Eget foretak på fremmedspråk

keep-calm

 

For noen år siden spurte jeg mannen min om å beskrive meg i én setning, og det så ikke ut til at han trengte å tenke seg om før han svarte tvert:

«You never give up!»

Og i stedet for å analysere altfor lenge om dette kunne være negativt ment sånn i ekteskapelig forstand, valgte jeg å trykke det til mitt bryst og ta det som et kompliment.

Egenskapen ‘å aldri gi opp’ har vist seg å være svært nyttig når det gjelder bokskriving, selv om jeg må innrømme at det holder hardt å ikke kaste inn det tårevåte håndkleet en gang for alle når refusjonene hagler inn som perler for svin. Eller noe. Spesielt når dette avslaget kom (eventuelt melde flytting til Tromsø):

«Vi kommer ikke til å utgi dette manuset, men jeg er bombesikker på at flere andre forlag gladelig vil gjøre det. Du skriver om et viktig tema, og budskapet ditt blir formidlet på en lettfattelig og sjarmerende måte. Dessuten skriver du fordømt bra. Med så mye skryt høres det sikkert merkelig ut at ikke vi vil utgi dette, men vi har fått inn nærmere 100 manuskripter hittil i år og har nesten utgivelsesplanen for i år og til neste år ferdig allerede. Dessuten er vi ikke gode nok til å få til et tilfredsstillende salg av forfattere som bor i Oslo eller i utlandet. Derimot er vi veldig flinke til å få frem forfattere i Tromsø, Mosjøen og Sandnessjøen hvor det finnes en lokalpatriotisme som ikke eksister her i hovedstaden.

Det boken din trenger, er at et av de store forlagene som ser det kommersielle potensialet i det du har skrevet og som også har ressurser til å få boken inn i de store bokhandelkjedene. Prøv Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm, Juritzen, Kagge og Tiden. At du vil få napp, er jeg overbevist om.»

Vedkommende kan være så bombesikker og overbevist han bare vil, men realiteten er jo den at romanen har blitt refusert av samtlige forlag han er sikker på at jeg vil få napp hos. Og flere av dem har til og med refusert den flere ganger. Forbedret utkast hver gang, altså. Nå er jeg usikker på om det faktisk finnes flere forlag å sende den til.

Men jeg gir ikke opp.

I hvert fall ikke nå som foredragsvirksomheten er i ferd med å bli etablert på alvor. Jeg har til og med begynt å få oppdrag i Norge, og er herved registrert på talerlisten.no dersom noen skulle være interessert i å hyre meg inn.

Jeg har etter hvert begynt å innse at dersom manus noensinne skal bli til bok på ordentlig, så må den selvpubliseres. Dersom det ikke skulle skje et mirakel i disse juletider, da, men, vel, det begynner å bli noen år siden jeg trodde på julenissen.

Og hvem skulle trodd, den gangen jeg befant meg i selveste krisefasen i kultursjokket, da integreringen var på sitt mest smertefulle, at jeg en vakker dag og noen år senere, skulle befinne meg hos regnskapsfører for å få hjelp til å starte eget foretak – på fransk?! Joda,det er bare noen detaljer igjen nå, så er jeg vitterlig selvstendig næringsdrivende på fremmedspråket mitt … !

Og, nei, jeg  skjønner overhodet ikke alt som blir sagt, så ektemannen må være med som tolk. Formel fransk er virkelig ingen enkel sak, men jeg lar meg ikke skremme lenger av lange fremmede ord i merkelige rekkefølger. Jeg har jo overlevd sjokkfasen, jo!

Da jeg tidligere i uka skulle på et viktig møte med en viktig mann, og ektemannen meldte avbud i siste øyeblikk, avlyste jeg ikke. Neida, tvert imot, jeg møtte opp, forklarte vedkommende med grå høyhalset og runde briller uten innfatning på en spiss nese at fransk er mitt tredje språk (hah!) og at mannen min er tilgjengelig på telefon dersom dette skulle vise seg å være altfor uforståelig for meg. Etter bare ti minutter var det selvsagt behov for tolketjenesten, men jeg er uansett takknemlig for at jeg klarte meg såpass lenge på egen hånd, spesielt tatt i betraktning at dette hadde vært uaktuelt for ikke så altfor lenge siden.

Nå som formalitetene er sånn noenlunde på plass, er jeg skikkelig spent på hva 2017 vil bringe – jeg har en rar følelse av det kommer til å bli veldig bra.

To be continued.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

3 thoughts on “Eget foretak på fremmedspråk”

  1. Du skriver godt og underholdende! Vil absolutt lese boken hvis den blir å få tak i!

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar!😁 Boken kommer til å bli tilgjengelig i løpet noen få måneder, og da vil den bli reklamert for i alle mulige og umulige kanaler 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s