenerasjons innvandrerbarna mine. Det er langt mellom de kjipeste periodene nå, men når de kommer, er det som regel fordi det er litt for lenge siden siste norgesbesøk eller skypesamtale med de nærmeste i gamlelandet.

I forbindelse med nytt bokprosjekt, leser jeg for tiden en del litteratur om hva som kan gjøre mennesker lykkelige. Alt fra hjerneforskning til lykkestudier ligger ligger på skrivebordet mitt. Jeg har hengt meg litt opp i en ni år gammel studie hvor forskere fra blant annet Harvard har funnet ut at det ikke nødvendigvis bare er individuelle selvhjelpsteknikker som er avgjørende for hvorvidt vi er lykkelige eller ikke:

«… the researchers found that when an individual becomes happy, a friend living within a mile experiences a 25 percent increased chance of becoming happy. A co-resident spouse experiences an 8 percent increased chance, siblings living within one mile have a 14 percent increased chance, and for next-door neighbors, 34 percent.»

Ettersom sjansene er skrale for at du har en venn i det nye landet ditt mens du lærer språket (de kommer som regel etterpå, feigingene), og søsken gjerne befinner seg i gamlelandet, sats på naboen – dersom naboen din er lykkelig, øker sjansene dine med hele 34%!

Derfor, når integreringens klamme grep strammer til og slår pusten utav deg: Sjekk hvorvidt naboen er lykkelig. Hvis dette ikke er tilfellet, flytt til et sted hvor naboene er såpass lykkelige at de kan garantere for ditt velbefinnende.

Lykke til!

Bloggpost

 

Reklamer

En kommentar om “Nabokjærringa viktigst for integrering?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s