Ei helt uvanlig uke

Skulle det bli. Ikke den helt vanlige uka jeg forutså da jeg for to dager siden la ut en reprise av fjorårets bloggpost som handlet om hvor forskjellig påskeferien er her og i Norge, og at det bare er 2. påskedag som er offentlig fridag i dette landet. Nei, det skulle ikke bli ei helt vanlig uke, dette er så fjernt fra helt vanlig som det kan bli.

Når du våkner morgenen etter, går det kanskje en liten stund før du husker. Det er som en dårlig fest med dårlige minner dagen derpå, og omsider synker det inn: Byen jeg bodde i mens jeg var nyforelsket, nygift og nygravid, vil aldri komme til å bli den samme igjen. Flyplassen jeg har reist til og fra flere ganger i året siden jeg kom hit … Ja, hva skal man si?

Ord blir fattige. Bare klisjeene kommer. Vi må holde sammen, de skal ikke vinne, vi må be for ofrene, livet må gå videre. Love is all we need. I facebook strømmen min kommer etterlysningene på rekke og rad. En trebarnsmamma har ikke gitt livstegn, en kompis etterlyses av venner, noen prøver å finne en svigermor. Kompisen kommer ikke tilbake, det vet vi nå. Det er vanskelig å ikke bli berørt og kjenne maktesløsheten.

Datteren min lever foreløpig lykkelig uvitende, men sønnens klasse har allerede snakket om det ettersom skolene i hele dette lille landet må ta forhåndsregler i tiden fremover. Han er selvfølgelig redd. Etter å ha snakket lenge i går kveld, landet vi på følgende konklusjon: Vi må leve som om vi skulle dø i morgen, som er Gandhis kloke ord. Alt kan skje, vi kan ikke slutte å leve av den grunn. Ingen vet hva morgendagen bringer, eller neste minutt, for den saks skyld. Derfor må vi ta vare på nuet, selv om det er aldri så mye en klisje. Klisjeer har en tendens til å være treffende, c’est la vie.

Og da er vi over på neste kjempeviktige klisje: Når vi kun har❤ kjærlighet❤ Jacques Brel, ordet er ditt:

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

2 thoughts on “Ei helt uvanlig uke”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s