Har nesten for mange som vil hjelpe flyktningene

humanity

«Røde Kors i Tromsø opplever en så stor pågang av folk som ønsker å bli flyktningguider at de per i dag har flere guider enn flyktninger,» står det her.

Jeg leser artikkelen til øyet blir stort og vått. Om nordmenn som ønsker å gjøre en forskjell fordi de har ekstra tid til overs, om at det er mennesker i alle aldre som melder seg til tjeneste, men at de trenger flere menn. Og jeg leser om Arun Gadgil. Han kom selv til Tromsø for 39 år siden, og ble veldig godt mottatt. Nå ønsker han å gi noe tilbake:

«Vi må alle gjøre det vi kan. Når jeg ser køen av folk som ønsker å være her i dag sier det meg at det finnes en underskog av velvillighet i Tromsø, som ikke alltid kommer frem. Det eneste som kommer frem er uttalelsene til politikerne som bare vil gjøre ting verre. Da er det viktig at vi som vil hjelpe viser oss, og er en slags motvekt, sier han.»

I kjølvannet av flyktningekrisen som toppet seg i fjor, slår det meg stadig vekk at nordmenn flest ikke er så egoistiske og bortskjemte som enkelte vil ha det til. Omtrent daglig leser jeg om flotte initiativer rundt om i landet, hvor mannen i gata og nabokjerringa bidrar med en utstrakt hånd til medmennesker som har flyktet fra krig. Det virker på meg som om folk flest virkelig har forstått hva integrering dreier seg om, og at dersom det skal lykkes så må lokalsamfunnet bidra. Fortsetter det slik over det ganske land, kan det tenkes at integreringen i Norge blir ekstremt vellykket.

God helg!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s