Innvandrermamma får munnkurv

Datteren og jeg var i byen en nydelig vårdag for  noen uker siden, før eksamenspresset for syåringen og tiåringen satte igang for fullt. Noe jeg ikke skal gå nærmere i detaljer denne på gangen, ettersom jeg har skrevet nok om dette før. Og selv om jeg i fjor var så tøff i trynet og skrev en hel bloggpost om hvor viktig det var med aksept og alskens flotte klisjeer, så er vi midt oppi det nå og jeg kjenner at jeg bare er en centimeter fra å starte revolusjon på vegne av barna mine som bruker junidagene på å pugge alt de har lært i løpet av skoleåret. Heldigvis tordner og lyner og regner det omtrent daglig, så de går ikke glipp av fine soldager foreløpig. Det er da i hvert fall noe.

Men – tilbake til den nydelige vårdagen mens jeg ennå hadde eksamensperioden såpass på avstand at klumpen i magen ennå ikke eksisterte, og hvor solen glitret med sin tilstedeværelse. Vi skal på kafé, datteren og jeg, og vi vandrer av gårde langs brosteinsbelagte gater som minner om Trondheim, byen i mitt hjerte. Dagen er så fin og det er så koselig å ha litt mor & datter tid, og jeg klarer ikke styre et entusiastisk mammahjerte og skravler av gårde om hvor hyggelig dette er og at dette må vi gjøre oftere og er ikke dette bare veldig, veldig kos?!

Det er bemerkelsesverdig stille. Jeg titter ned på den ellers så skravlesyke samtalepartneren min. Hun har blikket vendt ned mot bakken, og da hun løfter det mot meg, skvetter mammahjertet flere hakk.

«Er det noe i veien, vennen min?» spør jeg og stopper opp da jeg ser det lyner minstejentas nøttebrune øyner. Hun svarer meg gjennom sammenbitte tenner, på fransk, mens hun kikker rundt seg:

«Mamma, kan du slutte å snakke norsk?!»

«Øh … Hæ?»

«Snakk fransk når folk går forbi oss, mamma!»

«Fransk? Hvorf…»

«Det er flaut, jeg skjemmes!»

«Men det er vikt…»

«Du kan snakke norsk når vi er hjemme i huset, og når det ikke er noen andre til stede,» sier hun og ser strengt på meg.

Og innvandrermammahjertet bare:

Innvandrermammahjerte

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

10 thoughts on “Innvandrermamma får munnkurv”

  1. awww…. det skal ikke være enkelt…. mamman min sang HELE tiden da jeg var liten, samme hvor vi var og hvem vi var sammen så gikk hun og nynnet for seg selv og jeg syntes det er kjempepinlig!!!! Nå gjør jeg det selv…..

    1. Haha, herlig!😀 Men veldig koselig med nynnende mamma, da, bedre en ei som bare kjefter – noe en selvsagt ikke skjønner for en har blitt voksen😉

  2. Oi! Det må ha vært et lite slag i magen! Jeg turer i vei på både norsk og fransk når vi er ute blant folk, og hjemme også. Skikkelig salig blanding er det til tider. Kan til og med bytte språk midt i en setning… Men foreløpig har jeg ikke fått en tilsvarende kommentar fra avkommet, men jeg skjønner nå at den kan komme en vakker (vår)dag når jeg minst venter det. Det er kanskje prisen vi betaler for å være flerspråklige?
    Selv kjenner jeg mange ganger på at jeg ikke liker å snakke engelsk på gata, for jeg har en fryktelig amerikansk aksent, og jeg har ikke lyst til å bli tatt for å være en av disse brautende amerikanske turistene som invaderer byen særlig om sommeren. Men det er jo en helt annen sak😉
    Håper datteren kommer over flauheten, og snart setter pris på at hun har et «hemmelig» språk hun kan snakke med mammaen sin🙂

    1. Sønnen min reagerte på samme måte da han var på alder med lillesøsteren, men nå har det gått over og jeg kan snakke så mye norsk jeg vil med ham. Han svarer meg ofte også på norsk, faktisk! Så jeg satser/håper på at dette bare er en fase hos jenta mi, og at hun etter hvert vil komme over det akkurat som storebroren og skjønne verdien av hemmelig språk, som du sier😉 Når det gjelder guttene dine, så er nok de litt små ennå, kanskje, men nå er det heller ikke sikkert at du kommer til å oppleve det samme – krysser fingrene for det!😀

      Og når det gjelder amerikansk aksent på engelsken, så får du få deg en overdose av britisk film/tv, da blir det bra skal du se😉

      1. Jeg har sett Downton Abbey minst 2 1/2 gang siste par årene uten at det har hjulpet stort på min amerikanske aksent, dessverre😦 Prøver dog å snike inn litt britisk overklasse her og der når jeg husker på det haha😀 Men jeg kan slå over på fransk eller indisk aksent ved behov😀

      2. Jeg husker jeg trengte noen uker før jeg klarte å legge fra meg den indiske aksenten da jeg kom tilbake derfra😄 Når det gjelder DA, så er jeg blodfan, og lurer på om det kanskje er på tide med en reprise!

  3. Hei.
    Ja, det å være barnet til et fremmed ser ut noen ganger som en for vanskelig hinder å takle for å bygge seg som individ i et normativt samfunn (vel, ja , hvilke samfunn ikke er det, egentlig ?).
    Og det sikkert finnes særlige perioder i barndommen hvor dette er problematisk.
    Gjennom barndommen oppfatter man ikke spesielt som et savn å ikke kunne kommunisere med sin innvandringsmor i hennes morsmål. Det kan jeg påstå av opplevlese. Jeg kan samtidig tillegge at en slik umulighet sakte forandrer seg med alderen, først i form av et feil, og endelig i de grader å bli en lidelse.
    Du skulle da det med ro om det finnes litt motsanding underveis, alt kommer i sin tid, men det jeg kan råde deg fra mitt innvandrersbarns synspunkt er bare å oppmuntre deg å gjøre det som må slik at det aldri blir for sent for dine barn å bli dyktig i ditt språk, så at de skal aldri angre I fremtiden å ha mistet den riktige anledning å forstå din ekte stemme.
    Lykke til !

    1. Takk for innspill! Og jeg tror du har helt rett, det er i hvert fall erfaringen min når jeg snakker med voksne barn av innvandrere som er skuffet fordi foreldrene deres ikke snakket morsmålet sitt da de var små. Når en er voksen er det mye vanskeligere å tilegne seg fremmedspråket, så jeg kommer nok til å fortsette å snike det inn så ofte jeg kan – men samtidig respekterer jeg jo datterens ønske og håper det går over om ikke så altfor lenge … 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s