Inviter en innvandrer på lunsj!

Jeg er litt småsyk i dag. Sånn litt behagelig syk, der du er såpass urven i kroppen at du holde sengen med en varm kopp te, men ikke så ille at du hverken kan lese  bok eller surfe på PC-en – eller nyte tekoppen i fred og ro.

Derfor har jeg omsider gjennomført et etterlenget TED-talk binge-watching-maraton, og jeg har fått en såpass fin dose at akkurat nå er verden faktisk et ganske greit sted å være.

Enda bedre kan det kanskje bli dersom vi følger Elizabeth Lessers oppfordring om å invitere mennesker på den andre siden, altså mennesker vi er fundamentalt uenige med, eller kanskje dypt skeptiske til, på lunsj:

«There’s an angry divisive tension in the air that threatens to make modern politics impossible. Elizabeth Lesser explores the two sides of human nature within us (call them «the mystic» and «the warrior”) that can be harnessed to elevate the way we treat each other. She shares a simple way to begin real dialogue — by going to lunch with someone who doesn’t agree with you, and asking them three questions to find out what’s really in their hearts.»

Står det i introduksjonen. Og etter å ha sett ferdig klippet som varer i knappe 11 minutter, må jeg innrømme at den litt naive og romantiske fredsaktivisten i meg straks begynner å drømme om mennesker som lunsjer med fienden over hele jordkloden. Dessuten kommer det vel ikke som noen overraskelse på noen av dere som har fulgt denne bloggen en stund, at jeg til syvende og sist vil forsøke å vinkle dette over på min nemesis her i livet, nemlig integrering. Tenk hvis innfødte inviterte innvandrere på lunsj og innvandrere inviterte de innfødte?

Det skal ofte ikke så veldig mye mer til. Man trenger ikke nødvendigvis å bli bestevenner av den grunn. Men det går an å ha i bakhodet at Norge, ifølge The Independent, er et av de vanskeligste landene i verden å skaffe seg venner, og at vennskap er en av de viktigste faktorene for at integrering skal lykkes. Nok food for thought til en vellykket lunsj, der, eller hva?

Bon appétit!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

2 thoughts on “Inviter en innvandrer på lunsj!”

  1. Yousef Assidiq bruker jo denne metoden for å skape dialog med folk han er fundamentalt uenig med🙂 Og det burde funke utmerket i et integreringsperspektiv også🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s