Innvandrerkvinne søker jobb!

Det er veldig trygt og behagelig i skrivehula mi. Den ser sånn ut:

Skrivehula

Koselig, ikke sant? Hvem har vel egentlig lyst til å gjøre noe annet enn å sette seg rett ned på stolen å bare skrive? Her kan jeg se drømmende ut av vinduet og drikke en kopp kaffe mens jeg følger med på de første spirene på trærne eller sjekker hva hva naboen foretar seg i hagen sin. Her har har jeg levd i en boble hvor bare bokmanus, bloggen og jeg eksisterer, langt fra hverdagens tidsklemmer og forpliktelser.

Det er en veldig behagelig boble. Men – i dag var jeg nødt til å stikke hull på den.

I dag var nemlig dagen hvor jeg skulle inn til Brussel for å holde foredrag om integrering ved Trøndelags Europakontor, noe jeg fortvilet skrev en liten klagesang om her for et par uker siden. I mellomtiden har jeg klart å pådra meg en muskelstrekk i benet. Nei da, jeg har ikke vært ute på galeien og sprunget Paris-maraton eller klatret til topps på selveste Mount Blanc. Overhodet ikke. I forrige uke hjalp jeg datterens engelsklærer med å dytte bil med flatt batteri igang, og det skulle dessverre vise seg at jeg ikke var Superwoman likvel, selv om jeg kanskje har gått rundt og innbilt meg det i en periode.

Superwoman

Vel, c’est la vie. Ingenting er uansett så ille at det ikke er godt for noe. Smerten i benet bidro i dag til at jeg ikke var spesielt nervøs da jeg tok toget inn til hovedstaden for å snakke om yndlingstemaet mitt, jeg hadde nemlig mer enn nok med å halte bortover perrongen og finne et ledig dobbelsete slik at jeg kunne strekke ut den stakkars foten. Til alt hell har det dessuten vært en strålende dag, bare sjekk utsikten fra togvinduet:

Togtur

Det gjør godt etter månedsvis med mørkegrå, regntung himmel.

På vei innover fikk jeg oppmuntrende meldinger fra fjern og nær, og vips så var jeg fremme ved  bestemmelsesstedet. Og slik så jeg blant annet ut da jeg snakket og snakket og snakket i nesten en hel time:

Hege foredrag

Da jeg var ferdig kunne jeg ha snakket i flere timer til. Det var en veldig hyggelig gjeng med tilhørere – som i tillegg til alt annet positivt denne dagen kommer fra mine opprinnelige trakter – det er utrolig hvor godt det gjør for sjela å høre trønderdialekta her i utlendigheten. Dessuten hadde de med seg denne:

Påskegodt

Og jeg da, som elsker marsipan og kaffe, kosa meg skikkelig på togturen hjem:

kaffe2

Så nå er det gjort! Jeg har kommet meg ut av bobla på skriverommet, og det gjorde forbausende godt. En ting er å skrive om et tema man brenner for i år etter år, men noe annet er det å få lov til å snakke om det. Dette vil jeg gjerne gjøre mer. Hvordan, når, hvor, osv, det vet jeg ikke ennå. Jeg vet bare at siste ord ikke er sagt.

 

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

11 thoughts on “Innvandrerkvinne søker jobb!”

  1. Heia Hege! Det er moro å høre at det gikk så bra og at det virkelig gav mersmak😀 Og så deilig påskemarsipan da, nam nam, det er noe jeg savner her, midt blant alle de forseggjorte sjokoladeggene og harene😉 Send meg en tanke når du smatter på neste bit, hvis du har flere igjen da haha😀

    1. Hei du! Det er ikke mer igjen SELVFØLGELIG, haha! Måtte jo skynde meg å spise opp før jeg henta barna på skolen, ellers ville jeg jo vært nødt til å dele!!😀 Påskegodtet er ikke det samme her i Belgia heller, stort sett disse bittesmå sjokolade-eggene som det tar en evighet å ta av papiret på😉

      1. Her finnes alt fra bittesmå egg med ufyselig papir til så store egg at jeg tror mistemann kunne fått plass inni dem😀 Og så fisker og klokker i alle strørrelser, og harer likedan. Det er noen ganger en sann pine å gå forbi utstillingsvinduene til sjokolademakeriene haha😀

      2. Såpass, ja!😀 Savner de gode, gamle påskeeggene hjemmefra, men glemmer alltid å kjøpe med fra Norge … Sikkert likegreit, her har vi jo påskeegg-jakt i hagen – ikke bare, bare ettersom eggene er så små, men barna elsker det jo😀

  2. Gratulerer med vel gjennomført foredrag! Skulle gjerne ha hørt deg.🙂 Kanskje du en dag kommer til Hamar-traktene… i så fall er vi en gjeng her som helt sikkert vil høre på deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s