Hvor velintegrert går det egentlig an å bli?

Det lurer jeg på, for nå går det over stokk og stein, altså. I morges var jeg i skogen og gikk tur, og da slo det meg: Jeg bare elsker den belgiske skogen! Bare se selv hvor heldig jeg er som har dette rett utenfor min egen dør – magisk:IMG_0653

I flere år etter at jeg hadde flyttet hit til Belgia, savnet jeg norsk natur så regelmessig som det seg hør og bør når man har forlatt majestetiske fjell  til fordel for det flateste av det flate. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg lengtet etter å vandre langs endeløse vidder i dagesvis uten å treffe på en eneste sjel. I et land med allemannsrett og hvor det bor kun 13,5 mennesker per kvadratkilometer, er jo det fullt mulig.

I Belgia, derimot, eksisterer ikke denne retten til å vandre hvor man vil i naturen, og jeg støter stadig vekk på «ferdsel-forbudt-skilt» når jeg ønsker å bevege meg vekk fra den smale sti. Og med 363,5 mennesker per kvadratkilometer, sier det seg selv at det er umulig å gå i dagevis uten å treffe på en hel skokk med mennesker. Med hunder. Som ikke er i bånd. Jeg øver meg på dype innpust og «alle-hunder-er-supersnille-og-vil-ikke-bite-meg-selv-om-jeg-ble-bitt-av-en-supersnill-hund-da-jeg-var-seks-år»-affirmasjoner hver eneste gang elleville, knurrebjeffende hunder kommer springende mot meg.

Selv om jeg har blitt ganske god til å være streng på fransk, så har jeg skjønt at folk med hund ofte har liten forståelse for at noen kan være redde for den enorme schaferen deres med giga hoggtenner. «Han er SUPERSNILL!!» Det hjelper ikke å forklare at hunder straks lukter stresshormonene til en stakkars reddhare som straks produseres en hund skimtes på lang avstand og at det gjør dem «litt» ekstra ekstatiske. Så jeg har bestemt meg for å jobbe med meg selv i stedet for. Etter 44 år på denne planeten, har jeg kommet til den konklusjonen at det er det aller mest effektive når det gjelder det meste, og jeg har blitt ganske flink til å senke hjertebanken noen hakk og ignorere firbente supersnille ulvebjørner når de krysser min begrensete sti.

Men – tilbake til morgenstund med gull i munn i eventyrskogen min. Mens jeg gikk der og kontemplerte livet og dets videverdigheter, bestemte jeg meg for å dele øyblikket på facebook hvor jeg i flere år har lagt ut i det vide og det brede om lengsler og savn til både det ene og det andre i gamlelandet. Jeg hadde tross alt kommet til den milepælen at belgisk skog begynte å måle seg med den vidunderlige norske naturen, og syntes det fortjente å bli delt med resten av verden. Idet jeg slo på telefonen min, så jeg datoen:

17. mai!

Her gikk jeg og nøt belgisk skogduft mens belgiske fulger kvitret muntert om kapp, og hadde helt GLEMT at det var nasjonaldag i gamlelandet …! Og jeg som i tidligere år har sittet for meg selv og snufset over hva jeg går glipp av når hele Norge kler seg i kritthvit lin, tung ull og sølv i alle fasonger, og marsjerer i trampetakt rundt omkring i flaggfylte gater. Her gikk jeg og ante fred og ingen fare, mens gamlelandet var i ferd med å males i rødt, hvitt og blått!

Mon Dieu. Ikke bare elsker jeg belgisk skog sånn plutselig, men jeg går hen og GLEMMER selveste 17. mai. Og ikke bare det, faktisk, jeg kjente INGEN lengsel. At caps-lock er på sin plass, sier seg vel selv.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

4 thoughts on “Hvor velintegrert går det egentlig an å bli?”

  1. Har du denne skogen rett utenfor døren din? I så fall er du superheldig!🙂 Vi har en liknende skog ikke langt unna, men jeg må sette meg i bilen (eller sykle en 30 minutters tid) for å komme meg dit. Noen ganger savner jeg å bare gå ut av døren og inn i skogen (sier hun som bodde 20 år midt i diverse storbyer! haha😀 ). Heldigvis har jeg ikke lang vei til stranden, og det er godt å rusle der også mens jeg grubler over livet og hører bølgene skylle mot stranden🙂

    1. Vel, jeg har denne skogen rett utenfor døra mi så lenge vi bor i temporære huset. Straks vårt eget hus blir ferdigrenovert, må jeg nok gå et kvarters tid før jeg kjenner skogdufta😀 Men den stranda di og bølgeskyllet skulle jeg gitt mye for – misunnelig!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s