Utdrag fra en svært annerledes bok om integrering

Det er en grunn for at jeg ikke jobber med markedsføring, og det er at jeg stinker når det gjelder akkurat det. Da jeg tidligere i dag lovte en special edition bloggpost om romanen min, tenkte jeg overhodet ikke på at det er 16. mai, altså dagen før Dagen. Det er vel ingen som gidder å sette seg i godstolen for å lese de to første kapitlene av den kjempeviktige boka som handler om det kjempeviktige og samfunnsaktuelle temaet som jo integrering er?

Men, vel, jeg må jo holde det jeg lover, så her kommer kapittel 1 og 2 av den kjempeviktige og samfunnsaktuelle romanen:

EHVF_fors.orig_02.03.2017

Kapittel 1 – Ute i rommet

«Fare for permanent gråværssky over Belgia, sier du?»

«Det ser slik ut.»

«Men – hvordan kunne det gå så langt? Vi har prosedyrer for slikt.»

«Det har vært noe forvirring i observasjonsavdelingen. De nordiske skal i utgangspunktet ikke bli så hardt angrepet.»

«Nei, det er sant. Det dreier seg vel stort sett om klimaflyktninger i deres rekker.»

«Nettopp. Dessuten holder de seg stort sett til sine egne, og som regel vender de hjem igjen. På utsiden var det heller ingen utpregede tegn, så hun forsvant fra radaren. Vi fanget henne ikke opp igjen før det indre overtrykket ga utslag på EmoLab.»

«Hvordan er klimaet i landet hun har flyttet til?»

«Mye gråvær.»

«Greit. Gi beskjed til klodekontoret at de kan igangsette rekognosering allerede, for vi kommer umiddelbart – sannsynligheten for intervensjon er stor.»

To høyreiste vesener uten hår, kledd i flagrende, hvite gevanter, snur seg synkront og går vekk fra veggskjermen hvor bildene fra en frisørsalong fortsetter å flimre.

Kapittel 2 – Hår til besvær

«Selv jeg kan ikke utføre mirakler.»

«Hm?»

Roen i den lille frisørsalongen med fire røde skinnstoler foran speil i antikke messingrammer, blir brutt av Vincents hese mumling. Med vante frisørfingre rusker og drar han i Malins blonde, utvokste bob-klipp. Malin kikker opp fra boka i fanget og møter frisørens oppgitte blikk i speilet, men slår øynene raskt ned igjen. Hun trenger ikke speilet på veggen for å vite at hun burde ha sminket vekk de mørke ringene under øynene og smurt litt fuktighet inn i den fargeløse huden. Hun angrer på at hun ikke har kledd seg i noe mer presentabelt enn den mørkeblå, utvaskete hettegenseren som lå øverst i skittentøyskurven. Men da måtte hun i så fall ha vasket klær først.

«Håret Deres har det ikke bra, madame. Det er ikke fornøyd med tingenes tilstand,» sier han.

Malin presser frem et smil. Det er ikke lenge siden hun sto opp for å dra av gårde til frisørtimen klokken tolv, og hun kjenner at dynen gjerne kunne ha stengt verden ute noen timer til. Det tunge vintermørket har endelig veket for et spinkelt vårlys, men tilværelsen er fremdeles mørkegrå og gjennomvåt.

«Jeg går vel ikke til frisøren hvis det ser ut som jeg nettopp har vært der?» svarer Malin. Hun gløtter opp mot Vincent, og det slår henne hvor lite representativ han er for sin egen yrkesgruppe med det skulderlange, uflidde håret, og grått skjegg som burde vært trimmet for flere dager siden. Han rister på hodet.

«De gjøre noe,» sier han.

Malin lurer på hvor lenge hun skal måtte gå til frisør i dette landet før de kan begynne å snakke i andre person entall. I snart sju år har hun vært trofast kunde hos Vincents hårstudio, og hun har ennå ikke turt å spørre om de kan være dus. Hun kaster et blikk på klokken og sukker da hun kommer på at hun går glipp av yndlingsserien sin mens hun sitter her. Hvis Vincent ikke snart slutter å bekymre seg over hårtilstanden hennes, noe han egentlig bare burde være glad for, rekker hun absolutt ingen zapping før tvillingenes skoleoppvisning. Bare tanken på en gymsal full av innfødte foreldre gjør at hjertet banker raskere i brystet. Vincent merker at han ikke har Malins fulle oppmerksomhet og slår ut med armene.

«De må gjøre noe drastisk, madame Malin-e!»

Kvinnen med håret fullt av aluminiumsfolie i stolen ved siden av rykker til og ser mot dem med hevede øyebryn. Malin krymper seg i stolen. Navnet hennes, som hun alltid hadde vært så glad i, hadde blitt fremmed for henne her nede, en kuriositet som det i begynnelsen hadde vært morsomt å forklare. Nå føltes det som det ikke var hennes eget lenger, men noe som hørte dem til. Noe hun til og med var flau over.

«Hva da for noe drastisk?» spør hun og sparker seg selv mentalt i leggen for at hun ikke bare skiftet samtaleemne idet han bøyer seg frem for å se henne ordentlig i øynene. Vi kunne for eksempel snakket om ironien ved manglende hårvask og skjeggtrim, samt fordelene ved grundig tannpuss når man jobber så tett på mennesker, tenker Malin mens hun holder pusten i et forsøk på å stenge ute dunsten fra gårkveldens rødvinsflaske.

«Hva da?!» sier han så høyt at Malin skvetter. Det er umulig for damen ved siden av å heve øyebrynene ytterligere, og de kulerunde øynene klarer ikke lenger å gløtte diskret.

Vær så snill og demp deg, ber Malin inni seg mens hun ser på Vincent med inderlig blikk og holder enda litt hardere rundt boken i fanget. Akkurat da er det som om hele frisørsalongen stilner både fønebrus og hårvask for å få med seg det som blir sagt. En fallen synål ville laget spetakkel på de sjakkrutete flisene. Men Vincent demper seg ikke. Malin registrerer at munnen fortsetter å bevege seg i hurtigtogsfart og armene hans gestikulerer med en slik iver at hun mistenker en overdose med Møllers Tran, noe som i hvert fall ikke hjelper på odøren som med jevne mellomrom siver forbi neseborene. Men den forhatte fiskesirupen fra barndommen i syttitalls-Norge, som det var umulig å unnslippe i alle måneder med R i, finnes ikke i dette landet. Og ethvert forsøk på å innføre tradisjonen i hennes eget hjem, mislyktes. Enten ved at de grønne glassflaskene forsvant på mystisk vis, eller at innholdet ble konsumert med en forbløffende hastighet. Da flasken ble knust i kofferten etter et norgesbesøk, til tross for omhyggelig innpakning, ga hun offisielt opp forsøket på å sniknorskifisere familiens D-vitamininntak. Hun setter på plass bokmerket, det avlange hjertet som det står Je t’aime, maman på, og stryker forsiktig over de lokkende bokstavene før hun slår boken igjen. Knausgårds andre kamp får vente.

«Jo men, jeg har da tross alt født barn og ammet,» sier hun.

«Non! Dette håret er deprimert, lei seg, trist, ikke glad! Barna skal ikke få skylda, for det begynner å bli noen år siden de ble født, compris

Og så følger den vanlige leksa om å komme seg ut av huset. Ut blant folk. Få frisk luft. Tenke positivt. Malin har hørt alt før. De vet ikke hva de snakker om. Hverken de som hun flyttet fra, eller de som hun flyttet til. Inkludert hennes egen ektemann, som er skyld i alt.

«Unnskyld, Vincent, det er ikke meningen å virke uinteressert. Jeg er bare litt trøtt i dag,» sier hun og gjesper. På netthinnen flakker bruddstykker av den ekle drømgjengangeren med tyggegummien som vokser i munnen, og hun kjenner det snører seg i halsen. «Dessuten, en hårkur gjør vel underverker for tørt hår?» Hun blunker til Vincent i speilet og håper å bringe frem en liten latter.

«Les cheveux, madame Malin-e, les, ikke le! Hår er alltid i flertall, det må De vel ha fått med Dem etter så mange år. Il faut bien faire l’effort quand même

«Kjære frisørmonsieurtosk, De skjønte vel hva jeg sa selv om jeg brukte feil artikkel? Vi kan gjerne snakke engelsk dersom grammatiske feil plager Dem så veldig! Hva man sier er tydeligvis ikke så viktig som at man sier det hundre prosent korrekt. Engelsken min er så godt som perfekt, så jeg kan korrigere Dem i stedet slik at De lærer. Engelsk er langt fra fransktalende menneskers sterkeste side, så da vil De omsider få noe utav samtalen, monsieur, for når det gjelder min fransk, så er toget for språklig finesse gått for lenge siden!» sier … ingen. I hvert fall ikke Malin. Ordene ville uansett ha streiket og kommet ut i feil rekkefølge, som de alltid gjør når hun snakker fransk i ubehersket tilstand.

«Sju år,» sier hun.

«Hva?»

«Sju år. Til sommeren er det sju år siden jeg kom hit.»

Sju lange og sju breie skulle hun til å si, men visste ikke hva det ville bli på fransk. Ikke at det hadde spilt noen rolle om hun visste det, for det lar seg uansett ikke oversette. Som så mye av det hun gjerne skulle ha sagt.

«På søndag er det sju år siden Laurent og jeg giftet oss.»

«Jøss, har årene gått så fort? Gratulerer!» sier Vincent før han rynker pannen og fortsetter: «Men hvorfor så alvorlig? Det ser ut som De skal i begravelse i stedet for å feire bryllupsdag –»

«Vi skal ikke feire,» sier Malin nesten uten stemme mens hun stryker over arret på venstre overarm, «ikke denne helgen i hvert fall … Laurents jobb har årsfest, så vi skal på hotellweekend med alle ansatte fra lørdag til søndag, med festlige aktiviteter hele dagen og stivpyntet bankett på kvelden.» Hun slipper pusten ut i et tungt sukk.

«Ja men, det blir da sikkert godt for Dem det, madame Malin-e, å komme ut blant folk, ikke sant? Bli kjent med noen hyggelige mennesker, hm?»

Men Vincents entusiasme smitter ikke over på Malin.

«Romantisk helg i Paris, bare Laurent og meg, hadde vært ti ganger bedre,» mumler hun.

«Nå må De ikke være så negativ, da! Det blir helt sikkert kjempehyggelig.»

Ikke vær så negativ. Da. Den nedlatende tonen er selvsagt ikke ment sånn, det er den aldri fra folk som er velmenende. Hadde Malin fått en euro for hver gang noen mente hun var negativ, ville hun hatt penger nok til å klone en versjon av seg selv som kunne bli her nede mens hun selv reiste tilbake dit hun kom fra. Malin smiler blekt og nikker med noe hun håper ligner spirende begeistring.

«Jo da, det blir helt sikkert kjempehyggelig å stå i en krok mens Laurent pleier det dyrbare nettverket sitt,» sier hun.

«Nei, virkelig, madame Malin-e, nå må De se til å ta Dem sammen! Stakkars monsieur Laurent som må leve med denne pessimismen dag ut og dag inn, han fortjener virkelig medalje.»

Vincents rett-fra-levra-snakk, som en gang hadde vært så sjarmerende, blir for mye for Malin og hun unngår å møte blikket hans i speilet. Det er like før det flyter over i øyekroken. Hjertet banker hardt i brystet, og hun knytter nevene, som om hun skal til å slåss. En varm rødme sprer seg i ansiktet. Hun må ta seg kraftig sammen for ikke å kyle føneren som henger på veggen, rett i fjeset på frisøren.

«Un petit café, madame?»

Hun blir reddet av den unge assistenten med lange, mørkebrune lokker. Vincent klapper Malin på hodet og buster til håret hennes før han går for å blande fargen, men later ikke til å ha merket raseriet som bare for noen sekunder siden invaderte henne, og forduftet like fort som det hadde kommet.

«Ei venninne gjorde det på meg i går kveld, er det ikke fint?» spør assistenten og rister på hodet så hårforlengelsene svinger fra side til side.

«Kjempefint,» sier Malin. Hun ser seg rundt i frisørsalongen og puster lettet ut da det ser ut til at det som nettopp skjedde med henne gikk alle hus forbi.

«Jeg tar gjerne den kaffen,» sier hun. Hun har egentlig ikke lyst på den seige gjørma i den bittelille kaffekoppen som de serverer her nede, men hun kjenner det må noe kruttsterkt til for at hun skal komme seg igjen.

Så fort hun ser ryggen til assistenten borte ved kaffemaskinen, åpner hun boken og setter seg til rette i stolen mens lydene av fønere, sakser som klipper og kammer som legges på plass, surrer i bakgrunnen. Knausgård prater mindre i Sverige enn han gjør i Norge, leser hun. Han har sluttet å småprate med tilfeldige mennesker, sånn som ekspeditører i butikker og på kafeer, og konduktører på tog. Hvor deilig det var å komme til Norge og finne tilbake til den fortroligheten med ukjente mennesker. Kjenne at skuldrene senker seg.

«Og videre all kunnskapen man besatte om sine landsmenn, som nesten overmannet meg når jeg steg ut i ankomsthallen på Gardermoen: Han kom fra Bergen, hun kom fra Trondheim, der var det en arendalitt gitt, og hun, kom ikke hun fra Birkeland? Det samme med alle nyanser i det sosiale bildet. Hva folk jobbet med, hvilken bakgrunn de hadde: Alt ble klart i løpet av sekunder, mens det i Sverige alltid forble skjult. En hel verden forsvant på den måten.»

En hel verden forsvinner. Så enkelt kan utlendigheten oppsummeres, tenker Malin og smiler skjevt. Hun ser fort på klokken, og håper ikke det tar mer tid enn vanlig å fjerne alle spor etter nedtrykte hårstrå.

«Voilà, madame, kaffen Deres, s’il vous plaît

Malin takker og tar imot kaffen. Hun prøver å venne seg til den, men de bittesmå kaffekoppene med den beske, tyktflytende brune væsken, er tunge å svelge. Det må minst to sukkerbiter og en halv desiliter melk til for å klare å drikke den, men det er det selvfølgelig ikke plass til i den knøttlille kaffekoppen. Hun savner generøse kopper med den perfekte blandingen av varm melk og espresso, og brune ruglete sukkerbiter som glitrer mot henne idet hun slipper dem oppi, midt i melkeskumhjertet som blir rørt i stykker av en tankefull skje. Hun hadde prøvd å bestille café au lait noen ganger, for ettersom det tross alt var deres språklige opprinnelse, måtte de vel være gode på akkurat det. Men nei, hun ble servert akkurat den samme beske gjørma, eneste forskjellen var metallmuggen med varm melk ved siden av. Au lait. Med melk. Omsider skulle det vise seg at den café au lait-en hun lette etter, het lait russe. Russisk melk. Hva russerne hadde med dette å gjøre, er og blir et av de mysterier de innfødte fortsatt hadde til gode å gi henne en tilfredsstillende forklaring på.

Hun rynker på nesen idet hun svelger den første slurken, etter å ha rørt inn mer enn et menneskes gjennomsnittlige dagsbehov for sukker. Akkurat da hun skal til å vende blikket ned for å lese videre, får hun øye på en skikkelse som står på utsiden og ser inn gjennom utstillingsvinduet ved inngangsdøren. Mellom stålhyllene med rådyre hårprodukter som lover at enhver kvinnes hår skal bli skinnende blankt, bortsett fra Malins, selvsagt, står en mann med brun skinnjakke og svart motorsykkelhjelm under den ene armen og kikker inn. Øynene deres møtes et øyeblikk, og brått får han det travelt med å ta på seg hjelmen. Han snur seg og forsvinner i den grå horisonten. Sto han der og så på henne? En kald fornemmelse kryper langs ryggraden og bruset fra fønere og hårvask overdøver hjertebanken. Hånden hennes farer umiddelbart opp til arret på venstre overarm og gnir på den ruglete huden.

«Alt vel, madame?»

Malin skvetter med et perplekst Oui, mademoiselle! og smiler til assistenten som står bak henne og rører i plastbollen med hårfarge. Hun vender blikket raskt ned mot boken igjen, slik at det ikke skal være noen som helst tvil om at hun ikke vil småprate. Sakte roer pulsen seg ned, og hun finner tilbake til pusten igjen. Oppgitt rister hun vekk følelsen av å ha blitt betraktet av en fremmed mann fra utsiden av frisørsalongen. Det får da virkelig være måte på til paranoia på høylys dag, selv om den er aldri så grå. Han sjekket nok bare prisen på herreklipp, motorsyklister er vel også opptatt av å være fine på håret, bestemmer hun seg for. Noen minutter senere demrer det for henne. Han hadde vært skallet.


Sånn! Får du lyst til å lese videre? Håper det! Du kan kjøpe den her.

Riktig god 17. mai!

Reklamer

2 kommentarer om “Utdrag fra en svært annerledes bok om integrering

  1. En nytelse å lese En hel verden forsvinner.
    Tusen takk, Hege, for denne inspirasjonskilden av en bok.
    Du har en herlige evne til å sette ordene i en kontekst som genererer både innsikt i dine erfaringer, får meg til å analysere mye av egne flytte-fra-by-til-bygd-opplevelser og – ikke minst – hvordan mine møter med flyktninger egentlig har vært. Er så heldig at jeg har vært sammen flere fra bl.a. Somalia, Eritrea og Syria gjennom jobb i en vekstbedrift – skal sporenstreks anbefale de andre ansatte der å kjøpe/lese boka. Den må absolutt oversettes til arabiske språk, tenker jeg. Tenker mye akkurat nå når siste side er lest – så inntil videre sier jeg bare: Gratulerer med boka og tusen takk igjen for at du sto løpet ut og har fått den utgitt. Tror ikke vi kan forestille oss for hvor mange den vil komme til å få en vesentlig betydning for!
    (Ps: Malins nattlige opplevelser er for meg i samme ånd som Nygårdshaugs ‘Himmelblomsttreets hemmeligheter’; der er også ‘renselse’ ikledd en fantastisk språkdrakt. Dere har god fantasi! Ds.) Klem fra FosenMaie.

    Likt av 1 person

    1. Tusen, tusen takk for denne fantastiske tilbakemeldingen! Jeg sitter her mer tårer i øynene, og må klype meg i armen etter sammenlikningen med Nygårdshaug 😀 😀 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s