Ensomme innvandrerkvinner

Loneliness-Quotes-first-image

«Resultatet av mangelen på integrasjon …»

Sto det i kommentarfeltet på facebook hvor artikkelen «Innvandrerkvinner er mer ensomme» ble lagt ut i forrige uke.

 «Én av fire norskfødte sier at de lider av ensomhet, mens tallet for utenlandsfødte er hele 46 prosent,» leste jeg mens jeg telte på fingrene om jeg skulle svare på kommentaren eller ikke. Selv nå, over en uke senere, kjenner jeg pulsen øke og tårene stikke seg frem i øyekroken. Sinte tårer. Og såre. Denne ene lille setningen, «resultatet av mangelen på integrasjon,» – jeg ser den så altfor ofte.

Det tok alt jeg hadde av selvkontroll å ikke svare vedkommende:

«Enn du?! Har du noen innvandrere i vennekretsen din, kanskje?! Noen som kanskje er litt slitsomme fordi de snakker gebrokkent og kanskje ikke skjønner alt det intelligente du sier, hæ?! Nei, tenkte meg det! Du sitter der vel og koser deg med taco på fredagskveldene sammen med perfekte, etnisk norske vennepar du, ikke sant?!»

Men jeg svarte jo ikke det. Jeg la ikke inn en saklig kommentar engang. For hva skal man egentlig svare på: «Mangelen på integrasjon»?

Jeg har så mange ting å si om akkurat dette temaet, at jeg vet ikke lenger hvor jeg skal begynne. Dessuten har jeg jo allerede sagt og skrevet så mye om det at jeg nå omtrent bare får lyst til å legge meg på gulvet i fosterstilling. Eller lire av meg en skikkelig bannsalve. Det hele koker jo faktisk ned til noe så enkelt som at:

VI TRENGER DERE!

Når vi skal integreres, så kan vi ikke gjøre alt alene. Det er umulig. Når noen skriver:

«Mangelen på integrasjon …»

Så er vel egentlig den mest logiske kommentaren til nevnte artikkel:

«Mangelen på venner …» (!)

For ikke så lenge siden skrev jeg om norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) som på oppdrag fra IMDi og Distriktsenteret gjennomførte undersøkelsen Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrièrer for inkludering. De konkluderer blant annet med følgende (virkelig ikke overraskende):

«Innvandrere som har norske venner og deltar i organisasjoner, har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk.»

Det vet vi jo egentlig uten slike undersøkelser. Den dagen jeg fant min første ordentlige venn her i Belgia, var den dagen jeg virkelig begynte å føle at jeg hørte til – men det tok ganske lang tid ettersom jeg måtte lære språket først. Det er uansett logisk at vennskap er viktig for å fungere bra i samfunnet, men det er også avgjørende for helsa. I Utrops artikkel står følgende:

«Men ensomhet er ikke ufarlig. Ufrivillig ensomhet skaper stresshormoner, og det er de hormonene som i stor grad påvirker kroppen vår negativt. Det sies at ensomhet er nesten like dødelig som røyking.» 

Innvandrerkvinner bør i hvert fall slutte å røyke snarest …

En studie der forskerne har sett på hvor viktig sosialt nettverk og fysisk aktivitet er blant hjemmeboende kvinner over 75 år i Oslo-området, viser at gode venner er viktig for helsa:

«Et godt sosialt nettverk er like viktig for helsa uansett hvilket utdanningsnivå eller sosial bakgrunn du kommer fra.»

Innvandrere og sosialt nettverk diskusjonen blir ofte litt sånn høna eller egget, hva kommer først liksom, innvandrerens integrering eller de innfødtes inkludering? Jeg tror ikke jeg er på tynn is når jeg påstår at begge deler bør gå hånd i hånd. All integrasjon vil gå fortere når de innfødte innvolverer seg. Slik som i ett av mine favoritteksempler som jeg har skrevet om før, men det er altfor lenge siden:

Somaliske Hoodo Ali Aden satt mye alene i leiligheten sin. Ektemannen jobbet døgnet rundt, og selv hadde hun som ambisjon å få tolv barn. Gravid med nummer fire, blandet den norske naboen hennes seg og lurte på om hun ikke hadde hørt om prevensjon? Det hadde ikke Hoodo, faktisk. Hun visste heller ikke at barna kunne gå i barnehagen, og ettersom hun ikke syntes hun kunne noenting, vurderte hun ikke engang å jobbe. Naboen som etter hvert ble en god vennienne, hjalp henne. Hun fikk praksisplass og etter hvert jobb i barnehagen hvor nabokona jobbet. Det ble ikke tolv barn, og det ble heller ikke årevis med isolasjon i en leilighet, for i dag driver hun sin egen butikk på Grønland. Og hun takker nabokona for alt. Hadde det ikke vært for henne, ville ikke alt dette skjedd – det er hun overbevist om.

Dette er bare vakkert, synes jeg, og nå er det gledestårer som prikker i øyekroken. Blir mye følelser her i dag, men integrering er et følsomt tema for oss som har drevet med det i noen år.

Og ja. «Mangelen på integrasjon» er en altfor lettvint måte å snakke om et komplisert tema på, og jeg gleder meg til den dagen folk flest er inneforstått med at mangelen på innfødte venner er lik mangelen på integrasjon.

 

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

3 thoughts on “Ensomme innvandrerkvinner”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s