Den avslappede nasjonen: Et empatisk eksperiment

20499796

Det var nok en del godtfolk over det ganske land som satte kaffen i halsen i morges, da de klikket inn på Sanna Sarromaas  debattinnlegg på vg.no «Den avlappede nasjonen» og leste følgende:

«Nordmennenes forhold til arbeid er halvhjertet, eller til og med slapt. I Finland omtales nordmenn som Nord-Europas italienere eller ­spanjoler.» 

Jeg hører for meg det unisone gispet da den finske feministen og forfatteren siterer en finsk sykepleier med arbeidserfaring i Norge:

«Jeg vet ikke om nordmenn er late eller tankeløse eller hva det er, men på jobben gjør de bare akkurat det som trengs i deres jobb … og hvis man kan skulke litt unna også, så går det greit».

Det er ikke første gang Sanna Sarromaa spisser penna og lar sine skråblikk gå utover det norske folk. Nok er tydeligvis nok:

Det er ikke morsomt å bli skåret over én og samme kam, men når det gjelder generaliseringer og bruk av enkelthendelser som representativt for hele befolkningen, så er vel egentlig nordmenn et temmelig privilegert folkeferd. Min erfaring etter mange år som som innvandrer her i Belgia, er at opprinnelsen min bare blir møtt med entusiasme og lovord fra mennesker jeg møter på min vei. Folk flest har bare gode ting å si om Norge og nordmenn, og i løpet av den tiden jeg har bodd her, har jeg bare opplevd en gang at gamlelandet har blitt uthengt på urettferdig vis. Jeg har skrevet om opplevelsen i bloggposten «Norske foreldre er kalde«, som handlet om den gangen ektemannen og jeg var på et foredrag om barn og skjermbruk.

Jeg hadde sett frem til å høre foredraget til den anerkjente psykologen, som blir ansett for å være en av regionens fremste eksperter på barn og psykisk helse. Da han plutselig spurte om det satt noen nordmenn i salen, skvatt jeg i stolen, for jeg hadde til gode at nasjonaliteten min ble etterspurt i slike sammenhenger. Jeg husker at jeg forberedte meg til den sedvanlige lovsangen om hjemlandet mitt, og var fullstendig uforberedt på det skeptiske uttrykket som bredde seg utover ansiktet hans da det ble bekreftet at joda, det sitter ei nordkvinne i salen.

«Da må jeg vel kanskje tone ned litt det jeg skal til å si nå,» sa han med et sukk, hvorpå det fårete innvandrersmilet bredde seg utover ansiktet mitt, det som alltid kommer når jeg på grunn av språklige eller kulturelle begrensninger ikke helt får med meg sammenhengen.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?»

Ja, jeg vet. Norge har vel aldri vunnet noe PISA. Ikke vært i nærheten engang. Men hva skal man si når man sitter i en sal full av mennesker som sikkert tar dette som god fisk, og som humrer mens de kaster diskret blikk bakover mot den blodrøde tomaten med uekte blondt hår? Det er nemlig i slike stunder fremmedspråket mitt kommer så smertelig til kort.

«De går ikke ut, ikke sant,» fortsatte han, «det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer. Ikke nok med det, foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Nei. Jeg sa fortsatt ingenting. For hva skulle jeg sagt? At han, eksperten som alle hadde tillit til, tok feil? At det får da være måte på å befinne seg ut på så ekstremt ville veier? Ikke bare hadde det vært umulig å si noe av det jeg skulle ha sagt, ettersom det franske vokabularet aldri ville strukket til, men et harmdirrende «dumme monsieur!!» ville dessuten ikke stilt meg i noe godt lys, men snarere sidestilt meg med en femåring i trassalderen.

Fremmedspråk er nemlig skikkelig lunefullt når det kommer sterke følelser inn i bildet, og i situasjoner hvor det er ekstra viktig at en holder tunga rett i munnen, skal det godt gjøres å uttrykke seg noenlunde elegant. Saken var dessuten også den at jeg begynte å tvile på meg selv og min egen beregnelighet der jeg satt og håpet at  et sort hull skulle åpne seg i bakken slik jeg kunne hoppe i det og bli borte på mirakuløst vis. Kanskje han faktisk hadde rett? Tenkte jeg. Han var jo tross alt fagperson …

Da jeg hadde roet meg såpass ned at jeg kunne tenke tilbake på hendelsen med et noenlunde objektivt blikk, gikk det opp for meg at det jeg opplevde på dette foredraget, opplever enkelte innvandrergrupper faktisk regelmessig. Dette var min første gang, etter hele elleve år i fremmedlandet mitt, og jeg kjente at jeg var ekstremt takknemlig for at det ikke var hverdagskost i innvandrertilværelsen min, for da hadde nok integreringsviljen lidd kraftig.

Det er slett ikke hverdagskost for oss i den nordlige kanten av verden å bli utsatt for negative halvsannheter, så kanskje burde vi lese Sarromaas innlegg som et empatisk eksperiment og faktisk takke henne for den muligheten hun gir oss til å forestille oss hvordan det er å være innvandrere, som, i tillegg til språklæring, kulturlæring og etc etc, må tåle å bli plassert i bås med den ene døgenikten etter den andre.

Lykke til!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s